Velkommen til etnostaten. Det blir hengning av de vaksinerte klokken tre, halshugging av journalister klokken seks, og koking av politikere klokken ni. Etterpå blir det feiring da du! Og en ting til. Kondomer er strengt forbudt. Hi hi.
0 Comments
An excert from ...
The Fate of Empires and Search for Survival - Sir John Glubb The historians commented bitterly on the extraordinary influence aquired by popular singers over young people, resulting in a decline of sexual morality. The 'pop' singers of Baghdad accompanied their erotic songs on the lute, an instrument resembling the modern guitar. The the second half of the tenth century, as a result, much obscene sexual language came increasingly into use, such as would not have been tolerated in an earlier age. Several khalifs issued orders banning 'pop' singers from the capital, but within a few years they always returned. An increase in the influence of women in public life has often been associated with national decline. The later Romans complained that, although Rome ruled the world, women ruled Rome. In the tenth century, a similar tendency was observable in the Arab Empire, the women demanding admission to the professions hitherto monopolised by men. 'What,' wrote the contemporary historian Ibn Bessam, 'have the professions of clerk, tax-collector or preacher to do with women? These occupations have always been limited to men alone.' Many women practised law, while others obtained posts as university professors. There was an agitation for the appointment of female judges, which, however, does not appear to have succeeded. Soon after this period, government and public order collapsed, and foreign invaders overran the country. The resulting increase in confusion and violence made it unsafe for women to move unescorted in the streets, with the result that this feminist movement collapsed. ________________________________ ***Nedskrevet på et papirark jeg nå har kastet*** Som er sidenotat synes jeg å ha mistet et viktig dokument fra forsvaret. Kan være kritisk å ha i tilfelle krig. Alt annet har jeg, men ikke dette viktige dokumentet, som jeg stuet vekk et eller annet sted. Jeg gjemte det så godt at det forsvant. Får gjøre meg det forsett at jeg skriver inn til forsvaret og får det gjensendt.
Skapertrangen er stor i meg nå. Det samme med behovet etter noe trangt, derav terminologien "trang," kan hende, fordi dette er bokstavelig talt første opphavssted, hvorfra alle andre lyster, og dyster, springer ut.
I den senere tid har jeg kommet frem til at jeg fremfor alt ikke kan være en dionysier. Til det er jeg for avmålt, velkontrollert, og, vel, innesittende. Alt det jeg gjør tilsier det apollinske. Hva da med groteskeriet og galskapen? Da vil jeg minne på at også Apollon hadde mørke sider. Han voldtok Dafne og Kassandra, flådde satyren Marsynas over en musikkkonkurranse, og skjulte fremtiden i dunkelhet og kryptiske fremsigelser. Jeg tror også at disse av mine apollinske trekk kan relateres til Odinsskikkelsen og den beslektede Merlin. Sistnevnte ble kalt "Den gale" i de tidligste itterasjoner. Groteskeri, absurdisme og grusomhet er trekkene hos de som med sin innsikt har favnet livets grunnvesen. Edit: Nå har jarlen delt opplegget. Han av alle liker tydeligvis kombinasjonen av groteskeri, hypermaskulinitet og hyperseksualitet. Tror dog at absurdismen av mitt varemerke ikke er for ham. Heller ikke dødsdyrkelsen og sadismen, ved ettertanke.
Dette viser at jeg har venner, men få, noe som er både betryggende og foruroligende til samme tid, for å si det med kenisk selvmotstigelse. Uten jarlen ville min kanal stå brakk, som så mange andre på Odysee, og jeg liker ikke å bero på noens velvilje. Eventuelt ville kanalen ligge som en forsmådd brud på brudesengen, som jeg ville skrevet det i en av mine tidlige bøker. Denne beroelsen er dog den unge svenns kjennetegn, der en konge er garantert oppmerksomhet bare han hever på et øyenbryn. Da måtte man være helt Bull-Hansen. Enn så lenge må jeg være svennen.
Ofte, men ikke alltid når jeg lager parodier, er det å betrakte som en hyllest. Dette er saken her. Måten han beskriver det på får det til å virke helt fantastisk med de ubeskrivelig store bryster. Eh, må huske den linjen til visse av mine bøker. Det er også sant at vi ler når smerten er for stor. I dette tilfelle, smerten av at det er over.
Den tenkende ape, eller Stardusk, bør være glad for at dette skjedde. Hvordan kan han være en svartpiller med slik en erfaring? Jeg har hatt noe lignende, men ikke i nærheten av det nivået. Og ja, det smerter meg at det er over. Dette bekrefter tilsynelatende den rådende visdom. En kvinne kan være: Vakker Intelligent Forstandig Du kan få to av disse. Men du kan sjelden eller aldri få alle tre. Link til hans kanal her: https://www.youtube.com/@thinking-ape6483 *NB! Dette er en parodi! Det er ikke ulovlig å skrive parodier.
Når man har vært høyt nok opp på strå får man gjerne en priviligert alderdom, i den grad alder og det å gå der og vente på døden kan sies å være det. Aldershjemmet hvor de stuer deg vekk vil i det minste være av det dyrerere slaget. Det var på et av disse private helsehusene jeg søkte meg inn, etter å ha gjennomgått det begredelige programmet "Menn i helse." Omsorg er egentlig ikke min gate, men jeg kan late som. Jeg gjorde forsåvidt mye av det under min utdannelse. Latet som og latet meg. Det er lett å lure følende kvinnemennesker trill rundt, selv om de skulle være avdelingsledere. Enten må man være "empatisk" eller ta dem hard nok bakfra. I den senere tid har det gått opp for meg at kvinners definisjon på dette er en og samme ting. Nå følger jeg trofast etter Gro Harlem Brundtland, der hun vingler sin vante gang med gåstolen. Hendene bak ryggen i min blå og hvite helsedrakt, avventende en mulighet. I lommen har jeg et tungt blylodd. "Nei, så pent fuglene synger," sier jeg ut i løse luften. Ikke noe svar. Den gamle kjerringa går bare og mumler for seg selv. Hva er det hun sier, egentlig? Sikkert noe om å selge ut landet og ha kontrollen på hva folk får fortalt. Vi befinner oss i "Harmonihagen," et sirkulært uteareal hvor velstelte busker, prangende trær og vakre blomsterbed utgjør vår omgivelse. En steintrapp i ti trinn fører ned til den plaskende fontenen i hagens sentrum. Gamla vinger nær trappekanten, godt hjulpet av at jeg skumper og skyver henne i den retning med kroppen. Som i en tåke ser jeg min mulighet. Plasserer hånden på den sammenkrøkete ryggen og gir henne et ordentlig puff. Hjulene på innretningen forsvinner over, så følger den gamle kjerringa med. Like til det siste klamrer hun seg fast i håndtakene. Gåstolen spretter himmelhøyt. Samtidig treffer pannen til Brundtland flatsteinen med et klask. Oi da! Hun velter over seg selv og flyr videre. Du store min! Hoftekammen slår i skarpkanten så det knaser. Uff da! Armene holdes stivt over hodet mens hun fortsetter ferden baklengs. Fy! Hardlandingen forflytter lårhalsen kneppende ut huden i en spiss vinkel. Å, jøye meg! Nå velter hun sidelengs. Får skulderen røsket ut av ledd og letter til en svevende piruett. Fy da! De sprø bena utsettes for nok et sammenstøt, før ferden er over og Brundtland ruller til ro ved foten av trappen. Gåstolen kommer skranglende etter, lander på hjulene og triller helt opp til bylten som ligger der. Nei, hutte meg tu! Skulle du ha sett! Endelig kan jeg trekke pusten. Jeg skynder meg bort til den forulykkede for å forsikre meg om at ja, det gamle skinnet og beinet er faktisk dau. Med da jeg bøyer meg over liket, går det til min fortvilelse opp for meg at utysket fortsatt puster. Jeg ser meg hurtig rundt. Ingen er tilstede, og ingen har sett noe. Ikke ennå. Så jeg tvinner armen om hals og nakke og legger håndbaken oppunder haken. Vrir og presser samtidig, alt det jeg makter. Snart lyder den råtne knaselyden av en nakke som langsomt knekker. Men det er ikke nok. Jeg griper trollet etter ankelen og sleper henne bort til den brusende fontenen. Løfter henne med begge hender om halsen, og slår hodet hennes hardt mot fontenekanten. En gang. To ganger. Tre ganger. Thump! Wham! Skvisj! Først da slipper jeg tak i kadaveret, og trykker på alarmknappen jeg har hengende på brystet. "Ånei!" jamrer jeg. "Ånei, Ånei, Ånei! Det er så forferdelig!" Jeg jamrer og skriker videre mens helsepersonalet kommer rennende. Ti i tallet, så tjue i tallet, menn som kvinner. De tar pulsen, konstaterer de mange bruddene, og forstår at her kan intet gjøres. Tilslutt hentes en båre, hvor restene av Brundtland useremonielt veltes på. Man behøver ikke ta hensyn til beina som spriker hvitt ut kroppen i hver en retning, fordi monsteret, dette monsteret har endelig avgått med døden. Min gråt går over i en stille humring, idet heksa bæres bort til kjøleskapet, jeg mener kjølerommet. Ristingen som går gjennom kroppen min fremstår nok som sterk sinnsbevegelse for mine kollegaer. Jeg slapp til og med å anvende meg av blyloddet. Kun en time etter sitter jeg på avdelingslederens kontor. En mann denne gangen, så her kan jeg ikke spille på følelsesstrenger. På den andre side ville nok ikke det vært mulig under slike omstendigheter, selv for meg. "Så det er altså ingen sjanse for at jeg kan fortsette i jobben?" sier jeg, liksom håpefullt. Mannens ansikt blir først rødt, så rødere. Imponerende nok greier han å holde kontrollen på seg selv. Han hopper ikke over kontorpulten for å gå til angrep på meg. Han svelger hardt noen ganger. "Nei, det er dessverre ikke mulig," sier han under den største anstrengelse. "Det var veldig synd." Jeg sitter der i stillhet en stund, ser sorgfullt ned i gulvet. "Men så er det dette med etterlønn, da ..." Jeg vet ikke hvordan jeg kommer uskadet ut av kontoret, bare at jeg gjør det. Er rimelig svett om pungen da jeg skifter om i garderoben. I full sivil begir jeg meg plystrende ut til parkeringsplassen. Jobben er gjort, tenker jeg idet jeg setter meg bak rattet. Hevn er oppnådd for en hel nasjon. Nå gjenstår det bare å mate barna til Jonas Gahr Støre med rottegift. *NB! Dette er en parodi! Det er ikke ulovlig å skrive parodier. Jeg kom til å tenke på hva min kjerne som kunstner kan være, akkurat nå? Hva min kunstneriske kjerne har vært blir for meget å gå inn på. Jeg tror det må dreie seg om estetiseringen av den menneskelige tilstand, og lidelse, som jo er en og samme ting. Samme ulla, tenker jeg vi sier. Du kan se for deg en fullstappet jumbojet som plutselig styrter ned i et hav av flammer. Det kommer til å være pene farger, og det vil være svært mange, ja utallige detaljer i hvordan kroppene ble kastet fra sine seter man kan spekulere i, og siden etterspore med forstørrelsesglass. Kanskje finner vi en nesten urørt dukke i det våte gresset? Og den dukken kan bare ha tilhørt et lite barn. Dette er av tingene man kan utlede seg til.
