Dog, for meg er det dypere. Det er en mor som forsvarer endeløs ondskap og endeløs forfølgelse, og hvis ikke er du ond, for ikke å godta det. Jeg er ferdig med narsissister, for svært lenge siden. Dette er en biologisk mekanisme der du ødelegger din konkurrent, og en narsissist kan aldri godta at du hadde noe, var noe, følte noe. Faen ta de monstrene. Jeg var ikke engang sånn. Mitt liv har lært meg respektivt å hate normies (flertallsmennesker) og hate narsissister.
0 Comments
Har endelig fått vasket huset som helhet, bortsett fra noen små detaljer jeg ikke orker å ta meg av akkurat nå. Det inkluderer skrivepult, området bak datamaskinen og tastatur. Det trengtes. Gitt at jeg har sittet i en selvmordsdepresjon er det antakelig fem måneder siden sist. Nå behøver jeg antakelig ikke å gjøre det igjen før jeg flytter. Det er bra å fasilitere en mentalhygiene. Jeg behøver ofte å gjøre ting i riktig rekkefølge. Når sant skal sies har jeg levd som i et fjøs.
Gulvet har blitt dratt over av en våt mopp. Nå trenger jeg bare å dra kuken over med en våt fitte. Vulgært, men sant. Slik taler truckere på en arbeidsplass med bare menn ... man trenger en kul kvinnelig sekretær i administrasjonen eller noe, for å døyve tendensene. Kvinnelige tendenser er selvsagt verre. Hvorfor var dette så vanskelig? Mitt filter har blitt svakere, gitt hvordan jeg har forandret meg. Gikk delvis inn i autistisk meltdown når kables ikke ville trekkes ut på korrekt måte og det gikk opp for meg at jeg hadde glemt å ta bilder av ledningsoppsettet. Resultatet er at jeg koblet skjermen til feil HDMI-hull, noe som gjorde bildet mye verre og at datamaskinen begynte å tenke. Fikk koblet riktig hull, men i teorien kan skaden alt ha skjedd. I teorien kan drivere ha blitt avinstallert, og jeg kan ikke installere nye. NDIVA krever at jeg registrerer meg for det, og det har jeg ikke orket. Skal kanskje orke det senere. Siden jeg ikke er en gamer som spiller moderne spill, er jeg fornøyd med hvordan jeg hadde det. Jeg brukte NDIVAS klient til å installere nye drivere, inntil de som sagt krevde denne registreringen. Det er mange slike små detaljer jeg utnerves av. Mitt utgangspunkt er alltid at jeg vil forholde meg til minst mulig. Siden folk har lesset klær og utstyr på meg, er mitt hus atter preget av clutter, en tilstand jeg i det lengste forsøkte å unngå. Nå som jeg har et nytt oppsett, ser jeg at youtube via firefox ikke tillater at jeg høyreklikker på en video for å åpne den i en ny fane mer. Det tillates jeg i bare en av ti tilfeller eller noe, uten grunn. Håper at akkurat det problemet går over av seg selv. Tok meg bare fem minutter å finne ut at frontpanelet på datamaskinen kunne svinges opp, noe som gjorde at jeg kunne støvsuge området for første gang. Jeg får også for første gang tilgang til DVD-spilleren, som har vært sperret inne av det kryptiske panelet. Til mitt forsvar er det ikke min datamaskin. Jeg fikk den for fem hundrekroner av en god venn. Det er antakelig en av de nyttigste gaver jeg har fått. Litt gammel nå, men solid som bare faen. Også interessant at kabinetet er hermetisk lukket, så støv nesten ikke kommer inn. Min kompis kommenterte faktisk dette fenomenet. Denne vennen flyttet på et tidspunkt ned til Stavanger, som er 16 timer med bilkjøring eller noe unna. Det gjorde nok at min ensomhet bygget på seg. Jeg var alltid ensom her oppe, men jeg satte pris på å ha denne vennen tilgjengelig. En INTJ, ikke sant. Den eneste mennesketype som liker meg i det lange løp. I dette tilfellet har løpet sannelig vært langt. Vi har vært venner siden tidlig barndom. Et barn som ønsker å erobre universet, skape pengebinger som fylles opp av slavene på slaveplaneter og teleportere sine erkefiender til 999de dimensjon er virkelig noe ... Slik det er, er det kun min skjebnes fullbyrdelse som kan redde meg. Det innebærer det åpne rom og det åpne liv. Jeg har noen ting å kjøpe før jeg flytter. En ny harddisk til å lagre gudinnene. Det ville vært tragisk om den ene jeg har bare kollapser. En RCA-kabel, da den jeg har skranter og antakelig alltid var lavkvalitet. Og denne forbaskede tursekken jeg aldri har orket å få kjøpt. Jeg trenger dessuten en ny batch med hestemedisin. Jeg ser at dette selges atter på ebay eller amazon (husker ikke hvilket). Stoffet forsvant jo under globalistscammen og plandemien. Problemet er at det lages i Canada. Jeg ser levende for meg at de putter kreftfremkallende midler i stoffet for å drepe konservative. Ikke at konservativisme er noe å trakte etter, men du skjønner hva jeg mener. Når det gjelder stoffet som menneskeføde har man ivermectin.com, men jeg har en antakelse om at man må hoppe gjennom hoops for å få opplegget på døren. Jeg greide jo ikke å skaffe modafinil på en saklig måte, da jeg forsøkte dette. Jeg må hive meg rundt nå, så lenge jeg har denne postadressen, ikke sant. I denne sak er det viktig å ha et lager. Jeg vil ikke være avhengig av andre mennesker og deres velvilje, verken når det gjelder medisinering eller influx av veritable zergs, noe som alltid er en logisk mulighet. Joda. Å flytte alle disse boksene og maskinene, og vaske var et viktig trinn. Jeg er alltid best til å eksplodere i kraft fra stødig og ren grunn. Det er bare det at jeg har blitt en verre versjon av meg selv, gitt min deprivasjon av absolutt alt. Pule, drepe, det er alt som betyr noe, men jeg starter fra et lavt trinn. Jeg ser frem til å skaffe nye venner som kan skaffe meg det jeg trenger. Vi intuitive er jo litt som kvinner og trenger derfor menns støtte. Nietzsche ville vært nødtvunget til å være enig. Burde ikke skrive dette, så derfor skriver jeg dette. Dette er jo mitt frihetssted for selverkjennelse, og historien har vist at jeg driver ikke med sosialmanipulering eller gjør ting for å ta meg ut. Har hatt min første utløsning på svært lang tid. Faktisk er det ganske nøyaktig 20 måneder og 15 dager siden sist. 15 juni, ikke sant. Betegnende nok har jeg ikke hatt spontanutløsninger på all denne tiden. Det skjedde handsfree, simpelthen ved at jeg støtte ut i luften. Siden det var handsfree var det ikke veldig kraftig, men det var fortsatt smertefullt. Det viste seg at heller ingen c-effekt ble trigget, men det visste jeg jo fra før av, som narsissistene ville ha sagt. Jeg har nemlig nådd en ny tilstand for lenge siden, den evige vorden er nemlig mitt eie. Alt i alt tror jeg at jeg sjelden eller aldri skal onanere igjen. Jeg har heller intet ønske om dette akkurat nå, og fortsetter som før. Da jeg lukket øynene etterpå, så jeg en malstrøm i en særegen blåfarge. Antakelig en form for flytende, blå krystall, som gjenkom i form av flytende små øyne senere på dagen. Det er jo som hyperseksuell at jeg har hatt mine gudegaver, som kan brukes for erkjennelse innen for eksempel filosofi, den tiden jeg drev med det. Uten er jeg verre enn en vanlig mann. Det skal dog sies at gavene glapp for meg før jeg sluttet med min hyperseksualitet. Det er altså ikke et ensartet bilde. Det var gaver til en enorm pris. Hjernen min er antakelig å ligne med ganger i helvete, der brennende demoner har vandret med piggkølle og klinger. Nå vandrer ikke skapninger der mer. Kun brennmerkene er igjen. Jeg likte ikke meg selv den gangen, og jeg liker ikke meg selv nå. Forut for dette hadde jeg masert vagus-nerven på en mer intens måte. Jeg traff nøyaktig rette punkt i øret, og la mye og intenst press der. Det er vanskelig å beskrive effekten med ord. Det var som å få en syl kjørt inn i hjernen, men på en god måte. Det er jo den tilkoblingen jeg mangler, ordinært sett. Jeg har jo en akutt mangel på serotinin og dopamin i mitt hode, ble antakelig født på den måten, da stressede mødre føder stressede barn. Ved denne nye formen for massasje skjedde to ting. Da jeg lukket øynene så jeg spiraler jeg kunne dykke inn i. I flere dager hadde jeg ingen trang til å røre vagus-nerven. Det var som en ny del av hjernen var tilkoblet. Det skal dog sies at syndromet med "verre enn en vanlig mann" vedblir. Da jeg fortsatt ravet i gudeverdenen, hadde jeg jo en sterk visjon om slanger som gjennomboret kosmos og ble grepet av en neve. Dette skjedde på psykiatrisk, true deal. I kjelleren, ikke sant, mens jeg ventet på time. Dette ble brukt i Sol invictus. Jeg hadde også en visjon om kausalitetens ubrytelighet på et legekontor. Jeg var aldri ment til å være en vanlig person. Problemet er som sagt at det er brent bort, og at prisen er enorm. Jeg har lyst til å oppsøke en ny form for intensitet, men lurer på hva det kan være. En logisk mulighet ville vært kickboksing eller noe, men ... det er for hardt, jeg er for skadet og i dårlig form, og jeg liker det egentlig ikke. Man må på en måte gi alt for å entre den minste sfære, og det er ofte en pris jeg ikke er villig til å betale, spesielt innen det kroppslige. En av tingene jeg misliker er å være i et fysisk hjul, det man sover, våkner, spiser, trener, repeter. Kreativitet er jo den fristilte tanke. Så hvor en ny type intensitet skal komme fra, vet jeg ikke. Alternativet er at det tar seg opp, slik at nye skapninger igjen begynner å vandre i gangene. Ja, for det var jo det som skjedde. Etter all denne tiden, fikk jeg en visuell hallusinasjon (den blå malstrøm) utifra relativt lite ekstremitet. Eh, det jeg fantaserte om involverte naturligvis bunader. Flere detaljer vil jeg ikke gi. Løsningen er kanskje å skaffe psykadelia. Men da må jeg skaffe en neger som kan skaffe dette. Blir antakelig lettere når jeg flytter. Jeg er jo flink til å snakke med negere. Kjenner også sånn halvveis en ekte gærning som holder til nede i Oslo. For å tenke videre, disse gudegavene er naturlig nok en slags schizoaffektiv tilstand, blitt til gjennom overfloden av dopamin. Det er jo dette som er så vanskelig, siden jeg har svidd alle synapser. Et annet problem, annet enn å nå galskapen, er den manglende arbeidsevne. Gitt mine avsvidde synapser makter jeg ikke å være regulær, overhodet. Så jeg må på en måte kjempe på to fronter, gå i to retninger samtidig. Gjenvinne en arbeidsevne og oppsøke galskapen til samme tid. Denne tosomheten definerer jo i alle tilfeller mitt liv. Jeg har alltid vært og gjort flere ting samtidig, gjerne motstridende ting. En av kaos-gudene i Warhammer (orker ikke å grave frem navn) lager jo stadig planer mot seg selv. Men ja. Dette er hva jeg ønsker meg og søker meg. Det er min misjon og plikt i livet. I de visuelle hallusinasjonene og de ville museringer ligger hemmeligheter jeg skal bringe ned til jorden. Siden kan jeg dø. Hadde selvsagt ønsket meg litt takknemlighet også. Den gærningen jeg kjenner har øyensynelig gitt slipp på all skam og all frykt (det samme). Det bør jeg også. Faller jeg, for eksempel ved å dumme meg ut i en podcast, fortsetter jeg som før. Perfeksjonskravet er jo for kvinner, narsissister, INTJer og de svake. De er relatert, på sitt vis, og jeg er jo ikke som dem. Jeg er overskridende og fryktløs, og gjør og er ting du aldri i verden kan forstå. Intensitet og galskap er det eneste jeg er. Det eneste jeg kan være.
