TRANAAS - Blogg

Tanker ved tind før den endelige vurdering

12/6/2018

En gang etter nyåret skal jeg foreta en endelig vurdering av min skrivekarriere, beskrive det som har vært og veien videre. Inntil den tid har jeg noen mål jeg må nå. Som de nært meg vet, er det nå ekstremt viktig for meg å ferdigstille prosjekter. I etterkant av publiseringen av Sol invictus, har jeg tre prosjekter jeg skal gjøre unna, før jeg foretar denne vurderingen som ved alle øyensyn kommer til å bli radikal.

Prosjektene er som følger:

Rette de siste 300 sider av journalen Sol invictus. Ble sliten av dette prosjektet, men det må gjøres. Det er godt å ha en liten pause nå. Fordelen er at det er ikke vanskelige deler som er gjenstående, dessuten kan jeg få fikset opp noen få nye bilder mot slutten. Utover det har jeg funnet ut at jeg kan splitte opp dokumentet for å redusere hvor mye plass det tar. Dermed kan det gjøres søkbart via google som en ordinær PDF-fil. Det ligger i kortene at det er svært, svært skuffende at prosjektet, som tok to år å skrive, til nå har kun tre nedlastinger. Det betyr at heller ikke folk som fulgte med på bloggen har villet se det ferdige resultatet. Hva er galt med mennesker?

Rette ferdig min første roman, Blodrøde stjerner, og skrive en redegjørelse av dette prosjektet her på blogg. Har allerede foretatt en større språkvask, og nå går jeg gjennom manuset på setningsnivå. Har omtrent 70 sider igjen. Dette er noe jeg i teorien kan ta på en kveld, men redegjørelsen krever et visst overskudd. Selve språkarbeidet er lett arbeid som jeg iløpet av høsten har brukt som atspredelse, noe jeg kan gjøre selv når jeg er i omtrentelig koma.

Skrive ferdig fortellingen jeg nå har navngitt som "Jotunkvad." Er oppe i ca 12500 ord nå. Historien kan tegne til å ende opp på mellom 20-30 000 ord. Formatet, som er kalt novella, er noe av det mest ignorerte og neglisjerte blant lesere, heller ikke samlinger av kortfortellinger selger noe, men jeg skylder meg selv å gjennomføre og være sann mot meg selv, dessuten er det en god måte å trene opp sin skriveevne etter lang tid med smerte og ødeleggelse. Skjebnen til mange av mine verker er at jeg har hatt en initiell burst, og så fantasert og skrevet endeløst med notater, uten å ha fått ned noe. Det gjaldt spesielt en tekst om løvejakt jeg skulle skrive tilbake i 2012. Skjenket det utrolig mye åndskraft og perfeksjonskravet ble for stort, inntil jeg hadde for mye avstand og alt kollapset. Slik det er, skal jeg hindre dette, og på nyåret kommer jeg til å sette av hvorenn mye tid det tar til å arbeide singulært med dette prosjektet, før jeg er i mål.

Og da er tiden kommet for den endelige vurdering.

Lasso rundt fru lasso

12/5/2018

Har endelig fått hentet inn tilbakemelding på teksten "Da jeg falt" fra Lasso magasin. Tittelen syntes jeg var melodramatisk og den ble følgelig forandret til "Fall." Ellers er det en identisk tekst som er oppe på hovedsiden til Sol invictus.

Her er tilbakemeldigen som helhet:

Hei Øystein,

Vi synes du har skrevet en interessant tekst. Du kommer med mange interessante observasjoner, som ofte er skrevet i en slags aforistisk stil, hvor setninger forsøker å komme med en allmenn observasjon om menneskenes liv, i fortettet form. Dette er en krevende form å mestre, og vi synes du klarer det godt, bla. i formuleringer som "Frihet er skammens fritakelse".

Grunnen til at vi allikevel har bestemt oss for å ikke trykke teksten er fordi vi synes den er litt for springende. Dette synes vi gjelder spesielt bloggpostene fra 1. oktober kl. 04:29, og fra 28. mars 2015 kl. 18:39, hvor det er vanskelig å se relevansen for resten av teksten.

Det er kanskje vanskelig å se at teksten har en "hovedperson" eller en sentral karakter, men det er i det minste noen som skriver. Og det virker jo som om assosiasjonene hans har noe å gjøre med det vi antar er et brudd i et kjærlighetsforhold. Derfor er det viktig at dette ikke overskygges av det andre, slik at i hvert fall noen av refleksjonene kretser rundt det samme, på et eller annet vis. Assosiasjonene må altså styres av et eller annet. Det er mange forskjellige refleksjoner om f.eks gresk mytologi, som forsåvidt er interessante, men det er ikke helt klart for oss hva som rettferdiggjør dem. Det er lettere å se logikken i assosisjoner om det er snakk om tankene til en konkret person, men i denne teksten synes vi ikke denne personen er så klart etablert.

Vi håper du får noe ut av tilbakemeldingen. Om du har noen spørsmål så ikke nøl med å ta kontakt. Vi håper du vil fortsette å sende inn tekster til oss.

Vennlig hilsen Sindre og Ola v/ Litteraturtidsskriftet Lasso

Avvis meg, og jeg skal bli monsteret du alltid fryktet

10/12/2018

Skuffelsene fortsetter, selv om det ikke er like ille som sist. Har endelig blitt avvist av samtlige av de tre magasinene jeg sendte inn tekstbidrag til.

Først ute var Lasso, som jeg har hatt en tekst trykket hos tidligere. De sa de kunne sende en vurdering om jeg ønsket. Det stilte jeg meg positiv til, men siden har jeg ikke hørt noe. Vet ikke om jeg orker å mase mer om saken.

Pegasus magasin har ikke sagt noe til meg, men jeg fikk lese på facebook hvem vinnerne var.

Stemmer, der Tom Egeland er en av redaktørene, valgte også bort meg blant omtrent nitti bidragsytere.

Det får meg til å vurdere: Har jeg virkelig blitt person non grata på grunn av mine aktiviterer og standpunkter? Ville for eksempel skikkelser som Ole Jørgen Anfindsen eller Kent Andersen få trykket eventuelle dikt og tekster hos ulike universitetsmagasiner? Ja ja, det snakkes så fint om upartiskhet, men den underliggende strømning er en ganske annen. Alt som er ubehagelig skal vekk.

Nei, jeg tror sannheten er en ganske annen. Jeg er rett og slett for liten til å ha blitt en offentlig fiende. Samtidig er sannheten mer uhyrlig, fordi alt det jeg gjør og kan tenkes å gjøre er i direkte opposisjon til de sensibiliteter som er rådende. For å sitere en venns bok: I dette landet er jeg en barbar. Her kan ingen forstå meg.

Stemmer skriver om vinnerbidraget:

Bidraget rommer en forfatters dype lengsel etter å røre og berøre. Den kan leses som scener fra et parforhold, men like mye handler det om intimiteten mellom forfatteren og dennes skaperverk. Når ordene blir levende oppstår et mirakel, som denne forfatteren sammenligner med å gå på vannet. Med stor lekenhet og glød leder forfatteren sine to hovedpersoner inn i en besnærende dans. Språket er enkelt, men byr likevel på overraskelser og underfundig metaforbruk. Vinnerbidraget viser at denne skribenten har sans for dramaturgisk oppbygning, og at teksten formidler både skjelmsk glød og hudløs sårbarhet.

Hva hvis ens tekster kanskje skulle være barokke, ha et blikk ovenfra, kanskje handle om noe annet enn disse sarte følelsene? Hva om sjelsinnholdet er annerledes enn det som er rådende idag? Hva da? Svaret gir seg selv. Man vinner ikke frem noen steder. Det som kan høres er ekkoet av tragedie, fra det de ønsker skal forgå i mangelen på kjærlighet:

Jeg skal fortsette min bitre kamp og felle uhyret til sist. En dag skal jeg ha dem ned på knærne. Da skal sverdet heves uten nåde, uten snevet av miskunn i mitt hjerte.

Gjør intet mistak, fruer og lords. Dette er fienden:

September 03rd, 2018

9/3/2018

Sendte inn en tekstsyklus til Riss magasin som dessverre ble avvist. Syklusen er kalt "Sang til kaos." Skuffelsen er stor, for av fire tekster jeg har sendt inn til ulike redaksjoner, er dette antakelig mitt aller høyeste nivå, som jeg til og med ble spådd en lysende fremtid for. Vil gå så langt som å si at teksten som initierer syklusen, "Mørkesti," er det beste jeg har skrevet noensinne. Den gangen ble jeg forbannet nord og ned i mente fordi jeg ikke ville gjøre disse utdragene til en roman. For det første hadde jeg ikke krefter, så en slik plan var urealistisk. For det andre mente jeg den gang som nå at norsk litteratursfære er det jeg kaller "grunnleggende korrup," især det som springer ut fra universitetene. Riss er knyttet til universitetet i Trondheim, og jeg har bitt meg merke til denne korrupsjonen i tidligere utvekslinger hos dem. Hva? Korrupsjon juridisk sett? Hva menes?

La meg summere det opp. Det er moderniteten som korrumperer, som former forventninger og avgjør at visse ting skal sensureres for den gode sak. Dette på indirekte og ikke direkte måter. Den fundamentale antakelse det opereres under, er at vi skal bevege oss mot stadig større likhet og rettferdighet. For å bevege oss mot likhet, må vi stadig bevege oss nedover, og dette viser seg i kunstsynet. Man får form uten innhold, slik det etterspørres av mine tekster, fordi man rett og slett ikke har noe innhold å vise til selv, idet dette kunne tenkes å fornærme noen, eller rett og slett er så smått og deprimerende at man gjør best i å skjule hele saken. Det samme med estetikken. Istedet for voldelig, seksuelt og livskraftig innhold, skal man skjule seg bak det grå og meningsløse, kniving og piving over stadig mindre områder av neurose, uten tilknytning til noen verden utenfor. I dag har man bøker som ikke handler om noenting.

Litteraturviterne som pumpes ut av universitetet, har de samme generiske meningene. I samtaler med en venn, kom det frem at han hadde snakket med en litteraturviter som syntes Knut Hamsun var dårlig, rett og slett pågrunn av det "problematiske" innholdet i hans tekster og liv og virke forøvrig. Men det er det som er saken. Korrekthet er ikke kvalitet. En tekst skal ha innhold som mener noe, gjør noe, er noe, våger noe, fornærmer noen. I den tidligere teksten som ble avvist, var det slik at en maktkvinne kalt Ester vurderte andre kvinner på kroppslig grunnlag. Dette var "problematisk." Men saken er at dette finnes. Dette er hva mennesker gjør, især maktmennesker. Når alle meninger og innhold og grunnfeste til noen virkelighet blir tatt bort, blir man sittende igjen med stadig mindre symboler. Et større idémessig innhold, eller noen intuisjon blir forbudt på likhetens grunnlag.

Forbindelsen mellom skjønnhet og grusomhet som jeg hensikter til i disse tekstene, er noe disse litteraturviterne ikke vil vedkjenne seg på noe grunnlag, og derfor er det ikke "bra." Noen tilgang til et rikt indre, noen virkelighet, noen stridighet, noen vitalitet har de ikke. Kun sine kjennetegn på sofistikasjon, noe som egentlig vitner om en stor engstelse.

Saken er at jeg ikke har den minste respekt for disse marxistene, og det åndsliv de har forgiftet forøvrig. Hver eneste del av moderniteten lever under denne sykdommen. De er min fiende, og jeg er deres, og resultatet viser seg da også.

Det største tegnet på den skrikende avgrunnen mellom partene, er at deler av teksten min blir oppfattet som parodi. Helge ibstad skriver i sin aforismesamling noe som at når venstresiden blir stilt overfor argument som står utenfor konsensus, oppfattes det ikke engang som et argument. I dette tilfellet er den verden som presenteres så fremmed at den må bortforklares som en farse. Å ta innover seg argumentet er umulig for den konsensusbaserte. At noen skulle ønske og ville være fri ...

Jeg hadde jo tenkt å lure meg inn i kultursfæren nå og da, men den planen må jeg lengre ut på landet med. Å bli avvist av en kvinne i en bar er ikke det verste, sies det. Men hvis hver kvinne du støter på tar et fast grep rundt skuldrene og snur deg rundt i gangen, har du kanskje et problem. Hvem skal elske meg? Hvor er min livskraftige Jotunkvinne? For den tenkende, følende og stridende er publikum splittet opp i en livsfjern, korrupt elite og en bevisstløs befolkning. Det tegner ikke godt for noe virke, men jeg skal fortsette striden. Først må jeg ferdigstille noen prosjekter, så skal jeg kanskje en dag dykke ned i malstrømmen av kaos. Det røde blod, ikke den røde fane og det røde universitet.