Det er jo helt sykt, sier du. Men kjære vene, Napoleon tenkte da det samme. Da han bivånet de endeløse rullende flammer over Moskva, tenkte han, og skrev han, for du kan ikke gjøre motsatt, at dette skuet som han hadde forårsaket var alldeles sublimt. Og det var det jo, enda så mange mennesker som var døde eller kom til å dø, dette som frossenpinner og sultofre og annet slags baluba som djevelen har i vente for oss. Først et stort bål, så evig kulde. Det er her kunstnen fører oss inn i filosofien. For vi registrer jo at det er lidelse, og vi registrerer jo at det er vakkert. Hva er vel drama annet enn en forsterkning, og hva er den store mann foruten sin tragedie? Da reises spørsmålet: Hvordan kan lidelse, og flammer, tragedie og svartsvidde dukker, være vakkert? Jeg vet svaret. Det er fordi vår verden er fanget i dualitet. Du får nemlig ikke det ene, uten det andre. Du kan ikke spise uten avføring. Du kan ikke leve uten å dø. Du kan ikke elske foruten hat. Der det vakre er, kan du være sikker på at lidelsen lurer like ved. Og der lidelsen er, kan du være sikker på at der skapes den skjønne blomst. Som kunstner er jeg bare mer helhetlig. Som kunstner har jeg gått inn i kjernen, fordi jeg imellom alt dette også ble filosof. Ja, dette er min kjerne som kunstner, og siden kunsten er en refleksjon av sin opphavsmann, er det selvsagt min egentlige kjerne, alt i alt. Jeg ser det vakre i mennesker som brenner til døde, gripende til det siste etter jerngitrene som sperrer dem inne, til det forkullede lik velter tilbake i seg selv, for avgrunnen er vårt opphav og endepunkt. Jeg har allerede forklart deg hvorfor det ikke er helt sykt. Men her vises min tilkortkommenhet. Eminem synger jo: I'm the bad guy who makes fun of people that die In plane crashes and laughs as long as it ain't happenin' to him Noen ganger ler, jeg, selvsagt, men det er ikke latteren som er problemet, eller den stundvise stille andakt. Det er tanken om at det ikke bør skje med meg, enda hvor mye jeg vet at jeg selv er fanget i dualiteteten. Der er jeg i teten, kan du si. Nei, jeg har den tilkortkommenhet av jeg vil ha skjønnheten uten sin mørke ledsager, slik visse andre vil ha lidelse uten noen skjønnhet eller sol i det hele tatt. Iallfall vil jeg det for meg selv, der jeg for andre godtar den forsterkning i anslag som behøves for et godt sprang. Og på grunn av alt dette raser jeg, og gråter jeg, fordi jeg greier ikke å godta den mørke ledsager for meg selv. Det er her en form for menneskelighet vises, men bare restene. Med det aksepterer jeg selvsagt ikke meg selv. Det er derfor min kjerne er utenpå hjertet. Det er derfor jeg gjør de tilfeldige takkebanene fra arr til former, og dampende blod til lys. I regnskogen kan man nemlig se lyset stå som søyler av gull mellom tykke stammer. Tenk da på at det egentlig er blod du ser. Det er hele verdens blod, der hvor livet er rikest og størst. Alt dette vil også jeg være. En regnskog av liv og lys. Og under minste bregne og slyngende liane, der hviler blodpølen. Har du noen gang følt for å voldta en kvinne med slegge og spett?
Ikke jeg heller. Sorterer ut mine gamle notater. Det er mye innhold i notatbøker, spredt over ulike tidsperioder. I det lengste forsøkte jeg å unngå post it lapper. Det vil si, jeg sørget for å inskribere dem digitalt. Men noen oppdaget jeg slengt inne i en plastfolder. Sørger for å inskribere dem nå, og deler dem her. Ved ettertanke har jeg en del andre notater på A4 ark liggende på gulvet, fra min siste digitale jobb. Jeg jobbet og skrev notater fra min pult, ikke sant. Får inskribere dem også, senere. Alle slike skrevne notater får en egen mappefolder i mitt digitale arkiv.
Disse post it lappene stammer nok fra år 2014, da jeg jobbet på Dragen med de åtte armene (indre kode) Det fremgår av innholdet med Leonardo Da Vinci nevnt i forbindelse med metafysikk, skjønt jeg ikke kan favne min egen tanke der, samt noen siste burst når det gjelder Akka, Bakka, Bonkarakka, som jeg fortsatt tillot meg å nære forhåpninger til. Jeg gikk jo på et kortvarig kunsttudium, og var dypt inne i min filosofiske periode. Like etter ble jeg kastet i svært alvorlig depresjon. Det er nok grunnen til at disse post its ikke ble inskribert. Vil også si at min absolutte høyde som tenker nok var fra årene 2014-2017. Kanskje til og med frem til 2016 kun. Jeg har mistet det jeg hadde den gangen. Den gangen levde jeg i en intuitiv gudeverden, hvor jeg fikk nye innsikter og forståelse av sammenheng, uten engang å prøve. Kanskje kan dette bringes tilbake. Noe av det handler om å plassere seg i filosofien. Notater på post it lapper For meg betyr vold renhet og sannhet, for alt som utføres blir en del av virkeligheten. Det blir virkelig og riktig. Vil forgripe meg så min sannhet blir så stor at ingenting annet kan være - Utslette universet under min egen viljes kraft. xxx Tegnet pil xxx Forutant - her er bokstavene svært utydelige xxx Nietzsches metafysikk ---> Forutant(?) Leonardo Da Vinci (Dette har jeg fra min tid på kunststudiet i trondheim) Jo enklere forståelsen, jo større blir overdrivelsen. Stor følelse og stort intellekt er det beste. Det er min store sorg i livet at jeg aldri skal få utføre det jeg egentlig ønsker. Jeg har hatt så mange grunner oppigjennom livet, så det beste får (være) å overskride grunnene, (det) ville vært om det skjedde uten grunn. Den første som stiger inn døren på (svært utydelig, to eller tre bokstaver - Jeg kom frem til at bar var det mest sannsynlige, ellers ville det vært logisk at det stod ny, men de utydelige bokstavene tilsier ikke det. Bar høres riktig ut i kontekst) bar. Slå ham ned. Han tok henne om halsen og klemte til, han trodde han kom til å klemme livet ut av henne der og da. Vi har mistet denne supergrunnleggende virkelighet av syne. At livet består av kamp for begrensede ressurser. Så velg hvilket barn som skal sulte. Den ene får forrang fremfor den andre. Det er livets lov. Shit. Reverter til originalen i henting av korn (Henting av korn var en kapitteldel i mine Irak-verker - Antakelig skrevet på et svært sent stadie) Si farvel til utsendingene. Det er grunnen - han blir - av ymse årsaker. __________________________________ Notater på ark (ukjent dato - antakelig rundt år 2014) Flawsome Den immanente utøvelsen av liv, brorkampscenen, er det motsatte av dødsvisshet og rasjonalisering, dermed vil det aldri bli møtt med forståelse av rasjonalisten og avgrunnsteoretikeren. Galskapen trekker seg inn i skyggene ---> Kamera legge filmer ut på kommuneside Hånd på hofte hver side. Klemme sammen. Det finnes ikke noe nettverk som kan erstatte hardt arbeid ___________________________________ Utitulert notatark fra filosofigruppe om tid - Ikke skrevet av meg Platon - tiden er tidløs, den er bare et bevegelig bilde av uendeligheten Aristoteles - tid er reel men avhengig av bevegelse og endring St. Augustine - tiden sitter i bevisstheten, at fortiden og fremtiden er bare en illusjon Newton - tiden er fast og universell uten ekstern påvirkning Einstein - det er ingen universell tid eller universelt nå. Tiden avhenger av tid og sted, eller av hastighet og gravitasjon eller felles - akselerasjonen eksperiment - atomklokke i et fly og en på bakken synkronisert rundt jorden og forskjell en millarddel av et sekund jordens kjerne er effektivt 2,5 år yngre enn overflaten men det er også en subjektiv oppfattelse av tid. Einsteins eksempel på relativitet Nyere tanker eller ideer antyder at tiden faktisk er fast og at fortiden finnes er passert og fremtiden finnes og består av nå øyeblikk og vi beveger oss gjennom disse at de ble delt ut ved universets tilblivelse som en kortstokk og kortenes rekkefølge er bestemt _________________________________________________________________ Fant også noen ark med tegninger, symboler og filosofiske modeller, samt en del filosofiske betraktninger rundt disse. Inskriberer ikke dette her, da jeg vil ta vare på tegningene. Blir litt som Jungs røde bok, kan hende. Et alternativ er at jeg tar bilde av tegningene, som jeg implementerer i et word-document, eller tegner modellene pånytt i paint. Heller mot det første. Det er ikke voldsomt forseggjorte tegninger, bare slengt rotete ned på et ark, så hadde vært greit å bli kvitt papirene og få det hele digitalisert. Driver og rydder unna i gamle skolesaker nå. Linjen er klar. Jeg kvitter meg med gamle mattebøker, mens jeg i det lengste forsøker å holde på bøker med skrift og tegninger i. Noen tegninger i tyskbøker, osv, må gå tapt, da de har for stor vekt. Må si at til og med matten jeg drev med på ungdomsskolen er på et langt mer avansert nivå enn det jeg greier nå. Vel, man skal fokusere på sine styrker, ikke sine svakheter. Det er til og med sant i Caster of Magic. Antar at jeg minst har halvert vekten på esken med skolesaker. Skal forsøke å få til det samme med de to andre eskene også. Tror den ene har mye rollespill. Den andre har kanskje mer skolesaker.
Noen av historiene jeg skriver er forsåvidt morsomme. Kan kanskje dele en som delvis har gått tapt. De siste arkene må ha falt ut permen. Utover det ... det er betegnende hvor mange hakekors jeg tegner overalt. Hvorfor? Vel, det var noe forbudt, og det var vel et urtidsminne som slo inn. Dessuten har jeg alltid fokusert på det voldelige og groteskeri, fra tidligste alder av, noe av mine tegninger vel viser. Noe annet er detaljnivået. I en tegning av hvalfangst har hvalen hundrevis av harpuner i seg. Her er det nok autismen som taler. I en annen tegning flyr et Mig-fly over et brennende New York city. Hva kan jeg si? Livssunt! Noe jeg kom over var gamle frimerker. Noe av det bare kaos og rot, en annen folder synes å ha noen sjeldne russiske frimerker. Leste om saken. Det viser seg at siden det er færre og færre som samler på frimerker og mynter, blir disse mindre og mindre verdt. Derfor anbefales det å selge så fort som mulig. Ingen driver med denslags mer, bortsett fra gamle gubber. Unntak finnes, om du skulle sitte på virkelige sjeldenheter. Men det er ... vel, uvanlig. Jeg får antakelig ikke mye penger for dette. Tenker å kaste rotet, og kanskje holde på den russiske folderen. På en måte blir det et bilde på litteraturen. Færre og færre leser, dermed blir skrifter mindre og mindre verdt. Unntak finnes bare dersom det skrevne virkelig er en sjeldenhet. Terskelen for å nå dit er stor. Du må bokstavelig talt være en av ti tusen, som med frimerkene. Jeg kaster også min farfars botaniske samling. Den var ganske ekstensiv, men plantene er i ferd med å bli til støv. Han laget sikkert dette en gang på 60-tallet. Holder enn så lenge på min egen samling, laget i samarbeid med en voksen, fra 1986. Får se hva jeg gjør med det. Kan ikke dra på alt. Av annet interessant. Jeg registrerer at jeg har en førstepremie i skyting fra 1993. Antar at det var med salong-gevær. Jeg var jo også med i en pistolklubb da jeg gikk på barneskolen, men fikk bare skyte med luftvåpen. Jeg har også en gullmedalje og bronsemedalje fra friidrett. Dessverre står det ikke hvilket år det var fra. Dette fra tiden der du fikk medalje utifra plassering. Andre driver humblebrag. Jeg er ærlig med mitt skryt. Den kollapsede narsissisten jeg vet om, vant på et tidspunkt noe NM-greier i sjakk. Det skriver han endog om på sin wikipedia-artikkel, eller han har pushet andre til å skrive det, selvsagt. Så når det lages wikipedia-artikkel om meg, enten for utgitte bøker eller den endelige arrestasjon, må det selvsagt være med opplsyninger om min førstepremie i skyting og friidrett. Begge deler kan være relevante, he he. Jeg fant også en nyttig bruksgjenstand, men for å skjule mine planer, kan jeg ikke si hvilken. Dette er bare begynnelsen i min søken gjennom gamle saker. Lager antakelig nye innlegg for å snakke mer om hva jeg finner. Herren sier vi dra, så vi drar. Mye drep-dreping å gjøre. Og bare når vi dreper, vi spise. Det har herren fortalt oss. Når han ser på oss, eller tar på oss, eller tenker på oss langt unna, blir vi sterkere til å drepe. Andre av de magiske kan ikke ta bort hans velsignelser, sier han. Vi har trent-trent svært lenge. For krig med spisse pinner. Sammen med herren har vi lagt ut i skogen den store. Der finner vi andre som herren, men slemme. En mørk frue hater oss, ja det gjør hun. Mester gir henne en lekse. En mann med krøllehår også. Vi drep-dreper tjenere til de andre merkelige, og så vil de ikke ha noen krig mer. Denne store skogen er nesten vår. Fortsatt lever insekt-skapninger her. De må drepes, selv om de ikke smaker godt. Merkelige folk til hest ankommer for å tjene herren. En kort, skjeggete en som trener oss mer med spisse pinner. Og en sleip en som forteller oss hvor vi skal dra under kamp. Og frue som tar bort au-au når det gjør vondt. Herren sender oss til et merkelig sted for å kjempe mot uklare skapninger. Når de dør, forsvinner de. Kan ikke spises. Og uklare skapninger dreper mange av oss, enda vi hadde skarp-skarpe sved. Herren sinna. Herren trist. Så han sender de merkelige folk, og noen av oss med lange økser dit, for å drepe de uklare skapninger. Fant også noen pene i skogen. Blonde jentete jenter. Spiste noen, men herren sier at vi ikke kan spise alle. Nei-nei, må ikke spise hver jente i skogen med pent gullhår. Noen skal være slaver. For å jobb-jobbe, for oss, med sin trolldom. Slaver er de. Andre av herrens slaver svømmer som fisk. De svømmer i det store, salte vann rundt skogen. For å se og høre, for herren. Engledamen gjør herren sint når hun sender vogner nær hans leir med tårn. Han vil spise henne, har vi hørt ham si til seg selv. Rart, for vi har aldri sett herren spise noen før. Men hun vil han spise, og han sa han vil starte under hennes kjole. Så vi drar-drar for å fange engledamen for ham, men finner bare tjenere, som vi dreper og spiser. Nå ulv-ulver løper i skogen, med ryttere oppå. Og mange av oss har lange økser, ikke bare spiss pinne. Snart vil vi krysse det merkelige salte vann, sier herren, for å finne og drepe mer. Herren trenger slaver. Herren trenger tjenere. Dra nå. Drep nå. Så sier han oss. Og vi adlyder, fordi vi liker herren, og han er den eneste magiske som er snill med oss. Gir oss mat. Gir oss å spise. Og noen ganger klappes hodet. Klapp vi får, når vi bjeffer og roper, med blod i pelsen og bringer kropper for herrens føtter. Drepe vi gjør. For herren. Andre skriker og løper vekk, som blonde jenter i skogen, men ikke herren. Magiske folk også, liker oss ikke. Men herren god. Herren snill. Når han sier vi dra, vi drar. Når han sier vi drepe, vi dreper. Han sier det mye, og så klapper han våre hoder. Og klør bak øre. Godt, godt, sier han. Flink skapning. Som dreper og dreper for herren.