Var på stranden i går. Da jeg skulle dra derifra, oppdaget jeg at bilnøklene hadde falt utav mine altfor trange lommer. Går jo vanligvis ikke med shorts, så det blir liten plass der inne. Backtracket mine steg og lette i circa et kvarter, mens jeg holdt det autistiske raseriet på avstand, men åkke som, jeg kunne ikke finne nøklene. Hvilket verre var, av en eller annen grunn hadde jeg etterlatt bilen ulåst, og jeg måtte ha gått i 30 km for å hente reservenøklene, etter først å puttet i dem nye batterier. Det ville kanskje også blitt gnål den dagen jeg skulle kvitte meg med bilen, da to sett med nøkler er ønskelig. Alternativet ville vært å tatt en charisma check og fått noen til kjøre meg, men da måtte jeg fortalt flere sett med løgner enn jeg er komfortabel med, begynnende med: "Hvem er du og hva driver du med?" Ved andre forsøk støtte jeg på en mor til tre barn som spurte om jeg lette etter noen nøkler. De hadde blitt funnet av en av barna på kirkegården og plassert på en søppeldunk, derfor fungerte ikke min backtracking. Denne damen var øst-europeisk. Det er vel tydeligvis bare de som får barn i disse dager. Jeg spurte hvem av barna som hadde funnet dem, og det viste seg at det var et blondhåret pikebarn på circa fem år. Jeg ga denne piken en hundrelapp i finnerlønn. Egentlig ville jeg gitt henne alle pengene jeg hadde i lommen, hele 750 kroner, da jeg alltid sørger for å gå rundt med kontanter. Penger er jo som vann for meg. Men da ville antakelig moren blitt mistenksom eller sur. Interessant nok er det først nylig at jeg har begynt å gå gjennom kirkegården for å komme ned til stranden. Før i tiden skydde jeg stedet av en eller annen grunn, og foretrakk å gå gjennom vått gress fremfor å passere gjennom. Antakelig av en eller annen form for tabu eller respekt. Også betegnende at det er så mange øst-europeere på et så lite sted, en liten bøgd med 350 innbyggere. Jeg passerte noen standard arbeidermenn som var øst-europeere, og fantaserte om å plante neven i ansiktet på en av dem. Enda i dag måler jeg jo alt i nærkamp. Det handlet ikke om ham, selv om jeg misliker å se som mange øst-europeere, men om meg. Antakelig er dette uttrykk for en stigende vitalitet. Var såpass rystet over hele situasjonen at jeg kjøpte meg en 6pack. Hadde egentlig tenkt å drikke den på en benk i skogen, men endte foran datamaskinen med et nytt evighetsprosjekt. Ble av en eller annen grunn tungt beruset, selv om jeg innen nå antakelig er en (dys)funksjonell alkoholiker. Sovnet og våknet først sent på kvelden. På et tidspunkt ble jeg bekymret over at jeg ikke hadde spist middag. Så oppdaget jeg at jeg faktisk hadde spist. En voldelig og ustabil person hadde også vært inne på datamaskinen min og gjort forandringer. Langt forut for dette var det en gang to guttunger på rundt åtte år som var inne i hagen min. Jeg var ikke bekymret for at de skulle stjele noe, da de ikke var svartmusket. Forsøket ville antakelig knust dem, da f.eks matkassene kunne ha veltet over dem. De var små, de tassene. De forsøkte å ta seg ned skråningen som en eller annen form for snarvei. På et tidspunkt slo tanken meg. Hva om de skulle skli, renne nedover, og bli analpenetrert av en pinne? Sånne tanker har jeg hatt i det siste. Med eller uten niste. En annen gang hørte jeg mistenkelige barnelyder. Hjemmet mitt er jo flankert av to trampoliner, heldigvis ikke rett foran vinduet, som den gangen da jeg nesten mistet alt vett. Jeg følte en trang til å se på barna og avklare at det var barn jeg kunne godta, men kunne ikke komme meg ut, gitt min tilstand. Jeg var både naken og svett. Jeg ville ikke bli stående og titte ut bak gardinene som en gammel kjerring, men det var altså det jeg gjorde. Ingen i hagen, men jeg hadde altså ikke utsikt til trampolinen. Da jeg kom til meg selv igjen var mange timer gått, og alt var stille. Og da tenkte jeg ... hva om ... hva om jeg ble nødtvunget til å gå ut der og brølende løfte trampolinen i et Herkulesløft, med barna på? De ville falt av og rullet ned skråningen, så ville trampolinen fulgt etter som et digert rullende hjul. De ville endt som små bylter som jeg kunne skride over på stylter. Ville de skreket, eller ville de ha vært tause? Det er slike spørsmål man kan ha. Noen ganger kommer det stemmer inn i rommet mitt. De flyter nemlig gjennom luften opp skråningen, og høres svært nære ut. En gang mens jeg satt naken foran datamaskinen, hørte jeg en hånlig flirende mannsstemme rett ved øret. Andre ganger hører jeg kvinnestemmer, som ler, eller kanskje kommenterer. Men denne mannen plaget meg virkelig. Jeg så for meg at han kom kravlende gjennom vinduet. Hva skulle jeg da ha gjort? Stemmen minte meg om en massiv, storvokst mann som plaget meg før i tiden på et utested, en som satte seg ned og ville snakke med meg, uten at jeg hadde bedt om det eller ville det. Han ville heller ikke gå, og fortsatte å stille spørsmål i timevis. Jeg ser for meg at alle mine ville slag ville prellet av om denne vedkommende kom kravlende inn vinduet, med siklende lepper og smaskende trutmunn. Dessuten er det vanskelig å kjempe naken. Så jeg flyktet lengre inn i huset. Av og til plager det meg, for det er som om noen store lepper er like under vindussprekken, smilende og ventene på å si noe, eller flire hånlig. Og det er for mange barn her. Heldigvis er jeg en ansvarlig person. Jeg begir meg ikke ut naken. Mammaene deres må ikke oppdage at barna deres lukter fisk. Få meg av, for faen. Gjør jo viktige ting i disse dager. Da er det viktig at ingenting saboterer meg. Noe av det verste er en mannlig eller kvinnelig variant av nabokjerringa, som googler opp ditt navn og bestemmer seg for å forfølge deg. Det ville vært livsfarlig for meg å være på Facebook, som eksempel. Jeg var der en kort stund i forbindelse med jobb, og ble kontaktet av en NRK-journalist som ville lage dokumentar om meg. I Norge er selv det å ha en tanke eller følelse i det hele tatt en utilgivelig forbrytelse.
Jeg har til og med sett mekanismen i virksomhet. Jeg nevnte noen navn og kjerringa begynte straks og google det opp, og kom til sider der jeg absolutt ikke ville at hun skulle være, gitt sin rudimentær-intelligens, eller ingen intelligens i det hele tatt. Fra før av slettet jeg jo benevnelsen av mitt navn fra denne bloggen spesifikt, men du kommer fortsatt til denne siden via bokanmeldelser, og derfra er veien kort til denne bloggen, og med det, normiens forfølgelse og sanksjoner, programmert som dyd fra barnsben av. Derfor har jeg nå fjernet mitt navn selv fra anmeldelsen av DSSV. Rettere sagt, jeg har forvansket det, erstattende første bokstav med 'X.' Men nå leser jeg at google bruker opptil åtte uker til å indeksere små sider pånytt. What gives. Det er i disse dager at jeg trenger å trickste vilt. I fremtiden vil det nok lønne seg for meg å gå helt under jorden. Det vil si, gi dem svært lite å gå på. Mitt navn kan sikkert graves opp, men det vil bety lite, fordi det er ikke festet til noe spesielt. Likeledes kan ikke tilfeldige normies gjøre tilfeldige søk og finne min indre verden. Et tankeliv tilgis jo ikke. Som et sidenotat skulle jeg gjerne hatt opp mitt navn mer på google, i forbindelse med positive saker i nyhetsmedia og sånt. Men det kan bli en stund til. Alt om meg er meget gammelt blitt. Jeg vil selvsagt unngå nyhetsmedia i en negativ kontekst, får vi håpe ... he he. Å vinne seg et navn vil kreve arbeid. Ikke presist omtalende situasjonen, men det er innsikter her. Blant annet: En narsissists mor er hans fremste enabler. Det er nok sant. Det er også sant at hun vil unnskylde og normalisere all dysfunksjon og overgrep. For min sin del innebar det gaslighting i tillegg. Jeg trodde det var noe galt med meg, når det var noen andre det var noe galt med. Den eneste formildende omstendighet er at dette bare kunne skje med mitt samarbeid, grunnet min selvoppofrende natur. Hva er det Hegel sier? Nevenes (dette skal være et annet navn for Minerva) ugle flyr alltid ved skumring. Litt sent nå. For meg ble resultatet livsvarige arr på kropp og sjel, det samme. Visdom, men enn så lenge, foruten evnen til å bruke den. Det finnes dypere kanaler om narsissisme der ute, men denne dama er kortfattet og treffende, og tar for seg de viktigste mekanismene. Har sett nesten samtlige av videoene hennes. Med det kan du forstå narsissismens grunnvesen og særskilte ondskap. For meg var det spesielt vanskelig å fatte at noen vil være sånn, og at de ødelegger deg for å opprettholde det minste snev av sitt ego. En av de verste feil vi kan gjøre er å tro at andre tenker og føler som oss, er i stand til de samme tingene, eller motsatt, ikke kan noe vi selv ikke er i stand til.