Legger ved tilbakemeldingen og den opprinnelige tekstsyklus:

Hei, Øystein!
Takk for ditt bidrag til denne utgaven av /riss/. Redaksjonen har nå lest og diskutert teksten din, men vi har dessverre kommet fram til at vi ikke kommer til å publisere den. Jeg legger ved noen kommentarer til teksten som vi håper kan være til hjelp videre i skrivingen.
Redaksjonen har sett på teksten som en helhet, men samtidig som selvstendige tekster. Under ser du løpende kommentarer.

Første tekst («Mørkesti»)
Kaoset kommer tydelig fram i teksten, men flere i redaksjonen ville gjerne se mer kaos representert i form og syntaks. Slik teksten er nå er den veldig eksplisitt. En savner at drivet kommer fra instinkt og det estetiske.

Andre tekst («Konfutse»)
Teksten legger her opp til en høystil med blant annet Konfutse, men språket står ikke alltid i stil med dette. For eksempel syns redaksjonen rose- og naturbildet er metaforer som vi har blitt brukt mye.

Tredje tekst («Meksikansk kvinne»)
Den meksikanske kvinnen trekkes av en fra som et spennende utgangspunkt, samtidig som det her oppleves som klisjéfylt til tider. En i redaksjonen trekker fram at «min kvinnelige anima» blir mer smør på flesk enn beskrivende.

Fjerde tekst («Krigsguden Ares»)
Denne teksten ble trukket fram som god under slosscenen fordi den virker å være forankra i virkeligheten. Samtidig er redaksjonen litt usikker på om teksten er tenkt som en slags stream of conciousness, med tydelige muntlige trekk som «nei», «ja» og «altså» for eksempel.

Femte tekst («Jeg kom til å tenke på døden»)
En i redaksjonen trekker fram at tanken om at man kan glede seg over en gravstein er spennende, og kontrastfylt. Samtidig som teksten er kort, trekkes det fram at den kunne blitt enda mer komprimert.

Sjette tekst («Krenk meg ikke»)
Flere i redaksjonen trekker fram dette som en tekst med potensiale. Spesielt fordi den ikke er så klisjédrevet som noen av de andre tekstene. Redaksjonen er litt usikker på om teksten er ment som komisk eller ikke, i så fall kunne humoristiske trekk vært mer framtredende. Eventuelt om en annen stil er tiltenkt, ble det nevnt at den bibelske stilen kunne vært mer framtredende for å få fram et slikt prosjekt.

Sjuende tekst («Iliaden»)
Noen i redaksjonen likte monologene til katten og hunden. En påpekte en at teksten tydelig er inspirert av Dostojevskij, også før han nevnes. Dette er positivt fordi både stil og innhold spiller på hverandre.

Generelt
Redaksjonen ser hvordan temaet kaos kommer til uttrykk i teksten. Samtidig ble det trukket fram at kaos gjerne kunne kommet enda tydeligere fram. Mange av tekstene er beskrivende hvor de gjerne kunne vært komprimert og samtidig opprettholde innholdet. Drivet kan gjerne komme fra instinkt framfor bilder som roser og torner, for eksempel.

Beste hilsen,
Randi Marie Nygård
på vegne av riss

sang_til_kaos.pdf
File Size:	63 kb
File Type:	pdf

Teksten ble til etter jobb, uten søvn, og mens det ble skramlet rundt meg. Forhåpentligvis får jeg frem mitt poeng. Det er likheten som gjør kunsten stadig mindre, inntil ingenting er igjen.

Et unødvendig liv

7/4/2018

This unnecessary life...
This unnecessary sun...
This unnecessary rain...

This silence in my heart...
I am hopeless and doomed
On senseless existence...

When The Shadows Die

To leave senseless life...
666 ways to suicide...
666 reasons for die
I shall leave forever
And I will die forever

When The Shadows Die

Jeg har mistet alt. Enhver styrke, enhver evne, ethvert talent. En etter en har de sunket i jorden for meg og blitt til ingenting. Jeg lever under en forbannelse for noe jeg ikke var, noe jeg ikke gjorde.

En dag i dette livet er utålelig. Dere kan ikke ta dette fra meg.

Sang til hallen i det høye

5/22/2018

Northern wind take my song up high
To the Hall of glory in the sky
So its gates shall greet me open wide
When my time has come to die

En beslektet sjel ...

5/14/2018

Eminem er jo en sperg som meg. Kjenner meg igjen i nesten hvert ord av denne teksten.

There's people that love me and people that hate me (yup)
But it's the evil that made me this backstabbing, deceitful, and shady
I want the money, the women, the fortune, and the fame

Min femårsplan

5/12/2018

Det sies at man ikke skal snakke for høyt om sine planer, fordi verden har det med å håne dem og anbringe dem i ruin. Akkurat det har jeg opplevd mange ganger, fordi jeg har hatt så mange drømmer og planer ...

På den andre siden er det ingen som egentlig leser denne bloggen, og dette er mer å anse som et notat til meg selv.

I den kommende tid, etter at jeg har flyttet til høsten, skal nesten all min økonomiske innsats være rettet mot dette ene mål. Iløpet av fem år skal jeg ha spart opp 200 000-250 000 kroner for slik å være eligibel for et boliglån.

Eventuell inntekt utover denne nødvendige oppsparing skal fordeles med ytterligere 50% til bolig, 25% til reiseformål, for det meste pliktreiser i familiesammenheng. De resterende 25% skal gå til oppsparing for en ny datamaskin. Den jeg har kommer nok til å fungere noen år til. Når sant skal sies er det jeg kunne behøve et nytt lydanlegg.

Det kommer til å være en ensporet innsats. Det hadde vært en fordel å ha bil, men dette er noe jeg ikke kan påkoste meg. Om jeg skal ha suksess, må jeg være beinhard i mine hensikter. Jeg kan ikke nøle, men må rett og slett rykke frem nå. Mitt tidsvindu er kort, og planen MÅ gjennomføres innen ti år, ellers er det av ulike grunner forsent. Jeg halverer den tiden for å hindre at muligheten går fra meg.

Det blir altså svært lite av ferieturer, alkohol og utskeielser, samt andre kostnader. Litt alkohol for å holde motivasjonen oppe, kanskje, men det er alt. Dersom jeg er dyktig, kan jeg spare opp noe for å besøke venner i utlandet, men det krever at jeg er dyktig og opparbeider et overskudd.

Dette er noe jeg uten nåde, omsvøp og sentimentalitet kommer til å gjennomføre. Jeg trenger det jeg trenger og gjør det jeg gjør, og det er det eneste noen behøver å vite.

Barbrystet

3/22/2018

en.m.wiktionary.org/wiki/barbrystet

Min første bok lever videre på uante måter. De som lager ordbøker, bruker noen ganger å more seg med noen skikkelige kraftuttrykk, vet jeg. Det groveste jeg har sett er: "The old man took the virginity of all the girls in the village." Nå har jeg blitt udødeliggjort gjennom denne tradisjonen. What you do in life, echoes in the wiktionary ...

Kanskje kommer jeg til å selge noen eksemplarer av Den som skal våkne opp igjennom årene.

Kjærleik og Bacchus

3/22/2018

En viss Marilena Kirchner tar norske politikere med på en reise inn i vinens og kjærlighetens rike.

Ingen humor, ingen dybde

3/10/2018

En viss Sæterbakken sa en gang til meg at humor alltid er overfladisk, og ikke kan kommunisere med samme dybde som sorg og melankoli. Hvilket mumeri! Sannheten er naturligvis en ganske annen, som de instinktuelle tenkere og den greske tragedie vel viser. En gresk tragedie hadde alltid et tilhørende satyrspill, med valanderende fallos og slapstickhumor for å kontrabalansere det tunge alvor. Hensikten var å finne et mellompunkt for de med et overskudd eller underskudd for slike ting som medlidenhet, og med det skape en forløsende Katarsis.

Dette er mitt forsøk på å oppløse storslått patos og overflommende alvor i denne krigsscenen.

Lignelsen om skipet

2/24/2018

På min gamle journal skrev jeg denne lignelsen om litteraturbransjen. Omtrent hvert avsnitt ble fulgt av ville filosofiske spekulasjoner og enda villere anklager. Jeg måtte gå gjennom nesten 200 sider med tekst for å berge den fulle beretningen. Men det er noe der, en sannhet som vinker med lyset fra en døende lanterne ...

Som Roar hadde jeg en tredjeklassebillett ved min skipsavgang, og når denne først er stemplet, er det vanskelig å få den omgjort til noe annet. Derfor måtte jeg sove på gangen sammen med loppene og de lusne lusene. Under den første delen av min overfart ble jeg banket opp av matroser og svære muskelmenn, det var visst god sport for dem det. På min flukt ble jeg jaget ned til skipets nederste seksjoner, og der, i skipets indre, oppdaget jeg noe grusomt. Skroget var gjennomrustet og hadde sprunget lekk flere steder. Når skipet går ned er bare et spørsmål om tid. I begynnelsen løp jeg opp på dekk og forsøkte å gjøre folk oppmerksomme på denne oppdagelsen, men jeg forstod snart at ingen trodde meg, og at de ikke kunne tro meg, samme hva slags argumenter jeg brukte. Ingen var villige eller istand til å følge meg til bunnen for å se selv heller, for å gjøre det må man visst få juling av svære matroser. Etter lang tid, hvor jeg vurderte å gjøre som alle andre og nyte den overfarten jeg visste aldri ville ankomme noen havn, bestemte jeg meg. Jeg ville av, koste hva det koste ville. Man hadde lagt merke til meg, selvsagt, og det faktum at jeg sa underlige ting. Jeg hadde ingen god billett til å begynne med, og det at jeg løp rundt alle kriker og kroker og ned til glemte og nedstengte seksjoner, sa rare ting og oppførte meg mistenkelig, var det ikke til å undre over at man ikke stolte på meg. Jeg fikk ikke tilgang til matskapene eller noen av skipets goder. Tvert imot satte man en oppsynsmann til å holde øye med meg. Da jeg oppdaget at jeg ikke kunne forhandle eller kjøpe meg tilgang til det jeg trengte, skjønte jeg at jeg like godt kunne ta steget og stjele det. Når tyveriene ble oppdaget, ville ikke jeg være der for å stå til rette, og skipet ville være på vei ned. Men nå forfulgte oppsynsmannen meg på felleskapets vegne, og jeg var heller ikke modig og dyktig nok til å stjele til meg spesielt mye. Kun når han ikke ser, tusker jeg til meg noe, noen skipskjeks her, og noen hullete ulltepper der. Jeg har kanskje en full brødpose, en kanne vann, og lite annet. Jeg burde betale for min overfart, mente man, for billetten dekket verken kost eller losji, og det ville dessuten være bra om jeg ble satt til noe annet. Da kunne man kanskje hindre at jeg mumlet de underligste ting, og at jeg forfulgte mål ingen kunne vite noe om. Så jeg ble satt til å skrelle poteter og pusse messinghåndtak. Jeg så det fåfengte i dette fra første stund. Det har ingen hensikt å gjøre noe for et skip som snart er på havets bunn, og jeg bestemte meg for at snart, meget snart, gjennomfører jeg min flukt. Jeg setter meg i en av livbåtene og firer den ned til det mørke vannet under. Nå, denne siste natt, må jeg skaffe det jeg trenger, for snart blir det ikke mer å hente. Kanskje kan jeg stjele meg en flaske whisky for å trøste meg der ute på ishavet. Ingen kvinne vil følge meg. Det måte isåfall være tannløse Maggy eller leggløse Cindy på nederste dekk, og den tanken finner jeg for gyselig. Kanskje kan jeg få meg en gammel skipskatt eller en skabbete dekkshund til å holde meg med selskap. Når livbåten treffer vannet, er det ingen vei tilbake. Finner man meg da, blir jeg lukket inne på en celle. Da er jeg nødt til å kutte fortnøyningene og langsomt drive vekk fra det skipet som allerede er fordømt. Da skal jeg sitte og se på de lystige lanternene som forsvinner i det fjerne, før den polare natten omfavner meg og jeg endelig er alene.