Denne siden er min personlige kunstnerblogg, som med tiden har tatt form av å være en slags offentlig dagbok. Vanligvis har jeg hatt rundt 6-9 faste lesere, noe jeg ikke har noe imot. Jeg tenker jo å ekspandere min virksomhet på nett, og da vil en langt større grad av oppmerksomhet være ønskelig, men ikke nødvendigvis her. For å være i min indre sfære kreves en grad av tenksomhet og sofistikasjon som ikke finnes hos vanlige mennesker, og spesielt ikke hos de rabiate undermenneskene som utgjør genetisk defekt venstresfære. Bær i hu at jeg har opplevd svært alvorlige konsekvenser for min intellektuelle virksomhet, inkludert forfølgelse og overvåkning fra terrorpolitiet, jobbtap, bakvaskelse og utestengelse fra den kulturelle offentlighet. I tillegg til den organiserte forfølgelsen kommer oppmerksomhet fra svært negative enkeltindivider, som mener seg berettiget til å overta livet mitt og skal kauke meg ned hver gang jeg skriver en linje. Her råder friheten. Her gjør jeg som jeg vil. Dette er min verden, og ikke din verden. De som ikke forstår det, ryker ut. I forbindelse med at jeg la ut min hyllest til matematikeren Haaland på min Ingwaz-kanal, har denne siden opplevd en temmelig stor spike i seertall. Jeg finner dette underlig, for det har ikke vært noen tilsvarende vekst i seere på mine øvrige videoer på Ingwaz-kanalen. Hvorfor skulle dissentere og folk som er sympatisk innstilt klikke seg inn på en obskur hjemmeside, når de øyensynlig ikke har den ringeste interesse for min person og innhold?
Ved siste forfølgelseskampanje ble jeg angitt av en kvinnelig kiosklitteraturforfatter jeg vet navnet til, på grunnlag av et dikt. Da endte jeg med å bli oppringt av terrorpolitiet. Den gang opplevde jeg tilsvarende spikes på denne siden. Rundt 40-50 seere på en vanlig dag. Jeg blir derfor nødt til å anta at det atter er aktivister og folk tilsatt i politiet som nå leser med lupe for å finne noe de kan bruke mot meg. Det kan også være snakk om den motbydelige mafiaen i forvaltningen på Rogaland, som allerede har vist at de vil bruke alle midler, inkludert fengsling, for å skade mennesker de ikke liker. De trådde over en grense i den saken, men vil unnslippe enhver konsekvens, da alle institusjoner er korrumpterte og vi styres over av overnasjonale organer som har gått inn for å utrydde landets befolkning. Å la noen simple vinningsforbrytere berike seg mens landet går til hundene, er altså mer enn ønskelig. Alle som taler imot skal fjernes. Man har også svært begrensende midler for å forsvare seg mot pakket. Mainstreammedia tar ikke opp sakene til dissentere, rettsvesenet går inn for å dømme deg, samtidig som muslimske voldtektsmenn går fri med et smil om munnen, det fordummede politiet brukes som våpen og brekkstang, og det morderiske helsevesen brukes som våpen og brekkstang. Når som helst kan en aktivist angi deg eller henge deg ut. I verste fall får de deg fengslet, innlagt, eller huset ditt raidet, på grunnlag av et anonymt tips. Det skjedde Haaland. Hvor stor respekt tror du jeg har for helsevesenet, når de steriliserer 16åringer og kaller det for godhet? Jeg har ingen respekt for politiet, som kommer rennende for å arrestere bestemødre for sine uttalelser, mens de verste voldsforbrytere går fri. Å jobbe i politiet er å være en medløper og landsforræder. Å være lege er jevngodt med å være en morder av uskyldige. En journalist er likeledes en landsforræder og arbeider iherdig for å fengsle og forfølge de uskyldige. Politikere er landets fiender, som med hvert et slag fra sitt urene hjerte selger ut hver jordflekk og hver eneste rene bloddråpe. Egentlige er det ikke et hjerte, men en morbid kontrapsjon som tillater skapningen å leve, til ulykke for alt som er vakkert i denne verden. Jeg har den største forakt mot disse såkalte "menneskene." Egentlig er det snakk om sjelløse dyr som aldri kan ha en egen tanke i hodet. Metodene deres er ekstremt primitive, de har ingen innsikt eller forståelse, og vil bruke hvert et middel for å skade deg, for det minste avvik eller tegn på intelligens, personlighet eller en egenvilje. Ormer og firfisler opptrer med større integritet. Før i tiden kalte vi dem treller, og spyttet på dem. Nå må vi kalle dem medmennesker, og hvis vi skulle gi dem det de fortjener, må man sitte 21 år i fengsel. Egentlig full livstid, hvis man skulle gi store grupper av dem sin bekomst, samtidig. Dette er kujoner og naturlige kriminelle blandet sammen i ett. Feige flokkmennesker og de haiske narsissistene som styrer over dem, understøttet av innsatsen til bevisstløse normies. En dag vil denne kampen stå åpen. Da vil grunnen til disse avartenes feighet vise seg. Ligg. Unna. Meg. Som et sidenotat. Se denne artikkelen: www.document.no/2023/08/01/ervin-kohn-vil-forby-koranbrenning-sian-driver-med-hatefulle-ytringer/ Og hvilken gruppe kommer etternavnet Kohn fra, tro? Det er herfra denne korrupsjon, muliggjøring av kriminalitet, massedød gjennom vaksiner, og befolkningsutryddelse gjennom innvandring, stammer. Se, jeg er den som taler sannheten. En dag skal sannheten bli legemeliggjort på jorden, og da skal ormene kravle bort. Vel, de vil forsøke, men vil ende med å stekes av det solens sannhetslys de ikke tåler, eller ganske enkelt trampes ihjel. Ingenting av det jeg sa var ulovlig. Du har ingenting :) Pell deg vekk, din rotte. Min verden, ikke din. Edit: Og nå, neste dag, har antall besøkende sunket tilbake til normalen. Javisst, dette var nok myndighetene igjen. De har ikke engang kompetanse til å skjule sporene etter seg. Så, et titalls politifolk og angivere har sittet og saumfart bloggen i håp om å finne noe å bruke mot meg. Slik forholder det seg i 100-110 IQ sjiktet. Guder, hvor jeg forakter dette avskummet. Dette er automatiserte roboter uten evnen til å tenke og forstå. Med det kan de selvsagt ikke dømme meg eller fatte fliken av min sjelsbredde. Jeg har en langsom tankeøkt der jeg vurderer ulike strategier for de militante rasene i Caster of Magic. Jeg argumenterer for hvorfor "livsmagi" antakelig er best for de raser som beror på sine tidlige enheter, og at kanskje utstrakt avl kan være viktig dersom du tenker å teleportere svømmende kolonister til andre planeter.
Endelig natt. De introvertes tid. Det er også tiden til de som vil gjøre noe galt, ifølge Edward Dutton, som for eksempel et raid i en eller annen krybbe, en døgnrytme tilpasset kriminal-typusen og hans gjøremål. Begge deler passer for meg. Var ute og luftet meg i den mørke natteluften, og passerte noen ungdommer. Jeg tenkte på hvor mye som var meg beskyldiget. Deriblandt deres kropper, sjeler, om man kan kalle det langvarige minne for en sjel, stønn nå og kanskje gråt siden. Men da kommer jeg jo ikke til å være der. Jeg er ikke engang her nå. Jeg er et spøkelse, en skygge på dette stedet. Det har jeg forsåvidt alltid vært. Det er kun om natten at min skygge blir stor, like stor som den natt jeg vandrer gjennom.