I alle tilfeller er det over nå. Jeg skal aldri ha med monstrene å gjøre igjen. Men arrene vedblir. Fikk ganske nylig en kjøttmeis på besøk. Den hadde forvillet seg mellom vinduet og gardinene. Trodde først at det var en av naboene som var vel innpåsliten. Fikk holdt vinduet åpent nok til at den kunne smette ut. Dette må selvsagt være et tegn fra gudene. Tok en titt her: spiritandsymbolism.com/tit-spiritual-meaning-symbolism-and-totem/ Må nesten velge meg den åndelige tradisjon som står meg nærmest. I dette tilfelle blir det den keltiske: Tit Bird Celtic Symbolism The tit bird has long been associated with Celtic symbolism. This is largely because ancient Celtic culture’s druids often believed in birds’ power as messengers between their world and the spiritual realm. In particular, the tit bird was viewed as a symbol of fertility and abundance, representing the transformation of life through death. It was thought that seeing a tit bird in one’s path was a sign to persevere and trust in the positive outcome that lies ahead. The tit bird is an optimistic reminder to make the most of any challenge presented before you, for your efforts will be rewarded with eventual good fortune. Tit Spiritual Meaning The tit bird has a deep spiritual meaning that varies depending on the culture and environment from which you view it. In many cultures, the tit bird is thought to represent innocence and purity. In addition, it symbolizes good luck and a positive outlook for your future. Additionally, some cultures see the tit bird as representing courage and strength in times of difficulty, encouraging us to persevere through tough times. Other cultures may use the tit bird as a symbol of boldness or risk-taking, that sometimes to reach our goals, we must venture into unknown realms and take chances. The tit bird can help us to remember that anything is possible with faith in ourselves and perseverance. Tit Bird Encounters and Omens People have long believed in mysterious powers attached to strange animal encounters, none more so than the tit bird. Experts claim that spotting a tit bird is considered to be an omen of unexpected luck and prosperity, penetrating deep into folklore and myth. To meet a tit bird is thought to bring good fortune in business deals, indicate success with health or personal goals, or even suggest that solutions to seemingly impossible situations may soon appear. However you interpret it, a tit bird encounter often causes us to pause, reflect on our current path, and consider if any course amendments are needed for future success. Tit Bird’s Meaning in Mythology and Folklore The tit bird, a dainty little bird, often found in gardens, has a magical meaning associated with it in mythology and folklore. In some cultures, it is thought to represent the wisdom of nature and the balance between good and evil. In ancient Greek mythology, the tit bird was believed to be a companion of Apollo and headed by Nike, Apollo’s messenger. According to legend, it was said that having a tit bird as your companion brought good luck, success, and health. Additionally, people associate the tit bird with love and fidelity in other cultures due to their loyalty to mates they find during mating season. As such, this tiny symbol continues to bring joy and evoke feelings of innocence wherever it is seen. Jau, så dette betyr at Apollon har sendt Nike for å gi beskjed om at alt kommer til å klaffe snart. Jeg behøver en positiv outlook, initiativ og utholdenhet. Som man vet er unge rumper de beste. Det inkluderer innhold innen svartpillesfæren. Har hørt på denne unge spergen i det siste: På en måte blir dette et alternativ til Hær-Tyr nå som denne har lagt inn årene. Den tenkende ape blir ellers for intellektuell og livsmumifisert for meg, selv om han gjør seg noen svært gode True Neutral poenger. I en verden av lawfulness og ondskap blir han nærmere min legning og alignment enn ellers, jeg værende Chaotic Neutral. Som med Hær-Tyr elsker jeg å høre syke anekdoter fra arbeidsplasser og familieliv, gitt at jeg har levd i samme type absurde helvete selv. Liker spesielt hvordan denne unge fyren gjør sin beretning med tilgjort stemme for alle skikkelsene han gir sin karakteristikk av. Svært karismatisk og underholdende, vil jeg si. Familieliv er stort sett en egen form for pine og tortur.
Dog, må si at det er noe søkt at en fyr på 22, som angivelig er fem fot elleve (hva er det, 190?) og som står posisjonert til å bli millionær når han som enebarn arver sin alkoholiserte far, skal være så livmumifisert og kjørt på dunken. Det må være noe galt med hans krigerånd, litt som det er noe galt med kjønnsorganene til karrierekvinner. For min del hadde jeg en ukuelig form for livsmot og håp i tiår etter tiår. "Ja, det er ille nå, men snart får jeg min oppreisning. Kanskje så tidlig som til neste år." Det vil si inntil året 2014, da en Stacy fikk inn nok stikk til å endelig rive meg ned, og avsløre min livsløgn forøvrig. Det endelig sammenbrudd kom ikke før år 2016, men da mistet jeg til gjengjeld alt, og jeg har spiralert i tomrommet siden. Egentlig hadde sprekker i fasaden vist seg lenge før 2014, spesielt på det seksuelle området. Jeg nektet bare å erkjenne det. På den måten blir tilgrunnegangen til en 22-åring litt vel søkt, men vi har vel alle våre grunner til å være som vi er. Det er svært sjelden jeg fordømmer noen på grunnlag av personlighet, anlegg og tilbøyelighet. Edit: På et tidspunkt snakker han, altså Dbdr om å komme forsent til en pizzabuffet som analogi. Alle de vanlige pizzaene er tatt, og det eneste som er igjen er pizza med ananas og sopp. Men dette er jo min favorittpizza. Jeg synes pizza med ordinær skinke og ost er dødsens kjedelig, til punktet at jeg ikke liker å spise det. Heller da litt syrlige, kontrasterende og smaksforsterkende smaker, tenker nå jeg. Lastet opprinnelig denne til min Light Elf-kanal, men fikk kalde føtter, hovedsaklig fordi tematikken ikke er lys(!)tig. Som jeg skriver under videoen: Det er ikke bra å være så negativ, men dette representerer antakelig mine innerste tanker. Ikke at de er spesielt avanserte. Våre innerste tanker er gjerne ikke det. Dette er hva jeg egentlig tror og mener om meg selv, derfor er det verdt å ta vare på. Erkjennelsen er som følger: Jeg har ingen fremtid. Jeg har tenkt altfor platonisk og kategorisk rundt min egen ideologi, noe som ikke har dekket mine egentlige behov. Jeg trenger egentlig bare å meske meg i de få tingene jeg kan stjele, før pluggen trekkes ut. Sånn er mine egentlige behov, da jeg alltid har levd i en verden der noen har køddet med strømforsyningen.
Måtte drikke meg full for å makte å gjøre denne innspillingen, og ble fullere under og etter. Er derfor litt repetetiv. Nå er jeg kanskje ikke egentlig sånn som det presenteres her. Jeg har andre sider. På den annen side, det ville vært dumt å kaste alltingen bort etter at jeg gjorde slik en innsats. Bruker min throttlede Ingwaz-kanal til denne. Det synes mest nærliggende, selv om jeg etterhvert har begynt å hate Youtube som plattform. Etter slik drikking, jeg drakk tilsammen 12 halvlitere, ender jeg opp som et skjelvende vrak. Bør kanskje slutte fullstendig. Får se. Som et sidenotat til enkelte. Dette er bua jeg har sittet med en helt annen identitet. Jeg snakker også om å bruke bua som skjulested etter å ha skutt på inntrengere. Tanken om vold er vel det siste som glipper hos den disagreeable. Nå skal jeg ikke gjøre det, da AG-3en jeg eier er nedgravd et sted :=) Men det er akkurat det. Myndighetspersoner, flertallsmennesker og inntrengere ... hva er egentlig verst? De verste forrædere er de som ikke vet at de er forrædere. Hadde jo en legetime her forleden. Nok et eksempel av kvinnen som lufthode, ikke sant. Det gjelder "mennene" med. De fleste menn er egentlig kvinner, da de ikke har noen kapasitet til å vite og forstå. Vi antistatlige må holde sammen. På venstresiden finnes det prinsippfaste mennesker. De mangler bare deler av hjernen (og sjelen) når det gjelder visse spørsmål. Vel, jeg ber ikke mitt sverd om å utvise min følsomhet, ei heller pennen om å utøve min sterke vilje. Hva vil jeg? Hvert eneste medlem av Blackrock og storkapitalen må fjernes. Så kan man frigjøre Europa og sette inn et godt styre. For de fleste mennesker innebærer dette et fall til realisme.
Nå skal jeg snakke om noe veldig pinlig her. Kanskje det mest pinlige hittil. Vel, på denne siden har jeg ikke holdt mye tilbake. Det er bare visse detaljer innen mitt endelige sosiale selvmord som er reservert for en siste detonativ performance, men det er kanskje en annen sak.
Som man vet liker jeg som sperg å kategorisere ting. Jo mer interessante tingene er, jo mer bør de kategoriseres. Blant de mest interessante objektene er selvsagt kvinner. Jeg gjorde meg en analyse av dette bildet: cdn5-images.motherlessmedia.com/images/1ACD9C3.jpg Til referanse. Bildet lastes ikke her, gitt at jeg må spare plass. Det er altså snakk om jentegruppen Girls Aloud, med et "Top" skilt bak dem. Som en ytterligere mirth fra gudene forekommer bildet på "Motherless." Ikke at jeg aktivt søkte det opp der. Jeg kom over det via en russisk søkemotor, når jeg uansett drev med de tingene som er som, eh, bensin for meg. Jeg liker jo når kvinner forekommer i tospann eller grupper, for da kan man sammenligne dem, og det skaper ofte en behagende kontrast. Ulikt konvensjonell visdom tilsier, vil jeg si at utseende ofte betyr noe med tanke på personlighet og endog prinsipper og krefter i virksomhet. Å glane på kvinner kan derfor innebære dypeste filosofi. Her reiser det seg straks en interessant betraktning. Ville det ikke da ligge samme filosofiske mulighet i å glane på menn? Jo, forsåvidt gjør det nok det. Man kunne for eksempel glane på ungdomsskoleelver eller en militærtropp, men saken er jo at menn som prinsipp innebærer noen som søker å imposisjonere seg på deg, hovedsaklig, og det finner jeg støyende og forstyrrende. På motsatt hold representerer kvinner fruktbar grunn for alt som måtte befrukte dem, dermed denne behagende effekt som strekker seg dypere enn filosofien, og filosofien er ikke særlig dyp, ved ettertanke. Jeg vil si at en skinnende rødfarge på en rips er dypere enn all filosofi. Jeg nevner her ikke vitenskap, fordi jeg vil ikke sammenligne søppel med pene rips. Det sier kanskje noe om hvor overfladisk jeg er, men jeg har ikke engang orket å lære meg navnet på alle i denne jentegruppen. Jeg forholder meg til alt på samme måte. Hyperfokuserer på noe, overser resten. På den måten kan man fange det essensielle, eventuelt gå glipp av alt sammen ... Det sier seg selv at alle disse damene er smellvakre, det er sant. Jeg vil si at hun rødhåret, som heter Nicola, nærmest har det perfekte lolitapreg, noe som også har vist seg, eh, andre steder. Men det er ikke henne jeg fokuserer meg på. Legningsmessig fokuserer jeg umiddelbart på kvinnen som alfamessig står i midten, den nå avdøde Sarah Harding. Insidensielt var hun forhatt av de andre damene i bandet. Kvinne er kvinne verst, og de likte vel ikke hennes alfarolle og harde festing, oh well. Men kanskje er det noe annet de ikke likte også. For hva er det jeg merker? Jo, et visst maskulint preg. Ser du det? Det gjør jeg. Jeg er jo en ekstremt visuell person, og legger merke til ting innen kunst og kvinnene som går andre hus forbi. Det er både den høyreiste kroppsformen, det litt lange ansiktet, og måten håret hennes løveaktig rammer inn ansiktet. Og det har selvsagt en slående effekt på en som meg. Jeg er dypt fascinert av denne kvinnen, samtidig som jeg er villig til å overse selv den perfekte lolita. Den harde festingen burde kanskje også indikere noe maskulint. Utover det vil jeg si at jeg aner ingenting om personligheten til noen av dem, og at den antakelig ville forekommet meg horribel om jeg