Jeg har en langsom tankeøkt der jeg vurderer ulike strategier for de militante rasene i Caster of Magic. Jeg argumenterer for hvorfor "livsmagi" antakelig er best for de raser som beror på sine tidlige enheter, og at kanskje utstrakt avl kan være viktig dersom du tenker å teleportere svømmende kolonister til andre planeter.
0 Comments
Endelig natt. De introvertes tid. Det er også tiden til de som vil gjøre noe galt, ifølge Edward Dutton, som for eksempel et raid i en eller annen krybbe, en døgnrytme tilpasset kriminal-typusen og hans gjøremål. Begge deler passer for meg. Var ute og luftet meg i den mørke natteluften, og passerte noen ungdommer. Jeg tenkte på hvor mye som var meg beskyldiget. Deriblandt deres kropper, sjeler, om man kan kalle det langvarige minne for en sjel, stønn nå og kanskje gråt siden. Men da kommer jeg jo ikke til å være der. Jeg er ikke engang her nå. Jeg er et spøkelse, en skygge på dette stedet. Det har jeg forsåvidt alltid vært. Det er kun om natten at min skygge blir stor, like stor som den natt jeg vandrer gjennom.
Tenkte jeg skulle fortelle om min gjøring og lading den siste tiden. På Darknet har jeg jo skaffet en snub nose ... he he ... nei, det er ikke helt sant. Denne helgen var jeg nede i Rumle-elven for å signere boligkontrakt, og fikk i den forbindelse låne en helt tom leilighet, som jeg hentet nøkkelen til ved å passere forbi et helt tomt hus, til hvilket jeg ikke hadde adgang. Rett før det hadde jeg tenkt å skrive om hvor korte dagene er, og hvor lite jeg får gjort. Man står opp, spiser, utfører et par tre ærender. Så man man skvise i seg middag. Når det er gjort, er man trøtt. Det sier jo noe om mitt energinivå og forfeilelse, det er sant, men dagene er korte, livet likeså. Alt vi får er en hurtig morgen og en sen solnedgang. Det tar minst 7 timer å kjøre ned til Rumle-elven herifra. Så da kan man tenke seg hvilken investering det er, for meg som ikke er virksom om dagene. Ikke for det. Når jeg kjører bil, behandler jeg det som jeg skulle sittet i et jagerfly. Jeg er maksimalt påpasselig. Dessuten var jeg helt uthvilt, hadde spist godt, og var høy på energidrikker og koffein begge veier. Med det var jeg på høyden av hver situasjon. Jeg er også svært utholdende og ensporet når jeg først setter i gang med noe. Kanskje er dette del av hva jeg savner. Aktivitet i den ytre verden som faktisk betyr noe. Da jeg kom frem til huset, skled jeg forbi en langhåret gubbe i nabolaget. Jeg hadde aldri møtt ham, men jeg visste hvem han var. Dette var ham som hadde skaffet min far varer mot slutten. Jeg ville forsikre meg om veien, så jeg slo av en prat. Hadde jeg hatt nøkler til huset og skulle vært i området, ville jeg invitert ham til en drink eller to. Det er jo med slike jeg vil være på nikk. Men nå skal jeg ha lite med akkurat det stedet å gjøre, selv om jeg vurderte å bosette meg der på et tidspunkt. Jeg fulgte et visst kvinneforslag, og satte meg på balkongen for å spise et måltid. Dette var i skogen, og rundt meg var det masse mygg. Så jeg måtte flykte tilbake til kabinen på mitt romskip. Med meg fulgte det to insekter. Den ene drepte jeg ganske fort. Den andre ble vanskeligere. I min streben ble det fingermerker på vinduene. Så mens jeg forsøkte å drepe blogsugerne, tok jeg av meg skjorten for å pusse vekk fettflekkene. Man må jo ha ren bomull så det ikke skal bli striper, og underskjorten var alt jeg hadde tilgjengelig. Håper ingen så meg. En person i bar overkropp veivende med armene inne i en bil. Alt dette mens jeg forsøkte å ikke velte kaffetermosen, som tøt oppvaskvann alle steder når koppen ble oppvarmet. Noen ting skjer bare meg. Da jeg kom frem var jeg så utmattet at jeg ikke greide å spise middag. Jeg måtte bare finne sengen. Det parasympatiske(?) nervesystemet til aspergere har jo vansker for å skifte mellom tilstander, så det tok meg sikkert 3-4 timer å få sove. Sånn er det ofte når jeg er utmattet. Når jeg først sover, sover jeg til gjengjeld tungt. Alt jeg gjør, gjør jeg gjerne til gangs. Får anta at det samme gjelder de tingene jeg ikke gjør, som merkes som store står på kroppen. Det var forsåvidt spesielt å bruke en datamaskin som bærer min fars navn. Hvis jeg ville det, gikk jeg i hans klær og hans sko, og brukte hans våpen. Det viktigste av min arv har jeg alt skaffet til veie, uten at jeg med det kan gå inn på detaljer. Nå merket jeg at den ruten var stengt. Ettersom tiden går, vil mindre og mindre av ham være tilstede. Ble forøvrig ingen arv. Synd, jeg kunne trengt pengene. Må gå i sparebluss nå den siste tiden. Husvisningen gikk meget bra. Spesielt siden det var sent på dagen. Jo senere, jo bedre, ifølge nattedyret. I underetasjen var det et par som drev og vasket ut. Han ene typen var en slags langhåret geek, og damen fortalte meg at hun var i trettiårene. Alt er relativt, så jeg fortalte henne at det var ganske ungt. Hun hadde den type maskuline ansikt som jeg har sett i området, til og med i form av relasjoners livsledsager. Ansiktsformen bestod av rette linjer, kan man si. Hit, men ikke lenger, skjønnhet lik en boomers tankeliv. Det jeg tror er at skjønnhet må ledsages av disse rette linjene, men da må benstrukturen være mer skråstilt, ikke stå rett opp og ned som her. Slik det var, hadde hun et ansikt som den oppvaskbøtten hun stod og holdt. Til forskjell, rette linjer og spisse vinkler, i symmetrisk forhold til hverandre, er det som kreves. Av den langhårede fikk jeg ved forespørsel høre at overeratsjen var best, om han skulle velge. Det likte jeg å høre. Fra nå av er jeg jo ovenpå. Av en eller annen grunn kom jeg godt overens med husverten. Han var en av disse maskuline håndtverkerne, som nært hadde kappet av seg hånden på et tidspunkt. Teknisk sett leier han ut på vegne av sin tilårskomne mor, som ville treffe meg, bortsett fra at hun var bortreist den dagen. Overetasjen var veldig alright, med utsikt til elven. Kanskje litt mindre ideelle hvitevarer enn det jeg har nå. Boligen er utenfor byen, disponerer en stor hage, og man kan gå rett ned til den rumlende elven for å bade. Faktisk er det brådypt, men det er kan hende bare en fordel. Man plumper bare rett i, fremfor å krype seg til vanns, slik jeg noen ganger pleier å gjøre når det er kaldt. Min morfar holdt faktisk på å drukne, jeg tror det må ha vært i den elven. Hans brødre skjøv fra i en båt. Det kunne ikke han tåle, så som tass hoppet han etter. Så var det bare det at han ikke hoppet langt nok. Han hørte på englesang da de endelig fikk fisket ham opp. Jeg nevnte min lille families historiske tilstedeværelse på stedet. Håndtverkeren nevnte et mer spesifikt navn enn det jeg hadde brukt på butikken. Det viste seg at en kvinne i hans familie, jeg tror det må ha vært hans søster, hadde hatt min morfar som sjef. Verden er liten. Vel, på menns vis briset vi gjennom alle detaljer, og tok hverandre i hånden. Med en kvinne måtte man ha snusfornuftet og engstet seg i timesvis. I låven på eiendommen kan jeg lagre dann og vann. Det er en bra kebabsjappe i strøket. Fikk et bra måltid av en underdanig araber. Litt irriterende å se barna deres. Om jeg misliker noen, kan du være sikker på at jeg misliker barna deres. Jeg koblet av med litt alkohol. Neste dag brukte jeg god tid, så jeg var ferdigspist og uthvilt, så dro jeg hjem. Var minst like skjerpet denne gangen, også ved hjelp av energidrikker. Da jeg kom tilbake til nabolaget der jeg var forut, så jeg en araberfamilie spise ved en raseplass. Hans Rotmo hadde evig rett. De er en miljøforurensing. Fikk mest lyst til å sparke dem ned skråningen, eller skjelle dem ut. En ting er at disse innvadørene, som globalistene bruker for å ødelegge befolkningen, er spredd alle steder. Jeg tenker også med skrekk at disse er mer utbredt jo lengre sør man kommer. Jeg er en følsom mann og liker ikke urettferdighet, heller ikke en urettmessighet i menneskeform. Det er noe unaturlig i å se brune ansikter og hijaber i ren norsk natur. Ulikt konservative sier jeg sannheten og ber ikke om unnskyldning for meg selv. Jeg hater konservative. Helt mot slutten oppdaget jeg at min rute var blokkert av en stengt tunnel. Var proaktiv og ringte veivesenet, og fant med det en alternativ rute, så slapp jeg å overnatte i bilen. Den kvelden/natten var jeg rasert, og jeg begynte å bli erratisk da jeg skulle utføre oppgaver. Det samme dagen etter. Hadde en del formelle ting jeg måtte få gjort. Jeg pleier jo å space ut og svine ut når jeg føler at jeg har blitt røsket ut av min til vanlige introverte tilstand. Det hjalp ikke at huset ble invadert av hundrevis av maur mens jeg forsøkte å ta en viktig telefonsamtale og forsøkte å sette sammen gammel taco. Jeg endte med å plassere munningen til støvsugeren i hullet der de kom ifra. Det tok dem halve dagen å lære at de skulle holde seg unna på den måten. Antar at de som ble støvsugd ikke rakk å utskille frykt-kjemikalier for å varsle sine kravlende venner. Var stønnende ute av meg selv og endte som sagt erratisk. Gikk glipp av en telefonsamtale også, grunnet lyden fra støvsugeren. Må gjøre noe formelt i morgen også, så skal jeg ta meg av min backlog når det gjelder kommentarer og skriving. Etter det skal jeg begynne å pakke, og organisere og arrangere mer. Min bror foreslo å sortere bøker inn i viktig, middels viktig, og uviktig. Får lage noen tårn på gulvet. Kanskje korte ned på tilstanden hvor mitt sinn krever å vandre i ingenting, selv om jeg må gi meg selv noe av det. En tanke slår meg. Da jeg var 10-12 år gammel, pleide jeg å sykle rundt nede i Rumle-elven. Det er et sted jeg bare kjenner til i sin sommertilstand. Det er min evige sommer og mitt sommerland, kan du si. Den første vinteren vil nok komme som et sjokk, litt som etterlivet gjør det i visse astralbøker. Samtidig kommer jeg til å sykle rundt der nede i min svært modne alder. Sirkelen er sluttet. Jeg er på mange måter nærmere den tolvåringen enn jeg var for 10-15 år siden. Det er en slags renhet, et potensiale, og en drømmetilstand jeg befinner meg i, og det er alt. Vi må finne tilbake til hverandre, jeg og han, og hevne oss for det som har blitt stjålet, simpelthen ved å reise oss forbi. Nå skal jeg bli det jeg alltid har ønsket meg, mitt eget selv, fri for kravene og ondskapen til andre mennesker. I utgangspunktet var jeg lojal til familie. Det er feilslått, noe kontrafaktisk for min sin del. Jeg ønsket meg noe som rett og slett ikke finnes ... og ... vil jeg egentlig dette? Ingen bånd skal betvinge meg i mitt evige sommerland, og den store, svimlende friheten, hvor min evne og styrke endelig kan komme til sin rett. Jeg er nemlig edlere enn alt mitt opphav. Blod er kan hende ikke alt. I meg bor en mektig ånd, som tok bolig i meg ved vårt folks nært forestående død. Denne ånden er en jotun og bærer visdommen fra opphavs tid, lenge før verden ble gjort om til en fabel. Det er renheten i vind, landskaper og mine øyne, det er vissheten om tosomheten i alle ting, samt vitenen om hvordan man får et knivblad inn, og siden dreie. Våpnene har jeg fått av min tidvis maskerte far.
Laget denne hyllesten til Trond Harald Haaland for en tid tilbake. Det hele tok meg fem minutter, etter at jeg slumpet over denne passende musikkvideoen i min tråling gjennom internett. I skrivende stund har jeg 607 seere, 12 liker og en misliker. Jeg vet med sikkerhet at en type linket til videoen på Document, samt laget en twitter-post om den. Det skal sies at jeg brukte min throwaway-facebook-konto for å fange oppmerksomheten til normies eller halv-normies.
Det er jo bra i norsk sammenheng, for helvete. Alternativ Media får langt færre seere, vet jeg, mens Lysglimt ligger på omtrent samme nivå. Alt i alt antar jeg at videoen vil havne på rundt 700-1000 seere, før obskuriteten endelig omfavner den. Min hensikt var jo å være en aktivist og skape oppmerksomhet om denne stygge saken, samt vise støtte til en forfulgt mann. På den måten lyktes jeg. Nå har det gått såpass langt at man kan bli fengslet for å dele lenker på Facebook. Dødsprosessen til vestlig sivilisasjon har nådd et nytt trinn.
Fra min Ingwaz-kanal har jeg postet min hjemmeside. Nå har jeg ennå ikke fått fjernet navnet mitt fra denne siden. Håper det skjer snart. Kan ta 4-6 uker, leste jeg. Om jeg er riktig så uheldig, skjer det ikke. Har forsøkt å komme i tale med Google om saken, og den andre døde bloggen, men intet hell. På grunn av trafikken for videoen har jeg hatt en spike i seere på hjemmesiden. Det er uheldig. Angiveri kommer jo fra folk på venstresiden, og det blir lettere for dem hvis du serverer navnet ditt på sølvfat. Det er jo slik jeg ble angitt og mistet jobben sist. Håper derfor som sagt at navnet mitt snart fjernes fra google-søk. Normies med 100 IQ er jo stort sett for dumme til å søke seg frem til noe utover det. Vil hjelpe om man ikke gir dem noe. Prosessen er automatisert fra deres side, fordi de har blitt opplært fra barnehagealder av til å angi og forfølge den minste grad av selvstendig tenkning. En person sa meg at aktivisme ikke nytter. Det er nok sant, men det føles godt å håne og kjempe tilbake mot globalistene og deres avskyelige agenda. Tanken er å ha øyer av funksjonalitet den dagen samfunnskollapsen kommer. For det kan det være greit å vekke normies. Snekkere, rørleggere og postmenn er nyttige å ha. All min styrke, dog, og styrken til titaner av menn, er ikke nok til å stanse undergangen som skal komme. Som må komme. Med det går jeg over til å snakke om mine erotikaer, listet i rekkefølgen de ble laget, her:
Tillater meg å være litt prematur. Den første og siste har hatt en jevn stigning, og ligger svært nært å få 250 seere. Det er meget bra til Odysee å være. Nå er det jo slik at jeg opererer med pupper, som er en svært sterk "subject material" som noen sa til meg en gang i tiden. Jeg har også en mistanke om at jeg har visse gjenkommende seere. Nei, nå sier jeg ikke mer, i fall det blir for pinlig, for dem.
Den første vil jeg si er av meget god kvalitet. Selv om jeg visste mindre, hadde jeg tilgang til svært potent materiale i form av dansedamer og musikk. Nå har jeg mistet litt lysten i akkurat den retning, etter at en kollapset narsissist gikk i ledtog med en av dansedamene og fikk fjernet alle kanaler som feiret hennes livsverk. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, i visshet om at det beste av manglende materiale har gått tapt. Selvmordserotikaen er også meget bra, og springer fra sjelen. Opprinnelig tenkte jeg å introdusere mer tekst, men min lange erfaring fikk meg fra det. Blir for mye, ikke sant. Man kan la symbolene tale, ikke sant. Det er i avgrensningen mesteren viser seg. Trollmannserotikaen i midten er mer obskur, blant annet fordi den ikke er med i monikeren "Nordeo-Pagan." Materialet er også litt forvirret mot slutten. Men jeg har alltid hatt lyst til å lage noe slikt. Kombinasjonen av gameplay, pupper og Dungeons & Dragons har en nær sammenheng. Kvinner skyr jo denslags som pesten og den ravnsvarte død, som jeg ville skrevet i en av mine tidlige bøker, men man kan jo ikke ta hensyn til kvinner. Det blir for kvinnelig og dumt (det samme). Jeg spår fortsatt liv til mine erotikaer, især om jeg utvider mitt nærvær på nett, og om jeg lager flere. Det koster mye, da, og akkurat nå er jeg nedsarvet i krav fra ytreverdenen, fordi jeg skal flytte. Neste feiring får komme når disse to hovedvideoer har nådd 500 seere. Vi går full pupp. Bah, var tåpelig nok til å overføre 30 gb til en minnepenn. Det tok evigheter, jeg ble nervøs for filkorrupsjon, og den største filen kunne ikke overføres grunnet filformatering. Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv? Endte med å slette de overførte filene, etter å ha velkontrollert at alt stemmer overens. Burde brukt disken jeg har liggende å slenge. Får vel gjøre det i morgen. Det ville gått som en drøm i forhold. Jeg behøver også å få skrevet en ny CV. Hvor mye skal jeg lyve denne gangen? Svært mye, vil jeg tro. Men alt kan ikke bare være løgn, for det har jeg verken hode eller nerver til. Jeg planlegger å snike meg inn via en blanding av løgn og bruk av slavemoral. I det øymed fletter jeg inn litt sannhet med. Så får vi se hvordan det går. Men la meg komme til poenget. Jeg har jo luktet på muligheten til å skaffe meg en ny nettside. Først ville jeg bruke Godaddy som host, men noen rådga meg til å bruke norske One.com. De skulle være bra. Jeg begynte prosessen med å registrere meg der, men kom over denne disclaimeren: Det betød at jeg avbrøt alt sammen. Forøvrig må du nå garantere at de manus du sender elektronisk inn til visse forlag, ikke inneholder noe ulovlig. Et manus kan aldri være ulovlig. Hva det gjelder nettside, har jeg jo tenkt å skrive støtende og voldspornografiske tekster. Ikke bare det, men jeg vil ha den muligheten. Dessuten ønsker jeg å poste linker til erotikk/mykporno/porno. Jeg er jo anarkist, for helvete.