Tenkte jeg skulle fortelle om min gjøring og lading den siste tiden. På Darknet har jeg jo skaffet en snub nose ... he he ... nei, det er ikke helt sant. Denne helgen var jeg nede i Rumle-elven for å signere boligkontrakt, og fikk i den forbindelse låne en helt tom leilighet, som jeg hentet nøkkelen til ved å passere forbi et helt tomt hus, til hvilket jeg ikke hadde adgang. Rett før det hadde jeg tenkt å skrive om hvor korte dagene er, og hvor lite jeg får gjort. Man står opp, spiser, utfører et par tre ærender. Så man man skvise i seg middag. Når det er gjort, er man trøtt. Det sier jo noe om mitt energinivå og forfeilelse, det er sant, men dagene er korte, livet likeså. Alt vi får er en hurtig morgen og en sen solnedgang. Det tar minst 7 timer å kjøre ned til Rumle-elven herifra. Så da kan man tenke seg hvilken investering det er, for meg som ikke er virksom om dagene. Ikke for det. Når jeg kjører bil, behandler jeg det som jeg skulle sittet i et jagerfly. Jeg er maksimalt påpasselig. Dessuten var jeg helt uthvilt, hadde spist godt, og var høy på energidrikker og koffein begge veier. Med det var jeg på høyden av hver situasjon. Jeg er også svært utholdende og ensporet når jeg først setter i gang med noe. Kanskje er dette del av hva jeg savner. Aktivitet i den ytre verden som faktisk betyr noe. Da jeg kom frem til huset, skled jeg forbi en langhåret gubbe i nabolaget. Jeg hadde aldri møtt ham, men jeg visste hvem han var. Dette var ham som hadde skaffet min far varer mot slutten. Jeg ville forsikre meg om veien, så jeg slo av en prat. Hadde jeg hatt nøkler til huset og skulle vært i området, ville jeg invitert ham til en drink eller to. Det er jo med slike jeg vil være på nikk. Men nå skal jeg ha lite med akkurat det stedet å gjøre, selv om jeg vurderte å bosette meg der på et tidspunkt. Jeg fulgte et visst kvinneforslag, og satte meg på balkongen for å spise et måltid. Dette var i skogen, og rundt meg var det masse mygg. Så jeg måtte flykte tilbake til kabinen på mitt romskip. Med meg fulgte det to insekter. Den ene drepte jeg ganske fort. Den andre ble vanskeligere. I min streben ble det fingermerker på vinduene. Så mens jeg forsøkte å drepe blogsugerne, tok jeg av meg skjorten for å pusse vekk fettflekkene. Man må jo ha ren bomull så det ikke skal bli striper, og underskjorten var alt jeg hadde tilgjengelig. Håper ingen så meg. En person i bar overkropp veivende med armene inne i en bil. Alt dette mens jeg forsøkte å ikke velte kaffetermosen, som tøt oppvaskvann alle steder når koppen ble oppvarmet. Noen ting skjer bare meg. Da jeg kom frem var jeg så utmattet at jeg ikke greide å spise middag. Jeg måtte bare finne sengen. Det parasympatiske(?) nervesystemet til aspergere har jo vansker for å skifte mellom tilstander, så det tok meg sikkert 3-4 timer å få sove. Sånn er det ofte når jeg er utmattet. Når jeg først sover, sover jeg til gjengjeld tungt. Alt jeg gjør, gjør jeg gjerne til gangs. Får anta at det samme gjelder de tingene jeg ikke gjør, som merkes som store står på kroppen. Det var forsåvidt spesielt å bruke en datamaskin som bærer min fars navn. Hvis jeg ville det, gikk jeg i hans klær og hans sko, og brukte hans våpen. Det viktigste av min arv har jeg alt skaffet til veie, uten at jeg med det kan gå inn på detaljer. Nå merket jeg at den ruten var stengt. Ettersom tiden går, vil mindre og mindre av ham være tilstede. Ble forøvrig ingen arv. Synd, jeg kunne trengt pengene. Må gå i sparebluss nå den siste tiden. Husvisningen gikk meget bra. Spesielt siden det var sent på dagen. Jo senere, jo bedre, ifølge nattedyret. I underetasjen var det et par som drev og vasket ut. Han ene typen var en slags langhåret geek, og damen fortalte meg at hun var i trettiårene. Alt er relativt, så jeg fortalte henne at det var ganske ungt. Hun hadde den type maskuline ansikt som jeg har sett i området, til og med i form av relasjoners livsledsager. Ansiktsformen bestod av rette linjer, kan man si. Hit, men ikke lenger, skjønnhet lik en boomers tankeliv. Det jeg tror er at skjønnhet må ledsages av disse rette linjene, men da må benstrukturen være mer skråstilt, ikke stå rett opp og ned som her. Slik det var, hadde hun et ansikt som den oppvaskbøtten hun stod og holdt. Til forskjell, rette linjer og spisse vinkler, i symmetrisk forhold til hverandre, er det som kreves. Av den langhårede fikk jeg ved forespørsel høre at overeratsjen var best, om han skulle velge. Det likte jeg å høre. Fra nå av er jeg jo ovenpå. Av en eller annen grunn kom jeg godt overens med husverten. Han var en av disse maskuline håndtverkerne, som nært hadde kappet av seg hånden på et tidspunkt. Teknisk sett leier han ut på vegne av sin tilårskomne mor, som ville treffe meg, bortsett fra at hun var bortreist den dagen. Overetasjen var veldig alright, med utsikt til elven. Kanskje litt mindre ideelle hvitevarer enn det jeg har nå. Boligen er utenfor byen, disponerer en stor hage, og man kan gå rett ned til den rumlende elven for å bade. Faktisk er det brådypt, men det er kan hende bare en fordel. Man plumper bare rett i, fremfor å krype seg til vanns, slik jeg noen ganger pleier å gjøre når det er kaldt. Min morfar holdt faktisk på å drukne, jeg tror det må ha vært i den elven. Hans brødre skjøv fra i en båt. Det kunne ikke han tåle, så som tass hoppet han etter. Så var det bare det at han ikke hoppet langt nok. Han hørte på englesang da de endelig fikk fisket ham opp. Jeg nevnte min lille families historiske tilstedeværelse på stedet. Håndtverkeren nevnte et mer spesifikt navn enn det jeg hadde brukt på butikken. Det viste seg at en kvinne i hans familie, jeg tror det må ha vært hans søster, hadde hatt min morfar som sjef. Verden er liten. Vel, på menns vis briset vi gjennom alle detaljer, og tok hverandre i hånden. Med en kvinne måtte man ha snusfornuftet og engstet seg i timesvis. I låven på eiendommen kan jeg lagre dann og vann. Det er en bra kebabsjappe i strøket. Fikk et bra måltid av en underdanig araber. Litt irriterende å se barna deres. Om jeg misliker noen, kan du være sikker på at jeg misliker barna deres. Jeg koblet av med litt alkohol. Neste dag brukte jeg god tid, så jeg var ferdigspist og uthvilt, så dro jeg hjem. Var minst like skjerpet denne gangen, også ved hjelp av energidrikker. Da jeg kom tilbake til nabolaget der jeg var forut, så jeg en araberfamilie spise ved en raseplass. Hans Rotmo hadde evig rett. De er en miljøforurensing. Fikk mest lyst til å sparke dem ned skråningen, eller skjelle dem ut. En ting er at disse innvadørene, som globalistene bruker for å ødelegge befolkningen, er spredd alle steder. Jeg tenker også med skrekk at disse er mer utbredt jo lengre sør man kommer. Jeg er en følsom mann og liker ikke urettferdighet, heller ikke en urettmessighet i menneskeform. Det er noe unaturlig i å se brune ansikter og hijaber i ren norsk natur. Ulikt konservative sier jeg sannheten og ber ikke om unnskyldning for meg selv. Jeg hater konservative. Helt mot slutten oppdaget jeg at min rute var blokkert av en stengt tunnel. Var proaktiv og ringte veivesenet, og fant med det en alternativ rute, så slapp jeg å overnatte i bilen. Den kvelden/natten var jeg rasert, og jeg begynte å bli erratisk da jeg skulle utføre oppgaver. Det samme dagen etter. Hadde en del formelle ting jeg måtte få gjort. Jeg pleier jo å space ut og svine ut når jeg føler at jeg har blitt røsket ut av min til vanlige introverte tilstand. Det hjalp ikke at huset ble invadert av hundrevis av maur mens jeg forsøkte å ta en viktig telefonsamtale og forsøkte å sette sammen gammel taco. Jeg endte med å plassere munningen til støvsugeren i hullet der de kom ifra. Det tok dem halve dagen å lære at de skulle holde seg unna på den måten. Antar at de som ble støvsugd ikke rakk å utskille frykt-kjemikalier for å varsle sine kravlende venner. Var stønnende ute av meg selv og endte som sagt erratisk. Gikk glipp av en telefonsamtale også, grunnet lyden fra støvsugeren. Må gjøre noe formelt i morgen også, så skal jeg ta meg av min backlog når det gjelder kommentarer og skriving. Etter det skal jeg begynne å pakke, og organisere og arrangere mer. Min bror foreslo å sortere bøker inn i viktig, middels viktig, og uviktig. Får lage noen tårn på gulvet. Kanskje korte ned på tilstanden hvor mitt sinn krever å vandre i ingenting, selv om jeg må gi meg selv noe av det. En tanke slår meg. Da jeg var 10-12 år gammel, pleide jeg å sykle rundt nede i Rumle-elven. Det er et sted jeg bare kjenner til i sin sommertilstand. Det er min evige sommer og mitt sommerland, kan du si. Den første vinteren vil nok komme som et sjokk, litt som etterlivet gjør det i visse astralbøker. Samtidig kommer jeg til å sykle rundt der nede i min svært modne alder. Sirkelen er sluttet. Jeg er på mange måter nærmere den tolvåringen enn jeg var for 10-15 år siden. Det er en slags renhet, et potensiale, og en drømmetilstand jeg befinner meg i, og det er alt. Vi må finne tilbake til hverandre, jeg og han, og hevne oss for det som har blitt stjålet, simpelthen ved å reise oss forbi. Nå skal jeg bli det jeg alltid har ønsket meg, mitt eget selv, fri for kravene og ondskapen til andre mennesker. I utgangspunktet var jeg lojal til familie. Det er feilslått, noe kontrafaktisk for min sin del. Jeg ønsket meg noe som rett og slett ikke finnes ... og ... vil jeg egentlig dette? Ingen bånd skal betvinge meg i mitt evige sommerland, og den store, svimlende friheten, hvor min evne og styrke endelig kan komme til sin rett. Jeg er nemlig edlere enn alt mitt opphav. Blod er kan hende ikke alt. I meg bor en mektig ånd, som tok bolig i meg ved vårt folks nært forestående død. Denne ånden er en jotun og bærer visdommen fra opphavs tid, lenge før verden ble gjort om til en fabel. Det er renheten i vind, landskaper og mine øyne, det er vissheten om tosomheten i alle ting, samt vitenen om hvordan man får et knivblad inn, og siden dreie. Våpnene har jeg fått av min tidvis maskerte far. Tranås hadde i forynget utgave blitt sendt tilbake i tid av gudene, for å gjøre opp for fortiden. Dette var det syn som møtte ham. Angel from below, change my dreams I want for glory's hour, for wealth's esteem I wish to sell my soul, to be reborn I wish for earthly riches, don't want no crown of thorns See his face, see his smile Time to die Wo-ooh, oo-ooh, noo I was born a fool, don't want to stay that way Devil take my soul, with diamonds you repay Hadde det bare vært så vel at man kunne solgt sin sjel til djevelen. Vel, det kalles narsissisme. Jeg mener for de av oss som er i besittelse av faktisk sjel og indre følelse.
Laget denne hyllesten til Trond Harald Haaland for en tid tilbake. Det hele tok meg fem minutter, etter at jeg slumpet over denne passende musikkvideoen i min tråling gjennom internett. I skrivende stund har jeg 607 seere, 12 liker og en misliker. Jeg vet med sikkerhet at en type linket til videoen på Document, samt laget en twitter-post om den. Det skal sies at jeg brukte min throwaway-facebook-konto for å fange oppmerksomheten til normies eller halv-normies.
Det er jo bra i norsk sammenheng, for helvete. Alternativ Media får langt færre seere, vet jeg, mens Lysglimt ligger på omtrent samme nivå. Alt i alt antar jeg at videoen vil havne på rundt 700-1000 seere, før obskuriteten endelig omfavner den. Min hensikt var jo å være en aktivist og skape oppmerksomhet om denne stygge saken, samt vise støtte til en forfulgt mann. På den måten lyktes jeg. Nå har det gått såpass langt at man kan bli fengslet for å dele lenker på Facebook. Dødsprosessen til vestlig sivilisasjon har nådd et nytt trinn.
Fra min Ingwaz-kanal har jeg postet min hjemmeside. Nå har jeg ennå ikke fått fjernet navnet mitt fra denne siden. Håper det skjer snart. Kan ta 4-6 uker, leste jeg. Om jeg er riktig så uheldig, skjer det ikke. Har forsøkt å komme i tale med Google om saken, og den andre døde bloggen, men intet hell. På grunn av trafikken for videoen har jeg hatt en spike i seere på hjemmesiden. Det er uheldig. Angiveri kommer jo fra folk på venstresiden, og det blir lettere for dem hvis du serverer navnet ditt på sølvfat. Det er jo slik jeg ble angitt og mistet jobben sist. Håper derfor som sagt at navnet mitt snart fjernes fra google-søk. Normies med 100 IQ er jo stort sett for dumme til å søke seg frem til noe utover det. Vil hjelpe om man ikke gir dem noe. Prosessen er automatisert fra deres side, fordi de har blitt opplært fra barnehagealder av til å angi og forfølge den minste grad av selvstendig tenkning. En person sa meg at aktivisme ikke nytter. Det er nok sant, men det føles godt å håne og kjempe tilbake mot globalistene og deres avskyelige agenda. Tanken er å ha øyer av funksjonalitet den dagen samfunnskollapsen kommer. For det kan det være greit å vekke normies. Snekkere, rørleggere og postmenn er nyttige å ha. All min styrke, dog, og styrken til titaner av menn, er ikke nok til å stanse undergangen som skal komme. Som må komme. Med det går jeg over til å snakke om mine erotikaer, listet i rekkefølgen de ble laget, her:
Tillater meg å være litt prematur. Den første og siste har hatt en jevn stigning, og ligger svært nært å få 250 seere. Det er meget bra til Odysee å være. Nå er det jo slik at jeg opererer med pupper, som er en svært sterk "subject material" som noen sa til meg en gang i tiden. Jeg har også en mistanke om at jeg har visse gjenkommende seere. Nei, nå sier jeg ikke mer, i fall det blir for pinlig, for dem.
