Well the army came to visit me
It was in the early hours
With Saracens and Saladins and
Ferret armoured cars
They thought they had me cornered
But I gave them all a fright
With the armour piercing bullets
Of me little Armalite
|
Uavhengig av alt, dette burde nesten være temasangen for det nåværende Norge, hvor politiet forfølger deg for å ha hatt en mening og naboen tyster på deg for å ha stukket deg ut. Kom over denne uttalelsen: Det er alltid lettest å undertrykke de fredelige og ubevæpnede. Det beskriver mitt familieliv, ja, men det er også en beskrivelse av den gjengse situasjon. Snille skandinavere undertrykkes, muslimpakket får drepe og voldta. Så når det er sagt, du kan ganske enkelt ikke undertrykke meg. Hvorfor det? Fordi det kommer til en kostnad, og den kostnaden kommer bare til å vokse i pris. Som for eksempel å ligge og blø ihjel i en grøft. Jeg skal sørge for at du ikke dør alene, legger så dine slagbrødre i forræderiet til pølen. Irene hadde rett, den gangen. Det er kun med våpen i hånd at du er fri. Well the army came to visit me It was in the early hours With Saracens and Saladins and Ferret armoured cars They thought they had me cornered But I gave them all a fright With the armour piercing bullets Of me little Armalite Det skal innrømmes at jeg har hatt et stigende alkoholforbruk de siste par måneder. Hvorfor det? Ytterst sett tror jeg det er på grunn av en hurtig fremrykkende form for frykt. Jeg står på terskelen til mange ting i disse dager. Splittelse er mitt navn. Selv når det gjelder følelse er jeg todelt.
Jeg har vært hellig overbevist om at jeg fattet riktig valg i ulike deler av mitt liv. For eksempel avgjørelsen om å flytte til Tromsø, valg av studie, og valg av en viss jobbstilling. Det er også valg innen privatlivet man kan tenke på. Så viste det seg at mange av disse valgene viste seg å være riv ruskende feil, fordi det var faktorer jeg rett og slett var blind for. Mitt verste valg var nok å tro at jeg kunne eksistere innen normie-sfæren. Høste alle av samfunnets goder, samtidig som jeg brukte av egne særpreg. De to områder kan ikke enes, og resultatet ble at jeg mistet alt. Resultatet har blitt at jeg ikke stoler på meg selv og egne vurderinger. Ingen andres heller, for den del. Å følge andres vilje er for meg jevngodt med selvmordet, fordi det fører til livsutslettelse, hver eneste gang. Mitt liv og min person er og forblir evig særpreget, dermed blir konvensjonell visdom en altfor vanlig form for gift. Men også mine egne valg er en slags omgåelse av misforhold, av frykt, og et resultat av blindhet. Bær i hu at jeg kommer fra en familie som har som skikk å fatte verst mulig valg, ja, nesten alltid. Man kan nesten si at man burde velge motsatt av det man føler, i så tilfelle. Handle utifra anti-følelse, eller anti-intuisjon. Evolusjonelt sett må noe ha gått galt, så det man føler, mener og tror har blitt veien inn i tap, livslang lidelse, og selvmord. Det er ille når en mann ikke kan stole på egne krefter. Likevel ... En av mine feil er at jeg er for logosentrisk. Jeg må ha definert min fiende før jeg kan ta avstand. For meg var det ikke nok å føle, noe jeg gjorde gjennom hele barndommen. Følelsen er hurtigere enn tanken. Kunne