Roar hadde en lignende opplevelse på reisen med sin tredjeklassebillett. En gang for lenge siden, da skipet var i langt bedre forfatning enn i dag, var han og gikk i en av skipets korridorer. Plutselig sprengtes enn av skruene og en stråle isvann traff ham midt i brystet. Roar kom aldri over denne opplevelsen, og hutrende og forvirret sprang han opp på dekk og krevde å få komme inn i salongen for å varme seg. Der ble han avvist, og Roar unnlot å oppsøke stedet der hendelsen hadde funnet sted, og han flyttet etterhvert til en helt annen del av skipet, der hvor det fillipinske mannskapet holdt til. Roar ble etterhver besatt av tanken på å komme inn i salongen, der hvor fiffen og de med førsteklassebillett holdt til. Han fortjente det, mente han, etter opplevelsen av å ha blitt truffet av sprutende isvann. Snart måtte han da få kompensasjon. Roar arbeidet stadig hardere for å få oppgradert billetten sin. På skipet rådet følgende orden: "Alle har litt rett," og "Ingen tar helt feil," og Roars konstante insistering passet dårlig med denne doktrinen, som var blitt til for å skape kos og god stemning. I sin ungdom hadde Roar vært en sjakkspillende sperg med talefeil, og slike kan komme til å si ting som er upassende. Ting om skipets egentlige forfatning, for eksempel. Ingen ville høre om den gangen Roar hadde blitt truffet av isvannet og den urettferdigheten dette representerte. Hadde nå Roar bare holdt munn ville også han fått komme inn i salongen, for det var også en annen regel gjeldende, nemlig: "Alle skal med." Men så hadde det seg slik at noen alltid hadde mer rett enn andre, og egentlig aldri tok feil og alltid fikk sitte på orkesterplass i salongen, mens Roars nærvær bare skapte uro og ubehag, for hver gang han fikk stå på gangen, begynte han å rope og hytte med nevene. Da måtte mannen som hadde den beste kabinen av alle på skipet trå til, og Tom Egeland kom bort til ham, med hånden bak ryggen og tappende aske fra sin sigar, og opplyste ham at beklager, du kommer ikke inn denne gangen heller. Hver gang Roar skapte uro, eller Tranås hadde blitt sett luskende omkring, sørget kvinnene for at den gode stemningen ble ivaretatt. Alle salongdører ble lukket, Tom Egeland trådte til, og i verste fall, om urokråkene ble for insisterende, så hadde de en stor neger som fungerte som dørvakt. Roar ble avvist gang på gang, og hver gang fornyet han sin innsats, inntil utkastingen måtte gjøres spesielt brutal. Nå hadde Roar fått nok. Han skulle inn i den salongen. Derfor fant han seg en stor ropert, og begynte å proklamere sin sak utenfor salongen. Også de som gikk på dekk fulgte han etter med roperten. Tilsist ble han henvist annenstedshen, og Roar satt fra da av høyt oppe i masten i en kurv og ropte ned til de som gikk forbi, og av og til snudde de forvirret på hodet, avbrutt i sin gode samtale. Roar hadde også påtruffet Tranås, en av sine medpassasjerer på nedre dekk, og mente at de hadde en felles interesse av å tvinge seg inn i salongen. Tranås gjorde på tidspunktet bare halvhjertede forsøk på dette, hans eneste motivasjon var å kunne gjemme seg under skjørtet til de vakre pikene, eller stjele den flasken whisky, ellers var det ingenting for ham der. Roar mente at Tranås burde gjøre en bedre innsats, og ropte inn i øret til Tranås med megafonen. Av en eller annen grunn tok da Tranås fra ham roperten, og sparket den så den fløy langt bortetter dekket. De to bunnpassasjerene hadde radikalt forskjellige mål. Tranås hadde et ønske om å komme seg av skipet, først som et slags vagt, ubevisst forsett, så, stadig mer uttalt. Alt det Roar ville, var å komme seg inn i den oppvarmede salongen og det gode selskap. Om Tom Egeland var heldig, fikk han sovne stille inn under satengdynen sin, før skipet begynte å krenge for faretruende, og om Roar Sørensen var heldig, fikk han sitte der i salongen, om så pianoet skled frem og tilbake fra vegg til vegg, barstolene snurret rundt på vannstømmen og alle løp panikkslagne ut. Det var nemlig hans eneste ønske, som han var villig til å gå under for, om så kun for å få et øyeblikk der inne i salongen. På samme vis ville Tom Egeland gå under for den store koseordenen han hadde etablert på skipet, der hvor han var plassert helt øverst i rangordenen, og Tranås ville gå under for et eneste øyeblikk av frihet, for han erkjente at han kunne falle i vannet under flukten.

La meg da gjenkomme til disse høyt besungne reglene, som det med steinhard rigiditet kreves at skal følges til enhver tid. Det den symbolerende matrosfant ikke forstår, er at ulike regler gjelder ulike mennesker. På skipet er det nemlig en navigatør som sjelden har uniformen sin i orden, og som aldri pusser knappene. Han er i det store og hele en sjuskete jævel, og av og til låser han seg inne i kabinen sin for å sitte alene og drikke sprit. Men kapteinen kjefter aldri på navigatøren de gangene det er oppstilling, selv om matrosene får kjeft hver gang de ikke har knappene og uniformen sin i orden. Matrosene forstår ikke dette, og derfor er de rasende på navigatøren og forsøker å mobbe ham på alle vis. Men da kommer kapteinen navigatøren til forsvar, og matrosene må luske slukøret vekk. Nå er kaptein og navigatør forlengst skylt på sjøen, men prinsippet gjenblir. Ulike regler gjelder ulike mennesker (på samme vis som ulike regler gjelder fra situasjon til situasjon) Navigatørens arbeid er altfor viktig til å fokusere på rigiditet, rutine og regler. Han trenger å samle energi så han kan konsentrere seg, og derfor sitter han i kabinen og drikker sprit. Matrosene, som tross alt ikke skal (eller kan) tenke, må derimot holdes i aktivitet hele tiden, så de ikke finner på for mye ondskapsfullt tull

I mellomtiden, inne i skipets salong, tørker Landgaard saus fra munnvikene. Billetten hans var på langt nær like dårlig som den til Tranås og Sørensen, selv om han gjerne skulle likt å få oppgradert sin andreklassebillett og få bli med på det lukkede selskapet der hvor fiffen skåler i klirrende champagneglass. Det er ens status og rangering i ens overfartsdokumenter som avgjør en manns verdi, mener Landgaard, og derfor tar han seg ofte i å stirre lengselsfullt på hvitsnippenes bryske miner og ballerinaenes kokette smil fra den andre siden av glassveggen. Samtidig betrakter han alle fillefransene som halter forbi salongen med rynket nese, de som av og til begår den frekkheten det er i å stirre inn vinduene med nysgjerrige, bleke ansikter. Da skjærer Landgaard innstendig i sin pepperbiff og ønsker dem dit peppern gror, ja, nettopp dit. En gang hadde Landgaard dog møtt en slik fillefrans mens han spaserte ute på dekk. Det var på alle måter en brudden mann han samtalte med, men allikevel hadde denne fillefransen i flanelskjorte, mager og blåbanket, langt klokere ting å si enn noen av sosialittene på første klasse. Her må ting rettes opp, mente Landgaard da. Balansen måtte gjennopprettes i hiearkiet. Denne Tranås hørte naturlig nok hjemme på de høyere klasser, og fra den dagen arbeidet Landgaard med å få oppgradert Tranås' sin billett også. Tranås var med på dette, og av og til lyste ansiktet hans opp da han tenkte på den gode leverposteien og de saftige vannmelonene han alltid hadde blitt nektet i salongens indre. Så var dagen endelig kommet da Tranås kunne ta steget inn i skipets salong, etter lenge å ha mottatt instrukser fra Landgaard. De verste kjennetegnene på å tilhøre tredje klasse, langt hår og skjegg, hullete klær og et obliviøst smil mens man spaserer rundt i sin egen verden var nå fjernet til fordel for et oppmerksomt blikk og en anstendig bekledning. Til tross for all innsats tok det ikke lange stunden før kvinnene merket at de følte at Tranås ikke hørte hjemme, vel, noen steder, og ihvertfall ikke inne i noen salong. Summen av disse følelsene, som når sant skal sies bare kan beskrives som rødglødende, ble omsatt til handling snart nok idet skipets neger ble tilkalt, og Tranås ble snydenstraks løftet etter nakkeskinn og buksebak og lempet loddrett på hodet ut. Landgaard forsøkte å demme opp for skadevirkningene, selvsagt. Alle hører jo hjemme i hierarkiet, og man må kjenne sin plass. Er man tildelt en liten og direkte ussel tilværelse, må man arbeide seg gradvis oppover og passe på å ikke fornærme noen. Men Tranås ville ikke høre dette, og det varte ikke lenge før han ble observert på dekk mens han gråt og raste, og åpenlyst sverget på å forlate dette forbannede skipet. Den flukt Tranås hadde planlagt ved instinkt hele livet, ved å samle seg brødleiver og verktøy han tullet inn i tørkler og gjemte på skjulte steder, det var nå blitt åpent artikulert. Skipet er forbannet, skrek Tranås, og det er passasjerene også. Alt kommer til å gå ned. I ettertid kan man undre. Noen hører kan hende aldri til i det gode selskap, men hvordan kan det da ha seg at de taler sannheten der hvor de gode mennesker lyver? Landgaard fant aldri svar på dette, for en manns verdi måtte da avgjøres av hierarkiet? Men han visste at Tranås hadde rett. Landgaard hadde riktignok ikke vært på befaring i dypet av skipet, der hvor monstre løp ulende rundt og matrosene jaktet på en stakkar med klubbe, men han hadde sett plantegninger av skipet, laget av menn som hadde vært der da skipet ble bygget, og visste at det hadde alvorlige designfeil, at det umulig kunne greie overfarten.

Tilbake på skipet ønsker Landgaard å henlede oppmerksomheten mot skipets tilstand, samtidig som han ivaretar sin plass i det gode selskap. Vellykket fremført lyrikk når det er diktaften kan noen ganger føre til at man blir tatt inn på den lukkede festen. Landgaard har forsøkt å skrive om spaserturer han har hatt på dekk, der han følte disharmoniske vibrasjoner fra motorrommet gå opp bena. Men tilhørerne på lyrikkaften føler at de ikke kan leve seg inn i dette. De kan ikke riktig leve seg inn i hovedpersonen som opplever slike ting, sier de, det blir en for insisterende og anmasende fortellerstemme. Handler diktet om kos og harmoni, derimot, da er alt vel og bra. Landgaard er en god og pliktoppfyllende lyriker, men alltid er det slik at man ikke riktig kan sette seg inn i det han driver med. Han kan bare hinte til skipets tilstand ved å skrive om de disharmoniske vibrasjonene, og da blinker tilhørerne litt, før de vil høre om noe annet. Landgaard kan ikke skrive om Tranås' ulende demoner som løper rundt under dekk, for han har aldri vært på det stedet, og han vet dessuten at å fremsi noe slikt ville bryte med all harmoni. Landgaard kunne bli fratatt sin andreklassebillett og bli bedt om å gå. Allerede har det blitt truet med å hakke ham opp til duemat. Det er de største kosepraterne og harmonikerne som får flest tilhørere, men de gangene Landgaard har forsøkt seg på det, var det slik at kvinnene formelig detonerte halvparten av de gangene han delte sitt følelsesliv. De beste harmonikerne lever seg fullstendig inn i harmonien, kosepraten, sosialiseringen og godheten de preker om, det er da det høres mest troverdig ut, for de har verken sett plantegninger eller vært under dekk, og ved fremførelsen av en slik godhetssang får de kle seg i en myk pysjamas av fløyel. Siden verken koseprat eller indirekte hint om lekkasjene under dekk synes å ha ønsket effekt, bruker Landgaard en annen metode, og av og til er han med i en broderingsgruppe hvor man syr seg fine diplomer. Jo finere diplom, jo mer flink har man vært, og nest etter koseprat er det flinkhet og flittige diplomer som anerkjennes. Det er diplomene laget på symøte som gjør at Landgaard vet at han alltid er sikret et andreklassebillett, men etterhvert går det også opp for ham at han aldri kan bli en fullgod koseprater og komme seg inn på den lukkede festen. Han vet for mye. En dag vil bølgene fra den iskalde atlanteren skylle inn over dekk, men i mellomtiden vil Landgaard nyte av champagnen og den lekre leverposteien. Landgaard tror at når kosen er omme, vil han kunne ta med seg sine manus og kjempe seg til en plass ved livbåtene, for han våger ikke å ta valget nå. Dessverre har han misberegnet fullstendig. Det ligger i salongens natur at varmen derfra er bedøvende slik at man ikke kjenner de ulende atlanterhavsvindene, og man greier ikke å ta seg ut før det er forsent. Ved livbåtene er det kvinner og barn først, og selv om noen av mennene skulle få plass, vil de ikke vare lenge, for de første som kommer til å finne livbåtene er Singh-pirater, og de vil slenge alle menn overbord, før de tar kvinnene i sin besittelse. Og hva hvis Landgaards manus allikevel skulle bli plukket opp fra vrakrestene på havet? Mannskapet på et annet skip vil lese det og si: Du visste at skipet hadde slagside, og likevel ville du sitte der inne i salongen og koseprate? Hvordan kan dette ha noen relevans for oss, vi som selv sitter på et skip vi ikke vil skal synke? Nei, på havet med det, for disse menneskene var gale, som satt og koste all den tiden skipet sank. Men finner man Tranås' kaotisk nedtegnede notater i hans fillete notatbok, tatt fra hans ihjelfrossede hender ute på en stjålet livbåt, da vil man si: Denne mannen hadde evig rett. Det var lekkasjer overalt under dekk, demoner løp ulende rundt, og matrosene jaktet på gode menn med en klubbe. Denne sannheten var for hard til at man ville ta den innover seg, og dermed levde man i et løgnvelde i en oppvarmet salong, hele tiden mens isvindene fra atlanteren vokste i styrke.