noensinne skulle bli utsatt for det. Jeg tuner jo ut når jeg hører intervjuer med disse jentene. Der sies ingenting interessant, til punktet at det er så uinteressant at det er interessant ikke å høre på det. Jeg må selvsagt tenke at Sarah Harding ville fått en bedre skjebne om hun under trussel av dødsstraff ble lenket til meg. Jeg er nemlig alt det hun trenger, interessant for evig og alltid. Hun visste det bare ikke. Men joda. Jeg tenner som bare faen på denne dama, og det er lett å forstå hvorfor. Siden jeg har et feminint grunnvesen er maskuline kvinner tingen for meg. Unntaket er selvsagt hyperfemininitet i form av feer, men da er det snakk om så fruktbar grunn at du bare bades i det. Egentlig ville jeg funnet slike hyperfeminine personligheter irriterende, med den konstante pruning og regelfølging. Heller da, den harde festingen. Denne formen for min legning burde blitt gjort klar nok med den adonis-statuen jeg kjøpte til mine besteforeldre, avbildet andre steder på denne kanalen. Hva innebærer en slik maskulin kvinne? Det kan ikke engang være snakk om en judgeristisk form for struktur, som jeg har likt å tro. En kvinne som kan disiplinere meg inn i en form for virkende og funksjonibelt liv. Nei, det er her snakk om en rendyrket seksuell kraft, og denne kraften kan godt være kaotisk og perceiverisk. Hva det innebærer, vet ikke jeg. Vil jeg at hun skal råpule meg, eller jeg råpule henne? Sannelig om jeg vet. Men fra min side innebærer det nok et visst submissivt element. For å gjenta, regler fra judgerne er altså ved siden av saken. Det var bare snakk om en cope fra min side, en flukt fra min egentlige natur. Og da må jeg gjøre meg følgende betraktning. Burde ikke dette tilsi at jeg bør knytte meg til feminiserte menn? Jeg har lite erfaring. Riktignok har enkelte menn det med å ville forsvare meg, for eksempel i form av en to meter høy svenske som holdt på å slå ihjel mitt søskenbarn, da denne grep tak i meg etter at jeg hadde kastet opp mellom puppene på bardama. Det er sin sak. De maskuline mennene liker eller hater meg (ofte det samme) men det tilsier ikke at jeg liker dem. Faktisk vil jeg si at jeg har problemer med de maskuline mennene. Se for deg en hårete type i snekkerbukse, bar overkropp, og med en oljete skiftnøkkel i hånden. Det blir for mye mas og gnål fra den kanten, og de vil ting jeg ikke vil, for eksempel å få meg engasjert i arbeidslivet. Så da må jeg tenke, burde ikke en femininisert mann være tingen for meg, i arketypisk form en slags filolin eller pianolærer, med langt hår og hippieskjorte? Man kan så undre. Det måtte i så fall være en form for amoralsk kraft, fordi jeg misliker sosialiserte og femininiserte venstretypuser sterkt, på samme måte som jeg misliker pudgy homser. Venstretypusene er tilsvarende spede og pudgy, har jeg merket. Nei, det måte være litt vekst der, litt intelligens og et langt ansikt. Intelligente mennesker er ofte runde og med brede ansikter, har jeg merket. Det er spesielt sant når jeg har skaffet meg venner av INTP-typusen, for INTP-er ser ofte sånn ut. Men så er det bare det at de ikke interesserer meg overmåtelig. Rundheten og bredheten vitner om en livlig og kvikk energi, gitt uttrykk i et tilsvarende kjapt hode. Men jeg ønsker meg altså denne langlemetheten og det lange ansikt, innrammet i løvemanke, hos enten mann eller kvinne. Dette tror jeg innebærer en viss psykopati, R-seleksjon og amoral, som antakelig utgjør andre del av min legning. Ja, for jeg trenger noen som er intelligente, og som kan gjøre hva som helst ... som et slags speilbilde av den jeg er. Og hvordan tiltrekker jeg meg dette? Hvordan kan jeg få Sarah Harding, eller en mannlig utgave interessert? Det jeg har å tilby er den mannlige form for Kassandra, en kaospøl ridd av demoner, og det er alt. Men da burde umoralen og den store følsomheten stilt overfor være nok. Jeg føler nemlig hvert støt og hvert hammerslag, til det fulle. Hva er det de sier? Den følsomme fascist. Jeg er bare motsatt. Jeg går ikke i uniform med jernkølle, jeg surrer rundt i fillete klær og med rotete hår, men ønsker meg det samme. Nedsparkede kropper i en bakgate. Det er bare det at jeg ser hvor erotisk dette er, der fascisten bare er en utøver. Og med meg må man være forsiktig, for hvis ikke vil raseriet vekkes. Men jeg står fortsatt til tilrådelighet. Bare det feminine eller maskuline blikk vil seg selv og ikke de andre, er det akkurat det jeg vil. Gjorde en interessant oppdagelse. Mine kanaler Lysalv og Ingwaz, samt den politiske synes å være helt throttlet på youtube, da de ikke lenger kommer opp på søk. Jeg kan skrive navnet på kanalen og så "channel" eller "kanal" uten at noe kommer opp. Det samme med direkte søk på visse av diktene mine. Ingenting vises. Ikke overraskende, egentlig, likevel er det slående. Min spillkanal kommer enn så lenge opp på søk. Antar det samme med "Female Beauty," det er bare det at navnet er så generisk at det drukner ut. Må nesten anta at det er noen 25årige pikebarn fra universitetet som har gjort dette. Venstremauren er jo programmert til å oppfatte og gå til angrep på det minste snev av dissens, samtidig er youtube styrt ovenfra og ned i ondskapens tjeneste. Hensikt og mening med å være på plattformen blir altså angrepet nedenfra i form av venstremauren, og ovenfra i henhold til globalistisk direktiv. Jeg har etterhvert begynt å mislike plattformen sterkt. Odysee har det meste man trenger, en del nyvinninger, spesielt muligheten til å gjenopplaste innhold. Det er riktignok litt svakere når det gjelder spillelister og historikk. Men problemet er at det gjengse menneske ikke frekventerer der. Det er og forblir for de spesielt interesserte. Vanlige mennesker har jo alt vist sin totale fallit på hver måte du kan tenke deg. Intellektuell latskap og manglende nysgjerrighet er bare en av markørene på noen som gir bort land og strand til Satan sjøl. Egentlig gjør det ikke meg så mye, da det meste av disse kanalene ligger brakk. Lysalv på youtube er allerede pensjonert, jeg er ikke politisk aktiv mer, og jeg har mistet lysten til å podde og padde. Siden dette er en post av meg, får jeg vel følge opp med en av de etterhvert obligatoriske voldsbeskrivelsene :) Det hadde vært fint å finne ut hvem som faktisk jobber for youtube her i Norge, bryte seg inn i huset deres, bøye dem nakne frem og slå dem helseløse over ryggen med et hult jernrør. Det skulle lære disse pikebarna å frykte en mann, noe de bare har godt av, og noe de egentlig ønsker seg. Men som sagt, vaksinert blod er jo avskyelig for meg. Jeg vil ikke stikke pikken i gult pissvann heller. Det er nettopp det som skjer. For eksempel er brystmelken til vaksinerte damer bare gult pissvann blitt. Fy faen. Jeg avskyr dem så mye at jeg får lyst til å spy. Det er akkurat det. De jeg forakter aller mest her på jorden greier jeg ikke engang underholde voldstanker mot. Jeg vil bare ha dem på mest mulig avstand. Nå har frontene blitt skjerpet gjennom all denne sensuren, et tegn på at vesten er på vei i tribalistisk retning. Og alle disse stammene vil ligge i krig med hverandre. Ser du en fremmed, er det en fiende. Verre. Det er ikke engang et menneske, men gjennom vaksinene en vanskapt freak, en ork eller goblin som i Ringenes herre. Den eneste måten forholde seg til dem, er å utrydde dem. Tolkien hadde evig rett. "They were elves once." Sånn ser en gjenomsnittlig norsk vaksinert dame ut.
Jeg er jo fan av konseptet som kalles mørk kapabilitet. Dette er en intuitiv prosess som kortest fortalt følger følgende rasjonale: La oss si at du kommer over en kinesisk vase og synes den er meget fascinerende. Du tenker for deg selv: Kanskje stod det i palasset til en dynastisk keiser? Kanskje ved et snikmordforsøk, eller kan hende har Sun Tzu selv spasert forbi akkurat denne vasen? Eventuelt har det pågått HELT FANTASTISK sex med keiserens konkubiner med denne vasen i rommet. Så snur du om på keramikken. På bunnen står det made in China. Alle dine betraktninger viste seg å være feil. Men det betyr ikke at dine betraktninger var verdiløse. Tvert om var de verdifulle. Fordi de nettopp sier noe om deg. Antakelig er du som meg svært opptatt av kriging og puling ... he he ... dersom du gjorde deg disse betraktningene. Slik en mann er, slik ser han, tross alt. Vasen ble et hjelpemiddel for å aktivere din intuitive prosess og gjøre et dypdykk i ditt indre sjelsliv. Jeg pleier å høre sangtekster og former fortolkninger i mitt eget hode. Av og til er mine fortolkninger bedre enn det som faktisk ytres, fordi det indre sjelsliv er rikere og sterkere enn noe uttrykk, gitt at uttrykket må være noe forringet etter sin ferd fra gudeverdenen. Jeg ble helt rasert av å lese den faktiske teksten til denne sangen: .Jeg hadde alltid fortolket sangen som noen som besøkte nasaret og påtraff Jesus. Han, altså frelseren, tok på seg vekten av alt arbeid og alle onder. Så viser det seg at sangen egentlig handler om noen som byrdes ned av alt og alle. Det er ingen frelse der, tvert om. I hemmelighet hadde jeg til og med vurdert å bli kristen, ene og alene på grunnlag av denne sangen. Min mørke kapabilitet dikterer her at jeg egentlig er en religiøs typus, og at noen som tar bort min store lidelse er det jeg ønsker meg mest av alt.
Nå må jeg dog se meg om etter mitt dype indre ønske andre steder. Det siste jeg trenger er å byrdes ned. Verst er selvsagt vekten av de svarte hullene og menneskelige jetmotorene som er narsissister, som kunne utsuge min livsvitalitet og sjelsinnhold i tiår etter tiår. Dog ... kjærlighet, elsk og overskudd finnes kun for den sterke. Gudinnene vender sine ansikter bort overfor svakhet, samme hvor mye du led, og samme hvilket monster det var som trampet deg ned. Rettferdighet, oppreisning, til og med noen mening er menneskelige konsepter. Jeg vet nå at livet har slett ingen mening. Av den grunn ... la meg fortelle om min høyeste personlige verdi. Det var en tid hvor jeg ville kalle meg en sannhetssøker. Nå tror jeg på ingenting ... vel, det er en ting jeg tror på, og det er tyveri. Stjel fra mennesker. Stjel fra skjebnen. Det er den eneste lykke jeg har fått. Det er det eneste som forekommer meg å ha en slags mening. Det eneste jeg gjør for tiden er å lyve og stjele overfor dumme dåser og fjollete gjess. Etterhvert ønsker jeg å sette fyr på stedene der hvor de bor, og smadre alltingen de noensinne har trodd på ved å voldta dem. Det er en voldtekt som kommer til å skje uten glede for min sin del. Jeg forakter dem for mye til at selv rumpehullene til deres 16åringer har noen verdi ... både gutter og jenter, som kongen ville ha sagt. Kua i båsen forekommer meg i det minste litt mer sympatisk. Det er som min egen frelser at jeg vender våpen, tann og klo mot deg og alle mine fortredere. Lang ut noen få ganger til før døden kommer på hurtig vinge. Når jeg er borte kommer jødene og demonene til å ha lyktes med å ha tatt bort all skjønnhet fra verden, gitt at den ariske rase, de ubrukelige sveklingene, er gjennomvaksinert. Da kan man med Savitri Devi like så godt dusje planeten med atombomber. Hvis jeg forvaltet ti atombomber, hadde samtlige gått til den lille og store Satan. Av annet ... siden jeg ikke er en renspikket sadist, burde jeg nok slått en ung utgave av min mor within an inch av sitt liv, om jeg bare kunne. Problemet er at det ikke var grenser for nedrighetene. Demoner og Demiurgen rår, tydeligvis. Hvis ikke universet var meningsløst, var det laget som torturkammer. Jeg har kommet hjem fra en lengre reise, (da jeg begynte å skrive teksten) etter ved en tilfeldighet ha snakket med min stemor. Hun tilbød meg husvære, noe jeg ikke sa nei til. Slik det var disponerer hun bolig både på Storelvdal og Rumle-elven. Saken er at jeg under sannsynlighet trenger å komme meg vekk fra Trøndelag. Skal skrive om rasjonalet for dette en gang senere.