Den første vil jeg si er av meget god kvalitet. Selv om jeg visste mindre, hadde jeg tilgang til svært potent materiale i form av dansedamer og musikk. Nå har jeg mistet litt lysten i akkurat den retning, etter at en kollapset narsissist gikk i ledtog med en av dansedamene og fikk fjernet alle kanaler som feiret hennes livsverk. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, i visshet om at det beste av manglende materiale har gått tapt. Selvmordserotikaen er også meget bra, og springer fra sjelen. Opprinnelig tenkte jeg å introdusere mer tekst, men min lange erfaring fikk meg fra det. Blir for mye, ikke sant. Man kan la symbolene tale, ikke sant. Det er i avgrensningen mesteren viser seg. Trollmannserotikaen i midten er mer obskur, blant annet fordi den ikke er med i monikeren "Nordeo-Pagan." Materialet er også litt forvirret mot slutten. Men jeg har alltid hatt lyst til å lage noe slikt. Kombinasjonen av gameplay, pupper og Dungeons & Dragons har en nær sammenheng. Kvinner skyr jo denslags som pesten og den ravnsvarte død, som jeg ville skrevet i en av mine tidlige bøker, men man kan jo ikke ta hensyn til kvinner. Det blir for kvinnelig og dumt (det samme). Jeg spår fortsatt liv til mine erotikaer, især om jeg utvider mitt nærvær på nett, og om jeg lager flere. Det koster mye, da, og akkurat nå er jeg nedsarvet i krav fra ytreverdenen, fordi jeg skal flytte. Neste feiring får komme når disse to hovedvideoer har nådd 500 seere. Vi går full pupp. Bah, var tåpelig nok til å overføre 30 gb til en minnepenn. Det tok evigheter, jeg ble nervøs for filkorrupsjon, og den største filen kunne ikke overføres grunnet filformatering. Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv? Endte med å slette de overførte filene, etter å ha velkontrollert at alt stemmer overens. Burde brukt disken jeg har liggende å slenge. Får vel gjøre det i morgen. Det ville gått som en drøm i forhold. Jeg behøver også å få skrevet en ny CV. Hvor mye skal jeg lyve denne gangen? Svært mye, vil jeg tro. Men alt kan ikke bare være løgn, for det har jeg verken hode eller nerver til. Jeg planlegger å snike meg inn via en blanding av løgn og bruk av slavemoral. I det øymed fletter jeg inn litt sannhet med. Så får vi se hvordan det går. Men la meg komme til poenget. Jeg har jo luktet på muligheten til å skaffe meg en ny nettside. Først ville jeg bruke Godaddy som host, men noen rådga meg til å bruke norske One.com. De skulle være bra. Jeg begynte prosessen med å registrere meg der, men kom over denne disclaimeren: Det betød at jeg avbrøt alt sammen. Forøvrig må du nå garantere at de manus du sender elektronisk inn til visse forlag, ikke inneholder noe ulovlig. Et manus kan aldri være ulovlig. Hva det gjelder nettside, har jeg jo tenkt å skrive støtende og voldspornografiske tekster. Ikke bare det, men jeg vil ha den muligheten. Dessuten ønsker jeg å poste linker til erotikk/mykporno/porno. Jeg er jo anarkist, for helvete.
Gjorde litt research om sider som tillater voksent innhold her: https://cybernews.com/best-web-hosting/adult-web-hosting/ Trolig er Hostinger det beste alternativet for meg. Dreamhost er en logisk mulighet, men de har en sånn autoregistrering av Wordpress. Det aner meg at det blir det problemer utav. Hostinger åpner for konvensjonell bruk av Wordpress, og hvis det ikke går, kan du bruke deres programvare, antakelig veldig likt hvordan jeg bruker Weebly nå. Jeg drar bare boksene inn. Enkelt, men det er relativt få muligheter. Jeg vil gjerne få Wordpress til å funke, men jeg har jo denne aversjonen mot teknologi og det å lære nye ting, har svært sterke nerver, er passiv, og ... får raserianfall hvis ting ikke fungerer. Men jeg skylder meg selv å forsøke, og hvis ikke, får jeg lage en forenklet hjemmeside. Kan ikke gjøre dette nå uansett. Nå må jeg spare hver krone jeg har. Har sluttet å drikke til dette formål. Har etterhvert fått et enormt uttrykksbehov, og trenger en plattform som er relativt seriøs. Det er ikke til å tro at jeg skrev hele Sol invictus i Facebook-bokser. Det vil være en tortur å få opp siden, men det vil være tilsvarende tortur å aldri få den opp. Det får bli mitt nye prosjekt ... men som sagt ... ikke akkurat nå. Akkurat nå kan jeg ikke bruke 600 kroner uforvarende engang. Kunne lastet wordpress for å teste programmet, men ser for meg at det alene vil trigge raserianfall. Huff. Kanskje vil jeg bli mer sindig ved min nye fødsel. Det jeg ønsker meg er en blanding av Akroma og Derimot. En minimalistisk og elegant fremstilling av artikler, en eller to randomiserte artikler øverst, så intet av innholdet kan bli avlegs. I tillegg ønsker jeg meg tre hovedkategorier til å gå inn på. Gudeverdenen (seriøse skrifter og artikler) Kaos-pølen (intuitiv skriving) og Apollons alter (videolinker). Aller sist hadde det vært greit med en liten boks for sitater, og en OM SIDEN- side, så politiet kan forstå at jeg ikke er en terrorist til de jevnlige innrapporteringene fra gamle kjerringer, sveklinger og venstre-typuser. En slik nettside vil jo åpne for en ny slakt av min person, men det kan jo være verdt det. Det er derfor jeg er her, for helvete. Nå som globalistene fjerner friheten bit etter bit, kan det være greit med et sted som taler øvrigheta midt imot. Ønsker meg dette, men siden jeg ventet så lenge, må jeg vente litt til. Får mase på kompiser som kan wordpress for å forsikre meg om at dette kan gjøres, og få hjelp. Men det må være via en webhoster som tillater pornografi og støtende innhold. Det er meg det er snakk om. Skumpet borti en stor potteplantepotte med sykkelen som jeg har utendørs for å dyrke reddiker. Altså potteplantekrukken, ikke sykkelen. For å dyrke. Reddiker, ikke sant. Sykkelen bruker jeg stort sett til å sykle med, med mindre jeg går med den, altså sykkelen, eller mekker på den, altså sykkelen. Den dreide på seg. Altså krukken. Jeg flyttet den lengre ut fra overhenget, så kanskje regnet skulle nå den. Ikke at det regnet da. Da jeg flyttet de andre potteplantekrukkene ved å dra, hørte jeg en knekkelyd i den ene av de andre potteplantekrukkene. Likte det ikke, selv om jeg ikke kunne lokalisere noen sprekk. Erratikk, men ikke erotikk til side, det er sin egen triste sak, i dag oppdaget jeg et nytt varsel fra gudeverdenen. Ved fotenden av sengen fant jeg en død, stor og brun møll. Den hadde brune vinger med et svart mønster, store antenner, og hadde altså lagt seg ned for å dø ved mine føtter. Fra før av hadde jo en måltrost fløyet til sin død i kollisjon med vinduet like før jeg mottok en viktig telefon. Det ble sagt til meg at jeg måtte være ekstra årvåken for nye tegn, og nå har dette tegnet kommet. Dødsbudskapet synes å gjentas. Det er her tydelig at en dødsprosess, eller kanskje en transformarsjonsprosess har blitt igangsatt. Gjorde litt research her: https://www.spiritualunite.com/articles/brown-moth-in-the-house-spiritual-meaning/ Transformasjon, altså, og et viktig budskap fra forfedre/veiledere, min mor mener at dette er min morfar. Det er også et tegn på at jeg er på riktig vei, og må leve med autensitet. Alt ved den døde møllen synes å være en gjentakelse av det den døde målfuglen varsler. Død omgir meg nå. Lurer på om det blir noen nye tegn, kanskje med en spissing av budskap. Får se ekstra nøye etter. Tok bilde av møllen, men poster det ikke her, da mobilbilder er store, og jeg må spare plass.
Her er en hyllest på måten jeg kan gi, så derfor gir jeg den. De menn som gjør og vil, og som blir ofre for globalistenes ondskap, kommer alltid til å være større enn de som gjør tier og gjør intet. Dette er en hyllest til den modige Trond Harald Haaland, vaksinemotstanderen som fikk helsevesenet og politiet på døren etter å ha postet statistikk om overdødelighet hos de vaksinerte på Facebook. Det endte med at han ble tvangsinnlagt, et inngrep det skal være en svært høy terskel for. Dette mens han satt hjemme hos sin familie, og mens han var fullt ut i stand til å gjøre rede for seg. Tipset var anonymt, men kommer sannsynligvis fra maktapparatet på Rogaland, en mafia som samarbeider med hverandre på tvers av etater.