jeg bare tatt hensyn til følelsen. Det er altså ikke nok å tenke, for logikken er det mest misvisende av alt. Ei heller er det godt nok å bare føle og tro. Det må en hardhet til, en fryktløshet og et brennende hjerte. Det må være den rene følelse. Den følelse som er fritatt, eller overser alle former for frykt. Hvis jeg skal si noe til mitt forsvar, er det at jeg ulikt nesten alle andre har blitt født to ganger. Jeg har hatt mine feil, ja, jeg har tatt feil, til og med fortrengt meg selv. Men ulikt nesten alle andre har jeg et ønske om sannhet. Tanken om negativ kapabilitet kommer atter i hu. I Japan eksisterer en maksime som bilde, i form av de tre vise aper. De dekker respektivt for sine øyne, sine ører, og sin munn. Se intet ondt, hør intet ondt, si intet ondt, er påbudet. Men der japanerne ser et godt budskap i denne form for fornektelse, ser jeg, utifra meg selv og intuitiv viten, noe som er ganske ille. De tre apene blir en representasjon av den ganske menneskehet, som ikke vil vite, ikke vil tenke, og ikke vil forstå, fordi dette kan være ubehagelig. Hvor ofte har jeg ikke sett mennesker flykte fra sitt ubehag? Hvor ofte ser jeg dem ikke fortrenge og fornekte? Jeg har kanskje gjort dette selv, men da ofte under innflytelse av disse undertrykkerne. For jeg er ikke egentlig sånn, og jeg vil ikke sitte i denne apeflokk. Jeg er den som vil fjerne fingrene over øynene, ta en gløtt og så vise mitt ansikt. Jeg vil høre, især når monstre ikke brøler i mitt øre. Og historien viser at jeg taler, og taler fritt. Jeg ønsker å vite hva som er sant. Det er mitt forsvar. Jeg står på terskelen nå. Ulikt andre ganger vil jeg ikke defranchise meg selv fra egen vurdering. En gang fikk jeg min mor og bestemor til å velge leilighet for meg. Det var så fint, så fint, sa de. Men så var det ikke fint, fordi de kjente ikke meg. Ganske nylig var jeg og så på en sokkelleilighet i Elverum. Kvinnen jeg var med var fra seg av henrykkelse. Men jeg visste sannheten. Dette var en selvmordskjeller. Jeg har vært i slike kjellere før, og vet. Dessuten vil jeg ikke ha huseierne til å henge over nakken på meg i tide og utide, spesielt ikke når både det første og andre jeg fortalte dem, var en løgn. Men denslags ser og forstår kvinnedårskapen ikke. Hvor jeg hater kvinner og deres såkalte vurderinger! Menn derimot, vel, det er fiender. Jeg vet ærlig talt ikke hvilket kjønn jeg fantaserer om å radbrekke mest. Ja, så det tror jeg på. Ha øynene åpne, og se med egne øyne, for det er kun det blikk som er preget og definert av seg selv som er rent. Så skal jeg lukke øynene og tre over terskelen. Kom så hva som må komme. Selv undergangen er en befrielse, der tilstanden hvor man aldri tar et valg er det verste fengsel. Og kanskje har jeg ervervet meg en slags visdom etter alle disse årene med dårskap og under tyranni. Jeg lengter etter å sette denne visdommen på prøve. Weebly streiket så jeg ikke kunne poste. Tilstanden varte i flere døgn. Dette gjorde at jeg ble impotentifisert. Se, det var et ord jeg fant på. Var jo på en rull og hadde behov for å burste fremover. Istedet endte jeg med å børste. Med en tannkost? På en ost? Kukost? NEI DET ER IKKE SÅNN AT JEG ONANERER MED TANNKOSTEN DIN SYKE JÆVEL!