Har fått sett og gjort mye, og truffet en rekke mennesker. Det er forsåvidt hardt for en shut-in som meg. Måtte kompensere da jeg kom hjem. Det gjorde jeg med den sedvanlige outspacingen og alkoholen. Det har jeg kommet meg fra nå, men ting tar tid. Av den grunn er jeg også sen om å forholde meg til forespørsler og forpliktelser. Fikk forsåvidt et tilfelle av alvorlig helseangst da jeg observerte noen legge fra seg grillklypa i gjørmete gress, for siden å miste et fat tomater i gjørmete gress. Da er det like før hjernen min blir oppspist av larver, ikke sant. Har heldigvis tatt en av mine siste doser ivermectin nå, som jeg bruker mot noe annet. Det tar seg av det meste, men ikke bendelorm, noe som er sjeldent i Norge. Må bestille mer av dette, men det med innebefatter visse problemer. Er andre små, tilsvarende hendelser som vekker min uro, men jeg kan ikke la meg dominere av det. Vel, nå i ettertid mens jeg skriver dette, for denne teksten ble til over lang tid, gitt min lammelse, er jeg preget av sterk dysforia. Magen kjennes kriblende, så jeg sikker på at jeg har orm. Rasjonelt sett vet jeg at dette sannsynligvis ikke er tilfelle, men mitt sinn er ekstremt mottakelig for impresjoner og egenpålagte illusjoner, antakelig i protest mot andre, underliggende problemer. Den indre disharmoni uttrykkes kun som symptom. Hva denne indre disharmonien egentlig består i denne gangen, vet jeg ikke. På reisen brukte jeg vel antakelig opp siste rest av psykisk overskudd og psykisk kraft. Disharmonien er så stor at min egen kropp kjennes som en uakseptabel fiende. Jeg kan si dette: I direkte motsetning til konvensjonell visdom har jeg lært at følelsene, tankene og meningene til andre mennesker er ugyldige, gitt den realitet man kjenner på sin egen kropp. Jeg er nemlig ikke som dem, verken fysisk eller åndelig. Fornektelsen av min tilstand, i forsøket på å være som eller aksepteres av dem, skaper ødeleggelse. Jeg ønsker ikke å vekke gudenes vrede, og jeg sier dette uten arroganse, men ved å møte min forlengede familie på farssiden, blir det atter meget klart for meg at jeg er langt mer intelligent enn dem, noe som ikke skal mye til. De opererer med det jeg kaller lineær-logikk, og en enkel en som sådan. En annet bilde jeg kan bruke er at de opererer med et eneste radiobånd, selvsagt infusert med statspropaganda og alt av modernitetens onder. Mine søsken på farssiden har et langt bedre utseende enn meg, det skal de ha. Intelligensen har jeg følgelig fra min mor. Schopenhauer mener da også at et barn arver sin fars karakter og sin mors intelligens. For enkelt, antakelig, men det kan være noe i et slikt utsagn, noe jeg skal komme tilbake til. Men jeg opererer på et annet nivå, noe som i denne Kali Yugas onde tid utgjør en straff i seg selv. Jo mer intelligent du er i disse dager, jo mer blir du straffet. Jeg har en politibror som presterte å si til meg noe som: "Hvorfor skulle du bry deg om ting som kommer til å skje bortenfor din levetid?" Why, indeed? Som Dutton er inne på, idealisme fordrer en viss grad av intelligens, men i dette tilfelle vet jeg at intelligensen ikke er så dørgende bunnlav. Det blir følgelig snakk om en form for svik. Ikke for det, jeg greier ikke å holde munn når folk kommer med de verste former for statspropaganda. Siden min far var borte, ble det ingen uling, og boomer-sjåvinismen jeg opplevde som ung ble holdt til et minimum. Fellesnevneren i en lang vrede var altså alltid ham. Det var forsåvidt interessant å se et hus med veggene fulle av henholdsvis masker og kniver. Dette er på mange måter narsissismens kjerne. Masken fordi man ikke har noe genuint indre liv, og knivene fordi man har en vilje til å skade. Min tanke er at folk ikke kan hjelpe for å gi uttrykk for seg selv på slike symbolske måter, også i form av klesdrakt og sine uttalelser. Det får meg til å tenke på hva som egentlig kjennetegner meg? Antakelig det at jeg går rundt i 20 år gamle skjorter og har bustete hår. Dette er uttrykk for det hat jeg har mot meg selv og livet. Min far hadde også et prangende elefanthode med svært kvasse og morbide trekk. Jeg greier ikke å uttrykke det bedre. Da jeg var barn tegnet han mye for meg mens han fortalte historier. Alle tegningene var av krigere, våpner og monstere. For å skape et slags generisk bilde, en goblin med spisse ører som sitter på en frådende ulv og holder et takke sverd, kommer i hu. Krigs og voldsforherligelsen, og de kvasse, prangende trekk som hører med var på en måte hans genuine uttrykk. I henhold til motsetningens lov var han selvsagt kristen. Han var egentlig den minst kristne person jeg vet om. Sånn er det som oftest med kristne. De er styggelige villdyr alle som en, med en svært slett natur. Av detaljer kan jeg fortelle at han lærte meg nærstridsteknikker i en alder av fem, og at han betalte folk for å maskere seg (der har man maskene igjen) og bryte seg inn i huset, bare for å skremme meg. Og det var ikke det verste som pågikk, fordi vi, altså far og sønn, måtte også maskere oss, bryte oss inn i vårt eget hus og på lekevis holde hans kvinne som gissel, mens hun skjelvende forsøkte å ringe politiet og fikk ledningen trukket ut, med min far som latet som han skar over ledningen etterpå foran oss. Jeg måtte kontrollere henne med min lekepistol mens han plyndret huset. Så lurer man på hvorfor jeg er litt rar. Vel, denslags ser jeg bare på som karakterbyggende og en kilde til kreativitet. Det er andre ting jeg har problemer med. Han hadde også bilder av åndelig art på veggene, bilder jeg likte. En kompis jeg en gang hadde observerte meg en gang på avstand, og så at jeg tankefullt gransket noen statuer i Trondheim by. Dette mens jeg ventet på bussen. Slik var også min far. Han kunne gå der og granske ting, og hadde huset smekkfult med litteratur. Vel, nå med tiden ble hans litteratur mindre og mindre interessant, merket jeg, men slik er det. Min far var rett og slett en kunsttypus, og dette har jeg arvet. Vi var begge typen for den lave form for tenkning og kunst. Den lave form for Odin, om du vil. Jeg har nok arvet kunstnerskapet og sansen for det morbid esoteriske fra min far. Så er jeg langt mer intelligent enn ham, til punktet at jeg tankemessig sett løper sirkler rundt min far. Litt underlig, siden min farsside er middelklasse, og min morsside er arbeiderklasse (i røffe trekk) Intelligensen har jeg arvet fra min mor. Hun har en formidabel intelligens, vil jeg si, men en akutt mangel på visdom og karakter, og dette kan jeg si selv om og på tross av at hun er en kvinne. Mange av de gapende huller i mitt liv skyldes nok henne. Jeg kom forsåvidt over noen skrifter der jeg direkte kunne bivåne det intellektuelle nivået til min far. Jeg kom også over noe meget interessant. På det tidspunkt da jeg var bibliotekssjef, altså en 7-8 år etter vårt brudd, uttalte han at han "møtte meg av og til." En direkte løgn, nødvendiggjort av narsissisme. Ingen sannferdighet der i gården. Det var også siste gang jeg ble omtalt på noen måte. På motsatt hold har jeg en patologisk sannferdighet. Kanskje skyldes det asperger. Denne sannferdigheten gjør meg også diametralt motsatt alignert, politisk og verdimessig sett. Vel, enkelte på min morsside har sindige meninger med. Asperger er kan hende ikke det ene nøkkelpunkt til forstand, det er nok en cope. Videre vil jeg si at jeg nå har forstått sammenhenger, uhyrlige sammenhenger, om hvordan umoral, forbrytelser og mitt liv henger sammen, med et forvandlet immunforsvar og den avsvidde hjerne som fulgte. På mange vis kunne og burde jeg vært en annen mann. Nå er det eneste jeg har friheten og min røde pille, begge ervervet under ekstrem lidelse. Jeg møtte forsåvidt to av mine fjerne slektninger, nemlig Elize Beila og hennes bror, som jeg aldri har møtt ... før jeg møtte ham. Begge er fanatiske vaksinemotstandere, nesten like fanatiske som meg (jeg er den mest fanatiske vaksinemotstanderen i landet). Det krevdes bare noen få sekunder samtale med dem begge for å se at de elsket meg. Vel, Beila likte meg jo fra før av, vet jeg. Vi antistatlige må holde sammen. Beila, som spanderte middag, fortalte meg mange interessante ting. Blant annet er vår begges favorittlolita, også en fjern slektning, både skrivende og uvaksinert. I en perfekt verden hadde jeg kunnet gifte meg med henne, med Beilas velsignelse. Det er godt å høre at små remnanter av nordisk skjønnhet ikke er forgiftet av den totale ondskapen. Den manglende vaksinestatusen var til og med på lolitaens egen volisjon. Det blir bare ikke bedre. På motsatt hold måtte Beila trygle en annen søsterlig kvinne, på sine knær, om ikke å gjøre det. Uten suksess. Den siste søsteren hadde knallrødt hår, var svært vakker, og døde brutalt da hun var 24. Han, altså hennes bror, likte meg som sagt, noe som er bra. Han lysnet opp da jeg antydet at jeg skulle søke meg opp mot området. Kanskje finner jeg en nyttig alliert der? Av annet interessant hun fortalte meg, er at den fortrykkelse jeg har opplevd på vår side av familien, ikke er et nytt fenomen. Hun hadde nemlig opplevd det samme en generasjon tidligere, da faderlig opphav og dennes bror som sagt underkuet hennes rettmessige vitnesbyrd. Å erkjenne at min familie er preget av nok et onde, lagt på alt det andre, er rett og slett sjokkerende. I konklusjonen av vår samtale kom vi frem til at både jeg og henne var blitt tvunget til realisme via prøvelser. Hun mente å hevde at hun hadde vært ultra-realist fra dag en av, grunnet den ondskap hun ble født inn i. Jeg tror henne. Da kommer vi til et interessant punkt. Beila sa innledningsvis da jeg møtte henne at å være vaksinemotstander bare var et spørsmål om enkel tenkning og enkel logikk. Hun ble forsåvidt glad da jeg selv fortalte at min fars død nok skyldtes vaksinene, sånt kan man ellers ikke fortelle noen. Jeg har jo lenge rast mot enkelte av mine venner, som har nektet å ta avstand fra vaksinene. Hvorfor er det slik? Det finnes flere logiske muligheter. Det menneskelige ego vil fremfor alt nekte for å ha tatt feil eller å ha blitt lurt, spesielt satt overfor de man mener seg intellektuelt overlegen, noe INTJer gjerne mener, vet jeg, spesielt satt i sammenligning med følekvinner. Mark Twains sitat kommer i hu. Det er lettere å lure folk enn å overbevise dem om at man har blitt lurt. En annen fortolkningsmodell er rett og slett deler av blå pille i sin kost, på en måte som gjør at man