TRANAAS - Blogg

Romerriket 2.0

11/28/2019

Den med litt perspektiv forstår at vestlig sivilisasjon har blitt Romerriket 2.0. Jeg kan hjertelig anbefale denne serien, det sammenfaller med mitt libertarianske (med en del forbehold) verdenssyn også.

Den eneste kritikken jeg har å komme mot serien som sådan, er at man står i fare for å forveksle årsak og virking når det gjelder influasjon og graden av gull og sølv i mynter. Det kan hende man reagerte på ytre hendelser, og måtte tenke i et kortidsperspektiv fremfor langtidsperspektiv. Ingen mann på en øde øy bygger seg en fiskeskøyte før han fisker. Østromerriket ble kan hende tvunget til å forringe sine mynter.

Dessverre er erkjennelsen om at statsmakt ikke kan skape velstand, bare forbruke den, fremmed for den gjengse befolkning. Den italienske restauranteieren som ble intervjuet mente til og med at regjeringen burde hjelpe ham å åpne flere restauranter. Neppe filmskapernes hensikt at han skulle si det, men bordet fanger når de først hadde laget det glamorøse intervjuet med noen de var på god fot med. Venner blir gjerne sure hvis du trekker deg.

Serien gir på en måte begrepet om gull og sølvalder ny betydning. En annen kritikk er at penger tross alt er en ekstensjon av noe annet, og det er voldsmakt. Paradoksalt nok, jo mer kontroll myndighetene ønsker seg, jo mindre kontroll får de. Man må alltid ha et reservoar av energi, voldsmakt og penger som er fristilt, og dette er det kun kulturen som kan bidra med.

Venstresidens sensur og underhåndsmetoder

11/22/2019

Fra 57:48 i denne videoen kan du høre om venstresidens sensur og underhåndsmetoder også i akademia. Jeg har markert tidspunktet. Alle deler av samfunnet er gjennomsyret av denne korrupsjonen. Har du feil meninger blir du fratatt arbeidsplass og enhver plattform å publisere på. Befolkningen er som vanlig bevisstløs. Jeg har gitt opp tanken på at noe kan reddes. Flukt og fraskillelse er eneste utvei. De får ikke noe annet fra meg enn forbannelser den dagen de innhentes av en velfortjent skjebne, og jeg skal ikke løfte en finger for å hjelpe dem.

Tilbakemelding fra Filologen tidsskrift

11/19/2019

Fikk denne tilbakemeldingen fra Filologen tidsskrift. Bidraget var fra romanen "Ikke engang Gud."

Re: Tekstbidrag til Filologen R. 4/19

Hei Øystein,

og beklager det forsinka svaret. Vi har nå sett over bidraget ditt, men vil dessverre ikke trykke det i det kommende nummeret.

Du skriver levende, uten tvil, og teksten ser ut til å komme fra et stort og referansetungt materiale, noe som ikke er særlig overraskende, da du opplyser om at dette er fra en påbegynt roman. Utdraget blir likevel litt vel adspredt, langt og fjernt for temaet i denne omgang. Utdrag generelt er til tider vanskelig, da deler ved teksten som for forfatteren er åpenlyst, men kanskje implisitt, gjerne faller bort for leseren.

Når det er sagt, så må du ha all lykke med romanskrivinga, også håper jeg du vil sende inn tekst igjen ved en senere anledning.

På vegne av redaksjonen,

Fra nå av gjør jeg det til en vane å sende en takkemelding for alle tilbakemeldinger jeg får. Så er det bare til å rulle opp ermene.

Min tilstand

11/12/2019

Jeg har en tilstand, et syndrom. Denne tilstanden gjør at jeg alltid må si og fremme sannheten. Dette er et slikt utslag:

Tilbakemelding fra Lasso

11/8/2019

Fikk denne tilbakemeldingen fra Lasso:

Grunnen til at vi ikke har tatt teksten din videre til redigering, er at den, slik vi leser den, ikke hovedsakelig omhandler litteratur. Det slo oss at den heller burde vært sendt til et filosofisk tidsskrift som beskjeftiger seg med disse tingene. Vi leser teksten som et filosofisk prosjekt, heller enn et litteraturfaglig prosjekt/litteraturessay. Den skiller seg ut fra vår profil og hva vi vanligvis publiserer, både innholdsmessig og formmessig. Vi stiller blant annet noen krav til referering av anvendt litteratur. Et sted parafraserer du feks. Nietzsche, men det er ikke etterprøvbart fordi du ikke gir noen henvisning. Vi valgte å avslå teksten, fordi vi vurderte det til å være for mye arbeid for å få den til å passe inn i Lassos profil - som er litteraturvitenskapelig. Ellers vil vi berømme deg for et godt og egenartet språk, samt at vi ser at teksten er gjennomarbeidet og velstrukturert.

Vi ønsker deg lykke til med skrivingen, og takker for at du sendte inn til oss.

Vennlig hilsen
Lasso-redaksjonen

Dette er oppmuntrende å høre. Det var profilen som ikke passet. Det forsterkede ønske er et av mine mest lovende konsepter som jeg håper å kunne fremme ulike steder. I en endelig utgave av artikkelen hadde jeg planlagt å få implementert referanser. Det krever arbeid. Artikkelen i seg selv kan også gjøres bedre. Når jeg har et endelig resultat bør jeg satse på et filosofimagasin av et slag.

Slutten på en æra

11/5/2019

Til den som bryr seg nok til å komme til dette ukjente stedet ...

Den femte november 2019 gjør jeg dette drastiske valget og deaktiverer alle sosiale media. Dette etter en rekke negative hendelser. Jeg må starte livet mitt pånytt, fokusere på min kjerneoppgave i livet.

Sosiale media er en gift. Kanskje ikke for alle, men definitivt for meg.

For det første er jeg ikke hel ved. Jeg er ikke en person der du kan si: Denne personen er [FYLL INN]. Dermed blir jeg fort misforstått.

For det andre har jeg vansker med å sette grenser. Måten jeg snakker et sted, vil gjerne være måten jeg snakker et annet. Jeg har det også med å bli oppslukt i det jeg driver med. Tilgang til sosiale media gjør at jeg aldri får fokusert på det essensielle.

Det kommer til å bli litt av en overgang, men det er nødvendig. Akkurat nå har jeg kun mitt ensomme liv.

Før jeg dro, skaffet jeg en epostliste over de jeg betrakter som skrivevenner. Resultatet er en liste på ni personer, med kanskje en til som rett nok har en flytende internetttilværelse.

Med tid og stunder kommer nok verden til å kaste meg ut i dynamiske aktiviteter igjen.

Nå må jeg skrive mine viktige skriverier, og se hvor de kan få en arena.

En verden dør, en ny verden fødes.

Jeg har blitt en annen.

Kjønnsfordeling

7/16/2019

På impuls foretok jeg en sjekk av hvem mine seere er på min personlige youtube-kanal. Resultatet var overraskende og viste en enorm overvekt av menn. Hva kan man hente fra dette?

Kanskje er det slik at jeg hater kvinner, og at kvinner hater meg?

På den annen side, kan det være at jeg har et enormt uforløst potensiale i å tiltrekke meg kvinner?

Østrogenet får dømme ved målstreken.

The wife experience

7/12/2019

Det snakkes så mye om the girlfriend experience. Jeg ser den og høyner til the wife experience. Å se denne videoen hvor du følger en trad wife i sitt husmorliv blir nesten som å være der selv :/

Tanker ved tind før den endelige vurdering

12/6/2018

En gang etter nyåret skal jeg foreta en endelig vurdering av min skrivekarriere, beskrive det som har vært og veien videre. Inntil den tid har jeg noen mål jeg må nå. Som de nært meg vet, er det nå ekstremt viktig for meg å ferdigstille prosjekter. I etterkant av publiseringen av Sol invictus, har jeg tre prosjekter jeg skal gjøre unna, før jeg foretar denne vurderingen som ved alle øyensyn kommer til å bli radikal.

Prosjektene er som følger:

Rette de siste 300 sider av journalen Sol invictus. Ble sliten av dette prosjektet, men det må gjøres. Det er godt å ha en liten pause nå. Fordelen er at det er ikke vanskelige deler som er gjenstående, dessuten kan jeg få fikset opp noen få nye bilder mot slutten. Utover det har jeg funnet ut at jeg kan splitte opp dokumentet for å redusere hvor mye plass det tar. Dermed kan det gjøres søkbart via google som en ordinær PDF-fil. Det ligger i kortene at det er svært, svært skuffende at prosjektet, som tok to år å skrive, til nå har kun tre nedlastinger. Det betyr at heller ikke folk som fulgte med på bloggen har villet se det ferdige resultatet. Hva er galt med mennesker?