Saken representerer et klart misbruk og overskridelse av institusjoner og myndighet. Likevel vil ikke mainstreammedia ta opp saken, fordi den er partisk mot vaksinemotstandere. Likeledes så med det korrupte rettsvesenet, som forlengst har blitt politisert. Vi ser nå en endeløs korrupsjon av frihet og rettigheter gjennom media, statlige institusjoner og overnasjonale organer, som WHO. Alt del av en agenda hvor vaksinetvang, klimaløsninger og nedbyggingen av jordbruk brukes som verktøy for å skape kontroll og et overnasjonalt styre. Du kan lese mer om Haalands sak her: https://steigan.no/2023/07/brukes-psykiatrien-for-a-kneble-politisk-opposisjon-i-norge/?utm_source=rss&utm_medium=rss&utm_campaign=brukes-psykiatrien-for-a-kneble-politisk-opposisjon-i-norge Her omtales det korrupte maktapparatet på Rogaland: https://youtu.be/YOrhdYhct54 Denne videoen er allerede shadowbannet på Youtube. Oppløsningen av friheten og inntredenen til en ny totalitær tilstand omtales her: https://steigan.no/2023/07/absoluttenes-renessanse-ogsa-i-vestlige-demokratier/?utm_source=rss&utm_medium=rss&utm_campaign=absoluttenes-renessanse-ogsa-i-vestlige-demokratier Vi har en lang kamp foran oss, og det kommer til å bli flere ofre. Hatten av for den modige Trond Harald Haaland, som våger å si sannheten der nesten alle andre tier. Da har jeg sperget meg til å se Taxi Driver. Det var en bra filmopplevelse. Føler at jeg burde se den en gang til i tekstet versjon for å få med meg den fulle dybde. Så en versjon av høy videokvalitet, 1080p, og min HDMI-kabel fra data til TV glitchet litt. Irriterende. Skriver min betraktning noen få minutter etter seeropplevelsen, nå som blodet er ferskt. Filmen har et sett med styrker og et sett med svakheter som jeg mener er fullstendig atskilt fra hverandre. Denne atskillelsen må utgjøre sin egen mangel og hindrer verket å være et sammensveiset mesterverk. En del av planeten er alltid i sol, den andre for alltid i mørke. Underlig nok er dette settet med svakhet og styrke snudd på hodet i forhold til det som er normen i denne vår gjennomrasjonelle tid. I en ordinær krim-serie foregår alt etter boken, det er sannsynlig og korrekt, samtidig som en egentlig menneskenatur er skjult, fortrengt eller i det minste gjemt bort. Her forholder det seg motsatt. På den måten kan jeg si at filmen er dionysisk svært sterk, og innen det apollinske, temmelig svak. Vi får et slående inntrykk av mental sykdom og en mennesketype. Jeg kan si at jeg kjenner meg igjen i svært mye av det. Selv om jeg ikke har levd i samme type miljø, er visse trekk gjengående. Du har en motstridende natur, som kommentert av den vakre senatormedarbeider, spilt av Cybill Shepherd. Du har hans misforståtte vesen, når han inviterer henne på en pornografisk kinofilm. Du har de lave jobbene og menneskeforakten. Det er også en beinhard realisme der. Det er ikke uten grunn til at han er god med skytevåpen, siden han er tidligere marinesoldat, og faktisk trener iherdig. Det var slående å se en fremstilling av vår sivilisasjons 70-tall. Det betales med kontanter, det finnes ingen video-overvåkning eller databaser for sikkerhetspersonale å søke i. En hard tid, kanskje, men også en rikere tid enn det du har nå. Menneskene var friere da. Horene var mer tilgjengelige, og drap, og slippe unna med det, var en logisk mulighet. Det var også plausibelt at en senatorassistent kunne sjarmeres av en pågående mann av lavstatus. I dag ville dette være utenkelig. Den vordende attentatsmann trener med sine ulovlige våpen på en treningsbane. Det var altså ingen kontroll med våpen og hvem som bruker dem. Vedkommende fremviser det som kan fortolkes som autistiske trekk, narsissistiske trekk, samt trekkene til en lavstatusmann. Jeg kjenner meg som sagt igjen. Det er en urkraft her. Kanskje har vi fordrevne og torturerte sjimpanser alltid endt på den måten, helt frem til nå. Du har en følelse av latent mindreverdighet og overlegenhet, en manglende evne til å kommunisere dine egentlige behov, samt den forherligelse av vold som løsning, gjennomgående hos lavstatusmenn. Narsissismen vises ved at han forsøker å etablere et ‘special relationship’ med senatorassistenten Betsy, simpelthen ved å insistere på at hun er unik på svært tynt grunnlag, og ved å påstå at det finnes en nærmest magisk forbindelse dem imellom. Drifter trekker i ulik retning. Hovedkarakteren velter i frustrasjon sin TV på et tidspunkt, ved å presse TV-bordet tilbake i åndsfraværende disharmoni, mens han glaner på lykkelige mennesker. Jeg har gjort lignende ting. Frustrasjonen og selvskadingen får utiltenkte og kaotiske utslag. Det av hovedpersonen har alvorlig insomnia, kan være indikasjon på sterk depresjon. Noe som er logisk. Ingen av hans egentlige behov blir imøtegått. Hvilke behov er det? Antakelig eierskap til en kvinne og en følelse av renhet, i omgivelse og i relasjoner. Det er også interessant at han lyver til sine forelde om, vel, alt. Kanskje er dette grunnen til at han søker å gjenforene en ung jente med sine foreldre, fordi han ser seg selv i henne. Dette er forøvrig en ikonisk film som har tjent som inspirasjon til mye annet, blant annet den siste utgaven av jokeren. Det planlagte attentatet, og det anslag det ender som, er begge forbundet til en ideologi som er vel naiv. Det er rasing mot "degenerates" og et ønske om å rydde gatene. Unge piker skal reddes fra en ulykkelig skjebne. Man aner en høyrekonservativ personlighet satt i rennestenen. Jeg skjønner hvorfor det må være slik. Filmen kan ikke være en politisk hit-piece. Likevel blir dette en form for naivitet som er for meget og for usannsynlig, selv for en autist. Vi må huske at vedkommende har levd opp i alt dette, og har utviklet en slags street-smart. Apropos kaotisk, anslaget mot bordeller var nettopp det. Kaotisk, uplanlagt og uoversiktelig, kanskje litt som Manshaus angrep på moskeen. Anslaget er en forlengelse av et mislykket politisk attentatsforsøk. Her er ikke akkurat et geni i virksomhet, eller en kald, kalkulert person. En psykopat ville aldri ha kunnet handlet på den måten. Man aner en symbolisme når dørvokteren på bordellet først får skutt av seg den ene hånden, og får en kniv kjørt gjennom den andre, før han endelig drepes. Her er det nok snakk om en karmisk tilbakebetaling for det man har mottatt av penger. Denne mannen forsøker i det lengste å kjempe mot hovedpersonen, nesten så man kan beundre hans mot. Her kommer svakheten inn, hvor det naive forholdet til verden, ideologi og verdens beskaffenhet bare er første del. Etter anslaget på bordellet, ender hovedpersonen som en feiret helt, simpelthen ved å redde en jente fra hallikenes klør. Selv i den tids USA er denslags helt utenkelig. Man kunne ikke uprovosert gått og skutt tre personer, bare fordi en jente var i et hus du ikke likte at hun skulle være. En jente som på forhånd hadde avvist din hjelp. Det hadde ikke holdt i noen rettssal, og blodsporene var bokstavelig talt på veggene. Dette var tre overlagte drap. Den ideologiske og politiske enkeltheten har fått sin forlengelse inn i en samfunnsmessig naivitet, noe som gjør alt sammen usannsynlig. Dette blir Charles Bronson uten noen grunn til å være en hevnende vigilante, som samtidig slipper å forholde seg til retten. En annen vinkling er at hovedpersonen rettferdiggjør drap på de to mennene som står i veien for kvinnene i hans liv, halliken og politikeren, og her er det nok en forbindelse, simpelthen ved å forkle det som moral. Det gjør vedkommende mer egoistisk fremfor ideologisk naiv, og ikke stort bedre enn de selvtjenende ranerne og hustlers han raser mot gjennom hele filmen. Han kunne like gjerne blitt en pimp selv. Likevel vil rettslig frifinnelse være vel så usannsynlig hvis det forholder seg slik. Så det dionysiske, den indre kraften i et plaget menneskeliv er vel fremstilt, men samfunnet rundt dette plagede vesen blir en dårlig fremstilling av en konservativ, amerikansk fantasi. Et mesterverk må som kjent være helhetlig for å være nettopp det, et organisk hele, kloden må være skrudd sammen og dreie på seg. Først det ene, så det andre må få sin andel av erkjennelsens solskinn. For min del var filmen likevel treffende. Jeg så meg selv som denne mannen, fordi alt det han har gått igjennom har også jeg opplevd, til punktet at også jeg har militær bakgrunn og har vært fanget i lave jobber, og fordi hans reaksjoner er slående like mine. Depresjon, erratiske, ulogiske handlinger, blandingen av pågåenhet og resignasjon, de konstante misforståelsene. Jeg vet dog at å åpne kaospølen i et endelig utbrudd aldri vil bli tilgitt av det samfunn som viste en bort, de gangene man var snill. Det er her filmen feiler. Man burde etterspørre Taxi Driver i en annen setting, eller med en annen endekonklusjon. Et bortbårent lik som blir spyttet på er det mest realistiske alternativ. I naturalismen kan man ikke unnslippe sin skjebne. En gang lavstatussjimpanse, alltid lavstatussjimpanse. Som et sidenotat kan jeg si at Cybill Shepherd var svært vakker ved sin høytidsdag. Andre ville kanskje fokusere på Judie Foster, men min smak er mer velutviklet. Kanskje er det forskjellen på en sofistikert, viljesterk nordisk kvinne kontra nok en generisk lolita, er hun enn så vakker. Jeg må innrømme at jeg vet lite om hun som er navngitt etter en hyrdestund. Kanskje kan hun være grunnlag for visse gudinnevideoer. Hun har et slående smil, en slags fenotyp som bare finnes hos en slags type vakre mennesker. Måten hun bruker øynene på er tilsvarende vakkert, samtidig som det i høyeste grad fremviser personlighet. Kanskje kan jeg grave frem et bilde som viser et tilsvarende smil, for å forklare hva jeg mener. Men jeg kan ikke gjøre det akkurat nå. Kommentarer På grunn av at weebly kutter av lengre kommentarer, og ikke lar meg poste når jeg deler dem opp, putter jeg heller avgitte kommentarer her oppe i hoveddokumentet. Det er bare å kommentere mer dersom ønskelig, så flytter jeg det opp hit. SML skriver: Forbilledlig kommentar til en - ja, du kaller den en ikonisk film, og jeg finner ikke noe bedre begrep selv. Jeg tilslutter meg helt og holdent dine betraktninger rundt fremstillingen av 1970-tallet, som var kjent for å være den verste tiden i New York, og jeg mener å ha lest et sted at mye av grunnen lå i oppmykningen av straffelovverket i henhold til "humanistiske" idealer, hvilket igjen førte til at storbyene hadde sine ghettoer fulle av vanekriminelle og rusmisbrukere. Antagelig kan Brett Stevens ha servert den forklaringsmodellen, det hadde passet ham, men det er også mulig at jeg har lest det i andre høyremedier. Jeg følte for å komme med en alternativ interpretasjon av slutten, da jeg er enig med deg i at hvis slutten skal tolkes bokstavelig, er det en ytterst naiv og urealistisk fremstilling av "den amerikanske drømmen", hvor enhver cowboy får sin lønn ved dagens slutt, uansett hans karakter og omstendigheter. Det er mulig at det virkelig er Scorseses budskap, men jeg syntes da jeg første gang så filmen (i 2012, skal man dømme etter dateringen på datafilen), at det var noe "off" med slutten. Da det brevet fra Iris' foreldre (som på avisutklippet riktignok så altfor gamle ut til å være hennes foreldre) ble lest opp, tenkte jeg at det virkelig skjedde som beskrevet. Men da han satt i taxien og hadde Cybill Sheperd i baksetet, var det noe surrealistisk ved det hele. Som om dette ikke var ekte, men blott hans fantasi om å bli akseptert og anerkjent av henne, på tross av sine tidligere overtramp. Jeg så slutten igjen nå og mener å ha lest at andre supporterer min teori. Og helt til slutt, før kredittene ruller, er det et brudd i filmen. Han ser noe i sladrespeilet som skremmer ham. Jeg tolker det som et tegn på at vi ikke har bevitnet den fulle og hele sannhet. Kanskje han egentlig døde der på sofaen i bordellet, og dette har vært hans døende fantasi om å bli helteerklært og se Iris (Jodie Foster) vende tilbake til et godt og normalt liv hos sine foreldre. Jeg husker ikke grunnen til at Iris flyktet til New York og ble prostituert, da jeg ikke har sett filmen i dens helhet på elleve år. Men faren sier i brevet at de har "taken steps" for å forsikre seg om at hun aldri skal ha noen grunn til å flykte igjen. Prisverdig, men naivt. Hun er merket for livet av sine opplevelser og kan trolig aldri finne seg til rette i en normal skolehverdag sammen med sine 12-årige medsøstre. En aldrende far kan selvsagt tillate seg slike naive forestillinger, han har vel egentlig ikke noe valg. Men som filmisk