Anyway ... som den levende mumien Biden spakt pleier å si i demenståka. Selv den dag i dag skriver jeg mye notater. Får vel hente ut momentene fra mitt notatdokument. En av disse dagene var jeg altså å fylte bensin og skaffet en adapter til mobilen. Det i seg selv ble lett kostende over tusen kroner. Jeg kjøpte også fransk brie som jeg spiste med sognemorr, og som jeg skylte ned med mjød. Det kunne ikke vært mer luksuriøst. Satt innenfor en viss ramme vasser jeg i penger. Jeg har selvsagt ikke råd til en bolig eller en sporstbil, men det er alt. Men er det bra at det er slik? Det er egentlig ilden fra likbålet til vestlig sivilisasjon jeg varmer meg på. Før eller siden vil denne ilden være borte. Glør og kald aske kommer ikke til å være nok, og det kommer på bekostning av andre ting. Det fikk meg til å tenke. Mannlig inceldom og samfunnsutstøtelse er på en måte en liten ting, tror du. Men det er som en båt som har sprunget lekk. Mengden vann som kommer inn fra øyeblikk til øyeblikk er kan hende neglisjerbar. Før eller siden vil båten synke. Ingen kan snu utviklingen, heller. Det ville være å innrømme at ingen er like, og at vi ikke kan få våre drømmer. Se på Frankrike, vår endestasjon. Vestlig sivilisasjon døde i en opiumsbule. Jeg gjorde noe ekstremt viktig med Onedrive, mens jeg skrev teksten "Bortvendelse fra ideal." Weebly lagget selvsagt ut før jeg kunne poste. Heldigvis har jeg milevis med bitter erfaring. Copy-pastet alt sammen så gudene ikke kunne sabotere meg. Har hatt noen uheldige episoder med dataen. Noen få ganger har videofiler bugget ut. Ille når det er viktige videofiler. Har vært episoder der dataen ikke vil våkne fra dvale. Dette kan ikke fikses på en lett måte heller. Verst var det når hodetelefonene begynte å avgi skjev lyd. Trodde det var hørselen det var noe galt med, når lyden på det ene øret var litt spakere. Dette ordnet seg da jeg tvinnet ledningen rett, og koblet jacken (ikke minijack) inn og ut. Men likte det ikke. Fikk faktisk nerveanfall. Ble redd for at jeg hadde presset jacken for hardt inn i frustrasjon, skjevt inn, og måtte se om den, altså jacken, var skjev, samt skru jacken fra hverandre og blottlegge minijacken. Men jeg kan ikke la min indre dverg vinne. Hodetelefonene er viktige for meg, men jeg kan ikke erratiseres. Alt er midlertidig. Typen med metalldetektor, han som lette etter ringen sin, får bli et symbol for meg. En påminnelse om ikke å bli min indre dverg. Hadde andre notater også, men det får bli sine egne poster, dersom jeg poster dem, altså notatene. Denne fikk jeg gratis. I ettertankens blekhet kunne jeg gjort mer utav det, for videre komisk effekt. Kunne tenkt meg et klipp av Hans Bauge, der han knytter nevene og brøler: "HAN ER EN SOSIALKLIENT!" Kanskje få med litt mer hån og sammenstøt fra Bauges karriere som riksklovn. Selv det ble ikke forstått i Norge. Utrolig. Men jeg orker ikke lete opp disse klippene. Dette var en lavinnsatsvideo, satt sammen på fem minutter, og i morgen kommer den til å være glemt. Kunne foråsvidt vært interessant å starte en samlekanal på Youtube igjen, kalt Anarkisirkuset eller noe, da er navnet selvsagt stjålet fra Poetrixx. Ville sikkert fått hundrevis av abonnenter om jeg kombinerte parodier, dikt, podcasts, galskap, osv. Spesielt i lengden. Men jeg tok jo avstand fra det. Youtube ville sensurert meg, og man ville fått de sedvanlige politianmeldelsene. Dessuten er det ingen vits. Oppmerksomhet er jo en illusjon som ikke engang bringer inn penger, også en illusjon. De sier til og med at sex er en illusjon ... vel ... Andre parodivideoer kunne vært av Erna Svorberg holdende tale, satt til lydsporet av griser satt fyr på. Eller Trine Skrei Grande satt til overveldende lyd av flatulerende fitter. Jeg er kreativ. Hat mot menneske og tilværelse