Rette ferdig min første roman, Blodrøde stjerner, og skrive en redegjørelse av dette prosjektet her på blogg. Har allerede foretatt en større språkvask, og nå går jeg gjennom manuset på setningsnivå. Har omtrent 70 sider igjen. Dette er noe jeg i teorien kan ta på en kveld, men redegjørelsen krever et visst overskudd. Selve språkarbeidet er lett arbeid som jeg iløpet av høsten har brukt som atspredelse, noe jeg kan gjøre selv når jeg er i omtrentelig koma.

Skrive ferdig fortellingen jeg nå har navngitt som "Jotunkvad." Er oppe i ca 12500 ord nå. Historien kan tegne til å ende opp på mellom 20-30 000 ord. Formatet, som er kalt novella, er noe av det mest ignorerte og neglisjerte blant lesere, heller ikke samlinger av kortfortellinger selger noe, men jeg skylder meg selv å gjennomføre og være sann mot meg selv, dessuten er det en god måte å trene opp sin skriveevne etter lang tid med smerte og ødeleggelse. Skjebnen til mange av mine verker er at jeg har hatt en initiell burst, og så fantasert og skrevet endeløst med notater, uten å ha fått ned noe. Det gjaldt spesielt en tekst om løvejakt jeg skulle skrive tilbake i 2012. Skjenket det utrolig mye åndskraft og perfeksjonskravet ble for stort, inntil jeg hadde for mye avstand og alt kollapset. Slik det er, skal jeg hindre dette, og på nyåret kommer jeg til å sette av hvorenn mye tid det tar til å arbeide singulært med dette prosjektet, før jeg er i mål.

Og da er tiden kommet for den endelige vurdering.

Lasso rundt fru lasso

12/5/2018

Har endelig fått hentet inn tilbakemelding på teksten "Da jeg falt" fra Lasso magasin. Tittelen syntes jeg var melodramatisk og den ble følgelig forandret til "Fall." Ellers er det en identisk tekst som er oppe på hovedsiden til Sol invictus.

Her er tilbakemeldigen som helhet:

Hei Øystein,

Vi synes du har skrevet en interessant tekst. Du kommer med mange interessante observasjoner, som ofte er skrevet i en slags aforistisk stil, hvor setninger forsøker å komme med en allmenn observasjon om menneskenes liv, i fortettet form. Dette er en krevende form å mestre, og vi synes du klarer det godt, bla. i formuleringer som "Frihet er skammens fritakelse".

Grunnen til at vi allikevel har bestemt oss for å ikke trykke teksten er fordi vi synes den er litt for springende. Dette synes vi gjelder spesielt bloggpostene fra 1. oktober kl. 04:29, og fra 28. mars 2015 kl. 18:39, hvor det er vanskelig å se relevansen for resten av teksten.

Det er kanskje vanskelig å se at teksten har en "hovedperson" eller en sentral karakter, men det er i det minste noen som skriver. Og det virker jo som om assosiasjonene hans har noe å gjøre med det vi antar er et brudd i et kjærlighetsforhold. Derfor er det viktig at dette ikke overskygges av det andre, slik at i hvert fall noen av refleksjonene kretser rundt det samme, på et eller annet vis. Assosiasjonene må altså styres av et eller annet. Det er mange forskjellige refleksjoner om f.eks gresk mytologi, som forsåvidt er interessante, men det er ikke helt klart for oss hva som rettferdiggjør dem. Det er lettere å se logikken i assosisjoner om det er snakk om tankene til en konkret person, men i denne teksten synes vi ikke denne personen er så klart etablert.

Vi håper du får noe ut av tilbakemeldingen. Om du har noen spørsmål så ikke nøl med å ta kontakt. Vi håper du vil fortsette å sende inn tekster til oss.

Vennlig hilsen Sindre og Ola v/ Litteraturtidsskriftet Lasso

Avvis meg, og jeg skal bli monsteret du alltid fryktet

10/12/2018

Skuffelsene fortsetter, selv om det ikke er like ille som sist. Har endelig blitt avvist av samtlige av de tre magasinene jeg sendte inn tekstbidrag til.

Først ute var Lasso, som jeg har hatt en tekst trykket hos tidligere. De sa de kunne sende en vurdering om jeg ønsket. Det stilte jeg meg positiv til, men siden har jeg ikke hørt noe. Vet ikke om jeg orker å mase mer om saken.

Pegasus magasin har ikke sagt noe til meg, men jeg fikk lese på facebook hvem vinnerne var.

Stemmer, der Tom Egeland er en av redaktørene, valgte også bort meg blant omtrent nitti bidragsytere.

Det får meg til å vurdere: Har jeg virkelig blitt person non grata på grunn av mine aktiviterer og standpunkter? Ville for eksempel skikkelser som Ole Jørgen Anfindsen eller Kent Andersen få trykket eventuelle dikt og tekster hos ulike universitetsmagasiner? Ja ja, det snakkes så fint om upartiskhet, men den underliggende strømning er en ganske annen. Alt som er ubehagelig skal vekk.

Nei, jeg tror sannheten er en ganske annen. Jeg er rett og slett for liten til å ha blitt en offentlig fiende. Samtidig er sannheten mer uhyrlig, fordi alt det jeg gjør og kan tenkes å gjøre er i direkte opposisjon til de sensibiliteter som er rådende. For å sitere en venns bok: I dette landet er jeg en barbar. Her kan ingen forstå meg.

Stemmer skriver om vinnerbidraget:

Bidraget rommer en forfatters dype lengsel etter å røre og berøre. Den kan leses som scener fra et parforhold, men like mye handler det om intimiteten mellom forfatteren og dennes skaperverk. Når ordene blir levende oppstår et mirakel, som denne forfatteren sammenligner med å gå på vannet. Med stor lekenhet og glød leder forfatteren sine to hovedpersoner inn i en besnærende dans. Språket er enkelt, men byr likevel på overraskelser og underfundig metaforbruk. Vinnerbidraget viser at denne skribenten har sans for dramaturgisk oppbygning, og at teksten formidler både skjelmsk glød og hudløs sårbarhet.

Hva hvis ens tekster kanskje skulle være barokke, ha et blikk ovenfra, kanskje handle om noe annet enn disse sarte følelsene? Hva om sjelsinnholdet er annerledes enn det som er rådende idag? Hva da? Svaret gir seg selv. Man vinner ikke frem noen steder. Det som kan høres er ekkoet av tragedie, fra det de ønsker skal forgå i mangelen på kjærlighet:

Jeg skal fortsette min bitre kamp og felle uhyret til sist. En dag skal jeg ha dem ned på knærne. Da skal sverdet heves uten nåde, uten snevet av miskunn i mitt hjerte.

Gjør intet mistak, fruer og lords. Dette er fienden:

September 03rd, 2018

9/3/2018

Sendte inn en tekstsyklus til Riss magasin som dessverre ble avvist. Syklusen er kalt "Sang til kaos." Skuffelsen er stor, for av fire tekster jeg har sendt inn til ulike redaksjoner, er dette antakelig mitt aller høyeste nivå, som jeg til og med ble spådd en lysende fremtid for. Vil gå så langt som å si at teksten som initierer syklusen, "Mørkesti," er det beste jeg har skrevet noensinne. Den gangen ble jeg forbannet nord og ned i mente fordi jeg ikke ville gjøre disse utdragene til en roman. For det første hadde jeg ikke krefter, så en slik plan var urealistisk. For det andre mente jeg den gang som nå at norsk litteratursfære er det jeg kaller "grunnleggende korrup," især det som springer ut fra universitetene. Riss er knyttet til universitetet i Trondheim, og jeg har bitt meg merke til denne korrupsjonen i tidligere utvekslinger hos dem. Hva? Korrupsjon juridisk sett? Hva menes?

La meg summere det opp. Det er moderniteten som korrumperer, som former forventninger og avgjør at visse ting skal sensureres for den gode sak. Dette på indirekte og ikke direkte måter. Den fundamentale antakelse det opereres under, er at vi skal bevege oss mot stadig større likhet og rettferdighet. For å bevege oss mot likhet, må vi stadig bevege oss nedover, og dette viser seg i kunstsynet. Man får form uten innhold, slik det etterspørres av mine tekster, fordi man rett og slett ikke har noe innhold å vise til selv, idet dette kunne tenkes å fornærme noen, eller rett og slett er så smått og deprimerende at man gjør best i å skjule hele saken. Det samme med estetikken. Istedet for voldelig, seksuelt og livskraftig innhold, skal man skjule seg bak det grå og meningsløse, kniving og piving over stadig mindre områder av neurose, uten tilknytning til noen verden utenfor. I dag har man bøker som ikke handler om noenting.

Litteraturviterne som pumpes ut av universitetet, har de samme generiske meningene. I samtaler med en venn, kom det frem at han hadde snakket med en litteraturviter som syntes Knut Hamsun var dårlig, rett og slett pågrunn av det "problematiske" innholdet i hans tekster og liv og virke forøvrig. Men det er det som er saken. Korrekthet er ikke kvalitet. En tekst skal ha innhold som mener noe, gjør noe, er noe, våger noe, fornærmer noen. I den tidligere teksten som ble avvist, var det slik at en maktkvinne kalt Ester vurderte andre kvinner på kroppslig grunnlag. Dette var "problematisk." Men saken er at dette finnes. Dette er hva mennesker gjør, især maktmennesker. Når alle meninger og innhold og grunnfeste til noen virkelighet blir tatt bort, blir man sittende igjen med stadig mindre symboler. Et større idémessig innhold, eller noen intuisjon blir forbudt på likhetens grunnlag.