Man kan spørre om grunnen til at en så sterk og verdig mann heller ville drukne blant barstolene og pianoet som flyter rundt en salong, fremfor å gjøre noe. Kanskje er dette grunnen til at det gikk til helvete til å begynne med, at varmen fra salong og smaken av leverpostei var mer forlokkende enn å stå på dekk med isvindene i ansiktet. Riktignok kunne nok ikke Landgaard ha kapret skipet med pistol, til det er det for mange og sterke matroser, men han kunne hjulpet Tranås med å arrangere en vellykket flukt, slik at man kunne bygget en tømmerhytte på en sydhavsøy og kontrollert området med maskingevær, bemannet av deres felles underordnede Sivert. Ingen Singh-pirater ville ha våget seg innpå dem på den måten, og man kunne endog kapret noen kvinner man puttet i bur, sålenge man sørget for å gå inn og slå dem på fast basis, slik at all kosepraten ble holdt på et minimum. Det er kos som er et skips og sannhetens største fiende, dette kos som faktisk er et særnorsk ord, antakelig fordi tilstanden er fremskreden her i dette landet. Det er viktig å minimere følelser og kos, så man kan opptre med det minimale av vett og forstand. Grunnen til Landgaards ferd mot undergangen, den han fikk ved å fokusere så mye på trygghet og sikkerhet (alt ender jo motsatt) ligger antakelig dypt innkodet i hans DNA. Landgaard er nemlig beslektet med orangutangene på Borneo, og der forflytter seg man med armene fra gren til gren. Denne grensvingingen foregår at man sørger for å ha et svært godt tak rundt den nye greinen, før man svinger avsted, og på den måten gir man aldri egentlig slipp på noe. Landgaard hadde en bestefar-orangutang som lærte ham opp i dette fokuset på sikkerhet og det å aldri gi slipp på noe, og selv om han erkjenner at det er slik, greier han ikke å bryte med denne arven fra Borneo. Litt her og litt der, sa bestefar-orangutangen, og sånn var det og sånn var det, idet han svingte seg rundt i sirkler basert på en evinnelig empiri. Man skulle bare basere seg på der man hadde vært, og alt som fantes var ens ståsted. Jungelen er alt som er til, mener orangutangen, og skulle den få se de åpne slettene eller havet, vil den bare trekke seg inn i jungelen og putte hendene for øynene. Dette finnes ikke, bare jungelen og mitt ståsted, ja, både hav og slette er egentlig forlengelsen og en sublimert versjon av jungelen, ingenting annet. Litt her og litt der! Og sånn var det og sånn var det! Og på den måten blir orangutangen svært dyktig til å forholde seg til og holde seg inne med alle lianene og eføyen og den våte mosen i jungelen. Man må tross alt aldri gi slipp på noe, aldri gå for fort frem. Orangutangen forholder seg ikke til noe, annet enn det han kan putte armene og gripeføttene sine rundt, og slik går ferden i evige sirkler blant greinene. Hvis orangutangen skulle få se en annen skapning, en gud med vinger, for eksempel, som steg opp mot solen, ville den mene at dette var noe tull. Du har jo ikke noe gripetak! Ikke fly så høyt! Litt her og litt der!

Ombord på skipet er det også andre skikkelser som har sitt virke. Det er forøvrig helt åpenbart at både Tranås, Roar Sørensen og Ken Hansen har blitt stukket av noen romvesener fra en annen planet kalt spergene, to av disse har faktisk fått diagnose på dette av hvite menn i frakker, mens den siste utviser så mange trekk både fortidig og nåtidig at han snarligst burde legges inn, kanskje på polstret celle. Hvem kunne ant at den falne litteratur skulle tiltrekke seg så mange gærninger? Stikkpillen fra spergene sørger for at alle trekk blir forsterket, nesten like mye som et forsterket ønske. ISTJen (eller deromkring) Roar Sørensen henfaller i et steinhardt regelrytteri uten noen basis eller effekt i virkeligheten, og brøler til og med til kulturkjerringer på diverse facebooksider om at den gamle tids lover fortsatt skal gjelde. Kulturkjerringen blunker litt, men det er alt, og går tilbake til sine mange "Gleder meg til å lese!" når neste følebok er ute. Han forsøker også på en skamløs og obliviøs måte å bruke enhver skjematisering og regel til sin fordel, det være seg offerrollen eller paragrafrytteriet, og siden han er sperg, er det ingen forståelse for at noen kan oppfatte det på en annen måte. Det kalles mind blindness. Slå det opp, motherfuckers. INTPen Tranås, derimot, observerer og visjonerer like mye på en dag som det vanlige mennesker gjør på en livstid, og er derfor formelig en romfarer. Siden han er så langt ute i det ytre rom, blir han fullstendig mislykket i å forholde seg til noen jordlig virkelighet, og er avhengig av at oksygentilførselen ikke skrus igjen. INFPen Ken Hansen, derimot, har drukket så mye av idealismens giftbeger at han tror at alt er ham tillatt. Blir han tatt med hånden grafsende i konftektesken, er det bare: "Jeg ville bare hjelpe andre!" hele veien. Egennytte og altruisme går for ham hånd i hånd, og siden han i sitt hode er godest av alle, fortjener han selvsagt alle godene i litteraturverdenen på lik linje med de som nå har dem i besittelse. Siden han ikke oppfatter noenting, kjenner han ingen skam heller, og derfor tar han stadig selfies av sin egen nakne rumpe som han legger ut på facebook. Så går han der da på skipet, med serveringsbrett og forkle og viftene obliviøst med bavianrumpa i ansiktet til alle og enhver, og uansett hva som skjer så vinner ham, fordi han er jo ikke istand til å kjenne den skam som hører nederlaget til. Så har vi John Olav, som er forfattergroupie som noen annen. Han sitter der ved bordet til Gert Nygårdshaug, denne brumlende skjeggpappaen med stor pondus og et enda større ego, og viser frem siste del av sin massive produksjon. "Ja ja ja, det er sikkert bra det, gutten min," sier skjeggpappaen, før han retter sin oppmerksomhet mot sin biff og sine kvinner, for all den tid han er miljøforkjemper, bor han på store herregårder, flyr jetfly verden rundt, og spiser kjøttmat som noen annen. Noen griser er likere enn andre ... I mellomtiden er John Olav henfalt i slik en ekstase at man nesten kan høre halen slå frentisk mot bordbenet. For ham er det nok å emulere sine skjeggpappaer, og på den måten er han kanskje den forhånværende litteraturbloggens mest harmløse skikkelse ... Roar Sørensen står i det minste i fare for å bryte seg inn i salongen med brekkjern og slå ihjel de som måtte stå i veien.

Så, høyt på sin trone, i salongens innerste krets, sitter Tom Egeland og ser utover sitt kongerike. Han erkjenner det kanskje ikke selv, men han er skipets høyeste makt, og den som trekker i alle trådene som er festet til bakhodet på de fleste der ombord. Hvordan kom han til sin stilling? Kanskje er det ingen som kan forklare det fullt ut. Han arbeidet hard, det er sant, for slike posisjoner kan ikke tilhøre noen latsabb. En gang i tiden var det menn over ham, men disse er forlengst borte. Kunne de knust ham på sin vei mot toppen? Det er tvilsomt. Han var alltid liten og usynlig, til han ble stor, og han passet alltid på å stå der med bøyd hode hver gang en tordnende herre passerte forbi. Men en etter en ble de borte, og i de tordenherrer som er igjen, deriblandt Dag Solstad, lyder drønnene stadig mer hule. Som Jupiter av den gamle tid har disse skikkelsene mistet sin kraft. Man viser en slags aktelse ved de gamle templer, bare i tilfelle, nærmest av gammel vane, men det er også alt. Kanskje var det bare Tom Egelands knefall i gammel tid som bar preg av noen hardhet, og resten, til og med hans herredømme, er mykt. Om noen har vakt ham mishag, trenger han bare snu sitt ansikt bort, og alle andre gjør det samme. Utsteder han et dekret, lokkes det med all slags gavedryss, aldri uttalt eksplisitt, men alltid tilstede likevel, for da vender hoffet sine ansikter mot den utvalgte, og for en stund får han skinne i solen. Det er hoffet som er Egelands fremste våpen, som han bruker til å fremme sine gjerninger, og hoffet bærer preg av å være reddsomt for ethvert utslag av uenighet, og utover det er de enige om at de er enige. Derfor passet Egeland på å smøre sin tunge med den mest behagelige velklang, og bare snakke om det som behagelig, godtatt og akseptert, og som var dette, dels på grunn av sin iboende, myke drakt, dels på grunn av verdier som var blitt etablert for lenge siden. Alle vet for eksempel at blant cowboyer og indianere, er cowboyer alltid onde og indianere alltid gode, og den som greier å gjenta det som har blitt stadfestet tusen ganger på den mest avanserte men likevel forståelige måten, blir regnet som svært klok. Riktignok har det begynt å dukke opp indianere som nå skjærer hodet av folk, men da banker Tom Egeland takten: Indianere gode! Cowboy ond! messes det fra inne i salongen. Så da har man blitt enige en gang til, mens en ganske annen virkelighet lusker utenfor. Av og til oppsøker kvinner Tom Egeland og uttrykker sin bekymring. De som har vært ute på dekk, har til tross for at de har dekket for ørene som best de kunne, ikke ungått å høre ulyder fra motorrommet, og så har man denne Tranås, som sier så mye rart, som kvinnen Tofte engang uttrykte det. I slike tilfeller må man bli ekstra enige om det man er enig i, man vil jo ikke ha noen uenighet. Tom Egeland passer alltid på å validere slike følelser, for det var jo måten han kom til makten til å begynne med, alltid bekrefte det som på forhånd var der, aldri avkrefte en tordengud som rådet for øyeblikket. Selvsagt er du bekymret, min lille due, dine følelser er alltid gyldige, sier Tom Egeland da. Så lener han seg tilbake uten å gjøre mer. Hvis noen spør, sier han at problemet nok går bort dersom de slutter å fokusere på det, og hvis ikke kan man bare tilkalle mannskapet, som har full kontroll. Som så mange andre på skipet tilber Tom Egeland den usynlige gorilla, en skikkelse som vet alt, har all autoritet, og alltid styrer ting i riktig retning. Hvis ting blir vanskelige, tilkalles bare gorillaen, og alt vil ordne seg. Men det behøves jo ikke! Det er bare når det kniper til! Ting blir jo stadig bedre! Gorillaen er Egelands eneste kilde til direkte makt, men dessverre er broen til skipet avstengt, og kapteinen og navigatøren som sitter rundt bordet der, drakk sin arsenikk for lenge siden. Så Egeland kan aldri straffe eller svinge pisken, han kan bare bære hintet om dette, og til nå har dette vært nok. Den gode busk kan bare gavegi, men den kan aldri bære noen brodd eller skarp torne. Vet Egeland dette? Antakelig ikke. Det var menn som trodde på gorillaen før hans tid, og han klamrer seg til disses ord, og siden han fikk høre det, må det være riktig, slik har det alltid fungert på skipet. Skulle Egeland noensinne stilles til ansvar for skipets forfall, ville han være den første til å kreve at noen skulle gripe inn, at noen skulle ta styringen, men denne noen finnes ikke, alt som noensinne gjøres springer nå fra godhetens busk, og man har forbudt noe skarpt kommandorop og noen skarp torn, det som kan stå i fare for å legge noen til last, være ubehagelig på noen måte.