Gjorde litt research om sider som tillater voksent innhold her: https://cybernews.com/best-web-hosting/adult-web-hosting/ Trolig er Hostinger det beste alternativet for meg. Dreamhost er en logisk mulighet, men de har en sånn autoregistrering av Wordpress. Det aner meg at det blir det problemer utav. Hostinger åpner for konvensjonell bruk av Wordpress, og hvis det ikke går, kan du bruke deres programvare, antakelig veldig likt hvordan jeg bruker Weebly nå. Jeg drar bare boksene inn. Enkelt, men det er relativt få muligheter. Jeg vil gjerne få Wordpress til å funke, men jeg har jo denne aversjonen mot teknologi og det å lære nye ting, har svært sterke nerver, er passiv, og ... får raserianfall hvis ting ikke fungerer. Men jeg skylder meg selv å forsøke, og hvis ikke, får jeg lage en forenklet hjemmeside. Kan ikke gjøre dette nå uansett. Nå må jeg spare hver krone jeg har. Har sluttet å drikke til dette formål. Har etterhvert fått et enormt uttrykksbehov, og trenger en plattform som er relativt seriøs. Det er ikke til å tro at jeg skrev hele Sol invictus i Facebook-bokser. Det vil være en tortur å få opp siden, men det vil være tilsvarende tortur å aldri få den opp. Det får bli mitt nye prosjekt ... men som sagt ... ikke akkurat nå. Akkurat nå kan jeg ikke bruke 600 kroner uforvarende engang. Kunne lastet wordpress for å teste programmet, men ser for meg at det alene vil trigge raserianfall. Huff. Kanskje vil jeg bli mer sindig ved min nye fødsel. Det jeg ønsker meg er en blanding av Akroma og Derimot. En minimalistisk og elegant fremstilling av artikler, en eller to randomiserte artikler øverst, så intet av innholdet kan bli avlegs. I tillegg ønsker jeg meg tre hovedkategorier til å gå inn på. Gudeverdenen (seriøse skrifter og artikler) Kaos-pølen (intuitiv skriving) og Apollons alter (videolinker). Aller sist hadde det vært greit med en liten boks for sitater, og en OM SIDEN- side, så politiet kan forstå at jeg ikke er en terrorist til de jevnlige innrapporteringene fra gamle kjerringer, sveklinger og venstre-typuser. En slik nettside vil jo åpne for en ny slakt av min person, men det kan jo være verdt det. Det er derfor jeg er her, for helvete. Nå som globalistene fjerner friheten bit etter bit, kan det være greit med et sted som taler øvrigheta midt imot. Ønsker meg dette, men siden jeg ventet så lenge, må jeg vente litt til. Får mase på kompiser som kan wordpress for å forsikre meg om at dette kan gjøres, og få hjelp. Men det må være via en webhoster som tillater pornografi og støtende innhold. Det er meg det er snakk om. Skumpet borti en stor potteplantepotte med sykkelen som jeg har utendørs for å dyrke reddiker. Altså potteplantekrukken, ikke sykkelen. For å dyrke. Reddiker, ikke sant. Sykkelen bruker jeg stort sett til å sykle med, med mindre jeg går med den, altså sykkelen, eller mekker på den, altså sykkelen. Den dreide på seg. Altså krukken. Jeg flyttet den lengre ut fra overhenget, så kanskje regnet skulle nå den. Ikke at det regnet da. Da jeg flyttet de andre potteplantekrukkene ved å dra, hørte jeg en knekkelyd i den ene av de andre potteplantekrukkene. Likte det ikke, selv om jeg ikke kunne lokalisere noen sprekk. Erratikk, men ikke erotikk til side, det er sin egen triste sak, i dag oppdaget jeg et nytt varsel fra gudeverdenen. Ved fotenden av sengen fant jeg en død, stor og brun møll. Den hadde brune vinger med et svart mønster, store antenner, og hadde altså lagt seg ned for å dø ved mine føtter. Fra før av hadde jo en måltrost fløyet til sin død i kollisjon med vinduet like før jeg mottok en viktig telefon. Det ble sagt til meg at jeg måtte være ekstra årvåken for nye tegn, og nå har dette tegnet kommet. Dødsbudskapet synes å gjentas. Det er her tydelig at en dødsprosess, eller kanskje en transformarsjonsprosess har blitt igangsatt. Gjorde litt research her: https://www.spiritualunite.com/articles/brown-moth-in-the-house-spiritual-meaning/ Transformasjon, altså, og et viktig budskap fra forfedre/veiledere, min mor mener at dette er min morfar. Det er også et tegn på at jeg er på riktig vei, og må leve med autensitet. Alt ved den døde møllen synes å være en gjentakelse av det den døde målfuglen varsler. Død omgir meg nå. Lurer på om det blir noen nye tegn, kanskje med en spissing av budskap. Får se ekstra nøye etter. Tok bilde av møllen, men poster det ikke her, da mobilbilder er store, og jeg må spare plass.
Her er en hyllest på måten jeg kan gi, så derfor gir jeg den. De menn som gjør og vil, og som blir ofre for globalistenes ondskap, kommer alltid til å være større enn de som gjør tier og gjør intet. Dette er en hyllest til den modige Trond Harald Haaland, vaksinemotstanderen som fikk helsevesenet og politiet på døren etter å ha postet statistikk om overdødelighet hos de vaksinerte på Facebook. Det endte med at han ble tvangsinnlagt, et inngrep det skal være en svært høy terskel for. Dette mens han satt hjemme hos sin familie, og mens han var fullt ut i stand til å gjøre rede for seg. Tipset var anonymt, men kommer sannsynligvis fra maktapparatet på Rogaland, en mafia som samarbeider med hverandre på tvers av etater.
Saken representerer et klart misbruk og overskridelse av institusjoner og myndighet. Likevel vil ikke mainstreammedia ta opp saken, fordi den er partisk mot vaksinemotstandere. Likeledes så med det korrupte rettsvesenet, som forlengst har blitt politisert. Vi ser nå en endeløs korrupsjon av frihet og rettigheter gjennom media, statlige institusjoner og overnasjonale organer, som WHO. Alt del av en agenda hvor vaksinetvang, klimaløsninger og nedbyggingen av jordbruk brukes som verktøy for å skape kontroll og et overnasjonalt styre. Du kan lese mer om Haalands sak her: https://steigan.no/2023/07/brukes-psykiatrien-for-a-kneble-politisk-opposisjon-i-norge/?utm_source=rss&utm_medium=rss&utm_campaign=brukes-psykiatrien-for-a-kneble-politisk-opposisjon-i-norge Her omtales det korrupte maktapparatet på Rogaland: https://youtu.be/YOrhdYhct54 Denne videoen er allerede shadowbannet på Youtube. Oppløsningen av friheten og inntredenen til en ny totalitær tilstand omtales her: https://steigan.no/2023/07/absoluttenes-renessanse-ogsa-i-vestlige-demokratier/?utm_source=rss&utm_medium=rss&utm_campaign=absoluttenes-renessanse-ogsa-i-vestlige-demokratier Vi har en lang kamp foran oss, og det kommer til å bli flere ofre. Hatten av for den modige Trond Harald Haaland, som våger å si sannheten der nesten alle andre tier. Da har jeg sperget meg til å se Taxi Driver. Det var en bra filmopplevelse. Føler at jeg burde se den en gang til i tekstet versjon for å få med meg den fulle dybde. Så en versjon av høy videokvalitet, 1080p, og min HDMI-kabel fra data til TV glitchet litt. Irriterende. Skriver min betraktning noen få minutter etter seeropplevelsen, nå som blodet er ferskt. Filmen har et sett med styrker og et sett med svakheter som jeg mener er fullstendig atskilt fra hverandre. Denne atskillelsen må utgjøre sin egen mangel og hindrer verket å være et sammensveiset mesterverk. En del av planeten er alltid i sol, den andre for alltid i mørke. Underlig nok er dette settet med svakhet og styrke snudd på hodet i forhold til det som er normen i denne vår gjennomrasjonelle tid. I en ordinær krim-serie foregår alt etter boken, det er sannsynlig og korrekt, samtidig som en egentlig menneskenatur er skjult, fortrengt eller i det minste gjemt bort. Her forholder det seg motsatt. På den måten kan jeg si at filmen er dionysisk svært sterk, og innen det apollinske, temmelig svak. Vi får et slående inntrykk av mental sykdom og en mennesketype. Jeg kan si at jeg kjenner meg igjen i svært mye av det. Selv om jeg ikke har levd i samme type miljø, er visse trekk gjengående. Du har en motstridende natur, som kommentert av den vakre senatormedarbeider, spilt av Cybill Shepherd. Du har hans misforståtte vesen, når han inviterer henne på en pornografisk kinofilm. Du har de lave jobbene og menneskeforakten. Det er også en beinhard realisme der. Det er ikke uten grunn til at han er god med skytevåpen, siden han er tidligere marinesoldat, og faktisk trener iherdig. Det var slående å se en fremstilling av vår sivilisasjons 70-tall. Det betales med kontanter, det finnes ingen video-overvåkning eller databaser for sikkerhetspersonale å søke i. En hard tid, kanskje, men også en rikere tid enn det du har nå. Menneskene var friere da. Horene var mer tilgjengelige, og drap, og slippe unna med det, var en logisk mulighet. Det var også plausibelt at en senatorassistent kunne sjarmeres av en pågående mann av lavstatus. I dag ville dette være utenkelig. Den vordende attentatsmann trener med sine ulovlige våpen på en treningsbane. Det var altså ingen kontroll med våpen og hvem som bruker dem. Vedkommende fremviser det som kan fortolkes som autistiske trekk, narsissistiske trekk, samt trekkene til en lavstatusmann. Jeg kjenner meg som sagt igjen. Det er en urkraft her. Kanskje har vi fordrevne og torturerte sjimpanser alltid endt på den måten, helt frem til nå. Du har en følelse av latent mindreverdighet og overlegenhet, en manglende evne til å kommunisere dine egentlige behov, samt den forherligelse av vold som løsning, gjennomgående hos lavstatusmenn. Narsissismen vises ved at han forsøker å etablere et ‘special relationship’ med senatorassistenten Betsy, simpelthen ved å insistere på at hun er unik på svært tynt grunnlag, og ved å påstå at det finnes en nærmest magisk forbindelse dem imellom. Drifter trekker i ulik retning. Hovedkarakteren velter i frustrasjon sin TV på et tidspunkt, ved å presse TV-bordet tilbake i åndsfraværende disharmoni, mens han glaner på lykkelige mennesker. Jeg har gjort lignende ting. Frustrasjonen og selvskadingen får utiltenkte og kaotiske utslag. Det av hovedpersonen har alvorlig insomnia, kan være indikasjon på sterk depresjon. Noe som er logisk. Ingen av hans egentlige behov blir imøtegått. Hvilke behov er det? Antakelig eierskap til en kvinne og en følelse av renhet, i omgivelse og i relasjoner. Det er også interessant at han lyver til sine forelde om, vel, alt. Kanskje er dette grunnen til at han søker å gjenforene en ung jente med sine foreldre, fordi han ser seg selv i henne. Dette er forøvrig en ikonisk film som har tjent som inspirasjon til mye annet, blant annet den siste utgaven av jokeren. Det planlagte attentatet, og det anslag det ender som, er begge forbundet til en ideologi som er vel naiv. Det er rasing mot "degenerates" og et ønske om å rydde gatene. Unge piker skal reddes fra en ulykkelig skjebne. Man aner en høyrekonservativ personlighet satt i rennestenen. Jeg skjønner hvorfor det må være slik. Filmen kan ikke være en politisk hit-piece. Likevel blir dette en form for naivitet som er for meget og for usannsynlig, selv for en autist. Vi må huske at vedkommende har levd opp i alt dette, og har utviklet en slags street-smart. Apropos kaotisk, anslaget mot bordeller var nettopp det. Kaotisk, uplanlagt og uoversiktelig, kanskje litt som Manshaus angrep på moskeen. Anslaget er en forlengelse av et mislykket politisk attentatsforsøk. Her er ikke akkurat et geni i virksomhet, eller en kald, kalkulert person. En psykopat ville aldri ha kunnet handlet på den måten. Man aner en symbolisme når dørvokteren på bordellet først får skutt av seg den ene hånden, og får en kniv kjørt gjennom den andre, før han endelig drepes. Her er det nok snakk om en karmisk tilbakebetaling for det man har mottatt av penger. Denne mannen forsøker i det lengste å kjempe mot hovedpersonen, nesten så man kan beundre hans mot. Her kommer svakheten inn, hvor det naive forholdet til verden, ideologi og verdens beskaffenhet bare er første del. Etter anslaget på bordellet, ender hovedpersonen som en feiret helt, simpelthen ved å redde en jente fra hallikenes klør. Selv i den tids USA er denslags helt utenkelig. Man kunne ikke uprovosert gått og skutt tre personer, bare fordi en jente var i et hus du ikke likte at hun skulle være. En jente som på forhånd hadde avvist din hjelp. Det hadde ikke holdt i noen rettssal, og blodsporene var bokstavelig talt på veggene. Dette var tre overlagte drap. Den ideologiske og politiske enkeltheten har fått sin forlengelse inn i en samfunnsmessig naivitet, noe som gjør alt sammen usannsynlig. Dette blir Charles Bronson uten noen grunn til å være en hevnende vigilante, som samtidig slipper å forholde seg til retten. En annen vinkling er at hovedpersonen rettferdiggjør drap på de to mennene som står i veien for kvinnene i hans liv, halliken og politikeren, og her er det nok en forbindelse, simpelthen ved å forkle det som moral. Det gjør vedkommende mer egoistisk fremfor ideologisk naiv, og ikke stort bedre enn de selvtjenende ranerne og hustlers han raser mot gjennom hele filmen. Han kunne like gjerne blitt en pimp selv. Likevel vil rettslig frifinnelse være vel så usannsynlig hvis det forholder seg slik. Så det dionysiske, den indre kraften i et plaget menneskeliv er vel fremstilt, men samfunnet rundt dette plagede vesen blir en dårlig fremstilling av en konservativ, amerikansk fantasi. Et mesterverk må som kjent være helhetlig for å være nettopp det, et organisk hele, kloden må være skrudd sammen og dreie på seg. Først det ene, så det andre må få sin andel av erkjennelsens solskinn. For min del var filmen likevel treffende. Jeg så meg selv som denne mannen, fordi alt det han har gått igjennom har også jeg opplevd, til punktet at også jeg har militær bakgrunn og har vært fanget i lave jobber, og fordi hans reaksjoner er slående like mine. Depresjon, erratiske, ulogiske handlinger, blandingen av pågåenhet og resignasjon, de konstante misforståelsene. Jeg vet dog at å åpne kaospølen i et endelig utbrudd aldri vil bli tilgitt av det samfunn som viste en bort, de gangene man var snill. Det er her filmen feiler. Man burde etterspørre Taxi Driver i en annen setting, eller med en annen endekonklusjon. Et bortbårent lik som blir spyttet på er det mest realistiske alternativ. I naturalismen kan man ikke unnslippe sin skjebne. En gang lavstatussjimpanse, alltid lavstatussjimpanse. Som et sidenotat kan jeg si at Cybill Shepherd var svært vakker ved sin høytidsdag. Andre ville kanskje fokusere på Judie Foster, men min smak er mer velutviklet. Kanskje er det forskjellen på en sofistikert, viljesterk nordisk kvinne kontra nok en generisk lolita, er hun enn så vakker. Jeg må innrømme at jeg vet lite om hun som er navngitt etter en hyrdestund. Kanskje kan hun være grunnlag for visse gudinnevideoer. Hun har et slående smil, en slags fenotyp som bare finnes hos en slags type vakre mennesker. Måten hun bruker øynene på er tilsvarende vakkert, samtidig som det i høyeste grad fremviser personlighet. Kanskje kan jeg grave frem et bilde som viser et tilsvarende smil, for å forklare hva jeg mener. Men jeg kan ikke gjøre det akkurat nå. Kommentarer På grunn av at weebly kutter av lengre kommentarer, og ikke lar meg poste når jeg deler dem opp, putter jeg heller avgitte kommentarer her oppe i hoveddokumentet. Det er bare å kommentere mer dersom ønskelig, så flytter jeg det opp hit. SML skriver: Forbilledlig kommentar til en - ja, du kaller den en ikonisk film, og jeg finner ikke noe bedre begrep selv. Jeg tilslutter meg helt og holdent dine betraktninger rundt fremstillingen av 1970-tallet, som var kjent for å være den verste tiden i New York, og jeg mener å ha lest et sted at mye av grunnen lå i oppmykningen av straffelovverket i henhold til "humanistiske" idealer, hvilket igjen førte til at storbyene hadde sine ghettoer fulle av vanekriminelle og rusmisbrukere. Antagelig kan Brett Stevens ha servert den forklaringsmodellen, det hadde passet ham, men det er også mulig at jeg har lest det i andre høyremedier. Jeg følte for å komme med en alternativ interpretasjon av slutten, da jeg er enig med deg i at hvis slutten skal tolkes bokstavelig, er det en ytterst naiv og urealistisk fremstilling av "den amerikanske drømmen", hvor enhver cowboy får sin lønn ved dagens slutt, uansett hans karakter og omstendigheter. Det er mulig at det virkelig er Scorseses budskap, men jeg syntes da jeg første gang så filmen (i 2012, skal man dømme etter dateringen på datafilen), at det var noe "off" med slutten. Da det brevet fra Iris' foreldre (som på avisutklippet riktignok så altfor gamle ut til å være hennes foreldre) ble lest opp, tenkte jeg at det virkelig skjedde som beskrevet. Men da han satt i taxien og hadde Cybill Sheperd i baksetet, var det noe surrealistisk ved det hele. Som om dette ikke var ekte, men blott hans fantasi om å bli akseptert og anerkjent av henne, på tross av sine tidligere overtramp. Jeg så slutten igjen nå og mener å ha lest at andre supporterer min teori. Og helt til slutt, før kredittene ruller, er det et brudd i filmen. Han ser noe i sladrespeilet som skremmer ham. Jeg tolker det som et tegn på at vi ikke har bevitnet den fulle og hele sannhet. Kanskje han egentlig døde der på sofaen i bordellet, og dette har vært hans døende fantasi om å bli helteerklært og se Iris (Jodie Foster) vende tilbake til et godt og normalt liv hos sine foreldre. Jeg husker ikke grunnen til at Iris flyktet til New York og ble prostituert, da jeg ikke har sett filmen i dens helhet på elleve år. Men faren sier i brevet at de har "taken steps" for å forsikre seg om at hun aldri skal ha noen grunn