Forbindelsen mellom skjønnhet og grusomhet som jeg hensikter til i disse tekstene, er noe disse litteraturviterne ikke vil vedkjenne seg på noe grunnlag, og derfor er det ikke "bra." Noen tilgang til et rikt indre, noen virkelighet, noen stridighet, noen vitalitet har de ikke. Kun sine kjennetegn på sofistikasjon, noe som egentlig vitner om en stor engstelse.

Saken er at jeg ikke har den minste respekt for disse marxistene, og det åndsliv de har forgiftet forøvrig. Hver eneste del av moderniteten lever under denne sykdommen. De er min fiende, og jeg er deres, og resultatet viser seg da også.

Det største tegnet på den skrikende avgrunnen mellom partene, er at deler av teksten min blir oppfattet som parodi. Helge ibstad skriver i sin aforismesamling noe som at når venstresiden blir stilt overfor argument som står utenfor konsensus, oppfattes det ikke engang som et argument. I dette tilfellet er den verden som presenteres så fremmed at den må bortforklares som en farse. Å ta innover seg argumentet er umulig for den konsensusbaserte. At noen skulle ønske og ville være fri ...

Jeg hadde jo tenkt å lure meg inn i kultursfæren nå og da, men den planen må jeg lengre ut på landet med. Å bli avvist av en kvinne i en bar er ikke det verste, sies det. Men hvis hver kvinne du støter på tar et fast grep rundt skuldrene og snur deg rundt i gangen, har du kanskje et problem. Hvem skal elske meg? Hvor er min livskraftige Jotunkvinne? For den tenkende, følende og stridende er publikum splittet opp i en livsfjern, korrupt elite og en bevisstløs befolkning. Det tegner ikke godt for noe virke, men jeg skal fortsette striden. Først må jeg ferdigstille noen prosjekter, så skal jeg kanskje en dag dykke ned i malstrømmen av kaos. Det røde blod, ikke den røde fane og det røde universitet.

Legger ved tilbakemeldingen og den opprinnelige tekstsyklus:

Hei, Øystein!
Takk for ditt bidrag til denne utgaven av /riss/. Redaksjonen har nå lest og diskutert teksten din, men vi har dessverre kommet fram til at vi ikke kommer til å publisere den. Jeg legger ved noen kommentarer til teksten som vi håper kan være til hjelp videre i skrivingen.
Redaksjonen har sett på teksten som en helhet, men samtidig som selvstendige tekster. Under ser du løpende kommentarer.

Første tekst («Mørkesti»)
Kaoset kommer tydelig fram i teksten, men flere i redaksjonen ville gjerne se mer kaos representert i form og syntaks. Slik teksten er nå er den veldig eksplisitt. En savner at drivet kommer fra instinkt og det estetiske.

Andre tekst («Konfutse»)
Teksten legger her opp til en høystil med blant annet Konfutse, men språket står ikke alltid i stil med dette. For eksempel syns redaksjonen rose- og naturbildet er metaforer som vi har blitt brukt mye.

Tredje tekst («Meksikansk kvinne»)
Den meksikanske kvinnen trekkes av en fra som et spennende utgangspunkt, samtidig som det her oppleves som klisjéfylt til tider. En i redaksjonen trekker fram at «min kvinnelige anima» blir mer smør på flesk enn beskrivende.

Fjerde tekst («Krigsguden Ares»)
Denne teksten ble trukket fram som god under slosscenen fordi den virker å være forankra i virkeligheten. Samtidig er redaksjonen litt usikker på om teksten er tenkt som en slags stream of conciousness, med tydelige muntlige trekk som «nei», «ja» og «altså» for eksempel.

Femte tekst («Jeg kom til å tenke på døden»)
En i redaksjonen trekker fram at tanken om at man kan glede seg over en gravstein er spennende, og kontrastfylt. Samtidig som teksten er kort, trekkes det fram at den kunne blitt enda mer komprimert.

Sjette tekst («Krenk meg ikke»)
Flere i redaksjonen trekker fram dette som en tekst med potensiale. Spesielt fordi den ikke er så klisjédrevet som noen av de andre tekstene. Redaksjonen er litt usikker på om teksten er ment som komisk eller ikke, i så fall kunne humoristiske trekk vært mer framtredende. Eventuelt om en annen stil er tiltenkt, ble det nevnt at den bibelske stilen kunne vært mer framtredende for å få fram et slikt prosjekt.

Sjuende tekst («Iliaden»)
Noen i redaksjonen likte monologene til katten og hunden. En påpekte en at teksten tydelig er inspirert av Dostojevskij, også før han nevnes. Dette er positivt fordi både stil og innhold spiller på hverandre.

Generelt
Redaksjonen ser hvordan temaet kaos kommer til uttrykk i teksten. Samtidig ble det trukket fram at kaos gjerne kunne kommet enda tydeligere fram. Mange av tekstene er beskrivende hvor de gjerne kunne vært komprimert og samtidig opprettholde innholdet. Drivet kan gjerne komme fra instinkt framfor bilder som roser og torner, for eksempel.

Beste hilsen,
Randi Marie Nygård
på vegne av riss

sang_til_kaos.pdf
File Size:	63 kb
File Type:	pdf

Teksten ble til etter jobb, uten søvn, og mens det ble skramlet rundt meg. Forhåpentligvis får jeg frem mitt poeng. Det er likheten som gjør kunsten stadig mindre, inntil ingenting er igjen.

Et unødvendig liv

7/4/2018

This unnecessary life...
This unnecessary sun...
This unnecessary rain...

This silence in my heart...
I am hopeless and doomed
On senseless existence...

When The Shadows Die

To leave senseless life...
666 ways to suicide...
666 reasons for die
I shall leave forever
And I will die forever

When The Shadows Die

Jeg har mistet alt. Enhver styrke, enhver evne, ethvert talent. En etter en har de sunket i jorden for meg og blitt til ingenting. Jeg lever under en forbannelse for noe jeg ikke var, noe jeg ikke gjorde.

En dag i dette livet er utålelig. Dere kan ikke ta dette fra meg.

Sang til hallen i det høye

5/22/2018

Northern wind take my song up high
To the Hall of glory in the sky
So its gates shall greet me open wide
When my time has come to die

En beslektet sjel ...

5/14/2018

Eminem er jo en sperg som meg. Kjenner meg igjen i nesten hvert ord av denne teksten.

There's people that love me and people that hate me (yup)
But it's the evil that made me this backstabbing, deceitful, and shady
I want the money, the women, the fortune, and the fame

Min femårsplan

5/12/2018

Det sies at man ikke skal snakke for høyt om sine planer, fordi verden har det med å håne dem og anbringe dem i ruin. Akkurat det har jeg opplevd mange ganger, fordi jeg har hatt så mange drømmer og planer ...

På den andre siden er det ingen som egentlig leser denne bloggen, og dette er mer å anse som et notat til meg selv.

I den kommende tid, etter at jeg har flyttet til høsten, skal nesten all min økonomiske innsats være rettet mot dette ene mål. Iløpet av fem år skal jeg ha spart opp 200 000-250 000 kroner for slik å være eligibel for et boliglån.

Eventuell inntekt utover denne nødvendige oppsparing skal fordeles med ytterligere 50% til bolig, 25% til reiseformål, for det meste pliktreiser i familiesammenheng. De resterende 25% skal gå til oppsparing for en ny datamaskin. Den jeg har kommer nok til å fungere noen år til. Når sant skal sies er det jeg kunne behøve et nytt lydanlegg.

Det kommer til å være en ensporet innsats. Det hadde vært en fordel å ha bil, men dette er noe jeg ikke kan påkoste meg. Om jeg skal ha suksess, må jeg være beinhard i mine hensikter. Jeg kan ikke nøle, men må rett og slett rykke frem nå. Mitt tidsvindu er kort, og planen MÅ gjennomføres innen ti år, ellers er det av ulike grunner forsent. Jeg halverer den tiden for å hindre at muligheten går fra meg.

Det blir altså svært lite av ferieturer, alkohol og utskeielser, samt andre kostnader. Litt alkohol for å holde motivasjonen oppe, kanskje, men det er alt. Dersom jeg er dyktig, kan jeg spare opp noe for å besøke venner i utlandet, men det krever at jeg er dyktig og opparbeider et overskudd.

Dette er noe jeg uten nåde, omsvøp og sentimentalitet kommer til å gjennomføre. Jeg trenger det jeg trenger og gjør det jeg gjør, og det er det eneste noen behøver å vite.