erkjennelse synes den for rosenrød til å være realistisk, hvorfor jeg fornemmer at dette isteden er Travis' projiserte ønskedrøm før han oppgir ånden. Tilslutter meg forresten din vurdering av at Cybill Shepard (25 år gammel under innspillingen) gav den sterkeste kvinneimpresjonen med sin formfullendte nordiske skjønnhet. I Norge er hun mest kjent som detektivpartneren til den da ukjente Bruce Willis i komikrimserien "Moonlighting", som gikk på TV på 80-tallet. Minnes å ha sett noen episoder i forbifarten i mine unge år. Jodie Foster var kanskje mer en generisk lolita, skjønt jeg selvsagt ikke kimser av det heller. Hennes rolletolkning var likeledes imponerende, men jeg deler din smaksdom i dette tilfellet. Lysalv sier: Jeg ser nå at det er en utbredt fortolkning at Travis dør etter skytingen, og at den tilsynelatende lykkelige slutten er del av hans døende fantasi, eller at han endog havner i skjærsilden eller helvete, slik at det som skjer blir del av en gjentakende loop. Han sier til Betsy at hun er som resten av dem når han stormer inn i kontorlokalet, og at hun er i helvete. Kanskje er hun bare en av figurene i en slags helvetespøl, og at den egentlige helvetesinnvåneren er ham. Det er også en slags religiøs ikonografi når kameraet zoomer opp i et slags gudeblikk etter skytescenen. Til venstre er den døde pimpen. Til høyre er den unge jenten, kledd i hvitt. I midten er Travis. Man har altså helvete, skjærsild og himmel i hver sin respektive plassering. Når Betsy sitter i baksetet, beveger håret hennes seg på en overjordisk måte, noe som kanskje skulle tilsi at hun er en engleskikkelse. Han får også et sjokkert ansiktsuttrykk mot slutten, kanskje som en erkjennelse om loopen han er fanget i, eller at dette ikke er ekte. Denne linken viser en forklaring på sådan teori. Dessverre blokkert av adblocker. https://screenrant.com/taxi-driver-ending-travis-bickle-explained/ Ifølge denne linken benektes denne teorien av respektivt regissør, manusskribent og Robert De Nero selv. https://www.looper.com/162460/the-ending-of-taxi-driver-explained/ While it's totally cool to think that Travis Bickle dies at the end of Taxi Driver, there are three people who strongly disagree with that interpretation: director Martin Scorsese, actor Robert De Niro, and screenwriter Paul Schrader. In fact, De Niro has spent the last couple of decades pushing for a Taxi Driver sequel, saying, "I'd like to see where Travis is today. There was something about the guy — all that rage and alienation, that's what the city can do to you." Schrader, for his part, has expressed no interest in revisiting the grimy world of Travis Bickle. When De Niro pitched his idea for a part two, Schrader said it was "the dumbest idea" that he'd ever heard. Why? Well, as he explained to De Niro, "that character had died not more than six months after that movie was over. He was on a death trip and was gonna succeed the next time." Later on, in an interview with Sofia Coppola, Schrader reasserted his belief that Travis survived the shootout, saying, "A number of people have attributed the ending of Taxi Driver as a fantasy. I don't have a problem with that ending, but it's not what I intended." And in a commentary track for the film, Scorsese himself said that Travis made it out of the gunfight alive and was doing just fine... well, as fine as a lunatic gunman who's on the verge of another murderous breakdown can be. ___________________________________________________ Ifølge deres syn handler filmen altså om en mann som balanserer på galskap, og som frikjennes av et voldsforherligende samfunn. Det betyr ikke at problemene er over, for han kommer bare til å gjøre det igjen, noe som forklarer det sjokkerte ansiktsuttrykket mot slutten, da galskapen igjen har blitt en realitet. Naiviteten i rettergang kan på den måten forklares med at det er samfunnet i seg selv som er korrupt. Hva det gjelder farens blåpillede museringer rundt sin prostituerte datter, må han selvsagt se det på den måten, eller i det minste skrive det på den måten. Det betyr ikke at problemene er over. Lik Travis er fanget i sin galskap, er det brudne hjem antakelig fanget i sin dysfunksjon. Jeg mener at denne fortolkningen gjør filmen dårligere enn den burde ha vært. Vi burde nemlig fått flere frempek mot et korrupt, voldsforherligende samfunn, dersom dette er endekonklusjonen. Riktignok skytes en neger i en butikk under et ran, men han fortjente det jo, ifølge konservativ, amerikansk moral. Det ville vært annerledes om en uskyldig eller nær uskyldig person ble drept over en bagatell. Slik det er nå, blir er viktig samfunnsmessig konklusjon bare kastet mot oss i filmens siste scener. Jeg synes også at det er skuffende at Travis bare skal være "gal." Rett nok kan han ikke ha vært en godhetens avatar med et brennende ønske om å hjelpe den prostituerte ungpiken, da å redde hennes bare viste seg å være hans andreplan, eller en frustrert handling etter at den første planen hadde feilet. Man kan selvsagt se det å skyte en korrupt politiker og redde en enkelt ungpike som del av det samme prinsipp, der å drepe politikeren er langt bedre, fordi da redder man flere ungpiker. Men vi får ikke riktig tilgang til noe ideologisk tankeinnhold som tilsier at det er slik. De fleste mennesker er da også politisk/filosofisk naive, og vil handle etter instinkt og følelser som kan sies å inngå i et verdenssyn. Det er min fortolkning, at Travis representerer en side eller kraft på jorden, uten at han har kraft nok til å rettferdiggjøre seg selv. Det er den forfeilede høyretypus og den torturerte lavstatusmann. Han kan dog ikke egentlig fikse noe, verken ungpiker, det korrupte samfunnet, eller seg selv. Hvis han kunne fikse problemene, ville han jo ha gjort det for lenge siden. Han handler med en blanding av egoisme og idealisme. Å skyte sine personlige fiender og redde verden er del av en og samme løsning. Slik det var, ville han skyte politikeren og hevne seg for Betsy, før han skjøt pimpen og faktisk reddet Iris fra fysisk fangenskap, om ikke vekk fra konsekvensene for sin prostitusjon. På TV-apparatet vises de lykkelige menneskene på et diskotek seg på et tidspunkt. Gjenkjenner meg selv til visse. Journalføring gjøres det også. Vil legge til noen tilleggsbetraktninger. Leste om filmen at Travis egentlig var ment til å være en erkerasist, og at alle han dreper skulle være afrikanere. Dette ble forandret på, idet man fryktet reaksjoner. Man kan se remnanter av denne storylinen i avrettelsen av den afrikanske raneren, og hvordan han jages av afrikanske ungdommer når han ender i feil nabolag. Denne fantasien om å drepe onde afrikanere ble etterhvert forandret til å drepe onde kriminelle, noe vi ser i talløse amerikanske filmer etter denne. Etterhvert ble fantasien invertert. Nå er det onde rasister som drepes. Det at filmen er fanget i et slik forenklet narrativ, viser dens svakheter. Ingenting her peker mot noe politisk eller noen knusende filosofisk byrde. Narrativet om å drepe den onde afrikaneren forklarer kanskje også feiringen mot slutten. Her har man nådd sine mål, og reddet den hvite piken fra de uverdige klør. Dette var nok et narrativ som eksisterte lenge i amerikansk kultur, inntil det ble vannet ut til bare å gjelde den kriminelle. Nå er det som sagt invertert, så får man se hvor lenge det varer. Også interessant er at Robert De Nero, en mann som spilte en omega, var slikt et sex-symbol at jentene i Bananarama laget en sang om ham, her: Sangen skulle egentlig handle om date-rape, men dette elementet ble tatt bort, fordi det ble for mørkt. Men i teksten kan man fortsatt ane remnanten av dette narrativet. Disse jentene fikk tatt en drink med De Nero tilslutt, men måtte drikke seg til mot. Høres ut som meg.
Interessant dog, fordi det som spilles på er en farlig mann som fortsatt er sexy. På den tiden kunne altså en aggressiv lavstatusmann være sexy for kvinner. Utenkelig i dag, hvor man må være gjennomkorrekt i alle ledd og geledd før noe attrå kan aksepteres, iallfall fra offisielt og normgivende hold. Gikk inn på panelet til windows-oppdateringer her forleden. Dette var den sannhet som stirret tilbake på meg. Sannheten har ført statistikk. Så ifølge denne min automatiske observatør, sitter jeg foran dataen hele 17 timer i døgnet. Like mange timer som en katt pleier å sove i løpet av et døgn. Hvis jeg ikke var schizoid før dette, har jeg garantert blitt det nå. Selvsagt, det er knyttet til min enorme ensomhet, den manglende stimulanse og de manglende muligheter her på dette stedet. Fikk forøvrig besøk idag. Det gikk ganske bra. Endte iallfall ikke i en nerveangst det ville ta dagevis med tanketom tomgang å fordrive. Det verste som skjedde var at jeg så en diger flue i kjøttdeigen da jeg gikk tilbake til kjøkkenet, noe jeg ikke likte. Ordinært sett ville jeg kanskje rukket å gjemme kjøttdeigen for fluene, som fluer rundt. Flu-flu. Ikke for det. Jeg har tenkt tilbake på mitt eget liv. Hvis man ser bort fra den vesle tiden jeg har vært i forhold, har jeg alltid hatt mine øyeblikk, selv de beste, helt alene. Dette var også sant de perioder hvor jeg har hatt noen håndfuller venner. Jeg blir en slags legemeliggjøring av Taxi driver, filmen jeg ikke har sett, antakelig fordi jeg stort sett ikke orker å se filmer, og det har ikke vært noen sex-scener å spole seg frem til. Forskjellen var at de gangene i ensomhet var jeg fylt med en slags optimisme. Det hadde en hensikt, og jeg var steder, tok del i ting på min måte, om så bare som en tankefull observatør. Når den livlinen ble kuttet, ble denne schizoide tilværelse den foreløpige endestasjon. Resten av livet vil nok bestå av ytterligere narsissistisk ensomhet, men det må være en ensomhet som nærer gudene. Mine følelser var sterkere enn alle andres, og derfor kunne jeg stort sett ikke ha med andre mennesker å gjøre. Men jeg kan ha med gudene å gjøre, for deres gleder og streben synes meg godt selskap. Dette er meg alle steder hvor jeg har vært. Selv i gode tider. Selv ved mine største øyeblikk.
Fordi jeg er bare zå opptatt av danz og mote og zånn! Noen ganger lurer jeg på hvilken identitet jeg egentlig har. Men så kommer jeg på at jeg ikke har noen. Jeg interesserer meg for mangt og meget, fordi i meg er mange skikkelser fanget i en. Dette var det en araber som etterspurte på kanalen min, etter å ha sett utdrag (her er sikkert en pun). Så jeg slengte likesågodt opplegget opp. (pun?) Denne videoen var en av mine hemmelige gleder en gang i tiden, og jeg gjorde dyp research i dette materialet, for estetiske formål. Se, jeg var nok alltid en estetiker. Men det er mer enn det. Jeg brukte videomaterialet som inspirasjon og eksemplifisering av Azaras dans av de syv slør, i boken Ørnens klør. Synd at forlagene ikke ville tilgodese meg med en utgivelse, slik de aksepterte Bull-Hansens tidlige bøker, som strengt tatt var temmelig dårlige. Men da tiden var inne var det forsent. Jeg brukte altfor lang tid på å ferdigstille materialet, og enda lengre tid på å få det formelle i orden. Innen da hadde fantasybølgen forlengst forsvunnet i brenningene. Forlagene trodde jo rundt år 2006 at de kunne tjene penger på kommersiell fantasy. Etterhvert forstod de nok at det engelske markedet overtok alt. En stund etter ble tjukkasen George r.r Martin stor, og det var nok spikeren i kista for oss gale sperger, som jo også vil ha kjærlighet. I ettertankens blekhet har jeg en hel mappefolder med mer magedans fra disse damene liggende et sted. Ikke like bra som dette, men likevel. Kanskje mer kan lastes opp med tiden. Skaffe oppmerksomhet og seere, ikke sant. Få oppmerksomhet, ikke sant. Noe av det mer obskure materialet jeg befatter meg med har sine fans. Alt er bedre enn generisk amerikanisering. Selv innen pornoen. Spesielt innen pornoen. Ser nå at den første seeren, en ire, la ut videoen på sin offentlige favorittliste, og la igjen en kommentar. Javisst, dette har potens(iale).
Endte dørgende trøtt etter min fjelltur + mer, til punktet at jeg begynte å gjøre feil rundt meg. Etterlot pålegget utenfor kjøleskapet, som eksempel. Vanligvis når jeg har gjort noe jeg ble sliten av pleier jeg å svine ut, som en slags protest mot tilstanden. Det vil si, jeg går inn i en tanketom tilstand der jeg ikke har lyst til å gjøre noe, som varer i 1-2 dager. Kan hende trenger jeg hvile og restitusjon, samtidig føler jeg at tiden er enormt kort. Kanskje kan jeg kutte ned tiden denne tanketomme tiden varer, rett og slett ved å gjøre en innsats.