til å flykte igjen. Prisverdig, men naivt. Hun er merket for livet av sine opplevelser og kan trolig aldri finne seg til rette i en normal skolehverdag sammen med sine 12-årige medsøstre. En aldrende far kan selvsagt tillate seg slike naive forestillinger, han har vel egentlig ikke noe valg. Men som filmisk erkjennelse synes den for rosenrød til å være realistisk, hvorfor jeg fornemmer at dette isteden er Travis' projiserte ønskedrøm før han oppgir ånden. Tilslutter meg forresten din vurdering av at Cybill Shepard (25 år gammel under innspillingen) gav den sterkeste kvinneimpresjonen med sin formfullendte nordiske skjønnhet. I Norge er hun mest kjent som detektivpartneren til den da ukjente Bruce Willis i komikrimserien "Moonlighting", som gikk på TV på 80-tallet. Minnes å ha sett noen episoder i forbifarten i mine unge år. Jodie Foster var kanskje mer en generisk lolita, skjønt jeg selvsagt ikke kimser av det heller. Hennes rolletolkning var likeledes imponerende, men jeg deler din smaksdom i dette tilfellet. Lysalv sier: Jeg ser nå at det er en utbredt fortolkning at Travis dør etter skytingen, og at den tilsynelatende lykkelige slutten er del av hans døende fantasi, eller at han endog havner i skjærsilden eller helvete, slik at det som skjer blir del av en gjentakende loop. Han sier til Betsy at hun er som resten av dem når han stormer inn i kontorlokalet, og at hun er i helvete. Kanskje er hun bare en av figurene i en slags helvetespøl, og at den egentlige helvetesinnvåneren er ham. Det er også en slags religiøs ikonografi når kameraet zoomer opp i et slags gudeblikk etter skytescenen. Til venstre er den døde pimpen. Til høyre er den unge jenten, kledd i hvitt. I midten er Travis. Man har altså helvete, skjærsild og himmel i hver sin respektive plassering. Når Betsy sitter i baksetet, beveger håret hennes seg på en overjordisk måte, noe som kanskje skulle tilsi at hun er en engleskikkelse. Han får også et sjokkert ansiktsuttrykk mot slutten, kanskje som en erkjennelse om loopen han er fanget i, eller at dette ikke er ekte. Denne linken viser en forklaring på sådan teori. Dessverre blokkert av adblocker. https://screenrant.com/taxi-driver-ending-travis-bickle-explained/ Ifølge denne linken benektes denne teorien av respektivt regissør, manusskribent og Robert De Nero selv. https://www.looper.com/162460/the-ending-of-taxi-driver-explained/ While it's totally cool to think that Travis Bickle dies at the end of Taxi Driver, there are three people who strongly disagree with that interpretation: director Martin Scorsese, actor Robert De Niro, and screenwriter Paul Schrader. In fact, De Niro has spent the last couple of decades pushing for a Taxi Driver sequel, saying, "I'd like to see where Travis is today. There was something about the guy — all that rage and alienation, that's what the city can do to you." Schrader, for his part, has expressed no interest in revisiting the grimy world of Travis Bickle. When De Niro pitched his idea for a part two, Schrader said it was "the dumbest idea" that he'd ever heard. Why? Well, as he explained to De Niro, "that character had died not more than six months after that movie was over. He was on a death trip and was gonna succeed the next time." Later on, in an interview with Sofia Coppola, Schrader reasserted his belief that Travis survived the shootout, saying, "A number of people have attributed the ending of Taxi Driver as a fantasy. I don't have a problem with that ending, but it's not what I intended." And in a commentary track for the film, Scorsese himself said that Travis made it out of the gunfight alive and was doing just fine... well, as fine as a lunatic gunman who's on the verge of another murderous breakdown can be. ___________________________________________________ Ifølge deres syn handler filmen altså om en mann som balanserer på galskap, og som frikjennes av et voldsforherligende samfunn. Det betyr ikke at problemene er over, for han kommer bare til å gjøre det igjen, noe som forklarer det sjokkerte ansiktsuttrykket mot slutten, da galskapen igjen har blitt en realitet. Naiviteten i rettergang kan på den måten forklares med at det er samfunnet i seg selv som er korrupt. Hva det gjelder farens blåpillede museringer rundt sin prostituerte datter, må han selvsagt se det på den måten, eller i det minste skrive det på den måten. Det betyr ikke at problemene er over. Lik Travis er fanget i sin galskap, er det brudne hjem antakelig fanget i sin dysfunksjon. Jeg mener at denne fortolkningen gjør filmen dårligere enn den burde ha vært. Vi burde nemlig fått flere frempek mot et korrupt, voldsforherligende samfunn, dersom dette er endekonklusjonen. Riktignok skytes en neger i en butikk under et ran, men han fortjente det jo, ifølge konservativ, amerikansk moral. Det ville vært annerledes om en uskyldig eller nær uskyldig person ble drept over en bagatell. Slik det er nå, blir er viktig samfunnsmessig konklusjon bare kastet mot oss i filmens siste scener. Jeg synes også at det er skuffende at Travis bare skal være "gal." Rett nok kan han ikke ha vært en godhetens avatar med et brennende ønske om å hjelpe den prostituerte ungpiken, da å redde hennes bare viste seg å være hans andreplan, eller en frustrert handling etter at den første planen hadde feilet. Man kan selvsagt se det å skyte en korrupt politiker og redde en enkelt ungpike som del av det samme prinsipp, der å drepe politikeren er langt bedre, fordi da redder man flere ungpiker. Men vi får ikke riktig tilgang til noe ideologisk tankeinnhold som tilsier at det er slik. De fleste mennesker er da også politisk/filosofisk naive, og vil handle etter instinkt og følelser som kan sies å inngå i et verdenssyn. Det er min fortolkning, at Travis representerer en side eller kraft på jorden, uten at han har kraft nok til å rettferdiggjøre seg selv. Det er den forfeilede høyretypus og den torturerte lavstatusmann. Han kan dog ikke egentlig fikse noe, verken ungpiker, det korrupte samfunnet, eller seg selv. Hvis han kunne fikse problemene, ville han jo ha gjort det for lenge siden. Han handler med en blanding av egoisme og idealisme. Å skyte sine personlige fiender og redde verden er del av en og samme løsning. Slik det var, ville han skyte politikeren og hevne seg for Betsy, før han skjøt pimpen og faktisk reddet Iris fra fysisk fangenskap, om ikke vekk fra konsekvensene for sin prostitusjon. På TV-apparatet vises de lykkelige menneskene på et diskotek seg på et tidspunkt. Gjenkjenner meg selv til visse. Journalføring gjøres det også. Vil legge til noen tilleggsbetraktninger. Leste om filmen at Travis egentlig var ment til å være en erkerasist, og at alle han dreper skulle være afrikanere. Dette ble forandret på, idet man fryktet reaksjoner. Man kan se remnanter av denne storylinen i avrettelsen av den afrikanske raneren, og hvordan han jages av afrikanske ungdommer når han ender i feil nabolag. Denne fantasien om å drepe onde afrikanere ble etterhvert forandret til å drepe onde kriminelle, noe vi ser i talløse amerikanske filmer etter denne. Etterhvert ble fantasien invertert. Nå er det onde rasister som drepes. Det at filmen er fanget i et slik forenklet narrativ, viser dens svakheter. Ingenting her peker mot noe politisk eller noen knusende filosofisk byrde. Narrativet om å drepe den onde afrikaneren forklarer kanskje også feiringen mot slutten. Her har man nådd sine mål, og reddet den hvite piken fra de uverdige klør. Dette var nok et narrativ som eksisterte lenge i amerikansk kultur, inntil det ble vannet ut til bare å gjelde den kriminelle. Nå er det som sagt invertert, så får man se hvor lenge det varer. Også interessant er at Robert De Nero, en mann som spilte en omega, var slikt et sex-symbol at jentene i Bananarama laget en sang om ham, her: Sangen skulle egentlig handle om date-rape, men dette elementet ble tatt bort, fordi det ble for mørkt. Men i teksten kan man fortsatt ane remnanten av dette narrativet. Disse jentene fikk tatt en drink med De Nero tilslutt, men måtte drikke seg til mot. Høres ut som meg.
Interessant dog, fordi det som spilles på er en farlig mann som fortsatt er sexy. På den tiden kunne altså en aggressiv lavstatusmann være sexy for kvinner. Utenkelig i dag, hvor man må være gjennomkorrekt i alle ledd og geledd før noe attrå kan aksepteres, iallfall fra offisielt og normgivende hold. Gikk inn på panelet til windows-oppdateringer her forleden. Dette var den sannhet som stirret tilbake på meg. Sannheten har ført statistikk. Så ifølge denne min automatiske observatør, sitter jeg foran dataen hele 17 timer i døgnet. Like mange timer som en katt pleier å sove i løpet av et døgn. Hvis jeg ikke var schizoid før dette, har jeg garantert blitt det nå. Selvsagt, det er knyttet til min enorme ensomhet, den manglende stimulanse og de manglende muligheter her på dette stedet. Fikk forøvrig besøk idag. Det gikk ganske bra. Endte iallfall ikke i en nerveangst det ville ta dagevis med tanketom tomgang å fordrive. Det verste som skjedde var at jeg så en diger flue i kjøttdeigen da jeg gikk tilbake til kjøkkenet, noe jeg ikke likte. Ordinært sett ville jeg kanskje rukket å gjemme kjøttdeigen for fluene, som fluer rundt. Flu-flu. Ikke for det. Jeg har tenkt tilbake på mitt eget liv. Hvis man ser bort fra den vesle tiden jeg har vært i forhold, har jeg alltid hatt mine øyeblikk, selv de beste, helt alene. Dette var også sant de perioder hvor jeg har hatt noen håndfuller venner. Jeg blir en slags legemeliggjøring av Taxi driver, filmen jeg ikke har sett, antakelig fordi jeg stort sett ikke orker å se filmer, og det har ikke vært noen sex-scener å spole seg frem til. Forskjellen var at de gangene i ensomhet var jeg fylt med en slags optimisme. Det hadde en hensikt, og jeg var steder, tok del i ting på min måte, om så bare som en tankefull observatør. Når den livlinen ble kuttet, ble denne schizoide tilværelse den foreløpige endestasjon. Resten av livet vil nok bestå av ytterligere narsissistisk ensomhet, men det må være en ensomhet som nærer gudene. Mine følelser var sterkere enn alle andres, og derfor kunne jeg stort sett ikke ha med andre mennesker å gjøre. Men jeg kan ha med gudene å gjøre, for deres gleder og streben synes meg godt selskap. Dette er meg alle steder hvor jeg har vært. Selv i gode tider. Selv ved mine største øyeblikk.
Endte dørgende trøtt etter min fjelltur + mer, til punktet at jeg begynte å gjøre feil rundt meg. Etterlot pålegget utenfor kjøleskapet, som eksempel. Vanligvis når jeg har gjort noe jeg ble sliten av pleier jeg å svine ut, som en slags protest mot tilstanden. Det vil si, jeg går inn i en tanketom tilstand der jeg ikke har lyst til å gjøre noe, som varer i 1-2 dager. Kan hende trenger jeg hvile og restitusjon, samtidig føler jeg at tiden er enormt kort. Kanskje kan jeg kutte ned tiden denne tanketomme tiden varer, rett og slett ved å gjøre en innsats.
Måtte også gjøre en lengre omvei med bilen, da de nå driver veiarbeid på kveldstid. Mens jeg satt i bilen drev jeg og mind burstet frem en litt lengre filosofisk betraktning om politisk korrekte kvinner. Ikke noe stellart og nytt, men det kan være greit å samle momentene. Jeg har forøvrig laget og mistet hele artikler og utlegninger ved bilkjøring. Men endte altså så dørgende trøtt at jeg bare kunne påbegynne teksten, før jeg entret tanketomheten. Skrev i det minste ned momentene som notater, men hadde en sterk følelse av at jeg glemte noe. Liker det ikke. Får altså komme tilbake til dette. Er også i ferd med å skrive en sterkt intuitiv tekst der jeg avslører alle detaljer om mitt liv. Vet ikke om jeg bør poste den her eller bare sende den til visse utvalgte. Det blir jo som å slakte seg selv, uten å få noe igjen for det. I dette landet er jo en ærlig sjel det mest forhatte av alt. La meg komme til den aktuelle tematikken. Det har tilsynelatende endt med full klaff for meg. Nå til helga skal jeg kjøre ned til Rumle-elven for å signere en kontrakt for en leilighet. Jeg slipper altså noen korskryping her jeg bor.For å være ærlig har jeg ikke jobbet iherdig for å finne husvære, og jeg skiftet mine standpunkter mange ganger. Jeg kom frem til at byene generelt var for dyrt og for lite, min kvinnelige slektning advarte meg mot en alkoholikerbolig jeg hadde sett meg ut, og jeg snuste også på å bo i ødemarken, så lenge det var et tilgjengelig treningssenter der, samt togforbindelse til store byer innen saklig tid. Jeg har også vært inne på at jeg vil unngå selvmordskjellere, samtidig som Rumle-elven selv blir for besteborgelig for meg til å faktisk bo der. Jeg liker ikke menn med hvit bart som må følge hver bevegelse jeg foretar meg, eller ikke foretar meg, tittende fra bak hver velstelte busk foran hus med perfekte, hvitkalkede vegger. Så hva er annerledes? Vel, selvmordskjelleren er fullstendig negert, for nå skal jeg bo på et loft. Ifølge et visst åndesystem er jeg jo et lufttegn, da spesifikt en vandrersjel. Jeg har utsikt til en stor elv. Jeg disponerer hage. Under meg skal det bo andre leietakere, men ikke et sirkus, som min kvinnelige slektning beskrev det. Jeg har også en låve som lagringsplass. Dette stedet er 7,5 kilometer unna Rumle-elven sentrum, og 4 km unna en stor butikk. Det er på 50 kvadrat, altså ti kvadrat mindre enn det jeg har nå. Der jeg har bodd er det altså 20 km unna Steinkjer, det er altså mer enn en halvering av avstand, samtidig som ødemarken og det vide rom står fri. Kanskje viktigere er det at veien ikke er blokkert med bompenger. Jeg kan altså med letthet komme meg til bystrøk, fasiliteter og treningssenter, uten at globalistene blokkerer for muligheten. Det er også mindre enn en time kjøring unna en annen, litt større by. Altså 50% større i innbyggertall, la oss kalle denne byen "Fjalar." Interessant nok er Rumle-Elven og Steinkjer av nesten nøyaktig samme størrelse. En annen interessant tanke er at jeg er oppvokst i et skog og elve-område. Nå får jeg det samme, istedet for å være innklemt ved en fjord. Også interessant er at jeg har 25% av mine aner fra Hedmark. De resterende 75% er trøndersk. Kanskje er det her min skjebne venter, eh, med eller uten en attentatspistol i neven. Mine besteforelde eide flere butikker i Rumle-elven i hele 14 år. Det er også her min far er gravlagt. Av ytre faktorer har jeg altså fått alt det jeg ønsker meg. Kan bare takke min kvinnelige slektning for å ha fixxet, men ikke fixxxet meg opp på denne måten. Rent spesifikt ved å gå på visning. Det krever nemlig litt kvinnelig sjarm for å få folk til å gjøre som man, eller kvinnen, vil. Ingen kjenner skjebnen eller alle detaljer, men dette er øyensynlig et godt utgangspunkt. Litt kompliserende er at det er vanskelig å få hvitevarer opp og ned loftet. Jeg kvitter meg med de hvitevarene jeg har. Rett før jeg fikk telefonen om at leiligheten var min, skjedde det noe sprøtt. Var forøvrig litt forvirret under samtalen, fordi huseier ville forklare seg over hvorfor han valgte meg. "Hvorfor liker du meg, egentlig?" som jeg til ulykke pleier å si til kvinner. Dog, dette var en mann, så det forklarer jo hvordan det gikk bra. De tilstedeværende, tre i tallet, hørte et stort smell. Noen timer senere ble det klart at en måltrost hadde møtt sin død i kollisjon med vinduet. Min mor mente at dette var et sterkt tegn fra gudeverdenen, og at min avdøde morfar forsøkte å bringe et varsel. Dine åndelige øyne er lukket. Nå må du åpne dem. Det ble diskutert i det vide og brede hva dette tegnet kunne bety. Fant frem til denne linken, som åpner for de relevante muligheter: https://www.liquidsandsolids.com/what-does-it-mean-when-a-bird-knocks-your-window/ Alt i alt kan det bety en slags død og transformarsjon for meg, noe som er svært velkomment. Min mor mente at jeg også måtte være ekstra påpasselig for andre tegn jeg kan motta. Jeg tror også at jeg bør vise meg fra min beste side, og bruke av de tingene jeg har lært. Kanskje hell og lykke vil følge, som er en mulig fortolkning. Kan hende er det mer fruktbar grunn for meg der nede. Det er det jeg tror og håper. Min stefar fortalte om noe han hadde opplevd. En påske hadde han stått og hugget ved, og blitt omsvermet av hjertetrost. Han fant en gammel bok om åndelige tegn. I et sidenotat fant han fra svensk folketri at hjertetrost kan vise seg når en gammel mann hugger ved og ikke overholder påskefreden. Han fikk frysninger ned ryggen. Interessant, åkke som. Kanskje sånn hjertetrost er ekstra aktive ved påsketider, som et grunnlag for denne folketro Så nå følger det en opprydning av leiligheten, der jeg kvitter meg med en hel del ting. Tror ikke jeg vil ta med meg jordkassene som er stående, for å si det sånn. Heldigvis kan jeg lagre de tingene jeg ikke får opp på loftet på låven i første omgang. Jeg har også en politibror i området, som kan bruke sine muskler på mine vegne. Bare jeg ikke blir arrestert i prosessen. Den ytre verden krever sitt, samtidig er jeg full av åndelige lyster og behov. Skrive, skrive, som det ble sagt i et bokmanus. For en som ugjendrivelig ble en skrivende, er det den eneste lykke, eller kan hende, tegn på velvære. Uten er man ulykkelig. Men man må ha en balanse. Man må få ting unnagjort i ytreverdenen, samt evne å legge grunnen for sine skrifter. Jeg har blitt vis, men svak. Hvis jeg nå erverver meg styrke, vil visdommen fortsatt være der.