Barbrystet

3/22/2018

en.m.wiktionary.org/wiki/barbrystet

Min første bok lever videre på uante måter. De som lager ordbøker, bruker noen ganger å more seg med noen skikkelige kraftuttrykk, vet jeg. Det groveste jeg har sett er: "The old man took the virginity of all the girls in the village." Nå har jeg blitt udødeliggjort gjennom denne tradisjonen. What you do in life, echoes in the wiktionary ...

Kanskje kommer jeg til å selge noen eksemplarer av Den som skal våkne opp igjennom årene.

Kjærleik og Bacchus

3/22/2018

En viss Marilena Kirchner tar norske politikere med på en reise inn i vinens og kjærlighetens rike.

Ingen humor, ingen dybde

3/10/2018

En viss Sæterbakken sa en gang til meg at humor alltid er overfladisk, og ikke kan kommunisere med samme dybde som sorg og melankoli. Hvilket mumeri! Sannheten er naturligvis en ganske annen, som de instinktuelle tenkere og den greske tragedie vel viser. En gresk tragedie hadde alltid et tilhørende satyrspill, med valanderende fallos og slapstickhumor for å kontrabalansere det tunge alvor. Hensikten var å finne et mellompunkt for de med et overskudd eller underskudd for slike ting som medlidenhet, og med det skape en forløsende Katarsis.

Dette er mitt forsøk på å oppløse storslått patos og overflommende alvor i denne krigsscenen.

Lignelsen om skipet

2/24/2018

På min gamle journal skrev jeg denne lignelsen om litteraturbransjen. Omtrent hvert avsnitt ble fulgt av ville filosofiske spekulasjoner og enda villere anklager. Jeg måtte gå gjennom nesten 200 sider med tekst for å berge den fulle beretningen. Men det er noe der, en sannhet som vinker med lyset fra en døende lanterne ...

Som Roar hadde jeg en tredjeklassebillett ved min skipsavgang, og når denne først er stemplet, er det vanskelig å få den omgjort til noe annet. Derfor måtte jeg sove på gangen sammen med loppene og de lusne lusene. Under den første delen av min overfart ble jeg banket opp av matroser og svære muskelmenn, det var visst god sport for dem det. På min flukt ble jeg jaget ned til skipets nederste seksjoner, og der, i skipets indre, oppdaget jeg noe grusomt. Skroget var gjennomrustet og hadde sprunget lekk flere steder. Når skipet går ned er bare et spørsmål om tid. I begynnelsen løp jeg opp på dekk og forsøkte å gjøre folk oppmerksomme på denne oppdagelsen, men jeg forstod snart at ingen trodde meg, og at de ikke kunne tro meg, samme hva slags argumenter jeg brukte. Ingen var villige eller istand til å følge meg til bunnen for å se selv heller, for å gjøre det må man visst få juling av svære matroser. Etter lang tid, hvor jeg vurderte å gjøre som alle andre og nyte den overfarten jeg visste aldri ville ankomme noen havn, bestemte jeg meg. Jeg ville av, koste hva det koste ville. Man hadde lagt merke til meg, selvsagt, og det faktum at jeg sa underlige ting. Jeg hadde ingen god billett til å begynne med, og det at jeg løp rundt alle kriker og kroker og ned til glemte og nedstengte seksjoner, sa rare ting og oppførte meg mistenkelig, var det ikke til å undre over at man ikke stolte på meg. Jeg fikk ikke tilgang til matskapene eller noen av skipets goder. Tvert imot satte man en oppsynsmann til å holde øye med meg. Da jeg oppdaget at jeg ikke kunne forhandle eller kjøpe meg tilgang til det jeg trengte, skjønte jeg at jeg like godt kunne ta steget og stjele det. Når tyveriene ble oppdaget, ville ikke jeg være der for å stå til rette, og skipet ville være på vei ned. Men nå forfulgte oppsynsmannen meg på felleskapets vegne, og jeg var heller ikke modig og dyktig nok til å stjele til meg spesielt mye. Kun når han ikke ser, tusker jeg til meg noe, noen skipskjeks her, og noen hullete ulltepper der. Jeg har kanskje en full brødpose, en kanne vann, og lite annet. Jeg burde betale for min overfart, mente man, for billetten dekket verken kost eller losji, og det ville dessuten være bra om jeg ble satt til noe annet. Da kunne man kanskje hindre at jeg mumlet de underligste ting, og at jeg forfulgte mål ingen kunne vite noe om. Så jeg ble satt til å skrelle poteter og pusse messinghåndtak. Jeg så det fåfengte i dette fra første stund. Det har ingen hensikt å gjøre noe for et skip som snart er på havets bunn, og jeg bestemte meg for at snart, meget snart, gjennomfører jeg min flukt. Jeg setter meg i en av livbåtene og firer den ned til det mørke vannet under. Nå, denne siste natt, må jeg skaffe det jeg trenger, for snart blir det ikke mer å hente. Kanskje kan jeg stjele meg en flaske whisky for å trøste meg der ute på ishavet. Ingen kvinne vil følge meg. Det måte isåfall være tannløse Maggy eller leggløse Cindy på nederste dekk, og den tanken finner jeg for gyselig. Kanskje kan jeg få meg en gammel skipskatt eller en skabbete dekkshund til å holde meg med selskap. Når livbåten treffer vannet, er det ingen vei tilbake. Finner man meg da, blir jeg lukket inne på en celle. Da er jeg nødt til å kutte fortnøyningene og langsomt drive vekk fra det skipet som allerede er fordømt. Da skal jeg sitte og se på de lystige lanternene som forsvinner i det fjerne, før den polare natten omfavner meg og jeg endelig er alene.

Roar hadde en lignende opplevelse på reisen med sin tredjeklassebillett. En gang for lenge siden, da skipet var i langt bedre forfatning enn i dag, var han og gikk i en av skipets korridorer. Plutselig sprengtes enn av skruene og en stråle isvann traff ham midt i brystet. Roar kom aldri over denne opplevelsen, og hutrende og forvirret sprang han opp på dekk og krevde å få komme inn i salongen for å varme seg. Der ble han avvist, og Roar unnlot å oppsøke stedet der hendelsen hadde funnet sted, og han flyttet etterhvert til en helt annen del av skipet, der hvor det fillipinske mannskapet holdt til. Roar ble etterhver besatt av tanken på å komme inn i salongen, der hvor fiffen og de med førsteklassebillett holdt til. Han fortjente det, mente han, etter opplevelsen av å ha blitt truffet av sprutende isvann. Snart måtte han da få kompensasjon. Roar arbeidet stadig hardere for å få oppgradert billetten sin. På skipet rådet følgende orden: "Alle har litt rett," og "Ingen tar helt feil," og Roars konstante insistering passet dårlig med denne doktrinen, som var blitt til for å skape kos og god stemning. I sin ungdom hadde Roar vært en sjakkspillende sperg med talefeil, og slike kan komme til å si ting som er upassende. Ting om skipets egentlige forfatning, for eksempel. Ingen ville høre om den gangen Roar hadde blitt truffet av isvannet og den urettferdigheten dette representerte. Hadde nå Roar bare holdt munn ville også han fått komme inn i salongen, for det var også en annen regel gjeldende, nemlig: "Alle skal med." Men så hadde det seg slik at noen alltid hadde mer rett enn andre, og egentlig aldri tok feil og alltid fikk sitte på orkesterplass i salongen, mens Roars nærvær bare skapte uro og ubehag, for hver gang han fikk stå på gangen, begynte han å rope og hytte med nevene. Da måtte mannen som hadde den beste kabinen av alle på skipet trå til, og Tom Egeland kom bort til ham, med hånden bak ryggen og tappende aske fra sin sigar, og opplyste ham at beklager, du kommer ikke inn denne gangen heller. Hver gang Roar skapte uro, eller Tranås hadde blitt sett luskende omkring, sørget kvinnene for at den gode stemningen ble ivaretatt. Alle salongdører ble lukket, Tom Egeland trådte til, og i verste fall, om urokråkene ble for insisterende, så hadde de en stor neger som fungerte som dørvakt. Roar ble avvist gang på gang, og hver gang fornyet han sin innsats, inntil utkastingen måtte gjøres spesielt brutal. Nå hadde Roar fått nok. Han skulle inn i den salongen. Derfor fant han seg en stor ropert, og begynte å proklamere sin sak utenfor salongen. Også de som gikk på dekk fulgte han etter med roperten. Tilsist ble han henvist annenstedshen, og Roar satt fra da av høyt oppe i masten i en kurv og ropte ned til de som gikk forbi, og av og til snudde de forvirret på hodet, avbrutt i sin gode samtale. Roar hadde også påtruffet Tranås, en av sine medpassasjerer på nedre dekk, og mente at de hadde en felles interesse av å tvinge seg inn i salongen. Tranås gjorde på tidspunktet bare halvhjertede forsøk på dette, hans eneste motivasjon var å kunne gjemme seg under skjørtet til de vakre pikene, eller stjele den flasken whisky, ellers var det ingenting for ham der. Roar mente at Tranås burde gjøre en bedre innsats, og ropte inn i øret til Tranås med megafonen. Av en eller annen grunn tok da Tranås fra ham roperten, og sparket den så den fløy langt bortetter dekket. De to bunnpassasjerene hadde radikalt forskjellige mål. Tranås hadde et ønske om å komme seg av skipet, først som et slags vagt, ubevisst forsett, så, stadig mer uttalt. Alt det Roar ville, var å komme seg inn i den oppvarmede salongen og det gode selskap. Om Tom Egeland var heldig, fikk han sovne stille inn under satengdynen sin, før skipet begynte å krenge for faretruende, og om Roar Sørensen var heldig, fikk han sitte der i salongen, om så pianoet skled frem og tilbake fra vegg til vegg, barstolene snurret rundt på vannstømmen og alle løp panikkslagne ut. Det var nemlig hans eneste ønske, som han var villig til å gå under for, om så kun for å få et øyeblikk der inne i salongen. På samme vis ville Tom Egeland gå under for den store koseordenen han hadde etablert på skipet, der hvor han var plassert helt øverst i rangordenen, og Tranås ville gå under for et eneste øyeblikk av frihet, for han erkjente at han kunne falle i vannet under flukten.