faller meg meget naturlig. Jeg får vel si det åpenbare. Ikke overraskende at sosialister stjeler over en lav sko. Slike ville solgt ut landet iløpet av et hjerteslag. Vel, det har de gjort allererde. Som jeg kom frem til, venstresiden er preget av lavgrads narsissisme, mens høyreekstreme er preget av utpreget narsissisme. Venstrefolk lyver altså om absolutt alt, bare de kan få fliken av en fordel. Høyreekstreme er brutale klubbemenn uten snevet av sannferdighet. Det er interessant å tenke på hvordan jeg vendte meg mot middelklassen, som jo er satt på venstresiden. Jeg kunne sittet og løyet med dem, men av en eller annen grunn endte jeg i den andre campen. Antakelig skyldes dette autisme og sannferdighet. Jeg tror heller ikke på Duttons mellomting, altså Chads og Stacies som sitter og er sunne høyretypuser, mens alle vi andre er freaker til avlivning. Begrepet høyre og venstre ble jo også til ved den franske revolusjonen. Det er antakelig noe mer som man bør søke seg opp mot. Interessant nok er jeg en salig blanding av pragmatisme og ufravikelige prinsipper. Jeg kan forstå lyving, stjeling, drap og voldtekt. Del av naturen, ser du. Samtidig vil jeg aldri tolerere at noen har blitt vaksinert, eller en forræder. Ja, ja. Mitt klagemål mot Moxnes er at han burde forsøkt å stjele noe verdt mer enn 1200 kroner, når han først skal stjele. Vær det beste du kan være, heter det seg fra grekerne. Narsissister kan aldri helbredes. De bør altså forsøke å være gode narsissister, så alle oss andre kan motiveres nok til å drepe dem ... Ja, det er nok noe av grunnen til at jeg tror på drap. Som Conan barbaren ønsker jeg meg den absolutte villmark og det absolutte anarki, for da kunne vi begynne å sette ting riktig, et drap av familiemedlemmer ad gangen. Det vonde dreper man med øks. By this axe I rule. Jøss. Det er ikke lenge siden denne sangen ville vært direkte representativ for meg, mitt indre vesen og mine idealer. Vakker sang, og enkelheten understreker skjønnheten på et vis. Selv nå kjenner jeg dragningen mot offeret og selv-immolasjonen på vegne av et ideal. Dette er del av min natur.
Men jeg har bestemt meg for å bevege meg i en annen retning. Jeg ofret meg allerede på vegne av min familie, og fikk absolutt ingenting igjen for det, annet enn arr og mange tomme år. Det viser min families vulgaritet, og hvordan jeg selv må være temmelig vulgær. Min indre kvinne og altruist er forfeilet, er det enn så mye av min indre natur. Hvis det finnes noe slik ... kanskje er det del av min karmiske load å overvinne disse delkomponenter og sjelstrekk. Deler som bare skadet meg og aldri ga en eneste frukt. Visse av disse idealene er dessuten illusoriske i en irreduktiv virkelighet ... og ... hvorfor skulle jeg ofre noe for noen typer i Polo-gensere som får blowjobs iallfall ukentlig? Jeg vil alltid være uønsket i deres selskap. Idealet skjuler den irreduktive sannhet: Jeg er ikke som dem. Det er faktisk helt umulig. Både judger-gutter og judger-jenter vil rynke på nesen og forvise meg til freakkvarteret. Samtidig vil jeg ikke lenger bygge opp et falsk narsissistisk ego, med forestillinger om dette og hint. Nei, istedet for offeret eller narsissismen vil jeg bygge opp mitt egentlige ego og mitt egentlige selv. Det betyr å ta del i virkeligheten, med alle sine mindre heldige detaljer, både på mine og andres vegne. Noen av mine mindre heldige trekk vil være mindre heldig for andre også, tro du meg, gjerne på måter som gir kvinner raserianfall og får deg kastet på dør. Samtidig er denne inntreden i et egentlig ego skremmende, fordi det er så lite igjen. Det vil på en måte ikke være nok å løfte jarn og legge an på damer, selv om det kanskje kan fungere som en inngangsportel. Det er mer jeg må gjøre, sosialt og personlig. Når dette mitt personlige selv er