aksepterer samfunnsstandarden og behagelige løgner. Men jeg tror det er noe annet der. For både jeg og Beila har som sagt blitt tvunget til beinhard realisme gjennom vår livsopplevelse. Det har ikke nødvendigvis andre. Jeg har lenge ment at man nesten aldri skal stole på noen, med mindre det er snakk om en nær venn med bevist lojalitet, eller en godartet slektning. La oss si at man levde i en naturtilstand, la oss si Skottland på 1600-tallet. Hvis man så noen ukjente skikkelser nede i dalføret, kunne man være sikkert på at de var fiender. Man vet altså ikke hvem de er, bare at de er fiender. Dette gjenspeiler det Duttonske paradigme, hvor vesten er i ferd med å fragmenteres til den tribalisme man hadde i sen middelalder, nærmest. I en naturtilstand er det inngrupper og utgrupper, og dette vet et naturlig menneske på instinkt. Men så har de fleste mennesker blitt tamdyr. Reven i skogen vet at den må vokte seg. Det vet ikke en temmet rev, som lever med mennesker. Dermed har man mistet evnen til å forstå at når noen kommer og forteller deg noe, og denne noen ikke er en nær venn og en slektning, så er dette, ja, en fiende. Dermed vaksinerer man seg. Fordi man er et tamdyr og ikke evner å gjenkjenne at noen vil seg vondt, slik man gjør i naturen. Jeg og Beila kom til vår realisme, ja, men ble kvestet på kjøpet. Resultatet viser seg da også. Vi er begge barnløse. Jeg må dog nå åpne for muligheten at visse av mine venner ikke er falske, de vet bare ikke bedre. For å si det med Vorenus: "I can only speak of what I know." Vedkommende er kan hende ærlig i at man ikke ser det jeg ser, nettopp på grunn av at man er et tamdyr med et underutviklet register i så måte. Av annet å melde. Nede i Rumle-Elven var jeg og så på en leilighet til 7000-7500 i måneden. Det var en sokkel. Men der inne skjønte jeg straks hva dette var, jeg har nemlig vært der før, og en sterk frykt ble vekket i meg. Dette var altså snakk om en selvmordskjeller. Stort og tungt, med fortrykkende vegger, med utsikt til en plen og en trampoline (grøss) Eierne var besteborgerlige og svært nøye på det, antakelig både overvåkende og kontrollerende, og nabolaget var ekstremt borgerlig, som vanlig er det stedet. Mine besteforelde har nemlig bodd der den gangen de var besteborgere. I alle tilfeller, jeg ville ha måttet betale gjennom nesen bare for å være selvmorderisk, og overvåket og paranoid i tillegg. Her oppe blir jeg i det minste latt i fred. Jeg bestemte meg derfor for ikke å velge Elverum. Etter samtale med Beila, tror jeg nå Hamar er tingen, dette også hvis jeg skulle ende med noe relativt lite. Det er på Hamar at ting skjer, og det er det jeg trenger, gitt at jeg uansett er på en selvmordsquest. Hun, altså Beila, og broren, har sagt seg villig til å gå på visning, og de, altså dem, har oversikt over mine behov som forfitter. I tillegg har stemoderen sagt seg villig til å gå på visning i Rumle-Elven, i fall det skulle bli nødvendig. Så ja, det er hva jeg planlegger. Det blir en Hamar for min indre Amar, eller noe. Det er jo stedet den hvite rase har sitt virke, nå som Oslo har blitt overtatt av svartinger. Beklager rotete fremstilling. Sånn er det bare. Kommer med et rasjonale og avveining om min flytting senere, om jeg bare ikke går av banen, eller veien ... Peace out. Jeg mener krig ut, altså krig inn, altså war out ... jau ... Nå har det skjedd. Har praktisk talt hatt mitt endelige nervekollaps. Åpnet kjøleskapet og et lass med colabokser veltet ut fra øverste hylle. To av dem eksploderte. Det var bare av typen 0.335 liter eller noe, men hele kjøleskapet, hvert eneste hylle og vegger, innenfor og utenpå, store deler av fryseren, gulvet og veggene i en radius på 2 meter ble oversprøytet, inkludert meg selv. Om jeg hadde gitt deg boksene og bedt deg søle mest mulig, hadde du ikke klart å lage en lignende katastrofe. Utrolig. Tar dette som et slags åndelig tegn. Tror det skal handle om uforløste og forspilte følelser/relasjoner/muligheter. Saken er at jeg har vært utnervet etter min reise. Brukte nok opp mitt vesle psykiske overskudd på turen. Er enormt på etterskudd og underskudd med de mest basale handlinger. Det er grunnen til at jeg ikke kan svare folk, heller ikke på melding eller epost. Det er ille, fordi jeg har svært mye jeg burde få gjort, både skrivemessig og praktisk. Ikke bare det. Jeg veksler mellom å være angstfull, drikke og space ut, uten at jeg er i stand til å komme ut av tilstanden, uansett hvor mye jeg drikker eller hva for sprøtt noe jeg gjør. Noen av tingene jeg driver med er så twisted at det overrasker selv meg. Du ville ikke engang være i stand til å forstå det. Jeg har blitt til en ekstremutgave av meg selv, en slags shut in autist som driver med ting som forlengst har forlatt forstandens grenser. Nå nettopp var det en svært attraktiv kvinne (true deal) som nikket underdanig hei til meg. Antakelig fordi jeg var så borte at jeg hadde et sånt fjernt psykopatblikk. Synes synd på den kvinne jeg skulle få full makt over (ikke at det skjer). Hvor fornedret tror du noen kan bli? Tro meg, jeg tar det meget mye lengre. Jeg er jo et geni i depravasjon og Eros. Var forøvrig en gubbe som sa hei til meg da jeg leste et skilt, antakelig fordi han trodde jeg så på ham og barna. Skal tro om han mistenkte noe? Ikke at det er noe å mistenke. Må bare si det. Etterpå gikk jeg mellom bilene, noe han kanskje fant mistenkelig. Men han tvang meg til det, da han ikke lot meg være i fred til å gå en mindre mistenkelig rute, forbi bilene. Neil Young synger jo i Barstool blues om tanker som raser avgårde. Så også med meg. En fantasi overtas av en fantasi, men ingenting som jeg kan feste meg ved. Det er praktisk talt umulig for meg å konsentrere meg. Jeg har ikke motivasjon til noenting. Det er fysisk umulig for meg å gjennomføre noe, da dette er en kjensgjerning ved hjernen. Det er noen få unntak. Blant annet har jeg nå lært meg å fotomanipulere for å fjerne vannmerker på visse bilder. Bare porno motiverer meg, altså. Det er vel logisk på et eller annet nivå (eventuelt innlysende). Må bryte syklusen. Det jeg trodde skulle hjelpe, altså drikke og space ut, hjelper ikke overhodet, selv om jeg har hatt sterke ønsker og behov om dette. Jeg må grounde meg selv. Slutte å drikke, og få fikset ting. Ser ikke ut her. Verken i ytre omgivelse eller sjelelig sett. Spruten fra colaen var bare prikken over Ila, eller noe. Sannheten er at jeg finner tilværelsen, og meg selv, utålelig. Så er jeg da også hjerneskadet, og hjerneskadet igjen. Det er rett og slett deler av hjernen jeg mangler. Skal tro om jeg kan gro noen neuroner eller noe? Et tegn på min store angst er at jeg alltid setter meg med to øl. En i reserve til den jeg åpnet, som en slags trygghet mot angsten. Til og med kvinnen jeg besøkte kommenterte dette. Det minner om filosof-dagene, da jeg gjerne måtte downe 3 øl på kort tid for å forholde meg til filosofforedrag. Nå gjør jeg noe av det samme for å holde angsten fra livet, eventuelt motsatt. Egentlig burde jeg snakke med en psykolog eller prest. Så er det bare det at helsevesenet består av blåpillede cucks som vil ha deg innenfor samfunnsstandarden, og de prestene jeg har snakket med er lidisister som fokuserer på lidelse. De er altså kristne. Jeg har fjernet meg så langt fra menneskeheten at jeg egentlig ikke kan si et ærlig ord til noen. Skulle jeg sagt sannheten til deg, noen sannhet, ville du enten kollapse i angst eller gå fysisk til angrep på meg, eventuelt ty til en politianmeldelse, som kvinner gjerne gjør. Voldta en kvinne. Drep en politimann. Første trappetrinn i tårnet. (Dette er et kunstnerisk uttrykk, idioter). Må rudimentere. Må grounde meg selv i det praktiske. Colaspruten er et tegn på at jeg ikke kan fortsette sånn. Galskapen må ta slutt. Jeg hater denne dag. Ingen elsk for morgendagen Som noen skrev i kommentarfeltet: Marilyn Manson var en freak i 1995. I disse dager et veltilpasset individ. For meg gjør nok tankene om øksedrap, supervoldtekt og skummende, siklende depravasjon at jeg ikke, eh, passer inn. Legg til det endelige brudd med hver en norm du kan tenke deg. Og det er egentlig bare begynnelsen ... Jeg vil bringe innholdet i en annen dimensjon ned til jorden. Visste du at jeg vil oppsøke deg, ja, akkurat deg, og gjøre ting med deg som vil gjøre deg likedan som meg, og ta fra deg alt det du har på kjøpet? Det er derfor dette skjer. Motsetningens lov slo til. Jeg mistet meg selv når konfrontert med kun meg selv, ble min egen negasjon i all min ensomhet. Edit: "De elsker deg når du er på alle forsider." AHA! Så da vet jeg hva jeg må gjøre. Locker og loader min Tech-9 i dette øyeblikk (også et kunstnerisk uttrykk, undermennesker/nordmenn). Tilbake i 2006 bodde jeg ekstremt fattigslig på Breidablikk etter min utenlandsreise. Det var da jeg møtte en mor og hennes datter som var "modell" etter en fotoshoot, men det er kanskje en annen historie. Rommet mitt var på 10 kvadrat og jeg greide akkurat å skrape sammen nok penger til å skaffe bøker av Will Durant på biblioteket. En av disse dagene da jeg gikk ned gata, fant jeg dette kortet: Jeg tenkte at den svarte jokeren kan være den han vil, og så det som et slags tegn. Siden har jeg gått rundt med dette kortet hver eneste dag i lommeboken. Men hva betyr egentlig dette symbolet? www.badwitch.co.uk/2021/04/jokers-and-their-meaning-in-cards-and.html
