Burde ikke skrive dette, så derfor skriver jeg dette. Dette er jo mitt frihetssted for selverkjennelse, og historien har vist at jeg driver ikke med sosialmanipulering eller gjør ting for å ta meg ut.
Har hatt min første utløsning på svært lang tid. Faktisk er det ganske nøyaktig 20 måneder og 15 dager siden sist. 15 juni, ikke sant. Betegnende nok har jeg ikke hatt spontanutløsninger på all denne tiden. Det skjedde handsfree, simpelthen ved at jeg støtte ut i luften. Siden det var handsfree var det ikke veldig kraftig, men det var fortsatt smertefullt. Det viste seg at heller ingen c-effekt ble trigget, men det visste jeg jo fra før av, som narsissistene ville ha sagt. Jeg har nemlig nådd en ny tilstand for lenge siden, den evige vorden er nemlig mitt eie. Alt i alt tror jeg at jeg sjelden eller aldri skal onanere igjen. Jeg har heller intet ønske om dette akkurat nå, og fortsetter som før.
Da jeg lukket øynene etterpå, så jeg en malstrøm i en særegen blåfarge. Antakelig en form for flytende, blå krystall, som gjenkom i form av flytende små øyne senere på dagen. Det er jo som hyperseksuell at jeg har hatt mine gudegaver, som kan brukes for erkjennelse innen for eksempel filosofi, den tiden jeg drev med det. Uten er jeg verre enn en vanlig mann. Det skal dog sies at gavene glapp for meg før jeg sluttet med min hyperseksualitet. Det er altså ikke et ensartet bilde. Det var gaver til en enorm pris. Hjernen min er antakelig å ligne med ganger i helvete, der brennende demoner har vandret med piggkølle og klinger. Nå vandrer ikke skapninger der mer. Kun brennmerkene er igjen. Jeg likte ikke meg selv den gangen, og jeg liker ikke meg selv nå.
Forut for dette hadde jeg masert vagus-nerven på en mer intens måte. Jeg traff nøyaktig rette punkt i øret, og la mye og intenst press der. Det er vanskelig å beskrive effekten med ord. Det var som å få en syl kjørt inn i hjernen, men på en god måte. Det er jo den tilkoblingen jeg mangler, ordinært sett. Jeg har jo en akutt mangel på serotinin og dopamin i mitt hode, ble antakelig født på den måten, da stressede mødre føder stressede barn. Ved denne nye formen for massasje skjedde to ting. Da jeg lukket øynene så jeg spiraler jeg kunne dykke inn i. I flere dager hadde jeg ingen trang til å røre vagus-nerven. Det var som en ny del av hjernen var tilkoblet. Det skal dog sies at syndromet med "verre enn en vanlig mann" vedblir.
Da jeg fortsatt ravet i gudeverdenen, hadde jeg jo en sterk visjon om slanger som gjennomboret kosmos og ble grepet av en neve. Dette skjedde på psykiatrisk, true deal. I kjelleren, ikke sant, mens jeg ventet på time. Dette ble brukt i Sol invictus. Jeg hadde også en visjon om kausalitetens ubrytelighet på et legekontor. Jeg var aldri ment til å være en vanlig person.
Problemet er som sagt at det er brent bort, og at prisen er enorm. Jeg har lyst til å oppsøke en ny form for intensitet, men lurer på hva det kan være. En logisk mulighet ville vært kickboksing eller noe, men ... det er for hardt, jeg er for skadet og i dårlig form, og jeg liker det egentlig ikke. Man må på en måte gi alt for å entre den minste sfære, og det er ofte en pris jeg ikke er villig til å betale, spesielt innen det kroppslige. En av tingene jeg misliker er å være i et fysisk hjul, det man sover, våkner, spiser, trener, repeter. Kreativitet er jo den fristilte tanke. Så hvor en ny type intensitet skal komme fra, vet jeg ikke. Alternativet er at det tar seg opp, slik at nye skapninger igjen begynner å vandre i gangene. Ja, for det var jo det som skjedde. Etter all denne tiden, fikk jeg en visuell hallusinasjon (den blå malstrøm) utifra relativt lite ekstremitet. Eh, det jeg fantaserte om involverte naturligvis bunader. Flere detaljer vil jeg ikke gi.