bygget opp, vil muligheten være der atter. Brenne for et ideal, reise en sol, eller gå ut i blaffet til en Protoss-kriger. Nevner ikke navnet på enheten jeg sikter til, da dette kan fornærme gudene. En gang tenkte jeg at kvinner ikke kunne skape, annet enn som biologisk biomasse (litt som larver og insekter). Jeg tok feil. Kvinner kan skape inn i det negative, litt som en djevel kan gjenskape en flik av helvete. En mor er narsissistens skaper og beskytter. Det er noe som slår meg. Jeg ser på Youtube-videoer med reformerte narsissister. De får ha sine koner ved sitt ego. Jeg får intet, etter at de utslettet meg. Derfor er det viktig og riktig at jeg fremhevder mitt ego. Men da et egentlig ego, mitt selv. Det betyr fritakelsen fra fantasi og konvensjon, fravikelsen av ideal og kompensasjon, og omfavnelsen av en ekte virkelighet. Og jeg er remnanten av det som en gang var en god rase. Jeg ber så til muskel og sene, innsikt og hjernecelle, gi meg en plass, så jeg kan drepe. Hva vil jeg drepe? Må jeg si det? Din sivilisasjon og alt det du tror på. Samt din blodslinje. Tamdyret må bort fra arisk virkelighet. Jeg var aldri deg. Jeg er remnanten av styrke, gitt liv som et blaff, og jeg skal få deg til å kjenne det. Som jeg sa til en irsk-ættet hore en gang: Neste gang du hører fra meg vil det være i alle landets aviser. Gjorde meg en interessant observasjon nå nettopp. Var ute og gikk ved en minigolfbane. Der så jeg en middelaldrende type stå med en metalldetektor. Jeg spurte om han hadde mistet noe. Det hadde han, en ring. Det var ikke en giftering, og tapet hadde skjedd for fjorten dager siden. Mens jeg så på, fikk han utslag på den sveipende detekoren, og begynte å grave et hull i gresset med en liten spade. Der nede stakk han en mindre stav som også var en slags detektor, men da var utslaget borte. Når noe går til slike skritt kan man være sikker på at han allerede har finkjemmet hver eneste flik av plenen. Nå leter han under plenen ... Jeg ønsket ham lykke til og gikk videre på min vei. Han begynte å hisse seg opp, og jeg ville ikke at han skulle slå løs på meg med detektoren ... Det er evig sant. Vi skaper vår egen lidelse. Buddha hadde nok rett i en god del, men ikke alt. Det hadde vært langt bedre for den mannen å anse ringen som tapt, og heller kjøpe seg en ny. Det var ikke engang en giftering. Nå må han bruke endeløs energi i sin strid mot skjebnen. Kan hende er dette en viktig lærdom for meg. Jeg har aldri sunket så dypt ned i grådighet og kontrollbehov, med mindre vi snakker om det seksuelle område. Man kan alltid velge å gå videre på sin vei, og være lett til sinns. Lidelse er et valg. Kanskje tar jeg meg dog en tur til plenen og leter litt. Det er jo spennende. Han kan ha mistet den i en sprekk i en av plattformene på minigolfbanen. Jeg er jo kreativ. Kanskje er ringen av gull. Lett til sinns på egne vegne, altså, grådig på det man kan røve. Det er noe riktig ved det. Også evig sant er det at vi er vår egen negering. Hadde forøvrig en ganske sjokkartet podcastlytting her forleden. Gjorde det i en døs, og fikk ikke med meg detaljene. De er nok heller ikke så viktig. Podcasteren begynte å fnise som en skolejente da han snakket om noen prester som var mindre heldige med sitt utseende. En var visst ekstremt kortvokst, men hadde beholdt alle hår. En annen hadde mistet alt håret og hadde et hode som et egg. Var forstyrrende å høre den ukontrollerte latteren, som på en måte ga et direkte innblikk i vedkommendes sjel. Podcasteren er jo black piller og Incel, mener alt er et spørsmål om utseende, men er ekstremt sjåvinistisk på grunnlag av utseende selv. Til og med de verste mobbere og jocks på high school opptrer ikke på den måten. Han har altså blitt et verre monster enn monstrene han kjemper mot hver dag, gitt sin inceldom.
