Galskap og platthet i ett

En av disse hedningene mine har med snill bestefarstemme spådd at jeg bør fokusere på det positive. Denne spådommen kunne jeg forsåvidt delt (Det gjorde jeg her), men da må jeg finne ut en måte å dele private videoer. Sentimentet er helt riktig, men jeg vil fortsatt gå litt i dybden på episoden som omtales her: Min drøm og skjebne Dette fordi jeg mener det erkjennelsesmessige innholdet er viktig. Jeg lar altså være å fokusere på følelser og negativer, men søker å forstå de kreftene som har vært i virksomhet.

Kort oppsummert: Jeg avsluttet min karriere som politisk aktivist og politisk podcaster. Jeg oppga grunnene til dette i en egen video, og tilbød deltakerne å komme inn i min kunstneriske verden, så lenge de godtok at dette er min verden og ikke deres verden. Jeg trenger å fokusere på mine kjerneoppgaver. Når ingen politisk løsning finnes er politisk aktivisme fåfengt. Jeg får ikke gjennomslag for mine ideer i et format som ikke har noen varig verdi. Ei heller er jeg en karismatiker, og den politiske aktivismen handler om copes og at man svinger rundt med sitt ego. Historien har vist at jeg ikke tåler oppmerksomhet fra normies og de utskjellinger og forfølgelser/politianmeldelser som hører til. Greit nok.

En type som er INTP-A tilbød meg diverse samarbeidsprosjekter og at vi kunne holde politiske podcasts sammen. Dette takket jeg høflig nei til. Tilbudet er hyggelig, men jeg må gjøre det jeg har tenkt. Jeg gjentok i beste mening mine grunner. Dette godtok ikke vedkommende. Ingen forklaring var god nok. Han gikk så langt som å si at jeg kom til å angre på dødsleiet (men det blir intet dødsleie) og endte med å fornærme meg.

I et forsøk på å fortolke situasjonen foreslo jeg at vedkommende kanskje var blendet av en form for idealisme. En stund etter gikk sannheten opp for meg, og forståelsen kom i et glimt. Vedkommende er narsissist, og dette er en av de mest rystende eksempler på narsissisme jeg noensinne har opplevd, iallfall hvis vi isolererer det kun til sin intellektuelle komponent.

Hvordan kan jeg få sagt det? Den dagen jeg sluttet som politisk podcaster skulle jeg altså begynne som politisk podcaster, ene og alene fordi vedkommende sa det. Dette er i seg selv en mangel på respekt. At jeg skulle angre på dødsleiet indikerer at vedkommende er preget av en enorm arroganse og egenoppfattet viktighet for seg selv. Jeg forstod også at ingen av argumentene mine hadde blitt oppfattet, enn si akseptert. Manglende respekt, altså, et enormt hovmod, og det trekk der man ser andre mennesker kun som en forlengelse av seg selv, ikke som entiteter med egne grunner, ønsker og følelser. Det siste blir et eksempel på platthet og manglende visdom. Man er enormt uforstandig i møtet med verden når man opptrer på den måten, og har arrogansen til boot, så man ikke engang oppfatter det selv.

Det er en form for misforhold her som bare kan beskrives som galskap. Det blir som jeg skulle oppsøkt en person jeg ikke kjente og som jeg ikke visste noenting om, og gitt vedkommende befalninger om dette og hint. En gårdeier skulle starte som fisker, fordi jeg sa det. En bedriftseier skulle starte som vaskehjelp, fordi jeg sa det. Hans argumenter i motsatt retning ville vært for ingenting å regne. Og om jeg opptrådde sånn overfor en av mine venner, ville det vært direkte bevis for at jeg ikke respekterte vedkommende. Totalt uakseptabelt, med andre ord. I denne tilstanden ville jeg heller ikke oppfattet hvor malplassert jeg var med mine anskuelser og såkalte krav. Denne malplasseringen og dette misforholdet er forøvrig et kjennetegn på narsissisme. Jeg kunne fortalt enormt mange historier, men må la det være.

Min narsissistiske far er (var) nok perceiver. Det er sin egen historie. Ellers har omtrent alle narsissister jeg har vært utfor vært judgere. Av den grunn har deres krav, om enn så uhyrlige og malplassert de var, i det minste hatt et slags festepunkt i verden. Gnålet fra denne INTPen representerer til forskjell et fullstendig brudd med virkeligheten, all den tid han ikke har opparbeidet seg noen plass i mitt liv til å kunne øve innflytelse på meg.