The Joker can represent eccentric genius, a psychic awakening, surprises and unexpected changes in fortune. If you are using a deck with more than one style of Joker, then red cards are generally seen as representing good fortune, and blue or black cards indicate problems to be faced. Saken er at mens jeg satt i bilen, og før jeg leste dette, fikk jeg en vag mistanke. Jeg hadde åpnet lommeboken og tittet på kortet, og det gikk opp for meg at det har vært med meg all denne tiden. Jeg er ikke fornøyd med resultatet. Psykiske krefter, kanskje, men også problemer. Svært mange problemer. Jeg tenkte en stund, så rev jeg kortet i filler og kastet det. Overraskende vanskelig, siden kortet var laget av hard plastikk. Det var på den måten det hadde overlevd lenge nok til å komme frem til meg, og det var på den måten det hadde vart så lenge hos meg. Nå er det nok. Jeg trenger noe annet. En annen ånd skal råde. Utpå kvelden samme dag skulle jeg kjøre til butikken. Jeg kunne gått inn på detaljer, men orker ikke. Alt jeg kan si er at det lønner seg ikke å hypnotisk fokusere på detaljer. Jeg var nært ved å havne i en til dels alvorlig bilulykke. Jeg ville klart meg, men bilen ville ha blitt smadret. Det jeg tenker er at det er jokeren som utøvde sin siste hevnende kraft. Det satte et kraftig støkk i meg som varte ut dagen, og jeg kunne bare takke mine guder. Men her er greia. Jeg har jo merket Aegishjalmur tatovert på venstre side av armen. Derfor er jeg immun for skade fra venstre, mens all kroppslig skade mot meg har kommet med dobbelt kraft på høyre side. Det var fra venstre side at bilen kom, derfor kunne den heller ikke ramme meg. Nå håper jeg at jokerens makt er over, og at jeg får en ny begynnelse uten alle disse problemene, eller at en ny ulykke skal ramme meg fra høyre side. Jeg trenger en ny talisman å ha i lommen. Hell, jeg trenger hell. Det har vært så mye av ufordelaktighetene, og det begynte før jeg fikk ha et valg. Jeg reiser bort til helgen og blir vel borte i rundt ti dager. Jeg skal ned til "Rumle-Elven" og se meg om i området der, og finne ut om det er noen muligheter. Aktiviteten på denne bloggen vil nok stå stille en stund. Har egentlig fryktelig mye jeg bør få gjort før jeg reiser, både av praktisk og intellektuell art. Blant annet behøver jeg å frigjøre min nye bærbare for bruk, og det er vanskelig når hele mitt livsverk ligger splittet der. Ikke for det. Jeg lukter nå på muligheten for å lage meg en ny nettside. En som er litt mer seriøs enn denne, hvor jeg skriver om mine raserianfall bare en asjett settes for hardt ned på bordet. Anfallene er ekte, men det er sannelig mangelen på autoritet også. Noen har sagt seg villige til å veilede meg angående nettsted, og det er jeg meget glad for. Har ennå ikke kjøpt domene, men vet nå hvor jeg skal gjøre det. Var egentlig flaks at jeg ikke gjorde det på en amerikansk side. Prosjektet må nå legges brakk inntil videre. Jeg kan ikke styre med det når jeg blir borte så lenge, men i fremtiden vil det være et sted hvor jeg kan få utløp. En problemstilling er selvsagt hvem jeg bør la kommentere på et slikt sted. Rett nok er jeg "kunst-anarkistisk" som jeg ønsker å betegne meg, men historien har vist at verden ikke er et ideelt sted, og det er enkelte som ganske enkelt ikke bør bli gitt innpass. Før i tiden ville jeg reklamert hemningsløst for en ny nettside. Nå har jeg brent meg en gang for mye. Gjennom noe new age (kan ikke avklare detaljene) har jeg forstått at jeg har en slags natur jeg til nå ikke har anerkjent. I boken "Sjeletegn" kom jeg frem til at jeg må være det som kalles en vandrersjel. Jeg er avhenig av å vandre, enten fysisk eller i tankene, og saken er at jeg har stått stille for lenge. Dette tegnet, som er assosiert med elementet luft, er innadvendt, og har det med å isolere seg ved motgang. Så er et bare det at det er det motsatte av hva jeg trenger. Jeg behøver at noe skjer, og jeg behøver det åpne rom. Ser forsåvidt at Studio Blikket i Steinkjer stenges, fordi eieren mente at det ikke var vekstrom for kunst i den byen. Det tror jeg på, og jeg erfarer det samme selv. Dette stedet er sjelelig dødt, iallfall for en av min disposisjon. Jeg trenger noe annet og noe mer. En kvinne ga meg en gang et sjakkbrett i marmor, fordi hun er et jordtegn. Hensikten var god, men ... det binder meg ned. Jeg kan ikke la meg bindes ned. Jeg skal levere tilbake denne byrden i stein. På tide å starte min lange vandring. Jeg skal aldri stå stille igjen. Mektige vandrer, min sønn. Hører for tiden på min favoritt-blackpiller, Den tenkende ape. Av en eller annen grunn er denne mannen behagende for meg. Har hatt en ny skitur i dag. Utrolig nok er det fortsatt snø der jeg pleier å gå, og det ser ut til at det kan vare en stund ennå. Været var grått, så jeg kunne ikke baske i lyset fra Sol invictus. Dessuten var løypa upløyd nå mot slutten, og skiene har ikke blitt smurt. Jeg vil ikke smøre skiene før neste sesong, da jeg ikke vil sløse med min innsats. Men greit å være i bevegelse. Burde kanskje gjort mer av dette, fremfor å være full i døgn etter døgn. Jeg har nå laget meg sterke grenser mot alkohol i tide og utide. Når det er sagt har jeg nå brukt ganske mye penger på en nettside, og planlegger å bruke ganske mye penger på noe annet. Ikke helt bra, når jeg nå planlegger å flytte. Avhengig av omstendighet kan det hende at jeg trenger hver eneste tusenlapp. Likevel er jeg såpass stilt at jeg kan ikke vente. Et familiemedlem ville kalt dette min indre neger. Jeg foretrekker å se det med litt mer kjærlighet. Merker at selvmordsdepresjonen er i ferd med å løfte seg, bare for å bli erstattet av intenst raseri og ulmende vrede. Det er forøvrig omtrent det eneste jeg har kjent til gjennom livet. Vrede eller suicidal-depresjon, og det er det forsåvidt svært gode grunner til, grunner som undermennesker ikke engang kan forstå, da de ikke har mitt velutviklede sanseapparat, min forhøyede følelse og min vide horisont. I det siste vil jeg dog protestere på min egen mangelfulle beskrivelse. Jeg har slett ingen horisont, da min tanke sprenger alle grenser. Det er snarere snakk om kosmiske landskaper. Det sier seg selv at en av min edelhet ikke kan belemres av normieavskum, rotter, markinfiserte markmus, etc. Ei heller noen av deres kriterier, eller "meninger." Batteriet på bilnøkkelen er i ferd med å svikte. Var stygt redd for at jeg ikke skulle komme meg avsted i ødemarka. Dessverre er det litt av en prosess å skifte batteri. Får vel gjøre det i dag, selv om jeg vet at det vil medføre gurglende raserianfall. Bilbatteriet er en mystisk rubriks-kube, antakelig laget vanskelig og ulogisk med vilje, og jeg har store problemer selv om jeg ser videoer av hvordan man får åpnet opplegget. Hadde det vært opp til meg hadde det vært snakk om en liten flik man åpnet, der man skiftet batteri, men nei. Den russiske, enn si Wagneriske løsningen er det beste for meg. Kan det ikke fikses med slegge, kan det ikke fikses. Wagner har vel også en slegge som symbol, noe som oppsummerer deres filosofi. What can possibly justify interupting me?
Mine fiender glemmer at jeg sitter foran dataen døgnet rundt. Derfor har jeg i min sykdom Argus-øyne når det kommer til utviklinger. Og hva er nå dette? Se bare her: En eller annen sinnssvak person har gjennom kanalsiden klikket seg gjennom 17 videoer på mindre enn en time. Det er minst 3,5 videoer hvert tiende minutt. Tror muligens det var flere klikk også. Vanskelig å se.
Dette kan ikke handle om kunst. Ingen driver på sånn, selv ikke noen som er svært interessert på sitt mest maniske. Antakelig er det et nytt monster som forsøker å finne nytt materiale som kan brukes mot meg. Det pleier også å vises på min nett-klient hvor mange det er som leser denne siden. Vanligvis er det 6-7 lesere hver dag, men noen ganger kommer spikes på opptil 40 lesere, kanskje mer. Sist det skjedde, varte det ikke lenge før jeg ble oppringt av svært uønskede "mennesker." Pass dere. Fortsetter dere på denne måten blir jeg nødt til å spore opp ip-adresser (jeg kan det også) og kappe av dere hendene med machete ennå mens dere sitter ved tastaturet. Gudene kan ikke fornærmes. Jeg simpelthen hater angivere og korrekthetsmennesker. Uff. Må være full for å skrive rudimentære tekster. Derfor er det best at det ikke mases mer på meg nå for å skrive rudimentære tekster. Er opptatt. Må gjøre ting. Alkohol gjør at ingenting blir gjort. Må som sagt slutte. Dessuten innhentes jeg av ondskapen fra fortiden. Det er nederlag jeg aldri kan bli kvitt, og det mørkner mitt sinn grenseløst. Greide å nappe ut et hårstrå da headsetmaset maste når jeg ikke kunne mases på. Får gå i koma nå. Våkne i morgen. Utøve handlingene. Holde meg unna alkoholen.
Uff, glemte stekespade i tre, en jeg har hatt i 20 år, i vann i kummen. Likte det ikke. Nå må jeg kjøpe tre nye for å hevne meg på gudene. Må benytte meg av stoisismen. Kan ikke erratiseres av dette nå. Uff, og der rister skrivebordsbordspulten når jeg skulle dra ut stor-jacken fra hullet, noe som kan skade jack og hull, noe jeg ikke likte. Nervene er på høykant. Derfor har instinktet vært å drikke, men det kan jeg ikke gjøre. Må rudimentere igjennom.
Nå må vi avlive de vaksinerte. Det nytter ikke å begrave dem, for da skulle giften sive ned i jordsmonnet. Ei heller kan man brenne dem, for da ville en dampende sky stå til værs som i East Palestine. Derfor foreslår jeg en polsk saltgruve som forsegles med bly. Det er viktig å ikke snakke med de vaksinerte, ikke motta kroppsvæsker fra de vaksinerte eller forholde seg til dem på noen måte. Husk på at når du dreper de vaksinerte, må du bruke minst to kuler i bakhodet. Vi kan ikke la disse skapningene leve.
Skjønnhet og edelhet finnes ikke mer. De vaksinerte er ikke mennesker. Jødene har gjennomvaksinert den ariske rase. Jøss. Jeg visste jeg ikke at jeg er venn med giga-chad. Men denne grafen viser tydelig at det er tilfelle.
Mens vi snakker om sola, eller svarte hull, og uansett er tilstede i galskapen. Her er en uttalelse fra en kvinne: It is something I love. Specially the build up, when the man understands what's happening. I tend to like erotic castratation: either with a slow cut, chemical injection or blood flow interruption. Man in bondage, spread eagle or in a medical chair. Gitt sitt brukernavn og sitt generelle smak og behag, med mannlige slaver som villig lar seg kastrere for henne, hvor hun siden beholder delene på syltetøyglass, er denne kvinnen garantert narsissist, og langt oppe på den skalaen, må jeg legge til. Det hadde forsåvidt vært interessant med en kvinne som var inne i slike ting, som nettopp ikke var narsissist. Jeg lurer på om den komboen går an? Det jeg tenker er at tanken må jo ha krysset kvinner på et stadie. For min sin del handler nok dette om et ressentiment mot alfaer og chads, samt kanskje en viss uberegnelighet. Du vet aldri hva som hender, og det er på en måte litt av poenget. Hi hi.
Har hatt en lengre periode med alkohol, eller rettere sagt, den outspacingen som ofte skjer under alkoholpåvirkning, men som ikke nødvendigvis betinges av det. Altså er det ikke snakk om et enormt forbrukt. 3 liter billig vin over tre dager var nok til å sende meg i landskaper. Da med noe vått, men nesten uten tørt (noe å spise) enkelte av disse dagene, fordi jeg da var opptatt av å vandre i disse landskapene. Hva er dette? Jo, en form for autistisk ensporenhet og rus.