På tilsvarende vis er antirasister de verste rasistene, moralister de mest umoralske. Fyren med metalldetektor er nok snill som et lam ellers, siden en ganske ille egenskap er oppe i dagen. Selv er jeg også ganske sammensatt, men det lunefulle ved meg er ikke umiddelbart synlig. En som er uklok tror med det at det er bare til å valse, men som det har vist seg, da tok vedkommende feil. Edit: For en gangs skyld har jeg gjort som jeg sa. Jeg tok turen innom minigolfbanen og begynte å titte etter høvelige sprekker den nevnte ring kunne ha tumlet inn i. Verandadøren til en av leilighetene rett ved gikk opp, og hvem var det som kom ut? Jo, han som hadde lett etter ringen. Det kunne ha blitt tilløp til å bli pinlig. Heldigvis tar jeg ting lett på sparket, og er meget dyktig til å ro meg i land. Jeg fremstilte meg selv som en bekymret filantrop, og luftet muligheten for at ringen befant seg i en eller annen sprekk. Løgner selges med sannhet, tross alt, og motsatt. Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg slipper unna med disse tingene? Så viste det seg at ringen var blitt funnet. Han hadde fått hjelp av noen, og funnstedet var visstnok ved kanten av banen. Min antakelse var riktig. Ringen var av gull, og verdt noen tusen. En lykkelig utgang, altså. Den som leter skal finne, heter det seg. På et vis er det godt at den massive innsatsen ga resultat. Jeg har jo sagt at jeg vil skjule navnet mitt for google-søk. Denne siden kommer ikke lenger opp på første google-side, men på den andre finner man frem til navnet mitt i kommentar-systemet. Det er uheldig. Det er jo mange instanser hvor jeg kommenterer under fullt navn, men det er bare tre instanser som kommer opp:
Kjennetegn ved tiden Politianmeld alt Å lease på en viss Alice Jeg har nå fjernet mine kommentarer fra de postene, samt fra en annen person som insidensielt også kommenterer under fullt navn. Det kan være uheldig for oss begge. Tidene har forandret seg, og det er jo nå en veritabel insektsverm med angivere, aktivister, journalister, narsissister, informanter, arbeidsgivere, arbeidsfratakere, stalkere, normies, politianmeldere, politietterforskere, familiemedlemmer og terrorpoliti som nå frekventerer denne siden. Kommentarer fra mine meddebatanter vil jo være meningsløse uten sin opprinnelige sammenheng. Andre kommentarer fra andre poster vil også fjernes, hvis så fremt de kommer opp på google-søk. Uroe deg ikke. Alt har blitt arkivert for videre referanse. Ser nå at denne siden har blitt omtrent seks år gammel. Det er lang tid, og vel, alt har sin levetid. Egentlig er mye slik aktivitet på nett en egotripp. Til og med Oryx-bloggen kan etter eget sigende ikke livnære seg på sitt arbeide, selv med sånær en halv million abonnenter, og legger derfor ned. Driver også å følger kanalen Defense Politics Asia. Fyren er utbrent. Han sier at det ville være utenkelig å drive på i ti år. Likeledes tror jeg snart denne siden har utspilt sin rolle. Det er grenser for hvor mye man kan drive med det samme. Ikke for det. Da jeg startet denne siden, var jeg fortsatt preget av en slags håpefull uskyld. Nå forfølges jeg, noe som tar bort friheten, en frihet som stort sett var hele poenget med siden. Jeg burde ha hørt på min personlige spåmann, som fortalte meg at jeg måtte holde min personlige