Jau, som jeg sier skal jeg gå dypere inn på filosofi en gang i tiden. Det er bare det at det er problematisk, siden det er snakk om endeløs dybde og endeløs interkonnektivitet med øvrige konsepter, og det er en tall order for et lite foredrag. Utarbeidet et slikt foredrag, men hadde ikke kraft til å gjennomføre, noe som gjør at jeg må utarbeide det påny. Dette er altså bare et kursorisk overblikk over kunstparadigme og hvordan vi trickstere ser ting.
Ble sliten av turen, som var 5 km rett opp. Etterpå åpnet jeg sekken så adapteren til strømladeadapterledningen fløy ut, traff sengen og landet på gulvet. Likte det ikke. Vurderer å politianmelde meg selv, osv. Dårlig tegn. Jeg fantaserte om at jeg bød Mark Anthony, Octavian, Lucius Vorenus og Titus Pullo på germansk øl, og brakte derfor 4 ølbokser på min pult. Jeg såg en video og dreide hodet, lurte på hvorfor så mange bokser stod der, før sannheten gikk opp for meg. Moralen er: Burde ha disse folkene som mine venner. Nei, tok meg ikke lenge å drikke skjerven fra alle mine i fantasien fraværende venner.
Denne fantasien er et scenario hvor jeg blir sendt tilbake til romerriket for å skape talløse invasjoner, eksempelvis stigbøylen, hestesko, stål, saksen, dampmotoren og luftballongen. Etterhvert får jeg Cæsar til å utvikle en religion som skal herske i uoverskuelig fremtid. Jeg har mange slike fantasier, og de har antatt sitt eget liv, til punktet at de nå påvirker min virkelighet. I ulike kampscenarioer har det jo hendt at jeg skader meg selv. Dette er nok resultatet av en altfor stor introversjon, og som vi har vært inne på, kollapset narsissisme. En narsissist er jo avhengig av en narsissistisk fantasi om hvem han er. I denne fantasien er jeg en viktig, ja, helt uvurderlig mann. Det blir sagt om meg at jeg er verdt mer enn 100 000 slaver, til hvilket jeg svarer at jeg da må jeg være verdiløs, siden jeg er ingen slave. Verre humblebrag enn en vellykket kvinnelig forfatter på Facebook-gruppen skriverne. Disse introspeksjonene må rettes utover. Jeg kan ikke hente servering til et ensomt bord. Øyeblikket realiteten treffer meg er for slående. En ekte narsissist fortrenger selv det. Jeg, derimot, ser meg selv. Det verste er nok når du ser deg selv, men kan intet gjøre. Laget et sitat idag. Selvsagt en variasjon av jungiansk visdom, men likevel. Det er et element av melankoli ispedd den dualistiske visdom. Her er sitatet: "Jo dypere du styrtes i avgrunnen, jo dypere vil dine røtter være, hvis du skulle nå lyset." En del av meg tror ikke på det, og med det tror jeg ikke engang på meg selv. Et vellykket liv handler om å være i overflod i ett og alt, ikke styrtes i avgrunner. Når man så ligger der som et saftig frø, kan man være sikker på at solen venter overfor, og at mamma tar seg av alt sammen. Huff ... folk utenfor vinduet igjen. De samme. Måtte gjemme meg i timesvis, og fikk ikke spist. Når jeg våkner, er jeg ofte i styrtende dårlig humør, og er avhengig av å stønne og hvese høylydt. Det kan ikke andre mennesker høre. Det er også plagsomt å være vekselvist naken og pakket inn i tepper på vei inn og ut av dusjen. Tok meg halve dagen å få i meg nok mat og være oppegående. Ønsket bare at de skulle gå vekk ... eller ha sin bortgang. Ville vært opprivende om man bare brukte en rive.
Var inn på spillelistene på min kvinnekanal. En av listene fikk registrert endringer, enda jeg ikke hadde gjort noe. Likte det ikke. Dataen begynte å lagge da jeg var inne på en mappefolder. Dette medførte at jeg i utålmodighet trykket på en fil, så en annen fil åpnet seg med forslag om å skifte navn. Likte det definitivt ikke. Har begynt å bli nærsynt igjen. Logisk, siden mitt laserblikk må forholde seg til at jeg sitter foran skjermen 16 timer i døgnet. Merker dette spesielt ute i naturen. Grønt buskass flyter over i hverandre, og på bakken ble jeg usikker på om det var en død mus eller en kongle jeg så. Påklager gudene, osv. Datamaskinen vil heller ikke våkne fra dvale mer. Alt fungerer, bortsett fra tastaturet som nekter å slå seg på, og derfor våkner heller ikke datamaskinen. Har forsøkt alle saklige løsninger som er tilgjengelige. Enten er dette et problem med oppdateringer, eller driverne for tastaturet er gamle eller korrupte. Andre drivere er heller ikke tilgjengelige. Kunne kjøpt nytt tastatur og håpe at det med det løser seg. Tastaturet jeg har er nemlig avkortet, noe som var et dårlig valg når man kan spille Angband og annet gammelt. Men det må være et mekanisk tastatur og ha zøte røde lys. Vil helst ikke styre med dette nå som jeg er veldig opptatt med svært mye. Problemet er at da må datamaskinen enten være av eller på, eller jeg kan håpe at en ny oppdatering har løst problemet, og møtes med den samme betenkeligheten. Jeg er avhengig av at ting fungerer som en AK-47, ellers blir jeg gal. Det ble ikke noe av den foreslåtte tremilsturen. Den ytre årsaken er at det var tordenvær og regn den dagen, men det er tvilsomt om jeg ville greid det. Var sammenkrøket som en bikkje hele dagen, dessuten hadde jeg gnagsår, siden de som trakasserer meg gjennom sitt arbeide lurte/tvang meg til å gå ut døren uten sokker. Hvordan? Kan ikke ha på sokker når det er vått på gulvet fra dusjen, og jeg ble erratisert så det ble vått på gulvet, derfor fikk jeg som sagt gnagsår. Istedet tok jeg en tur til fjell, egentlig myrbua sent på kvelden. Men jeg ble våt på skoa og glemte termosen med kaffe, derfor satt jeg ikke der lenge. Tenkte å lage en innspilling om selvfølgeligheter, selv om det ikke er bra å snakke om sine planer. En gang da jeg skulle spille airsoft, glemte jeg ammunisjonen. Ville vel glemt kuken om den ikke var festet til sin eier, som ostensibelt er meg. Det er noe av grunnen til at jeg ville vært en dårlig soldat. Jeg er så innadvendt at den ytre, sanselige verden svinner bort. Ja, fordi jeg var fanget av nok en fantasi den dagen. Denne fantasien gjorde at jeg ikke greide å spise før langt ut på dag, da jeg bestilte et fjell med vafler fra den kaffeen på Fjolla. Greide heller ikke utføre handlinger, selv enkle handlinger. Var så skjelvende at jeg knappest greide å gå oppreist, noe som kanskje er dårlig nytt når det gjelder å foreta en dagsmarsj. Hvordan artet denne fantasien seg? Vel, det var snakk om en blond pike med svært recessive trekk. Kjønnet hennes ville vært lite, lukket og helt glatt. Nå kan jeg ikke skrive mer, i fall jeg skulle fengsles. Antar at strafferammen er rundt 4-5 år for det jeg fengsles av. Antakelig er jeg med disse overveldende fantasiene en lett autistisk, schizoid og kollapset narsissist. Der ordinære narsissister har sitt falske selv, har jeg fantasiene, som svinner stadig lengre ut av rekkevidde i den virkelige verden. Dermed fjernes egoet mer og mer, og fantasiene blir overveldende på den måten, til punktet at man blir en schizoid shut-in som ikke engang ønsker å forholde seg til noe, ikke engang et fjell med varme vafler, eller tilsvarende varme gammelfitter, som hun som solgte meg vaflene ... Det sprøe er at jeg enn så lenge ikke greier å bruke disse fantasiene kunstnerisk. Grunnen er at de er for omstendelige til å uttrykkes i de håndvendinger jeg aldri gjør mer, og at de skifter. Fantasien entrer mitt hode og er borte neste dag, eller neste dag der igjen. Istedet har en annen fantasi overtatt. Så jeg veksler mellom de samme fantasiene, eller i det minste en gjenkommende tematikk. Noen av dem innebærer menneskeofringer, eller bare lure noen inn i en sykkelbu ... eller få dem som middag på foreldrenes middagsbord. Skal forsøke å ta meg sammen, men det er vanskelig. Jeg tror disse fantasiene er min livline inn i verden. Uten har jeg svært lite. Passerte nylig en busk. Tanken slo meg: Hva om det ligger en kullsvart neger der inne, med rullende hvite øyne og en bykserende, rosa tunge stikkende ut fra svelende lepper? Ja, det er en tanke, men også en mulighet. Det kan kjennes ubehagelig. Hva om denne negeren skulle forsøke å voldta meg? Asiater kan også være voldtektsmenn. Hva om det lå en koreaner der inne, med sin struttende, men fortsatt diminutive ereksjon? Ville greid å holde en 10-20 av dem unna, hvis jeg anvendte meg av de villeste svingslag, men ikke mer. Derfor har jeg nå begynt å gå i lange sirkler forbi den busken, og andre steder. Det har etterhvert begynt å bli vanskelig å gå noen steder. Jeg er forfulgt i mitt hjem og forfølges fra bak buskene, for hver en logisk mulighet vil før eller senere bli et logisk faktum. Jeg har etterhvert en kulemage fått, og er i historisk dårlig form. En av disse dagene begynte jeg å pese på vei til postkassen. Kanskje ikke så rart, når man lever på en flytende diett av vekselsvis alkohol og energidrikke, varierende mellom disse fra dag til dag. Vil faktisk si at min grunnhelse må være svært god, fordi jeg alltid er på et visst nivå, uansett omstendighet. Kjenner folk som ikke har klart turer både en og to ganger. Utenkelig for meg, siden min grunnhelse er så god. Jeg har jo mye arbeiderblod. Kjennetegnet på det er lav intelligens, umoral og en sterk vitalitet.