Detaljene om mitt liv er himmelropende, men jeg har funnet ut nye ting om meg selv i løpet av denne tiden. En ny forståelse, om du vil. Siden jeg er skamløs, her er detaljene i kursorisk form. Jeg har jo en greie for offentlig sex og offentlige voldtekter for den del. Jeg ble nysgjerrig og leste litt om saken. Dette kan ganske enkelt skyldes at det er en form for risiko og dopaminforhøyelse, man gjør noe avsindig og slipper unna (helst). Det er en logisk mulighet, men jeg tror det er noe annet og noe mer som står bak. Jeg tror nemlig jeg har et enormt behov for oppmerksomhet, noe min historikk også skulle tilsi. Fetihiseringen fungerer bare som en form for forsterket ønske i så måte. Jeg får ikke det jeg trenger og vil ha, derfor kommer størrelsene i forsterket form. Da er det interessant å tenke på at jeg har sceneskrekk. En motsetning om det noensinne var noen. Jeg frykter scenen, fordi scenen betyr så mye for meg. Det ville nok komplisert å være den aktive part i denslags, eh, performance. Voldtekten ville kan hende blitt enda verre for et offer med sceneskrekk. Saken er at jeg kan ikke holde på sånn. Det er ikke bra for helsa, og ingenting, og da mener jeg ingenting blir gjort i tiden dette pågår. Min generelle passivitet blir altså tatt til det maksimale. Det minner meg om en forelesning jeg såg på Ted talk. En far hadde altså en autistisk sønn, som hadde endt totalt mislykket og bare satt hjemme og ruste seg. Uten rusen kunne han vært noe, mente faren. Et blåpillet perspektiv om det noensinne var ett. Rusen kommer som en følge av smerte og manglende muligheter. Addiction of despair og death of despair er en greie. Denne faren mente også at autister ikke hadde sjangs på damer når de var unge, og at de, altså autistene, måtte vente til de, altså damene, utviklet moderlighet. Her også er blåpillen gjennomgående. Kvinnelig seksualitet og moderlighet er totalatskilte størrelser, uansett alder. En dame på 35-45 vil altså kreve de samme tingene som da hun var 22, bare mer. Noe som er uheldig, siden hun nå er mindre attraktiv. Mitt poeng her er at jeg må passe meg for å ikke ende som denne autisten, er jeg aldri så allsidig og er i stand til å hoppe mellom tilstander. Jeg sølte vin på gulvet, og det ble ikke engang vått, grunnet det tykke støvlaget. Jeg er nå selv i ferd med å nå den totale autistiske resignasjon, gitt den generelle mislykkethet i livet som ofte rammer autister. Jeg må gi meg selv det jeg vil ha, og er i ferd med å gjøre det. Jeg må bare sørge for å ikke gå til grunne før flukten er en realitet. Også et tankekors at de tingene jeg vil ha nå bare synes å være tilgjengelig i forringet form, om i det hele tatt. Kanskje kan jeg i det minste melde meg opp på poesislam eller en rap battle et sted, eller overfalle folk på gata med et diktekvad. Alt dette har jeg gjort før, fordi det faller meg naturlig. Jeg er jo en normbryter fremfor alt. Og kanskje vil dette gi meg den livsens kraft jeg nå mangler. Men ja, nå gir jeg meg selv alkoholforbud en periode, med mindre det skjer i sosiale lag. Ikke mer alkohol nå. Selv små mengder trigger ekstrem resignasjon, og jeg har for mye å gjøre. Praktiske ting. Konkrete ting, som jeg må ta meg av. Registrerer også at noen dinosaurer kommer med sine uhyrlige påstander. Får vel komme med et tilsvar tislutt, men ... jeg er lei av å forklare og rettferdiggjøre de samme tingene til de samme personene. Historien viser at ingen grad av sannhet eller rettferdiggjørelse går inn, ikke engang som konsept. Folk ser bare det de vil se uansett. Jeg har egentlig forlatt den type logosentrisme for godt, fordi det bringer ingen frukter, og fordi det kjeder meg. Trenger å få unna formelle gjøremål, vaske haugen (ja, en enorm haug) med klær, kanskje endog begynne å vaske huset. Og det er bare litt av det som behøver å gjøres. Forsøker også å skrive sexhistorier, men hopper mellom scenarioer fra dag til dag. Mitt hode er forlengst fragmentert av den totale tilgrunnegangen som er mitt liv, inntil jeg kan forandre det, gitt terningkast inn en ukjent eter. Skulle hente ut en resept. Kunne ikke hente ut en respekt (jøss, freudiansk), fordi alle resepter blir nullifisert når jeg har hentet ut første del av resepten. Dette har hendt meg to ganger nå. Ille, fordi jeg kaster bort tid og penger på å gnåle rundt, og fordi jeg må gnåle med systemer og sette opp timer jeg ikke har tid til. Alt grunnet en eller annen idiotisk feil i systemet. Dette er noe av grunnen til at jeg hater alle former for system og reguleringer. Jeg vil kun ha det uformelle. Trenger du heroin og absinth trenger du dette og skaffer dette, og det er ditt ansvar. For min sin del skulle jeg gjerne skaffet MDMA, LSD og amfetamin, antakelig noe av det eneste som kan forløse livet mitt, for en tid. I alle tilfeller, det er en mindre irritasjon, men jeg kjøpte en kartong billig hvitvin for å få noe utav det. Ris til egen bak pleide Baard Harold å kalle det. Jeg foretok nok en skitur og skal kanskje gjøre det samme i morgen. Fortsatt bar overkropp og glitrende sol på snøen, jeg blir formelig badet i lys. Jeg tålte dette mindre som ung, en logisk mulighet er at det var mer muskler og mindre fettprosent. Fitteprosent, det ... Men selv dette hjelper ikke, fordi som sangen sier, det er en mørk sky som henger over livet mitt. Hva er denne mørke skyen? Noe av det er vrede mot forferdelige og uopprettelige hendelser i fortid, som jeg raser mot både ti og tyve, endog tredve år etter kjensgjerningen. Det andre er alderdom og skade og forkrøplelse i min egen kropp. Jeg aksepterer intet av dette, fordi jeg er ikke engang sånn. Men her er greia, jeg er svært disagreeable av disposisjon, og svært neurotisk av disposisjon. Derfor ser jeg på de fleste mennesker, inkludert mine venner, som fiender, og jeg kjenner svært ofte negative følelser, gjerne i overveldende i grad. Selvmordet har lokket denne vinteren. Saken er at det er svært lenge siden jeg har kjent noen genuin lykkefølelse siden barndom/tidlig ungdom, om jeg har kjent det i det hele tatt etter den tiden. Jeg har antakelig ikke kapasitet til å kjenne genuin lykke. Det jeg har kapasitet til er å kjenne vrede og fortvilelse, og det var dette som preget meg på denne solglitrende skituren. Det har blitt til min grunntilstand. Selvrealisering for meg nå er å stjele noen få ting jeg trenger, og så forsvinne, for godt. Noe annet er det umulig for meg å få.
Interessant nok var det noen som ringte meg og begynte å snakke om vaksiner og deres ondskap, og hvordan visse vaksiner kan trigge feber i spedbarn, som svir av deres hjerne på et tidlig utviklingstadie, noe som igjen kan medføre autisme. Autismetilstanden kjennetegnes av at det er deler av hjernen som mangler, ikke sant, og av manglende kobling til visse deler av nervesystemet, samt egen kropp og egen følelse. Det finnes vitenskapelige undersøkelser som omtaler dette og det høres genuint ut, og jeg har allerede åpnet for muligheten at det er vaksiner som har forårsaket asperger hos meg. Jeg tror ikke at dette er en purt genetisk forekommende tilstand. I denne samtalen gikk en sammenheng opp for meg. Som spedbarn (tror jeg) var jeg nemlig dødssyk med et eller annet virus eller en influensa, noe som ga meg sterk feber. Min morfar sa at jeg var som glødende kull, og at han var sikker på at jeg skulle dø. Min far satt ifølge mine besteforeldre bare og drakk vin, selv på sykehuset. Dette var del av en mindre pandemi den gangen, noe som tok livet av hele 11 barn. Jeg er usikker på om det tallet innebefatter hele landet, eller bare Trondheim. Når jeg tenker meg om, kanskje er det denne feberen og nærheten til døden som svidde av visse deler av min hjerne, og sendte meg i denne asperger-tilstanden. Man kan aldri vite sikkert, men det høres ut som en mulig og plausibel forklaring. Ved alder 6 hadde jeg klare autismesymptomer, blant annet behovet for å slå meg selv i hodet, og behovet for å rumle med stemmen (dette stimulerer vagus-nerven, som stort sett er mindre tilkoblet hos oss autister). Senere kom livslang tortur i hendene til de verste narsissister, samt en fortrykkende og undertrykkende mor, for hvis ingen av dine genuine klagemål er gyldige. Alt etter kunne bare være et slaktehus. Visste du at det er noe jeg vil ha fremfor alt, noe som for alltid er utenfor rekkevidde? Denne vissheten alene er nok til å drive meg til galskap. Dette ble jeg frasvindlet og ble forventet å synes at dette skulle være fint. Også ille ... er at ondskapen deres er forventet å være en selvfølge, og om du har noen innvendinger, eller en tanke eller følelse i det hele tatt, er det du som er monsteret. Jeg hater mennesker, og jeg hater min egen familie. Men det er ille å ha et hode som nå er fragmentert, så konsentrasjon og målrettet innsats blir umulig. Det er også ille å være i en tilstand som ville sendt de fleste menn ut i hodestups selvmord. Til min ulykke er jeg mer utholdende enn noen annen. Utholdenhet, ingen steg. Det er utholdenheten på slaktebenken. Noen frykter at jeg skulle begå en terroraksjon. Det er helt latterlig. Det nytter ikke å drepe seg til soloppgang, fordi det er de korrupte sjelene til vanlige folk som er problemet. Serverer du hodet til deres slakter på et sølvfat, vil de sørge med hylende klagerop og så rive den edelmodige i biter. Problemet er som sagt ikke bakterier eller parasitter, men mangelen på et immunforsvar. Dette er sant i mangt og meget, også for meg. Tanken på mord følger samme logikk. Dreper du en maur finnes det mange maur som den, og alle har de bitt deg. Man får ikke renset ut alle. Arret gjenblir, sier afrikanerne. Arret gjenblir. Maur overalt. Er det noen mening i dette? Jeg greier ikke engang å uttrykke en tanke, og selv om alt skal gå tapt i tiden, er det ingen igjen å uttrykke tanker til. Jeg, som er en freak, greier å gjenkjenne det enorme sivilisasjonsforfallet og Kali Yugas ugjendrivelige mørke. Jeg er den som vet, men har absolutt ingen makt. Den verste ulykke, ifølge grekerne. Jeg tillater meg selv å være uenig. Jeg skjønner nå hvorfor Poe (begge?) drakk seg selv til døde. Se, så dø. Det finnes intet derimellom, annet som blodløst fossil. På motsatt hold vil man antakelig som sædsprutende bløder være uten stort til ord, spesielt det skrevne ord. Det blir nok mest med orgasmebrølene da, tenker jeg. Så ja, stjele noen få ting. Så forsvinne. Kanskje mest skal jeg stjele øyeblikk av stille refleksjon i et eller annet åpent landskap, kanskje som et minne om de skytiske sletter. Men fortsatt har jeg en samvittighet. Uansett hva elsker jeg blonde og rødhårede piker, og det er en sorg i mitt hjerte at globalistene nå utrydder den ariske rase. Nazistene hadde rett i nesten alt. Hva var det Savitri Devi sa? En dusj av atombomber om vi (altså dem) ikke kan ha vår verden. Hennes uttalelse, men ... slik det er nå, virker det som eneste mulighet. Det, eller ti tusen år som fengselsplanet, og enderesultatet er bare en strekkodet brun apekatt, noe jeg ikke bryr meg om. Jeg brydde meg om det jeg brydde meg om, for på tross av absolutt alt har jeg denne rene sjel, som ikke deles av noen annen på denne avskyelige gjennomforvaltede jord. Drømmen om Atlantis må være mer enn bare en drøm. Jeg er lei av drømmer. Trøtt av drømmer, fordi når jeg drømmer, er jeg viss om at jeg sover. Jeg trettes av mine drømmer, hvor trøtt tror du ikke jeg er av det jeg ser med øynene åpne? Jeg er trøtt, men kan ikke sove. I det våkne liv vet jeg at drømmeverdenen er falsk. Når jeg drømmer, vet jeg at virkeligheten er en annen, mindre, styggere, faktisk helt ubrukelig. Tro meg når jeg sier det, jeg krevde ikke perfeksjon. Jeg krevde bare skyggen av solen. Men skyggen jeg ser er kald. Min skygge er som sin eier kjølnet, det er arrets bulende kulde vi ser. |
Author
Tenkeren som kan tenke og siste sannferdige mann i vest. En større erotiker enn Sokrates og Sade, og den som har utkjempet kriger lenge før noen kunne forstå og akseptere at det var en krig. Det skrikende blod og skjebnen, det er Tranås Categories
All
Archives
November 2023
|