Løsningen er kanskje å skaffe psykadelia. Men da må jeg skaffe en neger som kan skaffe dette. Blir antakelig lettere når jeg flytter. Jeg er jo flink til å snakke med negere. Kjenner også sånn halvveis en ekte gærning som holder til nede i Oslo. For å tenke videre, disse gudegavene er naturlig nok en slags schizoaffektiv tilstand, blitt til gjennom overfloden av dopamin. Det er jo dette som er så vanskelig, siden jeg har svidd alle synapser. Et annet problem, annet enn å nå galskapen, er den manglende arbeidsevne. Gitt mine avsvidde synapser makter jeg ikke å være regulær, overhodet. Så jeg må på en måte kjempe på to fronter, gå i to retninger samtidig. Gjenvinne en arbeidsevne og oppsøke galskapen til samme tid. Denne tosomheten definerer jo i alle tilfeller mitt liv. Jeg har alltid vært og gjort flere ting samtidig, gjerne motstridende ting. En av kaos-gudene i Warhammer (orker ikke å grave frem navn) lager jo stadig planer mot seg selv.
Men ja. Dette er hva jeg ønsker meg og søker meg. Det er min misjon og plikt i livet. I de visuelle hallusinasjonene og de ville museringer ligger hemmeligheter jeg skal bringe ned til jorden. Siden kan jeg dø. Hadde selvsagt ønsket meg litt takknemlighet også. Den gærningen jeg kjenner har øyensynelig gitt slipp på all skam og all frykt (det samme). Det bør jeg også. Faller jeg, for eksempel ved å dumme meg ut i en podcast, fortsetter jeg som før. Perfeksjonskravet er jo for kvinner, narsissister, INTJer og de svake. De er relatert, på sitt vis, og jeg er jo ikke som dem. Jeg er overskridende og fryktløs, og gjør og er ting du aldri i verden kan forstå.
Har hatt min første utløsning på svært lang tid. Faktisk er det ganske nøyaktig 20 måneder og 15 dager siden sist. 15 juni, ikke sant. Betegnende nok har jeg ikke hatt spontanutløsninger på all denne tiden. Det skjedde handsfree, simpelthen ved at jeg støtte ut i luften. Siden det var handsfree var det ikke veldig kraftig, men det var fortsatt smertefullt. Det viste seg at heller ingen c-effekt ble trigget, men det visste jeg jo fra før av, som narsissistene ville ha sagt. Jeg har nemlig nådd en ny tilstand for lenge siden, den evige vorden er nemlig mitt eie. Alt i alt tror jeg at jeg sjelden eller aldri skal onanere igjen. Jeg har heller intet ønske om dette akkurat nå, og fortsetter som før.
Da jeg lukket øynene etterpå, så jeg en malstrøm i en særegen blåfarge. Antakelig en form for flytende, blå krystall, som gjenkom i form av flytende små øyne senere på dagen. Det er jo som hyperseksuell at jeg har hatt mine gudegaver, som kan brukes for erkjennelse innen for eksempel filosofi, den tiden jeg drev med det. Uten er jeg verre enn en vanlig mann. Det skal dog sies at gavene glapp for meg før jeg sluttet med min hyperseksualitet. Det er altså ikke et ensartet bilde. Det var gaver til en enorm pris. Hjernen min er antakelig å ligne med ganger i helvete, der brennende demoner har vandret med piggkølle og klinger. Nå vandrer ikke skapninger der mer. Kun brennmerkene er igjen. Jeg likte ikke meg selv den gangen, og jeg liker ikke meg selv nå.