Det vil selvsagt ikke løse situasjonen, men i morgen tenker jeg å ta meg en lengre tur. Tenker å ta turen mellom Malm og Follafoss. Tilsammen vil det være en marsj på 30 km. Det er mer enn nok for en slik en for meg. Den indre monolog har etterhvert blitt svært høylydt. Selv om jeg er lenket til usikkerhet i disse dager, og trenger å få ting gjort, vil nok dette virke avlastende. Venter også besøk, men kan ikke lenke meg til huset i angst. Må også rydde unna filer hver gang jeg får besøkt. Stort sett suspekte linker og uttalelser jeg ikke kan la noe levende menneske se. Vel, kanskje vil jeg få litt fred for meg selv og de indre stemmer en stakket stund, simpelthen ved å bevege kroppen. Til det formål har jeg gått til innkjøp av litt snurring. Til de som ikke får brukt sin snurrebass. Alt henger sammen med alt. Tenker også ta med meg en liter vann og en termos kaffe, kanskje litt brød. På ruten vil jeg passere et drikkereservoar, så vannflasken kan etterfylles. Tenker dog å gjøre en variasjon. Jeg kjører altså til Follafoss, og går ruten motsatt vei. På den måten kan jeg stacke opp med vafler fra den søndagsåpne kafeen. Hvis jeg startet tidlig nok, kunne jeg tatt den konvensjonelle ruten, men min døgnrytme har blitt skrudd atter. Kjennende meg selv, kommer jeg meg ikke opp tidlig nok til å rekke kafeen, som kun er dagsåpen. Jeg vil helst gå iløpet av dagen, ikke kveld og natt. I månedsvis stod jeg opp mellom 5 og 6 på morgenen. Ikke så mer. Kan selvsagt forsøke å få det på et litt mer saklig nivå. Dette innebærer dog at jeg blir mer usikker på ruten. Jeg kan ruten fra en retning, men ikke den andre. Må jo passere flere gårdsplasser, så veien er ikke åpenbart. Får ta det som en utfordring. Jeg har jo et dårlig hode for retningsangivelse og kart. En gang gikk jeg meg vill i ødemarken, måtte kravle ned fjellskrenter, og landet på motsatt sted av hva jeg hadde tenkt. Jeg kunne tatt med alkohol på turen, i fall jeg får behov for å gråte i en busk. Hadde mitt liv vært en roman, kunne jeg også bestukket mennesker på min vei med en slurk. Enten for å skaffe meg fordeler, eller for å unngå at de slår meg ihjel. Se, det er også en fordel. Slik det er, blir det bare mine romantiske forestillinger som næres. Jeg liker å drikke og vandre rundt, og det bryr meg ikke så mye at det tar lengre tid. Dog, hvis jeg skal tilbake til Follafoss, må jeg jo kjøre tilbake. Riktignok er jeg en anarkist som ikke liker lover og regler, men det er best å ikke leke med skjebnen. En av de beste øyeblikk i mitt liv var da jeg kjørte 4wheeler og drakk samtidig, i Canada. Bare i Canada, ikke sant. Du har ingenting på meg, ikke sant. Jeg har sett politiet ha alkoholprøver en eneste gang i krysset nær der jeg bor, iløpet av alle år jeg har bodd her. En annen gang kjørte svina langsomt gjennom nabolaget mitt. Det vil ikke overraske deg at jeg frykter og hater politiet. De kan jo i teorien beslaglegge datamaskinen min, på grunnlag av mine uttalelser eller kanskje datatrafikk. Riktignok har jeg mye redundans for mitt livsverk, men poenget for politiet til å gjøre dette, er jo å straffe og ydmyke dissentere. De vil altså forsøke å bricke harddisker og ta fra meg mitt livsverk, samt eksponere min, eh, gedigne pornosamling. De kan også i teorien beslaglegge førerkortet mitt, eller bilen, eller gjøre noe annet ondskapsfullt. Da jeg bodde borte i grana, kom jo noen sivilie politifolk bak meg i en bil, og røsket førerkortet ut av hånden min så det gikk i biter. Måtte betale for å skaffe et nytt. Alt fordi jeg hadde passet på mine egne saker oppe i skogen. Svin. Poenget ... hvis jeg tar med alkohol på turen, blir det bare en vei. 15 km, så henter jeg bilen neste dag. Men jeg trenger å gå en lengre tur ... derfor tenker jeg at vandrende alkoholbruk må utgå for denne gang. For en liten stund siden var det en eldre dame som fortalte meg at jeg hadde en fantastisk bil. Hun var nordlending, noe som forklarer at hun er en av de eneste her som kan henvende seg til meg. Jeg lo godt og var smilende enig. Det viste seg at hun hadde en bil av nøyaktig samme merke, som stod parkert ved siden av. Men ja, det var tider der jeg undret: "Er dette virkelig min bil?" fordi den ser så lekker ut. Jeg er ingen bortskjemt person på den måten. Jeg tror min smarttelefon er fra 2017 eller til og med 2016. Den funker den dag i dag. På denne kaffeen, dog, er det ingen som vil henvende seg til meg, og jeg er stort sett for skamfull til å henvende meg til noen andre. Såg forøvrig han som lette etter ringen sin her i dag. Sær type. Han snakket til en fyr på en veranda. Til og med han har et mer velutviklet sosialt liv enn meg. Les: Han har et sosialt liv. Sist jeg var på denne kaffeen, såg jeg en svært høy, kjekk type som hadde langt blondt hår. Må innrømme at jeg følte litt ressentiment. Han var svært smilende og utadvendt, og omgitt av eldre, kvinnelige slektninger som forgudet ham. Av samtalen plukket jeg opp at han var 25 år gammel. Han kan faktisk minne om en studiekamerat jeg en gang hadde. Kul og snill type, bare ikke så ruvende høy. Den eneste grunnen til at jeg ikke kjenner intenst ressentiment, mot den høye, ikke min studiekamerat, er fordi han er ekstrovert. Han konkurrerer altså ikke på de samme livsområder. Min studiekamerat er veggis og har fortsatt flat mage, vet jeg. Aldri så galt, osv. Jeg kjenner selvsagt ressentiment mot nevnte studiekamerat, fordi han har en familie og et saklig liv. Det jeg kan si er at den høye fyren får nyte det så lenge det varer. På et blunk er man blitt gammel. Dessuten er det nok sannsynlig at han har blitt gjennomvaksinert til en tidlig grav, eller i det minste sterilitet. Ekstroverte har jo ingen dybde til noe som helst, minst av alt å forsvare seg. Har forsåvidt sett den typen en gang til. Da var han fortsatt smilende. Utenkelig for en slik en som meg. I morrest oppdaget jeg til min skrekk at det var to kvinner utenfor vinduet. De arbeidet med noe kvist og slikt. En ung, en annen gammel. Problematisk, siden jeg pleier å være naken inntil jeg har våknet og spist. Måtte gjemme meg og late som ingenting en lang stund, før jeg bega meg ut døren. Huff. Hadde jeg fått det som jeg ville, hadde jeg spilt inn amatørporno her jeg bor. Men det ville forutsatt noen hundretalls kontrafaktiske detaljer. Men jeg vet hva jeg ville gjort, og at det ville vært bra. Som keiser Nero kan jeg si, hvilken kunster går ikke tapt i meg. Det jeg tenker er at den høye, blonde fyren kunne vært med, samt et lass med 16åringer. Hva jeg ville gjøre med dem overlater jeg til leserens fantasi. I så tilfelle ville jeg ikke engang brydd meg om politianmeldelsene. Det ville vært jeg som smilte på vei til en fengselsstraff på 3-4 år. Så lenge jeg fikk beholde mitt livsverk. Alle gjerninger blir jo gjort for kunsten. Kjennende skjebnens ironi, ville det sikkert vært den involverte mannspersonen som stod bak anmeldelsene. Noen former for butthurt er mer konkrete enn andre. Ungjenter er jo ok med nesten hva som helst, så lenge de ikke har blitt fortalt at det som skjer på noen måte skal være galt av sure og frigide tanter. Dog, alle bør være uvaksinert. Jeg liker renhet, trenger renhet. En av disse dagene har jeg hatt en eneste dag preget av svært sterke fantasier av voldelig art. Det er interessant å tenke på hva dette avslører om meg, psykologisk sett, dessuten er det opprørende på et emotivt nivå, gitt nøyaktig hva som står avslørt og vitnesbyrdet om det indre kaos i seg selv. Også betegnende er det at jeg tilbrakte halve dagen i bevisstløs tilstand, så dette kan vel sies å være en halv dags innhold. Den dagen gikk jeg ned til en strand. På avstand så jeg en mann med en gressklipper. Jeg måtte late som jeg gikk i motsatt retning. Dessverre kom han mot meg, derfor måtte jeg gå i den retning jeg latet som jeg ikke gikk. Alt sammen i frykt for at han skulle snakke til meg. Hvorfor denne frykt? Jo, ubehagelige spørsmål kan stilles. Svarene finnes, men de ønsker jeg ikke å gi. Derfor vil jeg heller ikke tvinges til å stilles til veggs på den måten. Bortsett fra interaksjon med kassabetjeningen i en butikk, var det vel det nærmeste jeg kom noen sosial kontakt den dagen.
Nordmenn er jo sånn at de slår ned på det minste avvik, men selv barnehageunger forstår forskjellen på fiksjon og virkelighet. Hvis du kler deg ut som et troll, vil de innerst inne forstå at du ikke er et troll som vil spise dem. Så når voksne personer bruker indre granskninger, filosofiske uttalelser og psykologisk analyse mot deg, så er det ikke fordi de ikke forstår noe, men fordi de ønsker å påføre deg skade. Dette har forsåvidt skjedd meg mange ganger. Av den grunn er det viktig for meg å komme med en disclaimer, så onde mennesker ikke får ruten inn til å gå til angrep på meg med alle midler, som for eksempel ved bruk av angiveri og politianmeldelser. Viktig disclaimer: Dette er snakk om fantasier, indre tanker og analyse av den indre tilstand, og har ingenting med virkeligheten å gjøre. I virkeligheten er jeg en mild og ikke-voldelig person, noe som vises på at jeg har et helt rent rulleblad. Det er ikke kriminelt å tenke, derfor vil jeg ha meg frabedt alle implikasjoner og angrep på min person. Mine fiktive fantasier I over tjue år har jeg fantasert om voldelige anslag mot en navgitt person. I fantasien skjer dette nesten på samme måte hver eneste gang, enten med kniv eller klubbe. Noen få ganger skyter jeg vedkommende i magen med AG-3. Når vedkommende ligger på bakken, sørger jeg alltid for å trampe istykker hodet hans, eller gå systematisk løs på det med geværkolben. Denne trampingen på hodeskaller, og det å for eksempel plutselig skyte noen i ansiktet, er gjenkommende tematikker. Alltid skjer det i en slags reaktiv kontekts. Den dagen jeg var oppslukt av mitt indre innhold, forandret denne fantasien på den måten at den ble mer spesifikk. Drapet skjedde med bajonett, ikke kniv. Bajonetter arter seg forskjellig enn kniver, siden de er mindre spisse og skarpe. Det skal altså mer drivkraft til, og mer grovarbeid, om du vil. Dette kan eller kan jeg ikke ha fra min ekstensive befatning med stikkvåpen. I fantasien måtte jeg altså presse vedkommende mot veggen og holde hodet hans fast for å kjøre bajonetten inn i halsen. Flere variasjoner av fantasien kom, mot denne skikkelsen og andre. Vedkommende dør kanskje ikke med en gang. I visse fantasier setter jeg meg rolig ned, tar meg et måltid med god drikke, mens vedkommende langsomt dør. En annen ny variasjon er at jeg spurte: "Hva er i veien? Får du ikke puste?" mens vedkommende i desperasjon krabbet bort. Rett etter kjørte jeg bajonetten gjennom nyrene hans. Den dagen ble mange forskjellige skikkelser myrdet på den måten. Blant annet en slektning som voldtok en slektning. Noen ganger gikk det fort og humant, andre ganger tok det lengre tid. Jeg forestilte meg også at jeg ble forsøkt ranet av en gjeng innvandrere. Da løftet jeg en Colt 1911a1 og skjøt den mest aggressive av dem i magen. Jeg fulgte opp med å innhente alle og skyte dem i kropp og underliv. Etter at alle ble liggende, gikk jeg rolig bort til hver av dem, plasserte pistolen mot hodet, og avrettet dem. Fantasiene ble som sagt meget spesifikke. Hva det gjelder hodetrampingen, har det nå blitt sånn at jeg retter en del av sparkene mot kjeven. Målet er å få kjeven til å løsne fra resten av hodet. Enkelte ganger stikker jeg ut øynene til vedkommende etter å ha fått ham i bakken. Det kan også være snakk om vansiring og avskjæring av ører og nese. Et sleggeslag i korsryggen vil sikkert være nok til å få personen i rullestol. Det var også snakk om angrep på myndighetspersoner. Jeg så for meg at om politiet ransaket huset mitt, ville jeg late som jeg var resignert og følelsesmessig ute av meg, men bare for å finne frem min skjulte Colt 1911a1. Jeg ville trekke våpenet plutselig og skyte nærmeste politimann i magen. Så ville jeg skyte resten, gå ut døren og plaffe ned så mange som mulig. Når politifolkene var uskadeliggjort eller flyktet, ville jeg systematisk gå i gang med å skjære hodet av hver enkelt av dem, og muligens plassere deres avskårne kjønnsorganer i munnen. Etter at dette var gjort, ville jeg plassere pistolen i min egen munn og begå selvmord. I andre fantasier kunne jeg være innkalt til forhør eller avhør. På enerom med politmannen ville jeg plutselig gå til angrep, sparke vedkommende i brystet så han falt av stolen. Jeg ville trekke en kniv, og gå i gang med karvende virksomhet. Andre ganger kommer jeg til skranken av politistasjonen, og skyter vedkommende som sitter der i ansiktet. Etter å ha fått tak i et nøkkelkort, går jeg gjennom bygget, fra dør til dør, og kontor til kontor, og avretter de jeg måtte finne. Andre ganger dreper jeg voldtektsmenn jeg leser om i avisen, som oftest med stikk gjennom magen så de blir liggende, med påfølgende kastrering og mating med kjønnsorganer. Dette skjer smilende, med "mmm" lyder og hånlige tilrop. Jeg kan også begå attentater mot kjente globalister. Ofte skjer dette på direkten, med alle kameraer på meg. Her må det gå hurtig, så jeg skyter mot kroppen først, og retter så et skudd mot hodet. Etter begår jeg selvmord. Noen ganger er det opptil tre globalister jeg må drepe samtidig, da selvsagt klar over at livvaktene er like i nærheten, så det må gå fort. Det jeg etterlater meg er et glødende manifest og en markering overfor verden. En ny variant er at en middelaldrende kvinne med grått hår er i ferd med å dømme meg i retten, for eksempel i henhold til paragraf 185. Når dommen er avsagt, slår jeg ned politimannen som står ved min side, og tar meg opp til dommerpodiet. Der kvester jeg denne kvinnen alvorlig og sørger for å skade henne for livet. En variasjon var at når dommerhammeren er i ferd med å falle ned, kommer Wagner-gruppen inn og knuser den kvinnelige dommeren med slegge, som et insekt. Tre menn med slegge står rundt henne og hamrer systematisk løs, så bare armer og ben stikker ut fra den blodige pølen, med noen tuster grått hår. Wagner-gruppen setter de få sikkerhetsvaktene på kne og gir dem nakkeskudd. Jeg blir tatt med i bilen til Prigozhin. Vi kjører i en konvoi på 15 000 mann på vei mot Oslo. Nato har blitt nedlagt, og den norske hær på 7000 mann har utav feighet flyktet. Luftværnet vårt, i form av mobile Sam-batterier, skyter ned en politihelikopter som spinner ned fra himmelen i flammer. Prigozhin spør meg hva jeg ønsker meg, en gutt eller jente? Jeg svarer begge deler og slikker meg om munnen. Han gir meg en pistol, en forsølvet Colt 1911a1. Når vi midlertidig må stoppe ved en eller annen bom, går jeg ut og plaffer betjeningen ned. Hvis noen henvender seg til oss gjennom den nedrullede bilruten, skyter jeg dem rett i ansiktet. Prigozhin spør meg hva vi skal gjøre med Oslo. "Brenn det. Brenn alt sammen," svarer jeg. Fantasien ender med at termobariske missiler stiger til værs på vei mot byen, mens de ville Wagner-soldatene er i ferd med å slakte alt. I en annen, litt mer seksuell fantasi, voldtar jeg tre navngitte kvinnelige politikere med levende fisk, som jeg stapper sprellende opp i henholdsvis vagina, analåpning og munn. Noe av den maritime fangsten blir hjulpet inn med foten. Etterpå setter jeg damene på grillen, i etterdønningene av at sjødyrene har sluttet å sprelle. En av kvinnene får istedet en blekksprut stappet inn i munnen, som jeg skyver inn med stangen på en mopp. I enkelte av disse fantasiene blir jeg forsåvidt klar over at jeg misunner voldtektsmennene jeg leser om. Når det gjelder de som har krenket meg og mitt territorium seksuelt, blir det ofte slik at jeg i deres påsyn lager noen fine små kulehull i hodene på barna deres. Jeg forteller dem at jeg skal utrydde deres rase, slik Magua sier til Gråhår i den siste Mohikaner. Til deres fortvilede skrik svarer jeg så: "Men da skulle ikke du ha krenket meg." Etterpå drepes selvsagt de med, men ikke før deres barn ligger der døde. Interessant nok blir alle disse (u?)gjerningene ikke bare etterfulgt av hånlige tilrop mot ofrene, eller frådende, gjentakende erklæringer om at ingen skal røre min kropp. Svært ofte, eller nesten alltid, skjer handlingene som sagt i en reaktiv kontekst, som en reaksjon eller et forsvar mot noe som har blitt gjort mot meg. Til den kvinnelige dommeren sier jeg at hun ikke kan dømme meg, og at hun er en jødetjener. Det er også slik at jeg med stor patos rettferdiggjør de handlinger jeg har begått til en politimann, de gangene jeg altså ikke har begått selvmord. Da snakker jeg til denne politimannen som til en femåring eller en barnehageunge, går gjennom punktene og understreker hvor enkelt det er, dette med hånlig stemme. Dette er en politimann jeg i fantasien ikke kan drepe, da jeg allerede har blitt uskadeliggjort og fengslet. Fantasiene er forsåvidt realistiske, da de er rettet mot virkelige personer og virkelige størrelser som har forulempet meg, og fordi de er innen konstriksjonene til en slags virkelighet. Enten tar jeg en fengselsstraff for det jeg har gjort. For et mord må jeg gjerne sone 12-14 år. Gjerne er jeg ung når jeg begår disse pasjonsmordene, og jeg vet at jeg vil dømmes mildt pågrunn av min ungdom, mitt ellers rene rulleblad, og at det tross alt skjedde i affekt. Hvis jeg derimot har begått en terroraksjon, vet jeg at jeg må sitte på livstid. Endepunktet på det er å ligge å dø av alderdom mens man mottar drypp, er gjennomvaksinert ved tvang og har et kateter stukket i urinrøret, slik den forferdelige skjebnen er som jeg har sett på sykehjem. Det er altså disse gangene jeg begår selvmord etter mine voldshandlinger, så ingen kan få tak på meg, til å gi meg slik en forferdelig alderdomsdød. Dessuten kan