Tom Egeland varmer seg i det innerste av salongen, og når skyggene trekker nærmere og det oppstår et visst ubehag, sukker han trett. En dag, når det blir for ubehagelig å sitte der, og man må rope høyt og taktfast mot en virkelighet som trekker stadig nærmere om de tingene man allerede vet, og som burde være virkelig, da vil ikke Tom Egeland orke mer, og han vil trekke seg tilbake til kabinen. Da vil denne gamle mann sette sin morfinsprøyte. Dette er godt, vil han si når han kjenner velbehaget gå gjennom kroppen. Jeg ville alltid det gode! Ikke fornærme noen, holde seg inne med, være enig i de ting der hvor det etablert enighet. Resten er mørke.

Og kanskje vil Roar Sørensen få kravle opp på den avgåtte herres trone og sitte der en liten stund mens skipet går ned. Man kan jo håpe. Ingen ønsker å skuffe en gammel mann. Ken Hansen og John Olav vil ikke forstå hva som skjer, og kommer til å løpe forvirret rundt mens de roper på en fraværende herre. Og først da vil Stian Landgaard reise seg og forsøke å kjempe seg ut, men øyeblikket er allerede omme, og skipet og alt som hører skipet til, kommer til å synke ned i bølgene, som så mange andre skip har forlist opp igjennom tiden. Man husker aldri et skips siste stunder, når elektristeten går og alle gjerninger er likeverdige i sin fåfenghet. Kun andre tider, da skipets lanterner skinte, huskes av de som bevitnet det.

Me-163 tributt

2/17/2018

Laget denne hyllesten til et meget unikt fly. Av alle er dette flyet jeg har et mest personlig forhold til, til punktet at det blir som et slags totemdyr. Dette viser selvsagt den høyst menneskelige komponent gjennom faktorene jeg identifiserer meg med. Komet er det eneste av sitt slag, det eneste operative fly som har vært rakettdrevet. Drivstoffet var to forskjellige flytende kjemikalier som ga et eksplosiv og voldelig utslag når de kom i kontakt med hverandre. Flyet var veldig vanskelig å bruke og skyte med, og det tok livet av 200 piloter ved tilfeldige eksplosjoner, samtidig som det skjøt ned bare 16 fiender, og det hadde svært dårlig flytid. Men når det fungerte, var det uovervinnelig. Ingenting klatret og fløy så hurtig, og hvis du skulle treffe med kanonene, var målet ferdig. De motstridende elementene, den snodige propellen til å lage strøm, ikke-funksjonaliteten, alt dette gjør den til et åpenbart totem for en pasjonibel mann, som har mange av de samme trekkene. Fordi når jeg fungerer, så fungerer jeg, og da er jeg uovervinnelig. Så er det dette med å kjempe en mot tusen, som Me-163 i praksis gjorde.

Tapte filosofiske skrifter - Del 3

2/16/2018

Jeg hadde flere forsøk på å skrive denne artikkelen Novus Pantheon (fortsatt på kvasilatin) i 2017. Dette er den første. For referansistene er artikkelen loggført med siste forandring 06.07.2017, mens andre forsøk på artikkelen, det tidligere postede "Et steg i en retning," ble loggført med siste forandring i 23.09.2017. Nå er alt dette del av de tapte forsøk og remnanter, men det er bra å tenke på selvstendig grunnlag. Kanskje vil jeg en dag ha roen til å innhente dette materialet, og da tror jeg det vil være mer givende å fokusere på enkeltvise artikler fremfor noe hovedverk, da det fremgår stadig tydligere at jeg er en person med svært, svært sterke nerver.

Novus Pantheon

Hvem kan kaste meg ut av verden? Når jeg dør, skal jeg bare våkne til mitt fødselsøyeblikk.

Introduksjon

Filosofien har etterlatt visse spørsmål og et paradoks, hvis løsning ville muliggjøre at man tok steget videre. Paradokset har utskilt til de motstridende skoler som har opphav langt tilbake i antikken, en skole av tilblivelse i Heraklitt og en skole av uforanderlighet i Parmeneides, og slaget har pågått all tid siden under nye foregangsfigurer og nye begreper med dette som opprinnelsespunkt. Alt i alt er striden knyttet til paradokset en form for kjærlighet. Man kan til og med si at dette paradokset er filosofi. Spørsmålene som reiser seg er de følgende: Hvordan kan man ha fri vilje i en verden av kausalitet? Hvorfor er begge disse tilfeller, kausaliteten og tilfeldigheten, vært anerkjent som kjensgjerning opp igjennom all vår historie og helt til vår vitenskap, hvor problemstillingen antok ny form og nye definisjoner, denne gangen som en verden av kvarker og relativitet? Som Schelling var inne på, det er de frieste av menn som skaper de mest bundne systemer, men alltid har man det, man er dømt til å falle i en av de to leire. To typer menn, og fred ble det aldri, med William Blakes ord. Idet utskillelsen er en kjensgjerning, er man festet til et svar, men står fortsatt lengre fra sannheten enn noensinne. Må det være slik? Skulle det være mulig å favne og forene disse syn, uten å bli en uredelig synkretist eller gi seg mystisismen i vold? I det store og det små, favne motsetningen mellom en verden av tilblivelse og variasjon på den ene side, og en verden av evige størrelser og uforandelighet på den andre i et logisk system. Dette er mitt forsøk på sådan, og på å ta steget videre.

De to skoler og deres respektive feiltakelse

Hver skole har representanter som dessverre introduserte seg selv og sine respektive fetisher i diskusjonen. I tillegg forstyrres vannene ved at det ofte er et skille mellom følelsesmessig tilbøyelighet og det logiske endepunkt. Den ene dras mot den andre, så å si. De frihetselskende søker seg opp mot leiren til de som forfekter en absolutt orden, og de mest rigide legger sin elsk på en kaotisk stjerne. Til materialistene og vordeskolen hører: Heraklitt, Aristoteles, Nietzsche, Sterner. Til konseptualistene og ordensskolen hører: Parmeneides, Platon og de mer moderne Spinoza og Descartes. De som har sagt seg for gode til å delta i denne striden som Wittgenstein, representerer en form for filosofisk særinteresse eller kritikk som har frasagt seg en helhetlig relevans. De løsrevede konseptualister, slik som Hegel, Schelling og Kant, eller trege materialister som Marx og Habermas, har alle fratredt slagmarken, og det er kun på slagmarken at dette spørsmålet kan avgjøres. Alt i alt er det den personlige fetishisering og tilbøyelighet som lager et avslørende lys, fordi det er et underlig sammenfall i de sannheter man etablerer og den skygge av innvendinger som blir til, og fellestrekkene i typen av menn som velger seg hver skole. I den grad tenkeren rommer intuitive landskaper som åpner opp for begge muligheter, ender han opp med å motsi seg selv eller se kun en skjevfordeling av de faktiske forhold.

Vordeskolen

Hva er de, de som bygget vordeskolen, og hvor ligger nå deres feiltakelse? Svaret på dette ligger i det opprinnelige, og når man har sagt seg tilhenger av denne skolen, er man dømt til å utføre den samme feiltakelse igjen og igjen. Heraklitt har jo ikke blitt overlevert i fullstendig form, og man skal vokte seg for å gi historiske fortolkninger og personlige antakelser for stor vekt. Allikevel er hos ham en ledetråd som vi skal se klarere demonstrert i hans arvtakere. Alt er ild, erklærer han, og gir med denne analogien opphav til synet om en verden som stadig er i tilblivelse. Samtidig dannes et evig bilde, når han sier at mennesker og guder drømmer hverandres liv. Materialisten Aristoteles er mer enhetlig når han sier at tingens funksjon definerer seg selv. En spiker er bare en spiker, og har intet å gjøre med planken. En åre er bare en åre, og har intet å gjøre med skipet. Materialistene og tilhengerne av tilblivelse hører sammen i alle ting, fordi begge innehar den samme motstand mot noen evig verdi. Og se nå bare hvordan Heraklitts arvtaker, Nietzsche, havner i den samme enhetlige feiltakelse som Aristoteles. La meg utdype:

Nietzsches vilje til makt søker å slå en kile gjennom eteren, men ender opp med å nagle hele filosofien ned til det samme skjeve utgangspunkt som ender med å bomme på målet. Viljen til makt, eller en viljefilosofi som sådan, Schopenhauers inkludert, fordrer at det her er en vilje som søker å påføre seg verden. Man glemmer helt at for å påføre må man påføres, for å være deltaker, må man være tilstede og dermed selv være i mottakende posisjon. Av den grunn forstår ikke Nietzsche Darwins evolusjonsteori, rettere sagt, han kan ikke forstå den, når logikken bryter med den introverte intuitives innebygde verdisystem. Evolusjonen går videre gjennom styrke, hevder Nietzsche, og forstår ikke at hver skapning tilpasser seg sin omgivelse. All utøvelse snevres ned og plasseres på det ene punkt, individet i sitt forsøk på å påføre seg verden. Dette gjenspeiles på tilsvarende vis i moralfilosofien. At moral skulle handle om evige verdier, fnyser Nietzsche av, greit nok. Når en engelskmann foreslår at moral er det man gjør for å få et godt resultat, sier han at dette nok er en langt bedre måte å se det på, men at det fortsatt bommer på målet. Moralen, eller det gode, er ved sin opprinnelse, alt som er deg, mener Nietzsche. Alt det du er og gjør er godt, alt som hindrer dette er ondt. Men da har man ikke tatt høyde for at individer som plasseres i forskjelligartede omgivelser, la oss si en folkestamme på Grønland og den andre i Sahara, vil utvikle en svært forskjelligartet moral, nettopp fordi de tilpasser seg sin omgivelse. For å si noen forsonende ord til dette, hva man er er det man har blitt påført, og man kunne si at en styre under tilpasning driver evolousjonen. Nietzsche, som Aristoteles, så seg blind ved å gjøre definisjonen så enhetlig som mulig, og gikk derfor glipp av all kontekst.

Tilhørende notater:

Rettere sagt, funksjon avhenger av kontekst. Spikeren kan være en kam, en lås, en tannpirker. Moralen er det gode for deg, men kan innebære løgn, bedrag, vold, til og med omgåelse.

Hva er Platonistenes feiltakelse. Spinoza og descartes....tenk.

Materialisme og vorden henger sammen

Pantheisme og ideverden henger sammen – klargjør det ved insepsjonen.

De evige verdier like omskiftelige som deres mottakere, som er hverandres gjensidige opphav. Det mekanistiske synet, hvor alt er forbundet til alt i en verdsliggjøring av dette synet, tar ikke høyde for at det er deler som ikke vil motta, som vil seg selv mer enn den vil den andre, som blir et kaotisk terningkast. -Paradoksalt nok, jo mindre delen er, jo mindre øves innflytelsen – Hm, dette må ses nærmere på. Tingen er alle steder. Jo mindre man er, jo mer oppstår en splittelse, fordi den er allerede alles teder.

Der man på en side hadde den enhetlige vilje eller funksjon påførende seg selv verden, har man der den overveldende kausalitet og innflytelse påførende seg selv tingen. Det første gir opphav til en verden av evig tilblivelse, det andre, en verden av de evige bilder.

Å lease på en viss Alice

2/15/2018

Laget denne lille hyllesten til femme fatalen og kanskje en indre anima gjennom den uforlignelige Alice Deejay, som var svært vakker i sin høytidsdag. Ved ettertanke burde jeg ha tilgang på modeller for kunstneriske formål. For kunsten må vi som kjent evig vike. Men gråtende og rasende kvinner er visst min skjebne.

Forsøk på promoteringsvideo for min aforismesamling

2/14/2018

Laget dette forsøket på en promoteringsvideo for min vordende aforismesamling "Siste sannsiger i vest." Som dere kan se har boken et åndelig slektsskap med det gamle romerrik. De fleste bildene er tatt fra Pompeii, det er utrolig at fargene er bevart, noe som gir et fargesprakende og livaktig inntrykk. For mye bruk av svart-hvitt bilder er forøvrig et tegn på ressentiment, avgrunnsteori og livsmumeri, det har jeg ment lenge.

