Jeg har endt med å praksis sove et helt døgn. Jeg var redd for at dette skulle representere et tilfelle av sterk atypisk depresjon (der man sover) og at tilstanden ville sluke meg dersom jeg ikke kjempet imot, like fullt var jeg maktesløs til å bekjempe søvnen. Ikke engang tanken på å drikke sprit kunne få meg opp av sengen. Men hensynkelsen i knusende depresjon var altså ikke tilfelle. Jeg hadde bare behov for å hente meg tilbake, og har nok, av uante grunner, operert med et slags underskudd. Fikk selvsagt nerveanfall foran kjøleskapet, da majonestoppen på tuben ikke ville skru seg på uten å erratisere. Før det fikk jeg nerveanfall da jeg ikke fant hårstrikken som jeg pleier å bruke.
Problemet er at jeg våknet når jeg pleier å våkne. Det er ingen sjanse til å skru døgnet tilbake. Jeg har entret en slags vinterdvale.
Da er det plagsomt med sosiale krav, fordi dette tar bort det vesle jeg har av overskudd, rytme og stuktur. Dette er et overskudd jeg desperat behøver å bruke til mine formål. Dessuten er det formelle krav som nå ligger an til å mase, med regelvelde og i tillegg potensielt gnål med folk jeg verken vil eller kan gnåle med. Får bare trykke på formalitetsknappen og kaste dette ut som kategori, fremfor å innlede noe samarbeid. Når vinterdvalen er over er sosiale krav fortsatt uønsket, fordi da har jeg behov for å eksplodere i handling. Når andre har ferie er når jeg har behov for å virke.
I tillegg kommer den ekstreme bitterheten over mitt største nederlag i livet. Nå som jeg har blitt fjernet fra alle ting, har denne bitterheten bare vokst seg større. Jeg tør ikke tenke på hvor jeg vil være hvis den skulle svele ytterligere.
Nå skal jeg utøve et slags fysisk liv, når jeg nå utøver det. Som vanlig skjer det i mørke. Trenger vel noe for ikke å helt gå til grunne. Vel, i dag greide jeg å gå til postkassen i nesten dagslys. Det er da noe. Og da gjenkommer jeg til problemstillingen. Jeg må velge, virkelig velge de prosjekter jeg skal drive med, ellers ender det bare opp som pitter patter. Og jeg er sperret av min egen inabilitet til å sortere mitt eget opplegg, enn så lenge.
Onlyfans-greia med gudinnen viste seg å være en skuffelse. Hun representerer en forferdelig amerikanisert kultur fra California, med endeløs materialisme. Likevel angrer jeg ikke på at jeg innlot meg på det. Hadde behov for å oppsøke mine gudebilder. Nå ligger det vel an til at jeg høster ut alt materialet. Antakelig over 6000 innlegg eller noe, anstrengende selv for en sperg som meg, og så unsubscribe om ett års tid. Hun er mitt fysiske ideal, men ikke mitt sjelelige ideal, som så ofte er med B-kvinner,antakelig. Man kunne se for seg at jeg subscribet til andre fascinasjonsobjekter, for eksempel cosplayende Disney-prinsesser, da dette er en av mine ekstremt forutsigbare kinks. Det er en logisk mulighet, men på et punkt må man vel vokse opp og forstå at dette er endeløse tilfeller av det samme. Skjønnhet, mystikk og materialisme finnes i overflod, og det egentlig ikke noe spesielt ved det. Vel, jeg trenger mine spesielle gudinnebilder for ikke å helt gå til grunne.
Får bare tralte videre denne vinteren. I dag vet jeg hva jeg skal holde på med. Skrive et skrift, så sortere. Og fortsette. Men jeg trenger tiden for meg selv. Saken er at jeg bare kan konsentrere meg om en ting av gangen med begrenset energi, samtidig som jeg har potensielt tusenvis av gjøremål og ideer.
Problemet er at jeg våknet når jeg pleier å våkne. Det er ingen sjanse til å skru døgnet tilbake. Jeg har entret en slags vinterdvale.
Da er det plagsomt med sosiale krav, fordi dette tar bort det vesle jeg har av overskudd, rytme og stuktur. Dette er et overskudd jeg desperat behøver å bruke til mine formål. Dessuten er det formelle krav som nå ligger an til å mase, med regelvelde og i tillegg potensielt gnål med folk jeg verken vil eller kan gnåle med. Får bare trykke på formalitetsknappen og kaste dette ut som kategori, fremfor å innlede noe samarbeid. Når vinterdvalen er over er sosiale krav fortsatt uønsket, fordi da har jeg behov for å eksplodere i handling. Når andre har ferie er når jeg har behov for å virke.
I tillegg kommer den ekstreme bitterheten over mitt største nederlag i livet. Nå som jeg har blitt fjernet fra alle ting, har denne bitterheten bare vokst seg større. Jeg tør ikke tenke på hvor jeg vil være hvis den skulle svele ytterligere.
Nå skal jeg utøve et slags fysisk liv, når jeg nå utøver det. Som vanlig skjer det i mørke. Trenger vel noe for ikke å helt gå til grunne. Vel, i dag greide jeg å gå til postkassen i nesten dagslys. Det er da noe. Og da gjenkommer jeg til problemstillingen. Jeg må velge, virkelig velge de prosjekter jeg skal drive med, ellers ender det bare opp som pitter patter. Og jeg er sperret av min egen inabilitet til å sortere mitt eget opplegg, enn så lenge.
Onlyfans-greia med gudinnen viste seg å være en skuffelse. Hun representerer en forferdelig amerikanisert kultur fra California, med endeløs materialisme. Likevel angrer jeg ikke på at jeg innlot meg på det. Hadde behov for å oppsøke mine gudebilder. Nå ligger det vel an til at jeg høster ut alt materialet. Antakelig over 6000 innlegg eller noe, anstrengende selv for en sperg som meg, og så unsubscribe om ett års tid. Hun er mitt fysiske ideal, men ikke mitt sjelelige ideal, som så ofte er med B-kvinner,antakelig. Man kunne se for seg at jeg subscribet til andre fascinasjonsobjekter, for eksempel cosplayende Disney-prinsesser, da dette er en av mine ekstremt forutsigbare kinks. Det er en logisk mulighet, men på et punkt må man vel vokse opp og forstå at dette er endeløse tilfeller av det samme. Skjønnhet, mystikk og materialisme finnes i overflod, og det egentlig ikke noe spesielt ved det. Vel, jeg trenger mine spesielle gudinnebilder for ikke å helt gå til grunne.
Får bare tralte videre denne vinteren. I dag vet jeg hva jeg skal holde på med. Skrive et skrift, så sortere. Og fortsette. Men jeg trenger tiden for meg selv. Saken er at jeg bare kan konsentrere meg om en ting av gangen med begrenset energi, samtidig som jeg har potensielt tusenvis av gjøremål og ideer.
RSS Feed