jeg jo ikke drikke meg fra sans og samling når jeg er fengslet på den måten. Interessant nok involveres ikke mine to største fortredere i disse fantasiene. De er menn, begge to. Antakelig fordi de begge er narsissister av verste type, og jeg erkjenner at de ikke kan kjenne noen følelse overhodet. Deres egentlige selv ble fordrevet for lenge siden. Narsissisme er på den måten en forsvarsmekanisme. Tanken om at gjerningene må føles og bli forstått, bekreftes av mine erklæringer overfor den fiktive politimannen. Jeg trenger noen som ser min grunngivning. Noen som hører hva jeg har å si. Og som jeg kom fram til i en samtale med en venn, som har lignende tanker i sitt hode. Ofrene må forstå hvorfor de drepes. Ytterst sett er dette en hevn som handler om oss, ikke dem. Det handler om våre følelser. Viktig disclaimer: Dette var altså en redegjørelse av fiktive fantasier, som ikke har noe med virkeligheten å gjøre, og som aldri vil bli gjort til virkelighet. Det er altså meningsløst å straffeforfølge meg, en tenker og kunstner, for fiktivt tankeinnhold jeg bruker i denne psykologiske analyse av meg selv. Den psykologiske analyse av meg selv Bær i hu at alle disse fantasiene jeg har listet opp skjedde iløpet av en halv dag. Resten av dagen var jeg som sagt bevisstløs. Jeg har forsåvidt hatt slike fantasier så lenge jeg har levd, antakelig, men denne gangen var intensiteten i dem større, og de var mer spesifikke med sine nyrestikk og ordgivning. Nytt er de hånlige tilropene jeg kaster over mine ofre. Og da må jeg spørre: På hvilken måte kan jeg ikke være en narsissist med disse tankene? Den overveldende negativiten, volden og vedvarende hevntanker som aldri går bort, er definerende for diagnosen. Vanlige mennesker tenker ikke sånn i det hele tatt, har jeg fått med meg, men det gjør altså jeg. Da spesifikt mener jeg å være en narsissist av den kollapsede typen. Indikasjonen på det er at volden begås i en reaktiv kontekst, i forsvar mot en eller annen krenkelse. Bevismaterialet for narsissisme er overveldende. Jeg har vært sånn all denne tiden, det er sant, men nytt er det at jeg har tatt bort min personlige smertestillelse i form av rusavhengighet. Resultatet er at disse tankene kommer sterkere frem, kanskje som et resultat av ensomhet. Nytt er også at jeg øser av min forakt mot mennesker her på denne bloggen. Før i tiden ville jeg antakelig ikke våget å gjøre det så åpenbart, eller jeg var rett og slett ikke klar over at jeg hadde disse intense følelsene. Nå føler jeg at jeg har ingenting å tape. Jeg vil understreke at selv om jeg nå må se det som overveiende sannsynlig at jeg er en kollapset narsissist, betyr det ikke at jeg ser på mine standpunkter, moralske og åndelige, som feil. Jeg greier heller ikke å føle at det er noe galt med meg, jeg erkjenner bare intellektuelt at det er noe galt med meg. I mine øyne er vanlige mennesker verre enn det jeg er, fordi de har et naivt syn på verden, samtidig som de på en simplistisk måte utøver sin ondskap i det åpne, gjerne gjennom sosial ekskludering, bakvasking og rapportering til myndighetene. Ting jeg selv har fått kjenne på. Selv om jeg føler sterkere enn vanlige mennesker, har jeg mer kontroll på meg selv, og et klart begrep om hva som er rett og galt. I den senere tid har jeg lest en del litteratur av det obskure slaget om tematikken, i mine saumfarelser over internett. Narsissisme er for det meste en forsvarsmekanisme utviklet for å håndtere en traumatisk barndom. Grandiose og ondsinnede (malignant) narsissister har fått drevet sitt indre bort, så de blir å ligne med glatte steiner som aldri greier å kjenne på sine egentlige følelser. Skulle de gjøre det vil resultatet bli kollaps og vrede. Hos den kollapsede narsissisten har denne kollapsen allerede kommet. Man må altså i større grad kjenne på følelsen av fortvilelse som ligger bak de voldelige impulsene. Derfor vil jeg si at jeg lider i langt større grad enn et vanlig menneske. Selvsagt, det er mulig å lide langt mer enn det jeg gjør. Jeg har et realistisk syn på verden. På grunn av det bortdrevne selv hos de grandiose narsissistene, greier jeg ikke å nære voldsfantasier mot dem. Som hos alle narsissister behøver jeg ekstern validering, og det må altså komme fra noen som er i stand til å ha genuine følelser. Det er betegnende å tenke på at narsissisme under sannsynlighet ikke kan kureres. Jeg er altså dømt til å være på denne måten hele livet. Antakelig vil jeg være avhengig av å skaffe meg ekstern validering på en eller annen måte. Jeg vil si at min arresterte utvikling først kom ved tolvårsalderen. Av den grunn tror jeg at jeg har utviklet en større redelighet og rettferdighetssans enn andre narsissister. Man kan teoretisere at tilstanden blir verre, jo tidligere traumet skjedde. At jeg endte som kollapset narsissist var naturlig, all den tid jeg måtte forholde meg til sterk undertrykkelse. Jeg vet forøvrig om en annen, kollapset narsissist som eksploderer i raseri bare man antyder at han er noe annet enn en menneskelig helgen. Jeg er altså noe annet, en mindre syk eller mer avansert utgave, om du vil. Likevel er bevismaterialet fra det indre liv som sagt overveldende. På mange måter er jeg en sønderknust mann, bortdrevet og mislykket på de fleste av livets områder. Grandiose narsissister er ulikt meg, bevisstløse, og vil bare valse løs på sin vei, til valsingen er ferdig. Jeg, derimot, kan aldri få utløp for noe av mitt indre innhold, iallfall ikke som konkrete handlinger. Jeg kan heller ikke utvikle meg videre. Den forakt jeg føler er ekte. Mange forfattere er temmelig narsissistiske, vil jeg mene. Som eksempel vil jeg bruke Kornhullet, som etter min bedømmelse må være en kollapset narsissist i all sin selvrettferdighet. Han poserer for oppmerksomhet, men fråder av raseri om du gir ham snevet av kritikk og latterliggjøring. Ja, ja. Utifra de skriftene jeg leser, er det slik at grandios narsissisme på mange måter er evolusjonelt adaptiv. Det funker. Det er en fast life strategy som gjør at du hevder deg på bekostning av andre. Kollapset narsissisme, derimot, er maladaptivt, og resultatet er de nevnte nerver og lidelse. Hvilken plass kan jeg ha? Jeg tror det må være i kunsten. Mange forfattere er jo som nevnt narsissister. Hvis jeg kan få frem noen av mine indre bilder som estetikk og erkjennelse, kan kanskje noe av min tilværelse rettferdiggjøres. Hvis jeg nå ikke kan skrive, vil jeg i sannhet ha mistet alt. Men jeg vil tro at de indre bilders intensitet vitner om stor kraft. Dessuten er det bra at dette kommer frem. Jeg er ikke her for å være hyggelig, som en variasjon av narsissisten GG Allin: "I'm not here to make anyone happy." I min søken har jeg kommet frem til andre forferdelige ting. Disse kan jeg ikke skrive om i klarhet. Ikke bare er jeg istand til å tenke, jeg er istand til å bruke logikkens, de utledende, og sannsynlighetens øyne på de steder der mine øyne ikke når. Jeg har med det sterke, nesten overveldende mistanker om bakgrunnen for mye av dette, og når jeg mistenker noe, er jeg alltid inne på noe. Dette er å betrakte som indre notater for meg selv. Objektet jeg skulle kaste fra verandaen ble fragått i masketeppet. Fra da av var objektet piggete. Dampen medførte forandring av Viggo Torgersens fotføler, derfor kom rosen frem. Lenge før det var fotfølerne svekket, så sengen på et sykt hus ble leiet, og tilkoblingene ble svidd bort. Jeg er Alexander den Store i mine sentimenter. Det skal innrømmes at jeg har hatt et stigende alkoholforbruk de siste par måneder. Hvorfor det? Ytterst sett tror jeg det er på grunn av en hurtig fremrykkende form for frykt. Jeg står på terskelen til mange ting i disse dager. Splittelse er mitt navn. Selv når det gjelder følelse er jeg todelt.
Jeg har vært hellig overbevist om at jeg fattet riktig valg i ulike deler av mitt liv. For eksempel avgjørelsen om å flytte til Tromsø, valg av studie, og valg av en viss jobbstilling. Det er også valg innen privatlivet man kan tenke på. Så viste det seg at mange av disse valgene viste seg å være riv ruskende feil, fordi det var faktorer jeg rett og slett var blind for. Mitt verste valg var nok å tro at jeg kunne eksistere innen normie-sfæren. Høste alle av samfunnets goder, samtidig som jeg brukte av egne særpreg. De to områder kan ikke enes, og resultatet ble at jeg mistet alt. Resultatet har blitt at jeg ikke stoler på meg selv og egne vurderinger. Ingen andres heller, for den del. Å følge andres vilje er for meg jevngodt med selvmordet, fordi det fører til livsutslettelse, hver eneste gang. Mitt liv og min person er og forblir evig særpreget, dermed blir konvensjonell visdom en altfor vanlig form for gift. Men også mine egne valg er en slags omgåelse av misforhold, av frykt, og et resultat av blindhet. Bær i hu at jeg kommer fra en familie som har som skikk å fatte verst mulig valg, ja, nesten alltid. Man kan nesten si at man burde velge motsatt av det man føler, i så tilfelle. Handle utifra anti-følelse, eller anti-intuisjon. Evolusjonelt sett må noe ha gått galt, så det man føler, mener og tror har blitt veien inn i tap, livslang lidelse, og selvmord. Det er ille når en mann ikke kan stole på egne krefter. Likevel ... En av mine feil er at jeg er for logosentrisk. Jeg må ha definert min fiende før jeg kan ta avstand. For meg var det ikke nok å føle, noe jeg gjorde gjennom hele barndommen. Følelsen er hurtigere enn tanken. Kunne jeg bare tatt hensyn til følelsen. Det er altså ikke nok å tenke, for logikken er det mest misvisende av alt. Ei heller er det godt nok å bare føle og tro. Det må en hardhet til, en fryktløshet og et brennende hjerte. Det må være den rene følelse. Den følelse som er fritatt, eller overser alle former for frykt. Hvis jeg skal si noe til mitt forsvar, er det at jeg ulikt nesten alle andre har blitt født to ganger. Jeg har hatt mine feil, ja, jeg har tatt feil, til og med fortrengt meg selv. Men ulikt nesten alle andre har jeg et ønske om sannhet. Tanken om negativ kapabilitet kommer atter i hu. I Japan eksisterer en maksime som bilde, i form av de tre vise aper. De dekker respektivt for sine øyne, sine ører, og sin munn. Se intet ondt, hør intet ondt, si intet ondt, er påbudet. Men der japanerne ser et godt budskap i denne form for fornektelse, ser jeg, utifra meg selv og intuitiv viten, noe som er ganske ille. De tre apene blir en representasjon av den ganske menneskehet, som ikke vil vite, ikke vil tenke, og ikke vil forstå, fordi dette kan være ubehagelig. Hvor ofte har jeg ikke sett mennesker flykte fra sitt ubehag? Hvor ofte ser jeg dem ikke fortrenge og fornekte? Jeg har kanskje gjort dette selv, men da ofte under innflytelse av disse undertrykkerne. For jeg er ikke egentlig sånn, og jeg vil ikke sitte i denne apeflokk. Jeg er den som vil fjerne fingrene over øynene, ta en gløtt og så vise mitt ansikt. Jeg vil høre, især når monstre ikke brøler i mitt øre. Og historien viser at jeg taler, og taler fritt. Jeg ønsker å vite hva som er sant. Det er mitt forsvar. Jeg står på terskelen nå. Ulikt andre ganger vil jeg ikke defranchise meg selv fra egen vurdering. En gang fikk jeg min mor og bestemor til å velge leilighet for meg. Det var så fint, så fint, sa de. Men så var det ikke fint, fordi de kjente ikke meg. Ganske nylig var jeg og så på en sokkelleilighet i Elverum. Kvinnen jeg var med var fra seg av henrykkelse. Men jeg visste sannheten. Dette var en selvmordskjeller. Jeg har vært i slike kjellere før, og vet. Dessuten vil jeg ikke ha huseierne til å henge over nakken på meg i tide og utide, spesielt ikke når både det første og andre jeg fortalte dem, var en løgn. Men denslags ser og forstår kvinnedårskapen ikke. Hvor jeg hater kvinner og deres såkalte vurderinger! Menn derimot, vel, det er fiender. Jeg vet ærlig talt ikke hvilket kjønn jeg fantaserer om å radbrekke mest. Ja, så det tror jeg på. Ha øynene åpne, og se med egne øyne, for det er kun det blikk som er preget og definert av seg selv som er rent. Så skal jeg lukke øynene og tre over terskelen. Kom så hva som må komme. Selv undergangen er en befrielse, der tilstanden hvor man aldri tar et valg er det verste fengsel. Og kanskje har jeg ervervet meg en slags visdom etter alle disse årene med dårskap og under tyranni. Jeg lengter etter å sette denne visdommen på prøve. Weebly streiket så jeg ikke kunne poste. Tilstanden varte i flere døgn. Dette gjorde at jeg ble impotentifisert. Se, det var et ord jeg fant på. Var jo på en rull og hadde behov for å burste fremover. Istedet endte jeg med å børste. Med en tannkost? På en ost? Kukost? NEI DET ER IKKE SÅNN AT JEG ONANERER MED TANNKOSTEN DIN SYKE JÆVEL!
Anyway ... som den levende mumien Biden spakt pleier å si i demenståka. Selv den dag i dag skriver jeg mye notater. Får vel hente ut momentene fra mitt notatdokument. En av disse dagene var jeg altså å fylte bensin og skaffet en adapter til mobilen. Det i seg selv ble lett kostende over tusen kroner. Jeg kjøpte også fransk brie som jeg spiste med sognemorr, og som jeg skylte ned med mjød. Det kunne ikke vært mer luksuriøst. Satt innenfor en viss ramme vasser jeg i penger. Jeg har selvsagt ikke råd til en bolig eller en sporstbil, men det er alt. Men er det bra at det er slik? Det er egentlig ilden fra likbålet til vestlig sivilisasjon jeg varmer meg på. Før eller siden vil denne ilden være borte. Glør og kald aske kommer ikke til å være nok, og det kommer på bekostning av andre ting. Det fikk meg til å tenke. Mannlig inceldom og samfunnsutstøtelse er på en måte en liten ting, tror du. Men det er som en båt som har sprunget lekk. Mengden vann som kommer inn fra øyeblikk til øyeblikk er kan hende neglisjerbar. Før eller siden vil båten synke. Ingen kan snu utviklingen, heller. Det ville være å innrømme at ingen er like, og at vi ikke kan få våre drømmer. Se på Frankrike, vår endestasjon. Vestlig sivilisasjon døde i en opiumsbule. Jeg gjorde noe ekstremt viktig med Onedrive, mens jeg skrev teksten "Bortvendelse fra ideal." Weebly lagget selvsagt ut før jeg kunne poste. Heldigvis har jeg milevis med bitter erfaring. Copy-pastet alt sammen så gudene ikke kunne sabotere meg. Har hatt noen uheldige episoder med dataen. Noen få ganger har videofiler bugget ut. Ille når det er viktige videofiler. Har vært episoder der dataen ikke vil våkne fra dvale. Dette kan ikke fikses på en lett måte heller. Verst var det når hodetelefonene begynte å avgi skjev lyd. Trodde det var hørselen det var noe galt med, når lyden på det ene øret var litt spakere. Dette ordnet seg da jeg tvinnet ledningen rett, og koblet jacken (ikke minijack) inn og ut. Men likte det ikke. Fikk faktisk nerveanfall. Ble redd for at jeg hadde presset jacken for hardt inn i frustrasjon, skjevt inn, og måtte se om den, altså jacken, var skjev, samt skru jacken fra hverandre og blottlegge minijacken. Men jeg kan ikke la min indre dverg vinne. Hodetelefonene er viktige for meg, men jeg kan ikke erratiseres. Alt er midlertidig. Typen med metalldetektor, han som lette etter ringen sin, får bli et symbol for meg. En påminnelse om ikke å bli min indre dverg. Hadde andre notater også, men det får bli sine egne poster, dersom jeg poster dem, altså notatene. Gjorde meg en interessant observasjon nå nettopp. Var ute og gikk ved en minigolfbane. Der så jeg en middelaldrende type stå med en metalldetektor. Jeg spurte om han hadde mistet noe. Det hadde han, en ring. Det var ikke en giftering, og tapet hadde skjedd for fjorten dager siden. Mens jeg så på, fikk han utslag på den sveipende detekoren, og begynte å grave et hull i gresset med en liten spade. Der nede stakk han en mindre stav som også var en slags detektor, men da var utslaget borte. Når noe går til slike skritt kan man være sikker på at han allerede har finkjemmet hver eneste flik av plenen. Nå leter han under plenen ... Jeg ønsket ham lykke til og gikk videre på min vei. Han begynte å hisse seg opp, og jeg ville ikke at han skulle slå løs på meg med detektoren ... Det er evig sant. Vi skaper vår egen lidelse. Buddha hadde nok rett i en god del, men ikke alt. Det hadde vært langt bedre for den mannen å anse ringen som tapt, og heller kjøpe seg en ny. Det var ikke engang en giftering. Nå må han bruke endeløs energi i sin strid mot skjebnen. Kan hende er dette en viktig lærdom for meg. Jeg har aldri sunket så dypt ned i grådighet og kontrollbehov, med mindre vi snakker om det seksuelle område. Man kan alltid velge å gå videre på sin vei, og være lett til sinns. Lidelse er et valg. Kanskje tar jeg meg dog en tur til plenen og leter litt. Det er jo spennende. Han kan ha mistet den i en sprekk i en av plattformene på minigolfbanen. Jeg er jo kreativ. Kanskje er ringen av gull. Lett til sinns på egne vegne, altså, grådig på det man kan røve. Det er noe riktig ved det. Også evig sant er det at vi er vår egen negering. Hadde forøvrig en ganske sjokkartet podcastlytting her forleden. Gjorde det i en døs, og fikk ikke med meg detaljene. De er nok heller ikke så viktig. Podcasteren begynte å fnise som en skolejente da han snakket om noen prester som var mindre heldige med sitt utseende. En var visst ekstremt kortvokst, men hadde beholdt alle hår. En annen hadde mistet alt håret og hadde et hode som et egg. Var forstyrrende å høre den ukontrollerte latteren, som på en måte ga et direkte innblikk i vedkommendes sjel. Podcasteren er jo black piller og Incel, mener alt er et spørsmål om utseende, men er ekstremt sjåvinistisk på grunnlag av utseende selv. Til og med de verste mobbere og jocks på high school opptrer ikke på den måten. Han har altså blitt et verre monster enn monstrene han kjemper mot hver dag, gitt sin inceldom.