La meg da gjenkomme til disse høyt besungne reglene, som det med steinhard rigiditet kreves at skal følges til enhver tid. Det den symbolerende matrosfant ikke forstår, er at ulike regler gjelder ulike mennesker. På skipet er det nemlig en navigatør som sjelden har uniformen sin i orden, og som aldri pusser knappene. Han er i det store og hele en sjuskete jævel, og av og til låser han seg inne i kabinen sin for å sitte alene og drikke sprit. Men kapteinen kjefter aldri på navigatøren de gangene det er oppstilling, selv om matrosene får kjeft hver gang de ikke har knappene og uniformen sin i orden. Matrosene forstår ikke dette, og derfor er de rasende på navigatøren og forsøker å mobbe ham på alle vis. Men da kommer kapteinen navigatøren til forsvar, og matrosene må luske slukøret vekk. Nå er kaptein og navigatør forlengst skylt på sjøen, men prinsippet gjenblir. Ulike regler gjelder ulike mennesker (på samme vis som ulike regler gjelder fra situasjon til situasjon) Navigatørens arbeid er altfor viktig til å fokusere på rigiditet, rutine og regler. Han trenger å samle energi så han kan konsentrere seg, og derfor sitter han i kabinen og drikker sprit. Matrosene, som tross alt ikke skal (eller kan) tenke, må derimot holdes i aktivitet hele tiden, så de ikke finner på for mye ondskapsfullt tull

I mellomtiden, inne i skipets salong, tørker Landgaard saus fra munnvikene. Billetten hans var på langt nær like dårlig som den til Tranås og Sørensen, selv om han gjerne skulle likt å få oppgradert sin andreklassebillett og få bli med på det lukkede selskapet der hvor fiffen skåler i klirrende champagneglass. Det er ens status og rangering i ens overfartsdokumenter som avgjør en manns verdi, mener Landgaard, og derfor tar han seg ofte i å stirre lengselsfullt på hvitsnippenes bryske miner og ballerinaenes kokette smil fra den andre siden av glassveggen. Samtidig betrakter han alle fillefransene som halter forbi salongen med rynket nese, de som av og til begår den frekkheten det er i å stirre inn vinduene med nysgjerrige, bleke ansikter. Da skjærer Landgaard innstendig i sin pepperbiff og ønsker dem dit peppern gror, ja, nettopp dit. En gang hadde Landgaard dog møtt en slik fillefrans mens han spaserte ute på dekk. Det var på alle måter en brudden mann han samtalte med, men allikevel hadde denne fillefransen i flanelskjorte, mager og blåbanket, langt klokere ting å si enn noen av sosialittene på første klasse. Her må ting rettes opp, mente Landgaard da. Balansen måtte gjennopprettes i hiearkiet. Denne Tranås hørte naturlig nok hjemme på de høyere klasser, og fra den dagen arbeidet Landgaard med å få oppgradert Tranås' sin billett også. Tranås var med på dette, og av og til lyste ansiktet hans opp da han tenkte på den gode leverposteien og de saftige vannmelonene han alltid hadde blitt nektet i salongens indre. Så var dagen endelig kommet da Tranås kunne ta steget inn i skipets salong, etter lenge å ha mottatt instrukser fra Landgaard. De verste kjennetegnene på å tilhøre tredje klasse, langt hår og skjegg, hullete klær og et obliviøst smil mens man spaserer rundt i sin egen verden var nå fjernet til fordel for et oppmerksomt blikk og en anstendig bekledning. Til tross for all innsats tok det ikke lange stunden før kvinnene merket at de følte at Tranås ikke hørte hjemme, vel, noen steder, og ihvertfall ikke inne i noen salong. Summen av disse følelsene, som når sant skal sies bare kan beskrives som rødglødende, ble omsatt til handling snart nok idet skipets neger ble tilkalt, og Tranås ble snydenstraks løftet etter nakkeskinn og buksebak og lempet loddrett på hodet ut. Landgaard forsøkte å demme opp for skadevirkningene, selvsagt. Alle hører jo hjemme i hierarkiet, og man må kjenne sin plass. Er man tildelt en liten og direkte ussel tilværelse, må man arbeide seg gradvis oppover og passe på å ikke fornærme noen. Men Tranås ville ikke høre dette, og det varte ikke lenge før han ble observert på dekk mens han gråt og raste, og åpenlyst sverget på å forlate dette forbannede skipet. Den flukt Tranås hadde planlagt ved instinkt hele livet, ved å samle seg brødleiver og verktøy han tullet inn i tørkler og gjemte på skjulte steder, det var nå blitt åpent artikulert. Skipet er forbannet, skrek Tranås, og det er passasjerene også. Alt kommer til å gå ned. I ettertid kan man undre. Noen hører kan hende aldri til i det gode selskap, men hvordan kan det da ha seg at de taler sannheten der hvor de gode mennesker lyver? Landgaard fant aldri svar på dette, for en manns verdi måtte da avgjøres av hierarkiet? Men han visste at Tranås hadde rett. Landgaard hadde riktignok ikke vært på befaring i dypet av skipet, der hvor monstre løp ulende rundt og matrosene jaktet på en stakkar med klubbe, men han hadde sett plantegninger av skipet, laget av menn som hadde vært der da skipet ble bygget, og visste at det hadde alvorlige designfeil, at det umulig kunne greie overfarten.

Tilbake på skipet ønsker Landgaard å henlede oppmerksomheten mot skipets tilstand, samtidig som han ivaretar sin plass i det gode selskap. Vellykket fremført lyrikk når det er diktaften kan noen ganger føre til at man blir tatt inn på den lukkede festen. Landgaard har forsøkt å skrive om spaserturer han har hatt på dekk, der han følte disharmoniske vibrasjoner fra motorrommet gå opp bena. Men tilhørerne på lyrikkaften føler at de ikke kan leve seg inn i dette. De kan ikke riktig leve seg inn i hovedpersonen som opplever slike ting, sier de, det blir en for insisterende og anmasende fortellerstemme. Handler diktet om kos og harmoni, derimot, da er alt vel og bra. Landgaard er en god og pliktoppfyllende lyriker, men alltid er det slik at man ikke riktig kan sette seg inn i det han driver med. Han kan bare hinte til skipets tilstand ved å skrive om de disharmoniske vibrasjonene, og da blinker tilhørerne litt, før de vil høre om noe annet. Landgaard kan ikke skrive om Tranås' ulende demoner som løper rundt under dekk, for han har aldri vært på det stedet, og han vet dessuten at å fremsi noe slikt ville bryte med all harmoni. Landgaard kunne bli fratatt sin andreklassebillett og bli bedt om å gå. Allerede har det blitt truet med å hakke ham opp til duemat. Det er de største kosepraterne og harmonikerne som får flest tilhørere, men de gangene Landgaard har forsøkt seg på det, var det slik at kvinnene formelig detonerte halvparten av de gangene han delte sitt følelsesliv. De beste harmonikerne lever seg fullstendig inn i harmonien, kosepraten, sosialiseringen og godheten de preker om, det er da det høres mest troverdig ut, for de har verken sett plantegninger eller vært under dekk, og ved fremførelsen av en slik godhetssang får de kle seg i en myk pysjamas av fløyel. Siden verken koseprat eller indirekte hint om lekkasjene under dekk synes å ha ønsket effekt, bruker Landgaard en annen metode, og av og til er han med i en broderingsgruppe hvor man syr seg fine diplomer. Jo finere diplom, jo mer flink har man vært, og nest etter koseprat er det flinkhet og flittige diplomer som anerkjennes. Det er diplomene laget på symøte som gjør at Landgaard vet at han alltid er sikret et andreklassebillett, men etterhvert går det også opp for ham at han aldri kan bli en fullgod koseprater og komme seg inn på den lukkede festen. Han vet for mye. En dag vil bølgene fra den iskalde atlanteren skylle inn over dekk, men i mellomtiden vil Landgaard nyte av champagnen og den lekre leverposteien. Landgaard tror at når kosen er omme, vil han kunne ta med seg sine manus og kjempe seg til en plass ved livbåtene, for han våger ikke å ta valget nå. Dessverre har han misberegnet fullstendig. Det ligger i salongens natur at varmen derfra er bedøvende slik at man ikke kjenner de ulende atlanterhavsvindene, og man greier ikke å ta seg ut før det er forsent. Ved livbåtene er det kvinner og barn først, og selv om noen av mennene skulle få plass, vil de ikke vare lenge, for de første som kommer til å finne livbåtene er Singh-pirater, og de vil slenge alle menn overbord, før de tar kvinnene i sin besittelse. Og hva hvis Landgaards manus allikevel skulle bli plukket opp fra vrakrestene på havet? Mannskapet på et annet skip vil lese det og si: Du visste at skipet hadde slagside, og likevel ville du sitte der inne i salongen og koseprate? Hvordan kan dette ha noen relevans for oss, vi som selv sitter på et skip vi ikke vil skal synke? Nei, på havet med det, for disse menneskene var gale, som satt og koste all den tiden skipet sank. Men finner man Tranås' kaotisk nedtegnede notater i hans fillete notatbok, tatt fra hans ihjelfrossede hender ute på en stjålet livbåt, da vil man si: Denne mannen hadde evig rett. Det var lekkasjer overalt under dekk, demoner løp ulende rundt, og matrosene jaktet på gode menn med en klubbe. Denne sannheten var for hard til at man ville ta den innover seg, og dermed levde man i et løgnvelde i en oppvarmet salong, hele tiden mens isvindene fra atlanteren vokste i styrke.