Måtte også gjøre en lengre omvei med bilen, da de nå driver veiarbeid på kveldstid. Mens jeg satt i bilen drev jeg og mind burstet frem en litt lengre filosofisk betraktning om politisk korrekte kvinner. Ikke noe stellart og nytt, men det kan være greit å samle momentene. Jeg har forøvrig laget og mistet hele artikler og utlegninger ved bilkjøring. Men endte altså så dørgende trøtt at jeg bare kunne påbegynne teksten, før jeg entret tanketomheten. Skrev i det minste ned momentene som notater, men hadde en sterk følelse av at jeg glemte noe. Liker det ikke. Får altså komme tilbake til dette. Er også i ferd med å skrive en sterkt intuitiv tekst der jeg avslører alle detaljer om mitt liv. Vet ikke om jeg bør poste den her eller bare sende den til visse utvalgte. Det blir jo som å slakte seg selv, uten å få noe igjen for det. I dette landet er jo en ærlig sjel det mest forhatte av alt. La meg komme til den aktuelle tematikken. Det har tilsynelatende endt med full klaff for meg. Nå til helga skal jeg kjøre ned til Rumle-elven for å signere en kontrakt for en leilighet. Jeg slipper altså noen korskryping her jeg bor.For å være ærlig har jeg ikke jobbet iherdig for å finne husvære, og jeg skiftet mine standpunkter mange ganger. Jeg kom frem til at byene generelt var for dyrt og for lite, min kvinnelige slektning advarte meg mot en alkoholikerbolig jeg hadde sett meg ut, og jeg snuste også på å bo i ødemarken, så lenge det var et tilgjengelig treningssenter der, samt togforbindelse til store byer innen saklig tid. Jeg har også vært inne på at jeg vil unngå selvmordskjellere, samtidig som Rumle-elven selv blir for besteborgelig for meg til å faktisk bo der. Jeg liker ikke menn med hvit bart som må følge hver bevegelse jeg foretar meg, eller ikke foretar meg, tittende fra bak hver velstelte busk foran hus med perfekte, hvitkalkede vegger. Så hva er annerledes? Vel, selvmordskjelleren er fullstendig negert, for nå skal jeg bo på et loft. Ifølge et visst åndesystem er jeg jo et lufttegn, da spesifikt en vandrersjel. Jeg har utsikt til en stor elv. Jeg disponerer hage. Under meg skal det bo andre leietakere, men ikke et sirkus, som min kvinnelige slektning beskrev det. Jeg har også en låve som lagringsplass. Dette stedet er 7,5 kilometer unna Rumle-elven sentrum, og 4 km unna en stor butikk. Det er på 50 kvadrat, altså ti kvadrat mindre enn det jeg har nå. Der jeg har bodd er det altså 20 km unna Steinkjer, det er altså mer enn en halvering av avstand, samtidig som ødemarken og det vide rom står fri. Kanskje viktigere er det at veien ikke er blokkert med bompenger. Jeg kan altså med letthet komme meg til bystrøk, fasiliteter og treningssenter, uten at globalistene blokkerer for muligheten. Det er også mindre enn en time kjøring unna en annen, litt større by. Altså 50% større i innbyggertall, la oss kalle denne byen "Fjalar." Interessant nok er Rumle-Elven og Steinkjer av nesten nøyaktig samme størrelse. En annen interessant tanke er at jeg er oppvokst i et skog og elve-område. Nå får jeg det samme, istedet for å være innklemt ved en fjord. Også interessant er at jeg har 25% av mine aner fra Hedmark. De resterende 75% er trøndersk. Kanskje er det her min skjebne venter, eh, med eller uten en attentatspistol i neven. Mine besteforelde eide flere butikker i Rumle-elven i hele 14 år. Det er også her min far er gravlagt. Av ytre faktorer har jeg altså fått alt det jeg ønsker meg. Kan bare takke min kvinnelige slektning for å ha fixxet, men ikke fixxxet meg opp på denne måten. Rent spesifikt ved å gå på visning. Det krever nemlig litt kvinnelig sjarm for å få folk til å gjøre som man, eller kvinnen, vil. Ingen kjenner skjebnen eller alle detaljer, men dette er øyensynlig et godt utgangspunkt. Litt kompliserende er at det er vanskelig å få hvitevarer opp og ned loftet. Jeg kvitter meg med de hvitevarene jeg har. Rett før jeg fikk telefonen om at leiligheten var min, skjedde det noe sprøtt. Var forøvrig litt forvirret under samtalen, fordi huseier ville forklare seg over hvorfor han valgte meg. "Hvorfor liker du meg, egentlig?" som jeg til ulykke pleier å si til kvinner. Dog, dette var en mann, så det forklarer jo hvordan det gikk bra. De tilstedeværende, tre i tallet, hørte et stort smell. Noen timer senere ble det klart at en måltrost hadde møtt sin død i kollisjon med vinduet. Min mor mente at dette var et sterkt tegn fra gudeverdenen, og at min avdøde morfar forsøkte å bringe et varsel. Dine åndelige øyne er lukket. Nå må du åpne dem. Det ble diskutert i det vide og brede hva dette tegnet kunne bety. Fant frem til denne linken, som åpner for de relevante muligheter: https://www.liquidsandsolids.com/what-does-it-mean-when-a-bird-knocks-your-window/ Alt i alt kan det bety en slags død og transformarsjon for meg, noe som er svært velkomment. Min mor mente at jeg også måtte være ekstra påpasselig for andre tegn jeg kan motta. Jeg tror også at jeg bør vise meg fra min beste side, og bruke av de tingene jeg har lært. Kanskje hell og lykke vil følge, som er en mulig fortolkning. Kan hende er det mer fruktbar grunn for meg der nede. Det er det jeg tror og håper. Min stefar fortalte om noe han hadde opplevd. En påske hadde han stått og hugget ved, og blitt omsvermet av hjertetrost. Han fant en gammel bok om åndelige tegn. I et sidenotat fant han fra svensk folketri at hjertetrost kan vise seg når en gammel mann hugger ved og ikke overholder påskefreden. Han fikk frysninger ned ryggen. Interessant, åkke som. Kanskje sånn hjertetrost er ekstra aktive ved påsketider, som et grunnlag for denne folketro Så nå følger det en opprydning av leiligheten, der jeg kvitter meg med en hel del ting. Tror ikke jeg vil ta med meg jordkassene som er stående, for å si det sånn. Heldigvis kan jeg lagre de tingene jeg ikke får opp på loftet på låven i første omgang. Jeg har også en politibror i området, som kan bruke sine muskler på mine vegne. Bare jeg ikke blir arrestert i prosessen. Den ytre verden krever sitt, samtidig er jeg full av åndelige lyster og behov. Skrive, skrive, som det ble sagt i et bokmanus. For en som ugjendrivelig ble en skrivende, er det den eneste lykke, eller kan hende, tegn på velvære. Uten er man ulykkelig. Men man må ha en balanse. Man må få ting unnagjort i ytreverdenen, samt evne å legge grunnen for sine skrifter. Jeg har blitt vis, men svak. Hvis jeg nå erverver meg styrke, vil visdommen fortsatt være der.
Jau, som jeg sier skal jeg gå dypere inn på filosofi en gang i tiden. Det er bare det at det er problematisk, siden det er snakk om endeløs dybde og endeløs interkonnektivitet med øvrige konsepter, og det er en tall order for et lite foredrag. Utarbeidet et slikt foredrag, men hadde ikke kraft til å gjennomføre, noe som gjør at jeg må utarbeide det påny. Dette er altså bare et kursorisk overblikk over kunstparadigme og hvordan vi trickstere ser ting.
Ble sliten av turen, som var 5 km rett opp. Etterpå åpnet jeg sekken så adapteren til strømladeadapterledningen fløy ut, traff sengen og landet på gulvet. Likte det ikke. Vurderer å politianmelde meg selv, osv. Dårlig tegn. Jeg fantaserte om at jeg bød Mark Anthony, Octavian, Lucius Vorenus og Titus Pullo på germansk øl, og brakte derfor 4 ølbokser på min pult. Jeg såg en video og dreide hodet, lurte på hvorfor så mange bokser stod der, før sannheten gikk opp for meg. Moralen er: Burde ha disse folkene som mine venner. Nei, tok meg ikke lenge å drikke skjerven fra alle mine i fantasien fraværende venner.
Denne fantasien er et scenario hvor jeg blir sendt tilbake til romerriket for å skape talløse invasjoner, eksempelvis stigbøylen, hestesko, stål, saksen, dampmotoren og luftballongen. Etterhvert får jeg Cæsar til å utvikle en religion som skal herske i uoverskuelig fremtid. Jeg har mange slike fantasier, og de har antatt sitt eget liv, til punktet at de nå påvirker min virkelighet. I ulike kampscenarioer har det jo hendt at jeg skader meg selv. Dette er nok resultatet av en altfor stor introversjon, og som vi har vært inne på, kollapset narsissisme. En narsissist er jo avhengig av en narsissistisk fantasi om hvem han er. I denne fantasien er jeg en viktig, ja, helt uvurderlig mann. Det blir sagt om meg at jeg er verdt mer enn 100 000 slaver, til hvilket jeg svarer at jeg da må jeg være verdiløs, siden jeg er ingen slave. Verre humblebrag enn en vellykket kvinnelig forfatter på Facebook-gruppen skriverne. Disse introspeksjonene må rettes utover. Jeg kan ikke hente servering til et ensomt bord. Øyeblikket realiteten treffer meg er for slående. En ekte narsissist fortrenger selv det. Jeg, derimot, ser meg selv. Det verste er nok når du ser deg selv, men kan intet gjøre. Laget et sitat idag. Selvsagt en variasjon av jungiansk visdom, men likevel. Det er et element av melankoli ispedd den dualistiske visdom. Her er sitatet: "Jo dypere du styrtes i avgrunnen, jo dypere vil dine røtter være, hvis du skulle nå lyset." En del av meg tror ikke på det, og med det tror jeg ikke engang på meg selv. Et vellykket liv handler om å være i overflod i ett og alt, ikke styrtes i avgrunner. Når man så ligger der som et saftig frø, kan man være sikker på at solen venter overfor, og at mamma tar seg av alt sammen. En bygd. Et bibliotek. Kvinnen bak skranken legger hodet undrende på skakke. "Kan jeg hjelpe deg med noe?"
En bygd. Et bibliotek. Media sluttet aldri å skrive om stedet. En bygd. Et bibliotek. På veggen finnes avtrykk av små barnehender. Vendt i samme retning. Tilsammen danner hendene en spiral. En bygd. Et bibliotek. Politimannen kaster opp i et hjørne. En annen politimann gråter som et lite barn. Han er jo ikke et barn, men voksen, snart for å bli til voks. Han kunne aldri bli del av spiralen. En bygd. Et bibliotek. Hvordan kan noen ha samleie med knokler kjemisk renset for kjøtt? En bygd. Et bibliotek. Hvis du ser nærmere på spiralen, forstår du at den ikke består av avtrykk, men virkelige hender. Nette, små og bleke henger de fastspikret. Fingrene spriker ivrig, de strekker seg mot noe. En bygd. Et bibliotek. Det som er i senteret av spiralen kan ikke beskrives, men der er portalen til en annen verden. Dit inn trådde jeg, og da jeg kom ut, var jeg i besittelse av vinger. En bygd. Et bibliotek. Politimennene så demonen. Den branngule, på sin side, betraktet dem. En bygd. Et bibliotek. Noen roper til meg, og derfor er jeg taus. De slutter aldri å rope. Kjensgjerningen om at de skal ligge i stillhet er min tale. Derfor avholdes nå min demoniske litani, og jeg slutter aldri. Den branngule gikk videre på sin vei. Stegene var ikke av denne verden, berørte bakken og de som lå der, som forandring og som ild. Demonen, mitt sanne jeg, hadde endelig brakt det nye inn i verden. Mitt høyeste ønske, fortalte jeg i de stille timer, og han lyttet og steg ut. |
Author
Tenkeren som kan tenke og siste sannferdige mann i vest. En større erotiker enn Sokrates og Sade, og den som har utkjempet kriger lenge før noen kunne forstå og akseptere at det var en krig. Det skrikende blod og skjebnen, det er Tranås Categories
All
Archives
November 2023
|