På tilsvarende vis er antirasister de verste rasistene, moralister de mest umoralske. Fyren med metalldetektor er nok snill som et lam ellers, siden en ganske ille egenskap er oppe i dagen. Selv er jeg også ganske sammensatt, men det lunefulle ved meg er ikke umiddelbart synlig. En som er uklok tror med det at det er bare til å valse, men som det har vist seg, da tok vedkommende feil. Edit: For en gangs skyld har jeg gjort som jeg sa. Jeg tok turen innom minigolfbanen og begynte å titte etter høvelige sprekker den nevnte ring kunne ha tumlet inn i. Verandadøren til en av leilighetene rett ved gikk opp, og hvem var det som kom ut? Jo, han som hadde lett etter ringen. Det kunne ha blitt tilløp til å bli pinlig. Heldigvis tar jeg ting lett på sparket, og er meget dyktig til å ro meg i land. Jeg fremstilte meg selv som en bekymret filantrop, og luftet muligheten for at ringen befant seg i en eller annen sprekk. Løgner selges med sannhet, tross alt, og motsatt. Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg slipper unna med disse tingene? Så viste det seg at ringen var blitt funnet. Han hadde fått hjelp av noen, og funnstedet var visstnok ved kanten av banen. Min antakelse var riktig. Ringen var av gull, og verdt noen tusen. En lykkelig utgang, altså. Den som leter skal finne, heter det seg. På et vis er det godt at den massive innsatsen ga resultat. Jeg har jo sagt at jeg vil skjule navnet mitt for google-søk. Denne siden kommer ikke lenger opp på første google-side, men på den andre finner man frem til navnet mitt i kommentar-systemet. Det er uheldig. Det er jo mange instanser hvor jeg kommenterer under fullt navn, men det er bare tre instanser som kommer opp:
Kjennetegn ved tiden Politianmeld alt Å lease på en viss Alice Jeg har nå fjernet mine kommentarer fra de postene, samt fra en annen person som insidensielt også kommenterer under fullt navn. Det kan være uheldig for oss begge. Tidene har forandret seg, og det er jo nå en veritabel insektsverm med angivere, aktivister, journalister, narsissister, informanter, arbeidsgivere, arbeidsfratakere, stalkere, normies, politianmeldere, politietterforskere, familiemedlemmer og terrorpoliti som nå frekventerer denne siden. Kommentarer fra mine meddebatanter vil jo være meningsløse uten sin opprinnelige sammenheng. Andre kommentarer fra andre poster vil også fjernes, hvis så fremt de kommer opp på google-søk. Uroe deg ikke. Alt har blitt arkivert for videre referanse. Ser nå at denne siden har blitt omtrent seks år gammel. Det er lang tid, og vel, alt har sin levetid. Egentlig er mye slik aktivitet på nett en egotripp. Til og med Oryx-bloggen kan etter eget sigende ikke livnære seg på sitt arbeide, selv med sånær en halv million abonnenter, og legger derfor ned. Driver også å følger kanalen Defense Politics Asia. Fyren er utbrent. Han sier at det ville være utenkelig å drive på i ti år. Likeledes tror jeg snart denne siden har utspilt sin rolle. Det er grenser for hvor mye man kan drive med det samme. Ikke for det. Da jeg startet denne siden, var jeg fortsatt preget av en slags håpefull uskyld. Nå forfølges jeg, noe som tar bort friheten, en frihet som stort sett var hele poenget med siden. Jeg burde ha hørt på min personlige spåmann, som fortalte meg at jeg måtte holde min personlige identitet skjult. Ikke så å forstå at siden brått vil tas ned, og jeg vil fortsette å skrive her fra tid til annen. Men jeg tror ikke jeg vil betale for nye fem år, slik jeg nylig gjorde. I tidens løp kan dette stedet forsvinne. Innen da vil jeg ha arkivert alt sammen. Alt innhold på blogg, alle kommentarer, som jeg nå delvis har berget, samt sideinnholdet og sidens struktur. Saken er at jeg ønsker meg en ny side, med en litt annen profil. Jeg trenger et sted å fremme min kunst. Da kan det være greit å stenge dører så alt ikke ender som kaos. Likeledes så er det nok visse identiteter på nett jeg bør fjerne meg fra. Så ja, dette stedet vil fortsatt være aktivt, men sluttfasen nærmer seg. Ser også at navnet mitt bringer opp en eldgammel blogspot-side knyttet til google, hvor jeg siterer William Blake angående nakne kvinnekropper. Problemet er at jeg har glemt epostadressen jeg brukte til den siden, samt eventuelt passordet. Kan kanskje lete litt. Google er neppe medgjørlige om jeg bare sier at jeg vil ha den stengt. Ikke så å forstå. Er en del uheldig materiale av meg ute på nett i form av gamle avisartikler og lignende, men min frykt er jo at normies skal finne mine rants når jeg søker på jobber, bosted og lignende. Småligheten til disse monstrene er jo ubegrenset. Som kunstner må jeg bli en persona, og ha sterke grenser mot de som urettmessig vil ha innpass. Mine venner er få. Våre kniver er skarpe. Kunsten er lang. Tiden kort. Noen få ting. Jeg har fått laget en duplikatkopi av noen viktige saker med min nye disk. Den nye disken er akkurat den samme som den gamle, bortsett fra en ting. Kabelen er USB-C fremfor ordinær USB. Heldigvis har jeg er dings som konverterer. Utover det kan jeg selvsagt bytte kabel, men ikke når jeg tar duplikatkopi. Alt forløp smertefritt, bortsett fra en fil som ikke ville kopiere over på skikkelig måte. Gjorde dette manuelt. Da jeg kjøpte disken, kjøpte jeg med en strømledning til min gamle mobil. Den passet ikke, siden den var USB-C i hver retning. Hadde inntrykk av at det var det jeg trengte. Det jeg egentlig behøver er antaklig en USB-A til en ordinær USB, samt en dertilhørende strømadapter. Får stikke innom en mobilbutikk og gnåle om dette når jeg en dag uansett har ærender. Det er også et sett med kule skjorter jeg kunne tenkt meg på Dressmann. Har dem fra før, ikke sant. Men det har vel gått ut på salg for lenge siden.
Jeg har også slettet min konto på Godaddy. Jeg har andre mål. Jeg har fått forent alle mine passord og flyttet dem til et høvelig sted. Og jeg har slettet en duplikatmappe, samt jobbet mer med evighetsprosjektet som nå nærmer seg slutten. Ting går fremover, men det tar tid. Tid er altså prisen man betaler. Det var en tid (heh) jeg ikke kunne betale med tid engang. Forskjellen er at jeg har begynt å normalisere og stabilisere min livsførsel, fra et ekstremt og nødvendig ytterpunkt, til noe jeg kan fungere i. Etterhvert vil kreftene forøke seg. Jeg har ervervet meg noen lærdommer gjennom livet, og benytter dem nå. Uff, oppgavelinjen for Windows 10 ble plutselig gjennomsiktig, uten at jeg hadde bedt om det. Dette etter en slags dataglitch på skjermen. Det var en tilsvarende glitch som tilvirket kræsj da jeg spilte av viktige filer for litt siden. Kan som kjent ikke oppdatere drivere, da jeg ikke vil registrere meg per nå. Vet heller ikke om det er noe galt med hardwaren.
De gode nyhetene er at alt sammen forsvant ved restart. Det gikk tilbake som det var før. Men fant ingen instruksjoner på nett som forteller meg hvordan jeg justerer dette. I farger har jeg tydeligvis valgt en setting for gjennomsiktighet, men det er alt. Om Windows 10 er ille og ulogisk, er Windows 11 et helvete. Ingen av bruksknappene, som kopier, er engang umiddelbart tilgjengelig. Vil holde meg langt unna og håpe på noe bedre. Liker som sagt ikke denne ulogikken. Jeg er antakelig en kollapset narsissist Jeg har tenkt en del. Det synes meg nå en logisk mulighet at jeg skal være en narsissist, da av den kollapsede typen. Jeg har vinglet en del mellom standpunkter og vil gi mine avveininger for og imot. Bær i hu at det er kjensgjerninger og detaljer som må utelates i denne min personlige disputt. Det er også detaljer og dybdegåelse av diagnosen jeg heller ikke kan gå inn på nå. Min avveining er av personlig art og utgjør ikke en akademisk avhandling. Saken er at jeg har blitt valset på hele livet av narsissister av verst tenkelig sort. Det ville være unaturlig om jeg ikke skulle utvikle forsvarsverker, et falsk selv, som siden det er et speilbilde ikke kan næres og ikke kan kjenne empati, verken for meg selv eller andre. https://www.narcissisticabuserehab.com/false-self/ No matter how masterful it may be in its manipulations, the false self is a solitary figure. The consequence of this disconnected existence is that the false persona is prone to binging on poor substitutes for unconditional love and acceptance i.e. alcohol, narcotics, sex, gambling, work, gaming, adulation, people, etc. Dette burde få alarmklokkene til å gå, gitt at jeg har vært preget av sterk rusavhengighet hele livet. Grunnen er kanskje at jeg finner meg selv utålelig, en form for narsissistisk selvforakt. Jeg hadde jo en bestevenn da jeg vokste opp. Vi hang sammen som erteris og utviklet endog vårt eget språk. En av frasene jeg brukte hver gang noe galt skjedde, var: "Jeg hater meg selv." Kanskje var dette alltid den direkte sannhet, rett fra barnemunn. Min oppvekst gjorde at jeg aldri kunne fremhevde mitt ego. Som siden sier: The child who develops a collapsed false self learns to obtain the conditional love of their caregiver(s) through compliance and submission. Pleasing their caregiver(s) keeps them safe from harm and so their best defense is to be infinitely agreeable. To survive in the dysfunctional family they must show up as vulnerable, weak, and co-dependent. They are only acceptable if their ego is collapsed. Hva er argumentene mot et slikt standpunkt? Vel, jeg er ikke spesielt manipulativ eller mishandlende. Jeg har aldri mishandlet noen verken fysisk eller psyskisk, selv de gangene jeg har hatt muligheten. På barneskolen gikk jeg med en type som var ADHDer og mobbeoffer. Ved alder 18 fortalte han meg at jeg var den eneste som ikke hadde tatt del i mobbingen. På den annen side, min autisme gjør at jeg ikke tar del i sosiale spill, og at jeg som gradsforskjell, men ikke vesensforskjell, unnlater å bry meg stort om sosial status. Som de fleste andre mennesker liker jeg å hevde meg og trykke andre ned, til en viss grad. Jeg gjør det bare mindre enn andre mennesker. For det meste beveger jeg meg i en verden der jeg lik en alfahann spør meg: Er det sant? Er det ikke sant? De fleste andre mener bare det de har fått sosial tillatelse til å mene. Autister og alfahanner er som kjent de eneste som bryr seg om sannhet og virkelighet. Ja, noen ganger tar autister og alfahanner feil. Poenget er at de er de eneste som prøver. Alfahannen dreper feil fiende og autisten skjærer som transe av seg ballene. Denne siden bringer inn et forbehold: psychcentral.com/disorders/narcissistic-personality-disorder/covert-narcissistic-abuse Not everyone with a narcissistic personality engages in abusive behaviors. And not all abusive behaviors, covert or not, are a result of narcissistic traits. But some people with covert narcissism do engage in actions that can be considered manipulative and toxic. Hoveddelen av mitt traume skjedde rundt alder 12. Det er mulig at jeg med det har utviklet et sterkt indre moralsk kompass, som en 12åring er istand til, men at jeg har feilet med å utvikle meg følelsesmessig utover det. Jeg vil understreke at mitt problem ligger i amputert følelsesmessig utvikling, ikke i intellektuell erkjennelse. Selv om jeg skulle ha dette problemet, vil jeg fortsatt mene det jeg mener om dette og hint. Det er her tale om en personlig fallit, ikke at alt jeg har tenkt og gjort på noen måte skulle være ugyldiggjort. Ikke manipulerende? Det er hva jeg sier. Men store deler av mitt liv, ja, hele mitt livsgrunnlag er basert på utnyttelse og manipulasjon. Saken er at jeg mener meg berettiget til å stjele hva som helst, og at jeg burde få ubegrensende priviliegier i nesten enhver sak. Fordi jeg er spesiell, et offer, og har spesielle behov, som ytterst sett er til alles beste ved sin oppfyllelse. Manipulasjonen har bare blitt mer sublimert og passivt aggressiv, siden den ikke kan gjøres direkte, gitt mine undertrykkende bødler. Ikke mishandlende? Men min seksualitet er preget av en ekstremt sterk sadisme. Hovedsaklig rettet mot kvinner, men ikke bare det. Hengninger, halshugginger og pålespidding av kvinner får blodet til å brenne hos meg. Antakelig fordi jeg med det hevner meg mot min mor og alt kvinneslag forøvrig, som svek meg grovt. Grupper av menn som blir kastrert og menneskeflokker som blir kokt levende går også an. Mishandlingen har bare blitt flyttet til annet nivå. Jeg kunne ikke hevde meg i verden, så jeg hevner meg i ånden. Med det negeres mine ankepunkt og forbehold. Nå kommer de mest direkte beviser og anklager mot meg selv. Jeg er ute av stand til å respektere noen. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har respektert en eneste av mine personlige venner. Det er alltid en eller annen tvil eller forbehold som gjør at jeg må rynke på nesen overfor vedkommende. Folk kan gjerne ha sterke trekk som jeg beundrer. Men de har alltid svakheter jeg nærer forakt overfor. Med det kan jeg aldri gi noe menneske min tillit eller respekt. Ytterst sett, i henhold til diagnose, skjer dette fordi jeg ikke kan respektere meg selv. Som sagt mener jeg at jeg er berettiget til endeløse privilegier, at andre ikke kan forstå meg, gitt mine særpreg og eneståenhet, og at andre for all del ikke bør lesse sine problemer på meg, siden jeg strir med ting de ikke engang kan forstå. Med det blir min evne til å utvise empati overfor et annet menneske, begrenset. Det er kanskje redusert til 12årsnivået. Jeg forstår når noen har fått hjertet revet ut, slik jeg en gang gjorde overfor en pike, men ikke stort mer. En gang i tiden var det en kamerat som hadde gått i dass i kjærlighetslivet. Jeg sa rett ut til ham at jeg ikke kunne kjenne sympati mot ham. Hvorfor? Fordi han var mer seksuelt vellykket enn meg. Det ville blitt som en rullestolbruker skulle kjent sympati mot en løper med vondt i storetåen, sa jeg. Dette er også et kjennetegn på kollapset narsissisme. Man veier for og imot, istedet for å være tilstede i situasjonen og gi uforbeholden aksept. Mine tanker om hevn er ubegrenset. Det betyr ingenting om noen har krenket meg for 20 eller 30 år siden, jeg ønsker fortsatt å skyte dem i munnen. I militæret var det en type som sparket løs på støvlene mine (med meg i) Jeg ønsker å ta livet av ham og hans familie med klubbe, enda i dag. Ved alder 16 var det noen jenter som hånte meg på en smertefull måte. Jeg nærer et personlig hat og en avstandstagen. Det ville vært en fryd å sparke dem ut i kulden på det grunnlag, fikk jeg muligheten. Situasjonen gjøres ikke bedre ved at en av dem tok parti mot meg i voksen alder, da jobben ble tatt fra meg. Tilgir jeg? Nei. Ironisk nok greier jeg ikke å kjenne noen hevntanke eller engang en følelse mot min verste bøddel. Antakelig fordi jeg erkjenner at dette er en automatisk robot, en maskin som ikke kan føle noe uansett, fordi han er en narsissist som antakelig fikk utslettet selvet fra spedbarnsalder av. Som jeg var inne på i en samtale med en venn, hevn er personlig og vedkommende må forstå hvorfor han eller hun drepes. Så jeg ville antakelig nøyet meg med å blotte roboten ut av eksistensen, uten tortur. Ikke så for de som kan føle noe. La meg utdype litt hvordan mine hevntanker arter seg. Jeg har en stor tålsomhet, men overskrider du en viss terskel, blir du min personlige fiende for livet. Hvis du krenker meg på en betydningsfull måte, vil jeg alltid ønske å løfte ditt barn etter ankelen foran deg, og langsomt skjære over strupen til barnet. Hvorfor? Men dette var det jo du som gjorde, du som besørget. Å krenke meg er et valg. Ikke ta det valget. For meg er det en utilgivelig forbrytelse at noen sex-partner ikke skulle være jomfru. Fordi dette krenker min personlige ære. Det vil alltid være et smertepunkt at en mann fikk mer enn meg. Av den grunn planla jeg å fortelle en kvinne at jeg aldri hadde elsket henne, i et scenario der vi hadde blitt gift. Denne følelsen er gjennomgripende og kan ikke forhandles om. En kvinne som ikke er jomfru er uren og har gitt bort seg selv til en eller annen usling. Hvorfor skulle jeg noensinne godta det? Det skulle anta at jeg var en svekling. Det endelige bevis er at jeg alltid har levd i en fantasiverden. Jeg har alltid ment at jeg er spesiell og utvalgt. Jeg har ment at jeg er utvalgt til en god skjebne. I det siste har dette