Me-262 tributt

2/14/2018

Laget denne hyllesten til et svært vakkert fly, Me-262, verden første operative jetfly. Spiller jo War thunder, og har klokket over 1400 timer på det spillet. Ethvert fly har jo en personlighet, og Me-262 er en av de jeg har hatt mest suksess med, og som kanskje best passer min egen personlighet og spillestil. Flyet er ikke det raskeste, men har god kontrollrespons og er manøvrerbart. Kanonene har høy skuddtakt, svært lav utgangshastighet, men treffer du noe en eller to ganger, kan du være sikker på at det faller ned i flammer. På den måten er det som en tungvektsbokser med godt fotarbeid, og som må komme up close og personlig med en lang serie ødeleggende hooks og uppercuts. Ingen nazisme, selvsagt, selv om alle vet at litt nazisme bare er sexy.

Tapte filosofiske skrifter - Del 2

9/23/2017

Hvor får jeg min suksess fra? Alle disse nyvinninger? Jeg er den som tenker, den som våger. Ingenting kan holde meg tilbake fra å tenke, minst av alt sosialhensyn, lov og dom, også kalt feigheten. På min aforistiske høyde i årsskiftet 2016/2017 kom jeg over boken "Syv korte leksjoner i fysikk" av Carlo Rovelli, og opplevde en ny serie gjennombrudd, tankemessig sett. Det betød at jeg måtte slippe alt jeg hadde i hendene og gå videre med det jeg gikk videre med. Et av mine problemer er at jeg ikke er istand til målrettet arbeid over tid, et annet av mine problemer er at når jeg utfører slikt arbeid, får jeg nye inspirasjoner, den såkalte "mind bloom." Resultatet er alltid utmattelse. For å avpasse min legning, tror jeg det korte sprint og detonasjonen er det format som passer meg best, så får et større verk bestå av en serie slike eksplosjoner, en kjedereaksjon, om du vil.

Sentralt stod en ny tilnærming til tid og rom. Tidligere hadde jeg tenkt på tiden og rommet som betinget av materien, rommet som materiens referansepunkt og tiden som en følge av materiens bevegelse. Det er ingenting prinsipielt galt med en slik tilnærming, i den grad det ene blir ivaretatt med det andre. Men en ytterligere spesifisering er å forstå at det vi kaller "rom" egentlig aldri kan være tomt, det er altså snakk om energier som er spredt tynnere. Tiden som sådan kan ses på som sekvenser i en sikring, en overgang fra et stadie til en annen i materien. På den måten får vi fjernet visse kunstige utvekster i tenkningen, og kan være mer presise. Følgende en slik linje har jeg også gått motsatt vei, idet jeg mener at konseptet, logikken og tingens potensiale er en iboende del av tidens egenskap. Målet er å få snevret det inn, så får man se nøyaktig hva man har for seg. (så man kan gå videre med hva dette fører med seg.)

Ytterst sett var det nok denne boken som gjorde at jeg klarte å definere det jeg kaller "Tingens tilstedeværelse," som er et delkapittel i min aforismesamling. En annen stor føring på dette stadiet (og videre) er mitt svermeri for det kontrafaktiske, og jeg ble forfulgt av visjoner i så måte. Siden jeg er en visuell tenker, så jeg for meg en biljardkule. Skulle vi stå på flaten i forminket form, ville den fremstå som flat, sett på avstand, rund, sett fra et gudeblikk, kanskje en perle på en snor av tyngdekraft, sett på det svært lille nivå, en serie med elektroner. Hvilket er det riktige syn? Alle disse syn er riktige! Dette åpner for en verden av galskap, der du kan være sikker på at det du ser og opplever ikke er riktig, og at også det motsatte faktisk er tilfelle.

Selvsagt måtte jeg gjøre rede for alle føringer og forbehold, og gikk inn på tingens relasjonisme for å definere tingens egenskap. Et atom i seg selv må være isende kalt, bare i relasjon til andre atomer i hurtig bevegelse kan det sies å være "varmt." Denne relasjonismen tenker jeg må være tilfelle i såvel fysikken som i begrepene. Ingenting defineres som kjent av seg selv. Dessverre endte jeg opp i begrepsforvirring og for mange føringer jeg måtte forklare, det ble mer enn en INTP kunne greie. Resultatet kunne ikke bli annet enn kollaps. Men det som legges opp til er ytterst lovende. Jeg vil få gjenta min tese, vi har knappest tenkt før. Filosofien rommer ennu uante muligheter og uutforsket terreng, og det som hindrer oss er tydeligvis treghet, konvensjoner og feigheten. Ikke at jeg vet noe om det ...

Et steg i en retning (også titulert som Novus Pantheon på kvasilatin)

“Av fysikkens leksjoner har vi fått lære at universet er det skimrende plagget til en gudinne, men at hun er helt fraværende.”

“Hvem vet? Spørsmålsstillingen danner i seg selv svaret.”

Det kommer en tid hvor man må gå videre med sine tanker, hvor det vil føre vet jeg ikke, og det er heller ikke så viktig. Ser man på summen at de intuitivt erværevede innsikter, kan noe brukes i form av sprang, men alt må puttes i riktig kontekst for å oppnå vingeflukt. Kraft må det være, og presisjon. Jeg har tatt del i kraften, nå må jeg lære å rette støtet riktig.

Siktemålet er som alltid en ny tilnærmelse til tingen i seg selv, hvor jeg for meg selv må klargjøre begreper som intuitiv og kontra-intuitiv, og se om det faktisk er tilfelle at en kontrafaktisk verden stiger frem, det øyeblikk vi gir slipp på våre begreper. Jeg vil utforske og utfordre visse forutanelser jeg har hatt, samtidig som jeg fnysende forkaster den konvensjonelle logikk. Problemet er som alltid at de slutter å tenke. Det er aldri nok å akseptere. Forståelse må til. På samme måte som en håndtverker bare kan lære sitt yrke ved å få holde verktøyene selv, må en filosof tenke egne tanker - og det er i sannhet en glemt kunst.

Ethvert konsept er en forenkling. La oss se hvor langt jeg kan ta forenklingen, både når det gjelder begrep og den fysiske kjensgjerning. Hva er det å være intuitiv? La oss for argumentets og tankerekkens skyld si at en intuisjon er å ha en sterk følelse av noe, uten å riktig kunne forklare hvorfor. Når man så vet nok til å kunne forklare seg, slutter man altså å ha en intuisjon - eller gjør man?

For et menneske som ser solnedgangen, vil det alltid fremstå slik at solen synker, selv om realiteten er at horisonten stiger idet jordkulen ruller på seg. Fra vårt ståsted er jorden flat, og et spinnende hjul synes å stå urørlig. Ikke rart, da, at vitenskapen har lært å mistro den menneskelige opplevelse. En intuisjon! Det er et skjellsord idag, og på faginstituttene har man lært å forkaste den såkalt intuitive filosofi, på lik linje som man forkaster visjoner og religiøse opplevelser.

Til tross for dette, kan man ikke riktig synes å fri seg fra sitt ståsted. Uansett hva vi vet, rettere sagt, hva vi får fortalt, vil solen alltid synes å synke. Vi kan se fotografier og videoer av planeten, ta del i all slags lærdomstekster, ja, endog skytes opp i rommet selv for å bivåne planetens rotasjon. Enten lærdommen kommer som begrep eller erfaring, den første kollektiv og den andre individuell, begge beroende på minne, vil ståstedet vedbli nede på jorden. Intuisjonen, følelsen av noe, slipper aldri grepet, selv om vi vet at det er feil. Selv den klokeste vitenskapsmann vil si: “Nå ser jeg på solnedgangen.”

Det er her jeg må komme med en personlig advarsel. De som fullkomment nekter seg sin intuisjon, og erstatter den med hva man nå "vet," vil falle i en ny felle. Antakelsen har sluttet å basere seg på individets opplevelse, følelse og erfaring, og har blitt løftet til et kollektivt hele, summen av all anerkjent kunnskap. Det er ikke uten videre gitt at det alle har blitt enige om, egentlig er riktig. Man skaper seg selv som den blinde flekk. Istedet for å forkaste kunnskap, neglisjeres eget ståsted som en korreksjon til den kollektive oppfattelse. Derfor ser vi hvordan de universitetsutdannede alltid fremstår som ensrettede i enhver viktig sak. Deres kunnskap er felles og kan ikke stilles spørsmål ved - de har blitt gjennommoraliserte. Man har forkastet seg selv som individ til fordel for et felles narrativ, som ingen virkelighet synes å bite på. Inntil det virkelig biter, selvsagt.

Oppfordringen fra Tahles av Milet står fortsatt: “Kjenn deg selv.” Dersom du ikke kan anerkjenne din egen opplevelse av noe, kan du ikke forstå deg selv, og dermed kan du heller ikke forstå noen ytre verden. Det er mange ting som de såkalt rasjonelle av idag gjør og tillater seg, som de verken erkjenner eller vet opphavet til, men som går an å etterspores. Dermed får vi dette nye settet med dogmer, der visse spørsmål ikke engang kan stilles uten at, underlig nok, man blir overøst med følelseshysteri, og det kun ved å stille de enkleste spørsmål. Den personlige opplevelsen av selvet har blitt erstattet med flokkinstinktet. Man både føler, tenker og har sitt ståsted som del av et fordummet kollektiv.

Hvordan kan man forstå begrepet kontra-intuitiv? Jo, det må være å ikke riktig tro det man ser og oppfatter, mistro selv sin egen sterke følelse av noe. Utav denne mistroen vokser et behov, man vil vite. Veien til kunnskap synes å gå gjennom både mistroiskhet og ufølsomhet. Også den intuitive opplevelse er stort sett felles, idet vi deler de samme sanseorganer, i bred forstand de samme anlegg og tilbøyeligheter. De første filosofer gikk imot mytologiske forklaringer, som hadde bosatt verden med guder gjennom de kollektive følelser. En bør se sin solnedgang og tenke: “Ja, slik synes det, for meg selv og for de andre, men jeg tror det ikke helt, derfor vil jeg vite hva som faktisk er tilfelle.”

De kollektive følelser former oppfattelsen og styrer derfor handlingene. Tankemessig sett: Har begrepene vart lenge nok, begynner de å snakke til oss, og definerer tilslutt våre liv og endog vår sivilisasjon. En ærlig tenker må derfor tillate seg å være begrepsoppløsende, eller, for å bruke et ladet ord, være anti-intellektuell. Noe som aldri kan angripes og aldri kan kritiseres, er helt foruten verdi, og alt som fordrer å ta del i verden eller gripe om den, må av nødvendighet romme muligheten for sin egen negasjon. Et intellektuelt byggverk må være mykt og fleksibelt, ellers vil det bare briste satt overfor tidsaldrene.

Så hva sitter vi igjen med? Det er en oppfordring om å være intuitiv, å anerkjenne eget ståsted og egen følelse, og samtidig være kontra-intuitiv, å mistro det man opplever. Man må danne begreper, samtidig som man er villig til å oppløse dem. I den grad alt er en pågående prosess, må også vårt tankeliv være i bevegelse, en syklus mellom: intuisjon-mistro-begrep-oppløsning.

Å stå i en situasjon er å ta del i en situasjon, vi vil alltid ha en følelse for vår egen deltakelse. Å få begrep om noe betyr at samtidig som vi favner, atskilles enheten fra oss. Når vi løfter noe til våre øyne, ser vi fortsatt gjenstanden på avstand. Følelsen er alltid kortsynt, og synet kan aldri være en deltaker. I dette ser vi viktigheten av å veklse mellom fortolkninger. For å frigjøres fra en fortolknings absolutt, må vi først ødelegge den forhånværende tilstand.

Sannelig, en ekte tenker kan nok fremstå som både dum og ufølsom, men hygge var aldri en av sannhetens mange betingelser. Som i livet ellers krever tenkningen en viss mobilitet mellom viten og intuisjon, og ja, anti-intellektualisme og ufølsomhet. Man må utfordre både det alle vet og det alle føler. Slik det er, den intellektuelle gjør seg mange moralske antakelser som springer fra kollektive følelser, og intuisjonen om at solen går ned, stod seg bare som sannhet sålenge det var noe alle “visste.” De gamle grekere trodde at metall smeltet i luften, bare hastigheten var stor nok. Dette fordi det fremstod slik når et prosjektil fløy gjennom luften, og fordi blykulene fra en slynge kunne volde store skader på det ben og vev som var skjermet bak en rustning. Noe måtte altså ha gått gjennom. Oppfattelsen av hva som skjedde var riktig, det var bare dette store hvordan som medførte feil. Her er en stor lærdom. De fleste vil anerkjenne det når kjensgjerningen har funnet sted og beinet er knust. Det er ingen sak å komme med et "hva" når man studerer nedslagsområdet. Hvordan det skjedde løfter viten vekk fra den umiddelbare erfaring.