Man kan spørre om grunnen til at en så sterk og verdig mann heller ville drukne blant barstolene og pianoet som flyter rundt en salong, fremfor å gjøre noe. Kanskje er dette grunnen til at det gikk til helvete til å begynne med, at varmen fra salong og smaken av leverpostei var mer forlokkende enn å stå på dekk med isvindene i ansiktet. Riktignok kunne nok ikke Landgaard ha kapret skipet med pistol, til det er det for mange og sterke matroser, men han kunne hjulpet Tranås med å arrangere en vellykket flukt, slik at man kunne bygget en tømmerhytte på en sydhavsøy og kontrollert området med maskingevær, bemannet av deres felles underordnede Sivert. Ingen Singh-pirater ville ha våget seg innpå dem på den måten, og man kunne endog kapret noen kvinner man puttet i bur, sålenge man sørget for å gå inn og slå dem på fast basis, slik at all kosepraten ble holdt på et minimum. Det er kos som er et skips og sannhetens største fiende, dette kos som faktisk er et særnorsk ord, antakelig fordi tilstanden er fremskreden her i dette landet. Det er viktig å minimere følelser og kos, så man kan opptre med det minimale av vett og forstand. Grunnen til Landgaards ferd mot undergangen, den han fikk ved å fokusere så mye på trygghet og sikkerhet (alt ender jo motsatt) ligger antakelig dypt innkodet i hans DNA. Landgaard er nemlig beslektet med orangutangene på Borneo, og der forflytter seg man med armene fra gren til gren. Denne grensvingingen foregår at man sørger for å ha et svært godt tak rundt den nye greinen, før man svinger avsted, og på den måten gir man aldri egentlig slipp på noe. Landgaard hadde en bestefar-orangutang som lærte ham opp i dette fokuset på sikkerhet og det å aldri gi slipp på noe, og selv om han erkjenner at det er slik, greier han ikke å bryte med denne arven fra Borneo. Litt her og litt der, sa bestefar-orangutangen, og sånn var det og sånn var det, idet han svingte seg rundt i sirkler basert på en evinnelig empiri. Man skulle bare basere seg på der man hadde vært, og alt som fantes var ens ståsted. Jungelen er alt som er til, mener orangutangen, og skulle den få se de åpne slettene eller havet, vil den bare trekke seg inn i jungelen og putte hendene for øynene. Dette finnes ikke, bare jungelen og mitt ståsted, ja, både hav og slette er egentlig forlengelsen og en sublimert versjon av jungelen, ingenting annet. Litt her og litt der! Og sånn var det og sånn var det! Og på den måten blir orangutangen svært dyktig til å forholde seg til og holde seg inne med alle lianene og eføyen og den våte mosen i jungelen. Man må tross alt aldri gi slipp på noe, aldri gå for fort frem. Orangutangen forholder seg ikke til noe, annet enn det han kan putte armene og gripeføttene sine rundt, og slik går ferden i evige sirkler blant greinene. Hvis orangutangen skulle få se en annen skapning, en gud med vinger, for eksempel, som steg opp mot solen, ville den mene at dette var noe tull. Du har jo ikke noe gripetak! Ikke fly så høyt! Litt her og litt der!

Ombord på skipet er det også andre skikkelser som har sitt virke. Det er forøvrig helt åpenbart at både Tranås, Roar Sørensen og Ken Hansen har blitt stukket av noen romvesener fra en annen planet kalt spergene, to av disse har faktisk fått diagnose på dette av hvite menn i frakker, mens den siste utviser så mange trekk både fortidig og nåtidig at han snarligst burde legges inn, kanskje på polstret celle. Hvem kunne ant at den falne litteratur skulle tiltrekke seg så mange gærninger? Stikkpillen fra spergene sørger for at alle trekk blir forsterket, nesten like mye som et forsterket ønske. ISTJen (eller deromkring) Roar Sørensen henfaller i et steinhardt regelrytteri uten noen basis eller effekt i virkeligheten, og brøler til og med til kulturkjerringer på diverse facebooksider om at den gamle tids lover fortsatt skal gjelde. Kulturkjerringen blunker litt, men det er alt, og går tilbake til sine mange "Gleder meg til å lese!" når neste følebok er ute. Han forsøker også på en skamløs og obliviøs måte å bruke enhver skjematisering og regel til sin fordel, det være seg offerrollen eller paragrafrytteriet, og siden han er sperg, er det ingen forståelse for at noen kan oppfatte det på en annen måte. Det kalles mind blindness. Slå det opp, motherfuckers. INTPen Tranås, derimot, observerer og visjonerer like mye på en dag som det vanlige mennesker gjør på en livstid, og er derfor formelig en romfarer. Siden han er så langt ute i det ytre rom, blir han fullstendig mislykket i å forholde seg til noen jordlig virkelighet, og er avhengig av at oksygentilførselen ikke skrus igjen. INFPen Ken Hansen, derimot, har drukket så mye av idealismens giftbeger at han tror at alt er ham tillatt. Blir han tatt med hånden grafsende i konftektesken, er det bare: "Jeg ville bare hjelpe andre!" hele veien. Egennytte og altruisme går for ham hånd i hånd, og siden han i sitt hode er godest av alle, fortjener han selvsagt alle godene i litteraturverdenen på lik linje med de som nå har dem i besittelse. Siden han ikke oppfatter noenting, kjenner han ingen skam heller, og derfor tar han stadig selfies av sin egen nakne rumpe som han legger ut på facebook. Så går han der da på skipet, med serveringsbrett og forkle og viftene obliviøst med bavianrumpa i ansiktet til alle og enhver, og uansett hva som skjer så vinner ham, fordi han er jo ikke istand til å kjenne den skam som hører nederlaget til. Så har vi John Olav, som er forfattergroupie som noen annen. Han sitter der ved bordet til Gert Nygårdshaug, denne brumlende skjeggpappaen med stor pondus og et enda større ego, og viser frem siste del av sin massive produksjon. "Ja ja ja, det er sikkert bra det, gutten min," sier skjeggpappaen, før han retter sin oppmerksomhet mot sin biff og sine kvinner, for all den tid han er miljøforkjemper, bor han på store herregårder, flyr jetfly verden rundt, og spiser kjøttmat som noen annen. Noen griser er likere enn andre ... I mellomtiden er John Olav henfalt i slik en ekstase at man nesten kan høre halen slå frentisk mot bordbenet. For ham er det nok å emulere sine skjeggpappaer, og på den måten er han kanskje den forhånværende litteraturbloggens mest harmløse skikkelse ... Roar Sørensen står i det minste i fare for å bryte seg inn i salongen med brekkjern og slå ihjel de som måtte stå i veien.