Forut for dette hadde jeg masert vagus-nerven på en mer intens måte. Jeg traff nøyaktig rette punkt i øret, og la mye og intenst press der. Det er vanskelig å beskrive effekten med ord. Det var som å få en syl kjørt inn i hjernen, men på en god måte. Det er jo den tilkoblingen jeg mangler, ordinært sett. Jeg har jo en akutt mangel på serotinin og dopamin i mitt hode, ble antakelig født på den måten, da stressede mødre føder stressede barn. Ved denne nye formen for massasje skjedde to ting. Da jeg lukket øynene så jeg spiraler jeg kunne dykke inn i. I flere dager hadde jeg ingen trang til å røre vagus-nerven. Det var som en ny del av hjernen var tilkoblet. Det skal dog sies at syndromet med "verre enn en vanlig mann" vedblir.
Da jeg fortsatt ravet i gudeverdenen, hadde jeg jo en sterk visjon om slanger som gjennomboret kosmos og ble grepet av en neve. Dette skjedde på psykiatrisk, true deal. I kjelleren, ikke sant, mens jeg ventet på time. Dette ble brukt i Sol invictus. Jeg hadde også en visjon om kausalitetens ubrytelighet på et legekontor. Jeg var aldri ment til å være en vanlig person.
Problemet er som sagt at det er brent bort, og at prisen er enorm. Jeg har lyst til å oppsøke en ny form for intensitet, men lurer på hva det kan være. En logisk mulighet ville vært kickboksing eller noe, men ... det er for hardt, jeg er for skadet og i dårlig form, og jeg liker det egentlig ikke. Man må på en måte gi alt for å entre den minste sfære, og det er ofte en pris jeg ikke er villig til å betale, spesielt innen det kroppslige. En av tingene jeg misliker er å være i et fysisk hjul, det man sover, våkner, spiser, trener, repeter. Kreativitet er jo den fristilte tanke. Så hvor en ny type intensitet skal komme fra, vet jeg ikke. Alternativet er at det tar seg opp, slik at nye skapninger igjen begynner å vandre i gangene. Ja, for det var jo det som skjedde. Etter all denne tiden, fikk jeg en visuell hallusinasjon (den blå malstrøm) utifra relativt lite ekstremitet. Eh, det jeg fantaserte om involverte naturligvis bunader. Flere detaljer vil jeg ikke gi.
Løsningen er kanskje å skaffe psykadelia. Men da må jeg skaffe en neger som kan skaffe dette. Blir antakelig lettere når jeg flytter. Jeg er jo flink til å snakke med negere. Kjenner også sånn halvveis en ekte gærning som holder til nede i Oslo. For å tenke videre, disse gudegavene er naturlig nok en slags schizoaffektiv tilstand, blitt til gjennom overfloden av dopamin. Det er jo dette som er så vanskelig, siden jeg har svidd alle synapser. Et annet problem, annet enn å nå galskapen, er den manglende arbeidsevne. Gitt mine avsvidde synapser makter jeg ikke å være regulær, overhodet. Så jeg må på en måte kjempe på to fronter, gå i to retninger samtidig. Gjenvinne en arbeidsevne og oppsøke galskapen til samme tid. Denne tosomheten definerer jo i alle tilfeller mitt liv. Jeg har alltid vært og gjort flere ting samtidig, gjerne motstridende ting. En av kaos-gudene i Warhammer (orker ikke å grave frem navn) lager jo stadig planer mot seg selv.
Men ja. Dette er hva jeg ønsker meg og søker meg. Det er min misjon og plikt i livet. I de visuelle hallusinasjonene og de ville museringer ligger hemmeligheter jeg skal bringe ned til jorden. Siden kan jeg dø. Hadde selvsagt ønsket meg litt takknemlighet også. Den gærningen jeg kjenner har øyensynelig gitt slipp på all skam og all frykt (det samme). Det bør jeg også. Faller jeg, for eksempel ved å dumme meg ut i en podcast, fortsetter jeg som før. Perfeksjonskravet er jo for kvinner, narsissister, INTJer og de svake. De er relatert, på sitt vis, og jeg er jo ikke som dem. Jeg er overskridende og fryktløs, og gjør og er ting du aldri i verden kan forstå.
Intensitet og galskap er det eneste jeg er. Det eneste jeg kan være.
RSS Feed