Med sin fremferd viser han fellestrekk med en viss oversetter, la oss kalle ham "Proar Brølelsen." Denne personvedkommende var altså en covert narsissist, og skulle absolutt styre og overta livet mitt. Da jeg skrev på en filosofisk journal skulle jeg skrive romaner, fordi han befalte det. Da jeg oppga mine grunner til hvorfor det ikke kunne være slik, var det liksom jeg som var monsteret. Han nektet meg også å utgi på et lite forlag, fordi dette ikke var godt nok. Et par år senere egenutga han bøker selv.

La oss anvende oss av logikk og intuisjon til samme tid, fordi dette er min spesialitet. Det har gått opp for meg at svært mange av deltakerne i dette høyremiljøet, og det ytterste høyre som helhet, faktisk er narsissister. Dette miljøet består ellers av delinquents og selvstendige entrepenører, men svært mange, ja de fleste som er aktive og lager innhold, er preget av diagnosen. Dette gjelder også kua og hennes gemal, som også utstedet befalinger overfor meg. Da jeg nektet var jeg altså den verste form for uhyre. Når denne nye narsissisten nå dukket opp sånn ut av det blå, med en så kraftig form for diagnosen, blir det på en måte et eksempel på at dette miljøet er gjennomsyret av narsissister.

Dette bryter litt med Edward Duttons tese om at ytre høyre består av sosiopater, og venstresiden består av narsissister. På venstresiden har man de som bruker den "gode" sak som brekkstang for å skaffe seg fordeler, og man er også sjeletom nok til ikke å bry seg om konsekvensene. Man kan for eksempel starte en hjelpeorganisasjon og importere masse svartinger, og tjene penger på det. At landet og fremtiden blir ødelagt, bryr man seg ikke om. Dette er etter min mening et eksempel på en lett form for narsissisme. De på den ytre høyresiden, derimot, blir sterkere varianter av diagnosen, til punktet at man får disse utslagene av galskap og brudd med virkeligheten. Dutton har i det minste rett om noen av oss, for jeg og en viss person, la oss kalle ham "Slåtten," har nok sosiopatiske trekk. Men selv er jeg altså langt unna noen form for narsissisme. På mange måter er jeg det motsatte av en narsissist, sannferdig og frimodig som jeg er.

Her er intuisjonen. Under det kallenavnet jeg brukte, la jeg merke til at symbolene jeg brukte som avatar alle var preget av fargen sort. Og sort er narsissistenes farge. Det er fargen til negativitet og viser de sorte hullene disse personene egentlig er, all den tid de suger til seg all energi. Intuitivt visste jeg altså hva jeg drev med, hvilke krefter jeg svingte rundt og hva mine kumpaner var. Det er akkurat det. Narsisster er mørke hull og parasitter som suger seg fast til ansiktet ditt. De har intet skamvett, men forsøker å stjele alt det du har og alt det du er på direkten. Dette er jeg lei av. Jeg kommer alltid til å tro på de tingene jeg tror på, men det er nok bra at jeg nå forlater dette miljøet. Rett nok er jeg heller ikke underlagt en normie-gud, men jeg er i det minste en entitet for lys og farger, og en naturkraft som best bør etterlates i fred. Denne regelen gjelder alle: Trå varsomt. Observer, men ikke rør. Vulkanen må lyse, og dette lyset stammer fra en stor kraft. Denne kraften er ikke din, men min, og om du forsøker å ta den vil den brenne deg.

Narsissister vil også hevde at du skal finne deg i å til stadighet være gjenstand for kritikk(en.no), etterspørring av motiver og trakassering. Men dette er en egen form for angrep og sabotasje som krever energi. Velmenende som jeg er har jeg tradisjonelt pleid å forklare mine grunner. Dette slutter jeg nå med, spesielt overfor narsissister. En gamer kalt Beastyqt (tror jeg) forklarte best. Det å ikke finne seg i stadig kritikk og angrep er ikke svakhet eller emosjonalisme, fordi disse angrepene representerer en uønsket støy og en energuutsugning. En sort igle er faktisk et godt bilde, og denne iglen søker seg alltid frem til ansiktet ditt. Dra til helvete. Jeg er lei av å forklare meg selv, spesielt til de som ikke har kapasitet til å svinge seg i sfærene.

Hva kjennetegner narsissisme? Det er to ting. Insulering av ego og konstante maktspill. Insuleringen av ego gir opphav til fornektelse av virkeligheten. Det konstante maktspillet gir opphav til stadig misnøye og kritikk. Dette er folk som kan ligge på dødsleiet og ha tapt alt i livet, som fortsatt vil kunne si at de angrer ingenting og at de egentlig har vunnet. De har ingen kjerne. Sin sjeletomhet tar de ut på de med sin egen kraft. Hva kan jeg si? Solen lyser ikke for deg, og gudene vender sitt ansikt bort.