Så, høyt på sin trone, i salongens innerste krets, sitter Tom Egeland og ser utover sitt kongerike. Han erkjenner det kanskje ikke selv, men han er skipets høyeste makt, og den som trekker i alle trådene som er festet til bakhodet på de fleste der ombord. Hvordan kom han til sin stilling? Kanskje er det ingen som kan forklare det fullt ut. Han arbeidet hard, det er sant, for slike posisjoner kan ikke tilhøre noen latsabb. En gang i tiden var det menn over ham, men disse er forlengst borte. Kunne de knust ham på sin vei mot toppen? Det er tvilsomt. Han var alltid liten og usynlig, til han ble stor, og han passet alltid på å stå der med bøyd hode hver gang en tordnende herre passerte forbi. Men en etter en ble de borte, og i de tordenherrer som er igjen, deriblandt Dag Solstad, lyder drønnene stadig mer hule. Som Jupiter av den gamle tid har disse skikkelsene mistet sin kraft. Man viser en slags aktelse ved de gamle templer, bare i tilfelle, nærmest av gammel vane, men det er også alt. Kanskje var det bare Tom Egelands knefall i gammel tid som bar preg av noen hardhet, og resten, til og med hans herredømme, er mykt. Om noen har vakt ham mishag, trenger han bare snu sitt ansikt bort, og alle andre gjør det samme. Utsteder han et dekret, lokkes det med all slags gavedryss, aldri uttalt eksplisitt, men alltid tilstede likevel, for da vender hoffet sine ansikter mot den utvalgte, og for en stund får han skinne i solen. Det er hoffet som er Egelands fremste våpen, som han bruker til å fremme sine gjerninger, og hoffet bærer preg av å være reddsomt for ethvert utslag av uenighet, og utover det er de enige om at de er enige. Derfor passet Egeland på å smøre sin tunge med den mest behagelige velklang, og bare snakke om det som behagelig, godtatt og akseptert, og som var dette, dels på grunn av sin iboende, myke drakt, dels på grunn av verdier som var blitt etablert for lenge siden. Alle vet for eksempel at blant cowboyer og indianere, er cowboyer alltid onde og indianere alltid gode, og den som greier å gjenta det som har blitt stadfestet tusen ganger på den mest avanserte men likevel forståelige måten, blir regnet som svært klok. Riktignok har det begynt å dukke opp indianere som nå skjærer hodet av folk, men da banker Tom Egeland takten: Indianere gode! Cowboy ond! messes det fra inne i salongen. Så da har man blitt enige en gang til, mens en ganske annen virkelighet lusker utenfor. Av og til oppsøker kvinner Tom Egeland og uttrykker sin bekymring. De som har vært ute på dekk, har til tross for at de har dekket for ørene som best de kunne, ikke ungått å høre ulyder fra motorrommet, og så har man denne Tranås, som sier så mye rart, som kvinnen Tofte engang uttrykte det. I slike tilfeller må man bli ekstra enige om det man er enig i, man vil jo ikke ha noen uenighet. Tom Egeland passer alltid på å validere slike følelser, for det var jo måten han kom til makten til å begynne med, alltid bekrefte det som på forhånd var der, aldri avkrefte en tordengud som rådet for øyeblikket. Selvsagt er du bekymret, min lille due, dine følelser er alltid gyldige, sier Tom Egeland da. Så lener han seg tilbake uten å gjøre mer. Hvis noen spør, sier han at problemet nok går bort dersom de slutter å fokusere på det, og hvis ikke kan man bare tilkalle mannskapet, som har full kontroll. Som så mange andre på skipet tilber Tom Egeland den usynlige gorilla, en skikkelse som vet alt, har all autoritet, og alltid styrer ting i riktig retning. Hvis ting blir vanskelige, tilkalles bare gorillaen, og alt vil ordne seg. Men det behøves jo ikke! Det er bare når det kniper til! Ting blir jo stadig bedre! Gorillaen er Egelands eneste kilde til direkte makt, men dessverre er broen til skipet avstengt, og kapteinen og navigatøren som sitter rundt bordet der, drakk sin arsenikk for lenge siden. Så Egeland kan aldri straffe eller svinge pisken, han kan bare bære hintet om dette, og til nå har dette vært nok. Den gode busk kan bare gavegi, men den kan aldri bære noen brodd eller skarp torne. Vet Egeland dette? Antakelig ikke. Det var menn som trodde på gorillaen før hans tid, og han klamrer seg til disses ord, og siden han fikk høre det, må det være riktig, slik har det alltid fungert på skipet. Skulle Egeland noensinne stilles til ansvar for skipets forfall, ville han være den første til å kreve at noen skulle gripe inn, at noen skulle ta styringen, men denne noen finnes ikke, alt som noensinne gjøres springer nå fra godhetens busk, og man har forbudt noe skarpt kommandorop og noen skarp torn, det som kan stå i fare for å legge noen til last, være ubehagelig på noen måte.

Tom Egeland varmer seg i det innerste av salongen, og når skyggene trekker nærmere og det oppstår et visst ubehag, sukker han trett. En dag, når det blir for ubehagelig å sitte der, og man må rope høyt og taktfast mot en virkelighet som trekker stadig nærmere om de tingene man allerede vet, og som burde være virkelig, da vil ikke Tom Egeland orke mer, og han vil trekke seg tilbake til kabinen. Da vil denne gamle mann sette sin morfinsprøyte. Dette er godt, vil han si når han kjenner velbehaget gå gjennom kroppen. Jeg ville alltid det gode! Ikke fornærme noen, holde seg inne med, være enig i de ting der hvor det etablert enighet. Resten er mørke.

Og kanskje vil Roar Sørensen få kravle opp på den avgåtte herres trone og sitte der en liten stund mens skipet går ned. Man kan jo håpe. Ingen ønsker å skuffe en gammel mann. Ken Hansen og John Olav vil ikke forstå hva som skjer, og kommer til å løpe forvirret rundt mens de roper på en fraværende herre. Og først da vil Stian Landgaard reise seg og forsøke å kjempe seg ut, men øyeblikket er allerede omme, og skipet og alt som hører skipet til, kommer til å synke ned i bølgene, som så mange andre skip har forlist opp igjennom tiden. Man husker aldri et skips siste stunder, når elektristeten går og alle gjerninger er likeverdige i sin fåfenghet. Kun andre tider, da skipets lanterner skinte, huskes av de som bevitnet det.

Me-163 tributt

2/17/2018

Laget denne hyllesten til et meget unikt fly. Av alle er dette flyet jeg har et mest personlig forhold til, til punktet at det blir som et slags totemdyr. Dette viser selvsagt den høyst menneskelige komponent gjennom faktorene jeg identifiserer meg med. Komet er det eneste av sitt slag, det eneste operative fly som har vært rakettdrevet. Drivstoffet var to forskjellige flytende kjemikalier som ga et eksplosiv og voldelig utslag når de kom i kontakt med hverandre. Flyet var veldig vanskelig å bruke og skyte med, og det tok livet av 200 piloter ved tilfeldige eksplosjoner, samtidig som det skjøt ned bare 16 fiender, og det hadde svært dårlig flytid. Men når det fungerte, var det uovervinnelig. Ingenting klatret og fløy så hurtig, og hvis du skulle treffe med kanonene, var målet ferdig. De motstridende elementene, den snodige propellen til å lage strøm, ikke-funksjonaliteten, alt dette gjør den til et åpenbart totem for en pasjonibel mann, som har mange av de samme trekkene. Fordi når jeg fungerer, så fungerer jeg, og da er jeg uovervinnelig. Så er det dette med å kjempe en mot tusen, som Me-163 i praksis gjorde.

Tapte filosofiske skrifter - Del 3

2/16/2018

Jeg hadde flere forsøk på å skrive denne artikkelen Novus Pantheon (fortsatt på kvasilatin) i 2017. Dette er den første. For referansistene er artikkelen loggført med siste forandring 06.07.2017, mens andre forsøk på artikkelen, det tidligere postede "Et steg i en retning," ble loggført med siste forandring i 23.09.2017. Nå er alt dette del av de tapte forsøk og remnanter, men det er bra å tenke på selvstendig grunnlag. Kanskje vil jeg en dag ha roen til å innhente dette materialet, og da tror jeg det vil være mer givende å fokusere på enkeltvise artikler fremfor noe hovedverk, da det fremgår stadig tydligere at jeg er en person med svært, svært sterke nerver.

Novus Pantheon

Hvem kan kaste meg ut av verden? Når jeg dør, skal jeg bare våkne til mitt fødselsøyeblikk.