identitet skjult. Ikke så å forstå at siden brått vil tas ned, og jeg vil fortsette å skrive her fra tid til annen. Men jeg tror ikke jeg vil betale for nye fem år, slik jeg nylig gjorde. I tidens løp kan dette stedet forsvinne. Innen da vil jeg ha arkivert alt sammen. Alt innhold på blogg, alle kommentarer, som jeg nå delvis har berget, samt sideinnholdet og sidens struktur. Saken er at jeg ønsker meg en ny side, med en litt annen profil. Jeg trenger et sted å fremme min kunst. Da kan det være greit å stenge dører så alt ikke ender som kaos. Likeledes så er det nok visse identiteter på nett jeg bør fjerne meg fra. Så ja, dette stedet vil fortsatt være aktivt, men sluttfasen nærmer seg. Ser også at navnet mitt bringer opp en eldgammel blogspot-side knyttet til google, hvor jeg siterer William Blake angående nakne kvinnekropper. Problemet er at jeg har glemt epostadressen jeg brukte til den siden, samt eventuelt passordet. Kan kanskje lete litt. Google er neppe medgjørlige om jeg bare sier at jeg vil ha den stengt. Ikke så å forstå. Er en del uheldig materiale av meg ute på nett i form av gamle avisartikler og lignende, men min frykt er jo at normies skal finne mine rants når jeg søker på jobber, bosted og lignende. Småligheten til disse monstrene er jo ubegrenset. Som kunstner må jeg bli en persona, og ha sterke grenser mot de som urettmessig vil ha innpass. Mine venner er få. Våre kniver er skarpe. Kunsten er lang. Tiden kort. Noen få ting. Jeg har fått laget en duplikatkopi av noen viktige saker med min nye disk. Den nye disken er akkurat den samme som den gamle, bortsett fra en ting. Kabelen er USB-C fremfor ordinær USB. Heldigvis har jeg er dings som konverterer. Utover det kan jeg selvsagt bytte kabel, men ikke når jeg tar duplikatkopi. Alt forløp smertefritt, bortsett fra en fil som ikke ville kopiere over på skikkelig måte. Gjorde dette manuelt. Da jeg kjøpte disken, kjøpte jeg med en strømledning til min gamle mobil. Den passet ikke, siden den var USB-C i hver retning. Hadde inntrykk av at det var det jeg trengte. Det jeg egentlig behøver er antaklig en USB-A til en ordinær USB, samt en dertilhørende strømadapter. Får stikke innom en mobilbutikk og gnåle om dette når jeg en dag uansett har ærender. Det er også et sett med kule skjorter jeg kunne tenkt meg på Dressmann. Har dem fra før, ikke sant. Men det har vel gått ut på salg for lenge siden.
Jeg har også slettet min konto på Godaddy. Jeg har andre mål. Jeg har fått forent alle mine passord og flyttet dem til et høvelig sted. Og jeg har slettet en duplikatmappe, samt jobbet mer med evighetsprosjektet som nå nærmer seg slutten. Ting går fremover, men det tar tid. Tid er altså prisen man betaler. Det var en tid (heh) jeg ikke kunne betale med tid engang. Forskjellen er at jeg har begynt å normalisere og stabilisere min livsførsel, fra et ekstremt og nødvendig ytterpunkt, til noe jeg kan fungere i. Etterhvert vil kreftene forøke seg. Jeg har ervervet meg noen lærdommer gjennom livet, og benytter dem nå. |
Author
Tenkeren som kan tenke og siste sannferdige mann i vest. En større erotiker enn Sokrates og Sade, og den som har utkjempet kriger lenge før noen kunne forstå og akseptere at det var en krig. Det skrikende blod og skjebnen, det er Tranås Categories
All
Archives
November 2023
|