Hva så da med konseptuelle størrelser som evolusjonsteorien? Er det kun et spørsmål om å etablere et begrep som "pattedyr," som man siden gjenfinner bak en busk og kaller det en sannhet, slik Nietzsche hevder i “On truth and lies ...” Riktignok er ethvert begrep en konstruksjon, men det har sitt festepunkt i virkeligheten i den grad man ser hvordan visse generaliserte trekk hører sammen, og som Hegel sa det, å generalisere betyr å tenke. Ikke engang en matematisk ligning defineres av seg selv, da kan heller ikke vidt forskjellige dyrearter ha noe eksakt som tilsvarer seg selv. Tenkning innebærer snarere å finne fellestrekk mellom ulike tilfeller. Selv tenkningens definisjoner er i ytterste konsekvens en analogi, nettopp pågrunn av at ethvert virkelighetens tilfelle innenfor vår sanseevne så langt har vært unikt. Å se at det vi legger under begrepet pattedyr har fellestrekk, er simpelthen et spørsmål om å: "connect the dots." Mer og mer har det gått opp for meg at sannheten er å se tingenes sammenheng, ikke å finne et ene eksakt.

En ting er å utlede gyldige begreper, en ganske annen er å finne en sannhet og tingenes sammenheng i det rent fysiske. Jeg har den samme ambisjon som Kant, å bringe metafysikken ned i fysikken. Forhåpentligvis vil jeg ha mer suksess i det anliggende. Tenke, jeg må tenke, har jeg sagt til meg selv. Jeg kunne like gjerne sagt: Generalisere, jeg må generalisere. Det ærligste vil selvsagt være å si at jeg må forenkle. Det er i forenklingen at vi kan få grep om en ting, og stille den til sammenligning med andre fenomener som er tilsvarende forenklet. Det er kun på den måten at vi kan få svar på om trevirke er hardere enn steiner. Det nytter ikke å spørre de impliserte enkeltvis.

Så, rustet med dette verktøysett av begrepene intuisjon og kontraintuisjon, og ytterligere skjerpet med min villighet til å være begrepsoppløsende og forkaste dogmer, selv mine egne, vil jeg utforske visse av mine egne intuitive innsikter. Dette fordrer en lengre tankerekke, der jeg først setter meg fore å forenkle fysikken med mitt eget begrepsapparat. Jeg er ikke den første til å komme til mange av disse innsiktene, selvsagt, men det viktige er at det gjøres for egen hånd, og hvor målsetningen nettopp derfor er en ny forståelse - for håndtverkeren, et nytt skispdesign sprunget fra noe gammelt.

Tingen er alle steder, har jeg sagt, dette etter en lengre filosofisk utvikling hvor jeg først strevde med motsetningen i alle ting, så alle tings iboenhet eller relasjonistiske forhold til hverandre. Konturene eller avgrensningen til et system har i det siste begynt å vise seg, men selv før dette må jeg ta steget videre og utfordre noen besnærende tanker. Hvorfor er tingen alle steder? Jeg skal sette det frem enkelt. Dersom et objekt avgir stråling, og strålingen ad nødvendighet beveger seg fortere enn et objekt med masse, vil ethvert objekt ad nødvendighet øve sin innflytelse fra ytterkant til ytterkant, ja, i hele rommets utstrekning. Vi kan selvsagt bringe inn det forbehold at visse deler av universet synes å bevege seg hurtigere bort enn lysets hastighet, sannsynligvis på grunn av rommets krumninger, - vel, da er det ikke lengre vår sak, inntil det er det igjen, selvsagt.

Hva dette betyr er jeg ikke den første til å være inne på. Det finnes ikke noe egentlig rom, avstand eller vakum som er tomt for innhold. Det newtonske system er helt avleggs vedrørende dette. Istedet kan vi ligne alt rom med et klesplagg eller en deig som strekker seg og brer seg ut. Dermed må jeg gi slipp på tanken om rommet som noe som springer fra et materielt referansepunkt. Rommet er i seg selv noe materielt. Dette er den antakelse jeg gjør meg, sammen med visse andre antakelser i denne utlegningen. Tingenes motsetning kan forklares i relasjonistisk forstand. En mynt vil bare være definert av hvilken side som ligger plassert på et bord, den vil altså få sin karakter i relasjonistisk forstand, og bli noe helt annet om denne relasjonen fjernes. På den måten kan vi si at alle ting rommer sin egen motsetning, og at denne dualismen blir til som en protest mot en urimelig enhet. Alt, fysisk såvel som begrep, er altså i besittelse av sin egen skyggeside. Å stadfeste noe vil også være å si det motsatte. Den siste antakelse er en av relativitet. I et univers hvor alt står under alle tings påvirkning, vil ethvert objekt ad nødvendighet måtte defineres av såvel seg selv som den andre. Jeg ville vært en ganske annen om du plasserte meg i vakumet til det ytre rom.

Einstein uttalte jo så berømt at alt avhenger av referansepunkt, og at om det var høna som krysset veien, eller veien som krysset høna, egentlig bare avhenger av ståsted. Dette fikk meg til å tenke, sette opp eksempler og gjøre meg egne antakelser, noe som, det skal sies, åpnet opp for besbærende muligheter. For det første satte jeg opp dette eksempelet med en spinnende snurrebass. Sett fra et visst perspektiv, plassert på snurrebassen, ville det være som om verden selv ble tumlet og kastet rundt, mens man selv stod stille. En intuitiv opplevelse om noen! Kunne det være at det finnes en slik kontrafaktisk verden i verden, altså hvor dette ikke bare er et spørsmål om illusorisk opplevelse, men ett av substans? For å klargjøre dette satte jeg meg opp nok et tankeeksperiment, som når sant skal sies, tok meg ut på viddene i all sin implikasjon. Resultatet ble noe fornuftig, mangt som må forkastes, men også åpninger inn i ny innsikt.

Følgende legges til grunn: Hvis tingen er tilstede alle steder er avstand nill. Det er kun snakk om variasjonen av energi. Dette stiller også konseptet om tid i et nytt perspektiv. Tidligere hadde jeg satt opp følgende rudimentære regnestykke: Tid, rom og materie ville være størrelser som hver for seg betinger hverandre. Fjernet man en fra ligningen, f.eks tiden fra rom og materie, ville man ha å gjøre med et umulig absolutt. Utifra et slikt synspunkt vil hver av disse begrepene være en side av samme sak. Nåvel. Hvis vi nå har redusert materien i seg selv til energi, og fremsatt at rommet også skulle være energi, hva da med tiden? Bildet som danner seg her blir ganske annerledes. Skulle ikke da tiden være kun forflytningen fra et stadie til et annet i denne energikulen, som sekvensene i en sikring? Utifra et slikt syn ville ferden mot alderdommen kun være den sekvensielle overgangen fra et stadie til et annet, med mindre progresjonen ble avbrutt av en mer plutselig død. Det er jo en litt morsom måte å se det på, men det er også andre og mer vidtrekkende implikasjoner. Vi har å gjøre med Nietzsches evige gjenkomst. I et uendelig sett med muligheter, ville vi tilslutt gjenkomme til oss selv. Det er så. Men et slikt konsept innebærer på motsatt hold at alle andre muligheter er åpne. Dersom den evige gjenkomst er en realitet, må også den evige variasjon være tilfelle, der livet skal leves på et uttal måter. Ordene til Parmeneides kommer i hu: Man kan ikke tenke på noe som ikke finnes. I den grad tanken er festet til et virkelighetens ståsted, som er utsatt for denne ubegrensede variasjonen, vil alt vi tenker på en gang bli tilfelle. Med den evige gjenkomst ender vi opp i et fall mot oss selv, men vi ender også opp med et fall mot et uttall variasjoner av dette livet. I denne høyst abstraherte tankegangen, blir det nærmest umulig å avgjøre spørsmålene rundt fri vilje, hvorvidt dette kan sies å være en planmessig orden eller det rene kaos basert på tilfeldigheter, det beste man kanskje kan si er at utifra enhver tilfeldighetens spill vil en orden vise seg, og i en hver orden vil tilfeldighetene ha sitt å si. Jeg frykter jeg aldri vil kunne løse en av de dypeste gåter, nemlig om opplevelsen av selvet er noe unikt som bare skal lyse en gang, eller om en ny bevissthet kan oppstå for enkeltindividet.

Man må være optimistisk på egne vegne. Vi kan tenke oss en situasjon der en kloning av vårt egentlige selv ble fremstilt. Selv om man delte sånær alle trekk, ville man fortsatt ikke dele opplevelsen av selvet. Nietzsches antakelse synes å stemme. Man må dele det eksakt samme ståsted og øyeblikk i virkeligheten for at vår unike bevisshet kan sies å ha gjenoppstått. Isåfall er bevissheten et av universets mest kostelige eie, og selv de sletteste av tilfeller av oppvakthet er virkelig en sjelden blomst, forekommer kun en gang fra evighet til evighet. Denne kosteligheten kommer ikke foruten sin skyggeside. Det unike er låst fast og slavebundet, atskilt alt annet, og for mange må livet fortone seg som en forbannelse.

På den annen side, vi vet jo at opplevelsen av selvet nettopp ikke er låst fast til et eneste ståsted, men følger en kontinuasjonslinje og en påvirkning utenfra. Når jeg faller i søvn og våkner, er jeg en helt annen enn jeg var dagen før, likevel bærer jeg med meg opplevelsen av mitt eget selv. På samme vis, drømmer og rusmidler påvirker bevisstheten på en substansiell måte, til punktet at vår virkelighetensoppfattelse helt kan tas i besittelse. Det sies at en hjerne som ender helt foruten sanseinntrykk vil falle i koma. Skulle ikke vår bevissthet isåfall være et resultat av denne ytre omstendighet, selv i vårt mest våkne øyeblikk, på samme måte som rusen og drømmeriet er en annen type henførthet? Vi blir sittende igjen med et dilemma. På en side synes bevisstheten å kreve det unike ståsted, og en eksakt kontinuasjon fra dette ståstedet. På den annen side synes bevisshten å være helt flytende, kan flyttes fra sted til sted, springe opp og synke ned. Hva? Det er vanskelig å bryte gjennom en slik ligning. Sjelevanding eller uendelig repetisjon? Kunne man bare løse denne udødelighetens gåte. I begge tilfeller kan man ikke utslettes, og etter å ha trukket sitt siste åndedrag vil man våkne til sitt eget fødselsskrik. Men hvor? Og hva? Ståstedet som det ene opphav til bevisstheten ugyldiggjøres av det uttall situasjoner vi kan sette oss i, og fortsatt bære med oss opplevelsen av vår eget selv. En bevissthet i variasjon? Men overalt hvor vi forsøker å reprodusere bevisstheten, selv med vår egen kloning, kan den ikke deles. Den er faktisk vårt mest private eie. Vi må holde dette store spørsmål i mente.

Det synes slik at hver av disse standpunkter og motsetninger, om du vil, endeløs repetisjon eller en plassering i det ytre, bærer med seg sin skyggeside. Plassert i mitt unike ståsted, er jeg upåvirket av alt annet, i den grad alt skal skje på samme vis. Det er på samme vis opphav til den største frihet og den største slavebundenhet. Om jeg forflyter meg utifra den ytre omstendighet, er jeg slave av vindene, men har muligheten for endeløs variasjon. Spørsmålet om fri vilje og kausualitet er tett forbundet med en slik problemstilling. Løser man den ene, løser man den andre. Som en preliminær tilnærming: Fri vilje måtte være å være sin egen hensikt. Den perfekte orden, å være overstyrt av enhver omstendighet. Ser vi på virkeligheten, er det her snakk om graderinger av begge disse. Man gir opphav til seg selv, men skapes også av den andre.