blitt invertert til at jeg har blitt utvalgt til en spesielt ille skjebne. Med et følger det at jeg er unik, at jeg har spesielle evner, og at jeg taler med guder og ånder. Alt jeg behøver er å få evnene og kraften ned på jorden. Det var på det grunnlag psykologene ville diagnostisere meg som schizotypal. De måtte nøye seg med å diagnotisere meg som en lett autist. Men jeg er mer enn en autist. Mitt høyeste ønske er å få en seier eller prestasjon som ikke kan benektes. (fordi alt ved meg har blitt benektet) Dette på flere områder i livet. Seksuelt og åndelig sett. Tanken om å vinne som atlet var vel mindre plausibel. Men så også, med det andre. Virkelighetens vegger har skrenket seg inn. Da jeg først ble forfatter, fantaserte jeg at om ansatte på universitetet utviste andektig respekt da de leste mine verker. Jeg skulle sitte på daværende Avalon for å signere bøker. Utenfor skulle det være en lang kø i regn, sludd og kulde. Jeg ville signert bøkene med en foraktelig mine overfor disse mine hutrende fans. Saken er at jeg ikke kan skrive med mindre jeg får feedback og reaksjoner, eller det er del av en storhetsfantasi. Tilbake i 2013 gikk jeg jo i dass med min forfatterkarriere. Jeg fant at jeg ikke kunne akseptere å skrive romaner som aldri ble lest og aldri ble forstått, og som kun ble stuet vekk på biblioteket dersom de mot formodning skulle bli antatt. Men jeg kunne skrive ...om jeg på Facebook kunne se navnet på hver leser av mine innlegg. Hundrevis av dem, og derfor skrev jeg. Jeg er altså avhengig av narsissistisk feed, en feed jeg stort sett ikke kan hente direkte. Hva betyr alt dette? Narsissister er mine verste fiender, det er sant, fordi de har tatt alt fra meg. Min ungdom, min kropp, til og med min forstand, og fordi de som grunnvesen, tar. Jeg skyr dem som pesten. Dette gjenspeiler også mine reaksjoner fra 2016 av, da en kollapset narsissist trigget et raserianfall som varte minst et halvt år. Samtidig har jeg alltid vært en narsissist selv. Med det er jeg ute av stand til å gi noe, fordi jeg er et blødende sår og et svart hull. Interessant nok skrev jeg som aforisme at jeg ikke vil ha den kvinne som vil ha meg. Hvorfor det? Dette er jo min selvforakt. Kvinner gjennomskuer meg. De ser hvor selverisk, kvinnehatende og undergravende jeg er. De eneste kvinner som vil ha meg er det noe særdeles galt med. (De er sjeldne). Dette visste jeg jo for svært lenge siden. Jeg har opplevd at kvinner har flyktet ut av rommet etter at jeg kysset dem og de hørte på mine uttalelser, som viste min kjerne. Hvis vi går inn på det esoteriske og den dype viten, høstet fra kilder jeg ikke vil gå inn på nå ... Fordi jeg ikke kan få det jeg vil ha i verden, har jeg tatt avstand til min egen kropp, seksualitet og behov. Jeg har satt meg selv i limbo med det vesle som er igjen av mitt liv, fordi jeg ikke kan få noenting av det jeg egentlig ønsker meg, da som forsterket ønske. Det vil bare være halting og arr, noe som er uakseptabelt. Heller da, utslettelsen. Kollapsede narsissister er nært selvmordet, noe som har vært en gjenkommende tematikk i det siste. Det jeg tenker er at min personlige fallit på dette stedet ikke bare skyldes depresjon, ensomhet, nerver og manglende dopaminnivå i hodet. Jeg har hørt om folk som skriver bøker med 1/4 del av hjernen manglende, for helvete. Nei, det er snakk om en form for narsissistisk kollaps. Fordi jeg ikke på en plausibel måte kan opprettholde mine livslange fantasier, gitt av meg av min mor som erstatning for liv og verdighet, og fordi jeg ikke får noen feed fra andre mennesker, gitt den nevnte ensomhet. Resultatet er kollaps i livsprestasjon og det vinkende selvmord. Min mor har uttalt at min utslettede seksualitet ikke var så farlig, og at skrivingen var min hevn, fordi dette var det usle hjørne hun unnet meg. Det var komfortabelt, for henne. Min løsning er som så meget annet ved meg, tofold. Det jeg tenker er at jeg overfor andre narsissister er heldig, gitt at jeg kun ble amputert fra tolvårsalderen av. Jeg kan altså videreutvikle den indre tolvåring, og lære å kjenne empati med meg selv og andre, dog med store utfordringer. Mange hevder at narsissister aldri vil kunne hente tilbake sitt fordrevne selv. Det er så. Kanskje er jeg dog en av dem som kan det, siden jeg først ble innhentet ved terskelen. Den andre del av løsningen er å gi meg selv feed, ved å bli notorisk og en folkefiende. Man skal aldri avsløre sine planer, men jeg har konkrete ruter inn dit. Kanskje kan kombinasjonen av disse to ruter, feed, blod og livsoverskudd, som jeg stjeler, og erkjennelse, føre meg til noe og noen som gjør noe, utøver noe. Slik det er nå, er det ingenting. I min ensomhet på dette stedet, mistet jeg alt, til og med mine fantasier og ønsker. Sol invictus var min religion, storhetsfantasi og oppmerksomhetssøken i ett, og det er det eneste som gir meg liv. Så jeg må gi meg selv liv, og noen nagler av jern som spikres inn i virkeligheten. For å vektlegge mine ord, her er noen screening tests for kollapset narsissisme som jeg tok: Testen finnes her: www.idrlabs.com/covert-narcissism/test.php Dette er en annen, mer utarbeidet test: much-less.github.io/mcns-test/ Jeg er ute av stand til å gjøre noe med mindre det er preget av sterke følelser og sterk vrede, selv denne teksten. Derfor koster alt jeg gjør meg mye, direkte livsblod, og sånn har det alltid vært. Derav min lammelse, for jeg får ikke engang til å mønstre vreden, gitt min utstøtelse. Men her er kjernen. En narsissist kan aldri bli bedre, sies det av de vitende. Så jeg ønsker meg fortsatt oppreisning, hevn og storhet. En mann kan bare være det han er. Ingenting annet, og ikke deg. Nietzsche sa at kun den som ikke fryktet hans mørke kunne få hans gaver (parafrasert) I mitt tilfelle: Hvis du vil ha mine blodrøde kronbloder, vit at de har blitt til utav ekte blod, og at rivende torner endeløst omgir meg. Disse tas aldri bort. Fordi smerten fra det opprinnelige svik aldri går bort. Edit: Det skal legges til at jeg i mine første (egentlig andre) bokverk skrev om et tospann som narsissister, dette i form av en manns og kvinneskikkelse. Dette uten at jeg selv erkjente narsissismen i selv mine skikkelser, og uten at jeg erkjente bakgrunnen, som var en direkte gjenspeilning av tilstanden. Klarere vitnesbyrd får du ikke. Før den tid hadde jeg antakelig ikke blitt subvertert av ondskapen, psykologisk sett. Jeg måtte brytes ned over tid for i det hele tatt kunne leve med monstrenes nærvær. Dette var noe jeg selv valgte, utav hensyn og kjærlighet. Det var feil valg. Jeg burde ha elsket meg selv. Hva gjelder min egen kollapsede narsissisme, sier disse testene at noe av det kan være overlappende med introversjon og neurotisme. Det er så, men bevismaterialet mot meg selv er overveldende, hvis vi tar den overveldende negativitet og aggresjon i betraktning. Et annet, mørkt sidenotat er at andre frø ble beskyttet av sin pater, det ble ikke jeg. Spilte superviktig fil ble mas fra gudene. data kræsjet. likte det ikke. nå vet jeg ikke om superviktig fil er korrumpert av gudene likte det ikke. velkontrollerte fil mot fil og den var eksakt, men kan ikke erstatte fil med fil, fordi det kan forandre metadata. Kunne ikke forstyrres på dette viktige punkt og liker det ikke.
Uff, strømmen gikk på hoveddatamaskinen, uten at verken skjerm eller forsterker eller noe annet ble slått av. Var rundt området med støvsugeren, men var ikke borti noe. Mulig at vibrasjoner gjorde at strømledningen mistet kobling. Ille, for jeg spilte en sang, som ble avbrudd midt i. For å hevne meg på gudene og sikre meg mot bolverk måtte jeg restarte datamaskinen to ganger, slette alle sangene fra akkurat den spillelisten, og laste spillelisten pånytt. Liker det ikke. Min surge protector skal beskytte meg fra dette utenfra, men denne gangen kom det innenfra. Snikende korrupsjon av filer er det verste jeg vet. Jeg sjekket. Den nye og gamle versjonen av sangen har akkurat samme antall byte.
I forbindelse med et prosjekt har jeg revisittert et musikkalbum fra min barndom. Knudsen og Ludvigens "Juba juba." Må si at det er noen slagere der, noen av dem laget med en overveldende kreativitet. "Spøkelsestoget" og "Måneland" kommer til tankene. Men woke-monstrene har vært og herjet også der. Håper ikke de har sensurert noe annet, men tittelen på sangen "Negermarsj" har blitt forandret til "Jeg synger fistel." Når man hører sangen, har de faktisk klippet og limet ut de relevante delene som lyd, ødeleggende sangen fullstendig. Ordene til Mark Twain kommer i hu. Sensur er å nekte en mann å spise biff fordi en baby ikke kan tygge den. Men det er selvsagt mer der. Man kan klassifisere woke-ideologien og alt ideologisk og sjelelig dertilhørende som en form for anti-estetikk. Alt de rører ved, ødelegges jo, og ideologien har også det stygge som endemål, all den tid det er en form for slavemoral i opprør mot det vakre. Som Nietzsche sier det, estetikk er den eneste form for etikk. Dette har han fra de gamle grekere, som mente at noe ikke kunne være godt med mindre det fører til det vakre. På grunn av valgene spesielt til vår foreldregenerasjon, blir skjønnhet og noe godt resultat mer og mer umulig. De dårlige valgene fører til det stygge, eller ingenting. Før vestens endelige undergang er en realitet, vil også titler som Ambjørnsens "Hvite niggere" også sensureres, noe han intuitivt allerede har fattet og forsøkt å sikre seg mot. Det nytter ikke. Roald Dahls bøker ble jo rasert, enda han hadde stadfestet at forandring av materiale var en uting. Jeg har ingen respekt for denne oversosialiserte form for menneske. Sjeletomme ideologiske roboter er hva de er, og de har blitt programmert til å jakte ned skjønnheten inntil siste blonde pike er fjernet fra jorden. Og hvem har programmert dem, tror du? Det overlater jeg til leseren å finne ut. De gamle vedere hadde rett. De som er båren to ganger og har hatt en åndelig fødsel er svært fåtallige. Før fylte de sjeletomme diverse funksjoner. Nå har de gått i ondskapens tjeneste. Den morsomme originalen av Negermarsj Den estetisk og musikalsk raserte woke-utgaven
Jeg skal ikke skrive så mye vettugt akkurat nå. Det er det uansett en stund siden jeg har gjort på denne siden. Det kan synes som jeg lever opp til Duttons beskrivelse av "Cost of decadence crisis." Jeg lever like dekadent som verste form for britisk arbeiderklasse. Den eneste forskjellen er kanskje at jeg ikke er massivt overvektig, og at jeg ikke har sex i offentlighet med hvem det skal være. Det er vanskelig å komme utav det også. Nå som jeg har fjernet ondene i mitt liv har et massivt tomrom kommet opp. Dette tomrommet må ad nødvendighet fylles av noe. Jeg er forsåvidt svært lite sosial akkurat nå og i tiden fremover, og da er det ille at familien maser. Vil forholde meg til minst mulig. En dag med sosialt mas er en dag for mye.
Ble forsåvidt mast på mens giftstoffer i form av kjøkkenspray lå i kummen, noe som jeg gjorde at jeg ikke fant en nøkkel og måtte puste inn luften på kjøkkenet, når jeg ble tvunget til å lete etter nøkkelen, ikke sant. Likte det ikke. Nå er jo hjernen forgiftet av aerosoler. Nå må jeg altså leve med redusert IQ og dø av hjernekreft fordi noen måtte mase på meg over telefonen. Maset er forsåvidt sitt eget onde som bringer egne onder, noe jeg ikke ønsker å forholde meg til, da problemene allerede er for store. En mulighet ville vært å ta opp jogging, men kneet plager meg. Jeg har jo tenkt på dette med kickboksing, men det er kan hende en massiv cope. At treningssenteret ble stengt var en massiv tragedie for meg, siste dråpe på dette stedet. Men jeg kunne altså sluttet å sutret og jogget. At jeg ikke gjør så viser at problemet ligger hos meg. Drikking og hurtigmat råder grunnen. Veksle på disse dag for dag. Gjenta. Det slo meg at jeg på mange måter lever som Huma fra Dragonlance-serien. Etter at han døde, vel å merke. Jeg er jo ingen levende helgen. Da ble han tildelt en hageplett av gudene hvor det var meningen at han skulle tilbringe evigheten. I den hagen var det noen ubeleilige hauger, gitt at han hadde vært litt for stolt, og i det fjerne kunne man høre skrikene fra folk som ble straffet. Men alt i alt var det ganske greit der. Det var bare svært lite som skjedde, så han ble bare gående rundt og vanne blomster. Gudene kunne i det minste hivd med litt vin og noen horer, etter alt han hadde gjort for dem. What gives? Men de skjønte vel at han var lawful good og derfor nøyde seg med lite. Jupiters digre kuk ønsker vel å ha samtlige horer for seg selv, og gir dem ikke bort med mindre det er absolutt nødvendig. For min sin del orker jeg ikke å bearbeide min egen hage, og jeg skulle gjerne hatt disse forespurte horene. Eller helst feer. Men da måtte jeg vel tjent noen kaos-guder som så seg nøyd med det jeg gjorde, og da er ikke en slapp hage og stillstand godt nok. Kvinner kommer bare dersom man fyrer løs med flammekaster i et eller annet kaos-helvete. The path to ruin, that is the way to hell. Forsåvidt har en helt ny og intens fantasi entret mitt hode. En som på et vis er mer ekstrem enn alt annet. Det er interessant. Men disse tingene farer forbi meg som impulser og bilder. Det er svært vanskelig å få det nedskrevet som sammenhengende narrativ. Jeg skal si hva det er også, da det forsåvidt er interessant. Fantasien innebærer en kvinne som trygler en mann om å langsomt skjære av henne hodet og plassere det ulike steder, på bymurene, svaiende fra saddelen, eller simpelthen på hennes bak, men denne forespørselen forekommer bare som seksuell lek. Det er altså ikke meningen at han egentlig skal gjøre det, ikke sant, det er bare det at hun, og ostensibelt han, tenner på tanken. Jeg er ikke engang sadist av den stygge og mørke typen (også kalt narsissister). Jeg er fremfor alt en estetiker, der de vil seg det stygge og anti-estetiske. Det er bare det at jeg er ekstremt kreativ, ser det estetiske i alt, og liker ydmykelse. Derfor pervaderes mitt sinn av disse fantasiene som jeg enn så lenge ikke greier å gjøre noe med. Kanskje en dag vil jeg kunne sette noe av det ut i livet, eventuelt ut i sivet, som faktisk spennende seksualitet, eller i form av kunst. Til og med filosofisk sett er det interessant. Min psykologi er jo ... vel ... hva kan jeg si? Kanskje er grunnen til at jeg er så selvmotsigende og udefinerbar at jeg stadig går gjennom hver en tilstand du kan tenke deg, hurtigere enn hos noen annen. Du kan ikke stave morderisk eller selvmorderisk uten 'mor.' En gang møttes to av mine venner som aldri hadde møtt hverandre før. Den ene var ISTJ, den andre INTJ. INTJen fortalte etter fem minutter var gått at han fantaserte om å voldta noen med gaffeltruck. ISTJen trakk på skuldrene til dette, og ble overhodet ikke satt ut. Åpenbart at ISTJen uansett er vant til meg, og at INTJen ikke var en innleid figur som skulle late som han var min venn, for du kan ikke finne på disse tingene. Virkeligheten, mitt liv og de og det som omgir meg er sprøere enn noe du kan finne på. Selv foretrekker jeg ikke å bruke slike hjelpemidler. Kanskje en vinsj for å svinge et garn med vaksinerte ned en silo med kokende vann, for der omdannes til lim. Man må jo tenke rasjonelt og litt på nytteverdi, i tillegg til bare underholdningsverdi. Tanken om å koke og kappe opp mennesker er noe av det som gir livet mitt verdi ... men her er greia, det er selvsagt alltid av ulike grunner. Noen ganger et uttrykk for mishag, andre ganger ... et uttrykk for største velbehag. Her er også greia. Alle er egentlig sånn (slik en mann er, slik ser han) De vet det bare ikke. Eventyret om snøhvit er jo oppfunnet, og der skulle vel jegeren skjære ut hjertet hennes. Man fant på dette fordi tanken er besnærende. Bare genier som meg ser dypt og bredt nok, og for dette blir vi hensatt på en hageflekk. What gives? De kunne i det minste slengt ved noen horer. |
Author
Tenkeren som kan tenke og siste sannferdige mann i vest. En større erotiker enn Sokrates og Sade, og den som har utkjempet kriger lenge før noen kunne forstå og akseptere at det var en krig. Det skrikende blod og skjebnen, det er Tranås Categories
All
Archives
November 2023
|