Introduksjon

Filosofien har etterlatt visse spørsmål og et paradoks, hvis løsning ville muliggjøre at man tok steget videre. Paradokset har utskilt til de motstridende skoler som har opphav langt tilbake i antikken, en skole av tilblivelse i Heraklitt og en skole av uforanderlighet i Parmeneides, og slaget har pågått all tid siden under nye foregangsfigurer og nye begreper med dette som opprinnelsespunkt. Alt i alt er striden knyttet til paradokset en form for kjærlighet. Man kan til og med si at dette paradokset er filosofi. Spørsmålene som reiser seg er de følgende: Hvordan kan man ha fri vilje i en verden av kausalitet? Hvorfor er begge disse tilfeller, kausaliteten og tilfeldigheten, vært anerkjent som kjensgjerning opp igjennom all vår historie og helt til vår vitenskap, hvor problemstillingen antok ny form og nye definisjoner, denne gangen som en verden av kvarker og relativitet? Som Schelling var inne på, det er de frieste av menn som skaper de mest bundne systemer, men alltid har man det, man er dømt til å falle i en av de to leire. To typer menn, og fred ble det aldri, med William Blakes ord. Idet utskillelsen er en kjensgjerning, er man festet til et svar, men står fortsatt lengre fra sannheten enn noensinne. Må det være slik? Skulle det være mulig å favne og forene disse syn, uten å bli en uredelig synkretist eller gi seg mystisismen i vold? I det store og det små, favne motsetningen mellom en verden av tilblivelse og variasjon på den ene side, og en verden av evige størrelser og uforandelighet på den andre i et logisk system. Dette er mitt forsøk på sådan, og på å ta steget videre.

De to skoler og deres respektive feiltakelse

Hver skole har representanter som dessverre introduserte seg selv og sine respektive fetisher i diskusjonen. I tillegg forstyrres vannene ved at det ofte er et skille mellom følelsesmessig tilbøyelighet og det logiske endepunkt. Den ene dras mot den andre, så å si. De frihetselskende søker seg opp mot leiren til de som forfekter en absolutt orden, og de mest rigide legger sin elsk på en kaotisk stjerne. Til materialistene og vordeskolen hører: Heraklitt, Aristoteles, Nietzsche, Sterner. Til konseptualistene og ordensskolen hører: Parmeneides, Platon og de mer moderne Spinoza og Descartes. De som har sagt seg for gode til å delta i denne striden som Wittgenstein, representerer en form for filosofisk særinteresse eller kritikk som har frasagt seg en helhetlig relevans. De løsrevede konseptualister, slik som Hegel, Schelling og Kant, eller trege materialister som Marx og Habermas, har alle fratredt slagmarken, og det er kun på slagmarken at dette spørsmålet kan avgjøres. Alt i alt er det den personlige fetishisering og tilbøyelighet som lager et avslørende lys, fordi det er et underlig sammenfall i de sannheter man etablerer og den skygge av innvendinger som blir til, og fellestrekkene i typen av menn som velger seg hver skole. I den grad tenkeren rommer intuitive landskaper som åpner opp for begge muligheter, ender han opp med å motsi seg selv eller se kun en skjevfordeling av de faktiske forhold.

Vordeskolen

Hva er de, de som bygget vordeskolen, og hvor ligger nå deres feiltakelse? Svaret på dette ligger i det opprinnelige, og når man har sagt seg tilhenger av denne skolen, er man dømt til å utføre den samme feiltakelse igjen og igjen. Heraklitt har jo ikke blitt overlevert i fullstendig form, og man skal vokte seg for å gi historiske fortolkninger og personlige antakelser for stor vekt. Allikevel er hos ham en ledetråd som vi skal se klarere demonstrert i hans arvtakere. Alt er ild, erklærer han, og gir med denne analogien opphav til synet om en verden som stadig er i tilblivelse. Samtidig dannes et evig bilde, når han sier at mennesker og guder drømmer hverandres liv. Materialisten Aristoteles er mer enhetlig når han sier at tingens funksjon definerer seg selv. En spiker er bare en spiker, og har intet å gjøre med planken. En åre er bare en åre, og har intet å gjøre med skipet. Materialistene og tilhengerne av tilblivelse hører sammen i alle ting, fordi begge innehar den samme motstand mot noen evig verdi. Og se nå bare hvordan Heraklitts arvtaker, Nietzsche, havner i den samme enhetlige feiltakelse som Aristoteles. La meg utdype:

Nietzsches vilje til makt søker å slå en kile gjennom eteren, men ender opp med å nagle hele filosofien ned til det samme skjeve utgangspunkt som ender med å bomme på målet. Viljen til makt, eller en viljefilosofi som sådan, Schopenhauers inkludert, fordrer at det her er en vilje som søker å påføre seg verden. Man glemmer helt at for å påføre må man påføres, for å være deltaker, må man være tilstede og dermed selv være i mottakende posisjon. Av den grunn forstår ikke Nietzsche Darwins evolusjonsteori, rettere sagt, han kan ikke forstå den, når logikken bryter med den introverte intuitives innebygde verdisystem. Evolusjonen går videre gjennom styrke, hevder Nietzsche, og forstår ikke at hver skapning tilpasser seg sin omgivelse. All utøvelse snevres ned og plasseres på det ene punkt, individet i sitt forsøk på å påføre seg verden. Dette gjenspeiles på tilsvarende vis i moralfilosofien. At moral skulle handle om evige verdier, fnyser Nietzsche av, greit nok. Når en engelskmann foreslår at moral er det man gjør for å få et godt resultat, sier han at dette nok er en langt bedre måte å se det på, men at det fortsatt bommer på målet. Moralen, eller det gode, er ved sin opprinnelse, alt som er deg, mener Nietzsche. Alt det du er og gjør er godt, alt som hindrer dette er ondt. Men da har man ikke tatt høyde for at individer som plasseres i forskjelligartede omgivelser, la oss si en folkestamme på Grønland og den andre i Sahara, vil utvikle en svært forskjelligartet moral, nettopp fordi de tilpasser seg sin omgivelse. For å si noen forsonende ord til dette, hva man er er det man har blitt påført, og man kunne si at en styre under tilpasning driver evolousjonen. Nietzsche, som Aristoteles, så seg blind ved å gjøre definisjonen så enhetlig som mulig, og gikk derfor glipp av all kontekst.

Tilhørende notater:

Rettere sagt, funksjon avhenger av kontekst. Spikeren kan være en kam, en lås, en tannpirker. Moralen er det gode for deg, men kan innebære løgn, bedrag, vold, til og med omgåelse.

Hva er Platonistenes feiltakelse. Spinoza og descartes....tenk.

Materialisme og vorden henger sammen

Pantheisme og ideverden henger sammen – klargjør det ved insepsjonen.

De evige verdier like omskiftelige som deres mottakere, som er hverandres gjensidige opphav. Det mekanistiske synet, hvor alt er forbundet til alt i en verdsliggjøring av dette synet, tar ikke høyde for at det er deler som ikke vil motta, som vil seg selv mer enn den vil den andre, som blir et kaotisk terningkast. -Paradoksalt nok, jo mindre delen er, jo mindre øves innflytelsen – Hm, dette må ses nærmere på. Tingen er alle steder. Jo mindre man er, jo mer oppstår en splittelse, fordi den er allerede alles teder.

Der man på en side hadde den enhetlige vilje eller funksjon påførende seg selv verden, har man der den overveldende kausalitet og innflytelse påførende seg selv tingen. Det første gir opphav til en verden av evig tilblivelse, det andre, en verden av de evige bilder.

Å lease på en viss Alice

2/15/2018

Laget denne lille hyllesten til femme fatalen og kanskje en indre anima gjennom den uforlignelige Alice Deejay, som var svært vakker i sin høytidsdag. Ved ettertanke burde jeg ha tilgang på modeller for kunstneriske formål. For kunsten må vi som kjent evig vike. Men gråtende og rasende kvinner er visst min skjebne.

Forsøk på promoteringsvideo for min aforismesamling

2/14/2018

Laget dette forsøket på en promoteringsvideo for min vordende aforismesamling "Siste sannsiger i vest." Som dere kan se har boken et åndelig slektsskap med det gamle romerrik. De fleste bildene er tatt fra Pompeii, det er utrolig at fargene er bevart, noe som gir et fargesprakende og livaktig inntrykk. For mye bruk av svart-hvitt bilder er forøvrig et tegn på ressentiment, avgrunnsteori og livsmumeri, det har jeg ment lenge.

Me-262 tributt

2/14/2018

Laget denne hyllesten til et svært vakkert fly, Me-262, verden første operative jetfly. Spiller jo War thunder, og har klokket over 1400 timer på det spillet. Ethvert fly har jo en personlighet, og Me-262 er en av de jeg har hatt mest suksess med, og som kanskje best passer min egen personlighet og spillestil. Flyet er ikke det raskeste, men har god kontrollrespons og er manøvrerbart. Kanonene har høy skuddtakt, svært lav utgangshastighet, men treffer du noe en eller to ganger, kan du være sikker på at det faller ned i flammer. På den måten er det som en tungvektsbokser med godt fotarbeid, og som må komme up close og personlig med en lang serie ødeleggende hooks og uppercuts. Ingen nazisme, selvsagt, selv om alle vet at litt nazisme bare er sexy.

Author

Tenkeren som kan tenke og siste sannferdige mann i vest. En større erotiker enn Sokrates og Sade, og den som har utkjempet kriger lenge før noen kunne forstå og akseptere at det var en krig. Det skrikende blod og skjebnen, det er Tranås

Archives

November 2019
July 2019
December 2018
October 2018
September 2018
July 2018
May 2018
March 2018
February 2018
September 2017
August 2017

Categories