Ikke tenke uten at det er noe å tenke på? La oss si at jeg kom med uttalelsen: Jeg er en klovn som sitter på en bulldoser som går i 120 km i timen som jeg hopper av og på veien ned skriver jeg Shakespeares samlede verker før jeg lander på springfjærføttene mine og skytes opp til det ytre rom. En umulighet, selvsagt, men hver for seg finnes disse størrelsene. Shakespares samlede har visserlig blitt skrevet, og klovner har blitt sett hoppende rundt med springfjærføtter, og en mann har landet på månen. Forskjellen ligger altså i sekvensen for når dette skjer. La oss så tenke oss at universet er blott en firkantet metallboks. Umulig! Men i det små finnes slike små metallbokser, spørsmålet er igjen denne graderingen. Det er besnærende at de ytterste menneskelige fantasier, som forestillingen om himmel og helvete, den fullkomne nytelse og lidelse til evig tid, kun kan fremmanes ved å bruke jordlige størrelser. I himmelen møter man visserlig sine kjente og kjære igjen (for visse av oss ville det i seg selv være helvete, og man ville snudd i perleporten) ellers i den enda mer livskonkrete utgaven, sitter man under et fikentre med en elv av vin på den ene siden, og en elv av honning på den andre, det i seg selv en allorgi på de saftene man oversvømmes med i kjønnslig omgang med jomfruene. Hver tanke du kan tenke er allerede en kjensgjerning, det er bare et spørsmål om tid før det skjer, og et plassering om størrelse og plassering i denne tidssekvensen, selvsagt.

I forenklingen av tiden og rommet beveger vi oss bort fra det feilaktige newtonske univers. Ser vi rommet som en variasjon av energi, deler av det samme klesplagg, og tiden som dette klesplaggets tilstand og sammenfoldelse i alle tenkelige variasjoner, har vi straks et enklere og bedre bilde, et renere konsept. Tid, rom, energi, relativitet, masse, alt dette kan sies å være en side av samme sak, graderingen av energi. I den grad rommet konsentreres, foldes rommet sammen, sorte hull er nettopp et eksempel på det, rommet som kollapser inn i et eneste punkt. Den singulære tilstand før the big bang ville være dette klesplagget foldet og pakket sammen i et eneste punkt, og nå flagrer det utover i verden. Et objekt i høy hastighet vil øke sin masse, heter det, inntil videre ekspansjon i hastighet og masse blir umulig. Mon kanskje at dette er plagget i seg selv som holder tilbake?

Vi kan tenke oss at vi varmer opp et jernstykke til punktet at den blir rødglødende. Så tar vi et molekyl eller atom eller mindre fra dette jernstykket og utsetter det for en spørring: “Fortell oss hvor varmt det er?” Skulle ikke da denne atomiske biten svare at nei, her er ingen varme, det er like kaldt, som et slags bevis for at en virkelighet blir til utifra ståsted, med kanskje en videre implikasjon i at det finnes noe uforanderlig (men her foregriper vi gudinnens plagg) Det er selvsagt ikke så enkelt, og vårt eksempel viser jo hvordan ting står i relativ grad, og hvordan eksperimentet i seg selv påvirker resultatet. Tar vi atomet utifra sin varme omgivelse, forandrer vi betingelse radikalt, og atomet vil ikke lenger være ladet med energi fra denne oppvarmingen.

Notater tilhørende artikkelen:

Hva konstituerer opplevelsen av selvet? x

Alt er motsatt av det det fremtrer som, en verden av galskap.

Sakse ut virkeligheten.

Tingen gir opphav til seg selv. - Løse fri vilje og den unike bevisshtet. Vi er gjenskinnet fra de mange speil.

Det nye Pantheos. Man er alltid fanget i øyeblikket. - Vi står i evighetens midte.

Fri vilje, å være sin egen hensikt. Oppbundenhet, styrt av andre. X

Sandkorn, det som er lite beveger seg hurtig, masse skrenker inn hastigheten? Finn ut. Se gjennom notater etter dette og andre former for inspirandum.

Biljardkule, flat fra et ståsted, sett fra oven, rund, sett i en planetarisk bane, som en perle på en snor av tyngdekraft. Men hva er riktig? Alle disse fortolkninger er riktige!

Tapte filosofiske skrifter – Del 1

9/19/2017

Siden jeg er merkurial, er instinktet mitt alltid å gå videre. Noen ganger går jeg fra meg selv på den måten. Tankespranget har gjort at jeg alltid får nye innsikter før jeg har fått fastsatt noe. Dette er grunnen til at jeg ikke greide å ferdigstille min journal Sol invictus før jeg tok til på min aforismesamling, og grunnen til at jeg ikke kunne ferdigstille aforismesamlingen før jeg tok til på en serie artikler som alle var forsøk på å nedfelle mitt nye filosofiske syn, som kun eksisterte som abstraksjon og vilter mulighet. Jeg er jo en assosiativ tenker, og derfor ser jeg ofte sammenhenger, og aner dem på en måte som jeg selv ikke kan forklare, men noe, noe er der!

Akkurat denne artikkelen har en litt mer tradisjonel tematikk enn de andre, de sistenevnte skulle være banebrytende for filosofien. Her gjentar jeg min legning og plassering som nyplatoniker, og har en intuitiv visjon om hvordan drømmer og idoler ikke nødvendigvis er et negativ, som visse empirister og reduksjonister vil hevde, men tvert om er et positiv som livet selv (og den øvrige materie) avhenger av. Som jeg har sagt, en mygg følger lukten av blod og får utbytte av dette, selv om dunsten av blod ikke er blod. Forskjellen fra en av mine tradisjonelle svermerier for det hedenske, er her at Eros og Ares -tankegangen, eller det vi kan kalle enhetsloven, her forsøkes å implemeteres. Som del av min revolusjonerende tenkning, berører jeg også forestillingen om at tingen faller mot seg selv (gitt uendelige muligheter og en en uendelighet med tid) Det er altså aldri noe kontrafaktisk med noe bilde. I den grad det ble rettet en rimelig kritikk mot idolene, er det fordi disse kan blåses opp som urimelige såpebobler, slik som forestillingen om Gud. Man kan fastsette et bilde av en allmektig Gud, men finne at innenfor en slik konsept så rommes det utallige selvmotsigelser. Delene er på den måten større enn summen.

Siden jeg nå ikke har fått etablert min tidsfilosofi, måtte artikkelen nødvendigvis komme til en naturlig stans. Det får bli et arbeid til en annen gang, selve tematikken ble for bred og for assosiativ, og jeg stod i fare for å oppløse alt sammen med å bevege meg i ulike retninger. Et slikt tema, Idolenes gjenkomst, som en protest mot visse av mine læremestere, er i seg selv et bokprosjekt, og ikke noe man kan burste ned iløpet av en uke med sterke nerver.

Idolenes gjenkomst (en ny nyplatonisme)

Det nittende århundre har vært opphav til det høyeste høye og det laveste lave, og omfanget av denne veksten, fra blomst til dypeste rot, skal vi først se idet treet velter. Kun fraskilt kan man studere det døde objekt. Anledningen har aldri manglet, og det skal den heller ikke i dette tilfelle. Det er så man hører Sibylens rop: Verden forgår! Til glede for vitenskapsmannen, kanskje, en av naturens mest perverse, som ved hvert tilfelle må drepe det han studerer. Hva har man så på sitt bord? En av de sorteste blomster fra den forgangne tid, farget av størknet hjerteblod, har åpnet seg og sagt: “Verden skal ikke forstås, den skal forandres.” Etter at de ordene ble ytret, har veien vært klar. Filosofifaget, såvel som de øvrige klassiske fag, ble omgjort til ideologi og har i praksis blitt avskaffet. Historiefaget lærer deg ikke lenger om fortiden og de mekanismer som har vært i virksomhet, man får høre om verden som den burde være. “Historien er bare en rekke mennesker som har vært dumme,” lyder det fra de idoktrinerte. Istedet for å lære om mennesket i de humanistiske fag, lærer man en utopi, i all helhet, et hat mot mennesket, som man på alle vis søker å avskaffe til hjelp for det falskeste av alle opprop, likheten. Dette opprop handlet alltid kun om å lyve for å skaffe seg fordeler. Jeg kan legge frem talløse eksempler på ulikhetet. Ingen likhet har noensinne blitt påvist, og det skal heller ikke skje, idet hvert fenomen så langt som vår fortids og fremtidsanskuelse kan stadfeste, har vært unikt.

Men-men, ropes det fra selotenes og de selvoppofrendes hold, mang en skikk var da uheldig og har seg som hør og bør blitt avskaffet av oss. Hvorfor skulle ikke vår rensende ferd over jorden fortsette? Det ville da lede til fornuft og noe bedre? Og det er sant, dette med avskaffelsen. Vi vet at greske jegere i arkaisk tid pleide å piske en trestatue av Pan dersom jakten hadde gått dårlig, man trodde at blod helt over bakken ville gi de døde skrømt i underverdenen menneskelig form og tanker en tid, og mente at tilsvarende votive ofringer i vin, blod og røkelse var nødvendige for alle livets områder, tok iallefall ikke sjansen på å la være. Det er vanskelig å se for seg tilsvarende naivitet idag, ettersom mennesket ble mer avansert, ble religionen gradvis mer abstrakt. Aniximander var først ute med et Gudsliknende konsept, men selv om dette eksisterte som begrep og en vag forutanelse blant de tenkende, hadde den gjengse bonde liten bruk for noe så vidfavnende. Skulle han ha en god grøde, ofret han til Demeter, som i en primitiv analogi til fruktbarhet naturligvis måtte ha kvinneform. “What has been learned cannot be unlearned,” og kun fantaster tror at mennesket kommer til å slutte med industri og krutt, som kommer til å være med oss til vår ende. Da den enkle stigbøylen ble oppfunnet, kom ingen gruppe til å gå tilbake til å ri på en annen måte.

I den tredje Kartagiske krig ofret kvinnene i den kringsatte by sine egne barn i desperasjon, til å langsomt stekes over glødende bronsekar. Slike offer har ingen sammenheng eller innvirkning på vår virkelighet, og det må da være gunstig at overtroen har blitt irrettesatt og etterhvert svunnet hen de steder hvor man utsatte den for et kritisk blikk?

For konseptualisten er det her en ganske annen lærdom. For hva har alle doktriner, fantasier, nitid ritualer og overtro hatt til felles? Hva annet er vel denne meningen man leter etter, enn å se etter sammenhenger mellom fenomener. Ofrer jeg, får jeg grøde, ber jeg, tilgis jeg for synder. Denne søkenen etter sammenheng er ikke bare gjennomgripende for den menneskelige tilværelse, den skjer ufravikelig under ethvert tenkelig foretakende. Ja, myggen som følger bloddunsten, og en celle som trekker seg sammen i syrlig vann, følger den samme grunnleggende mekanisme. Man foretar en fortolkning av den ytre virkelighet, og tilpasser sin virksomhet. Det er umulig å tenke seg at det skulle være annerledes. Når vi ser et bilde, om så en skisse av en smiley, er det mønstergjenkjennelse, og vi ville være i en lammet tilstand om vi ikke til enhver tid gjorde en slik fortolkning. Hvorvidt sammenhengen er der, er irrelevant under denne problemstillingen. Søkenen etter sammenheng vil alltid finne sted. Menneskelig søken etter mening og åndelighet er et menneskelig imperativ. Den brølende fordømmelsen til de som står for en konkurrerende fortolkning, enten den går i reduksjonistisk eller absolutt retning, handler ytterst sett om å gjøre sin egen fordom enerådende. "Verden skal forandres,"krever de, men de har ikke engang forstått verden. Visse størrelser, frembrakt av tingenes relasjonistiske forhold til hverandre, er uforanderlige, og undertrykkes de skal de bare gjenkomme i ny drakt. Den moderne tids villfarelser står ikke i noen grad tilbake for den gamle tids overtro, med hudflettede statuer og røkelsen stigende opp fra talløse altere. Ja, villfarelsen har snarere blitt større, jo større grad av abstraksjonsevne man tilegnet seg. Søken etter sammenheng står i stil med nivået på entiteten. Nå har de endog sagt at vi alle er like!

Spørsmålet om mening er bare et spørsmål om perspektiv. Sett fra det ene ståsted, fremkommer alt annet som et kaos som står i fare for å velte dette ståsted overende. Man gjør derfor sitt for å døyve dette kaoset, finne en forklaring som rettferdiggjør dette enkle: Her er jeg! Sett på absolutt avstand, er alle ståsted til for å skape dette ene øyeblikk, båret mot oss som et bilde. Man har nå engang sin plassering, og derfor kan man ikke unngå å skape seg sin mening og se etter denne. Forskjellen på rett og galt i så henseende er enkel å se. Bommer man for grovt med sin fordom, er man utslettet, men hvis feilgrepet er fordelaktig, lever man godt med sine mistak, skjønner slett ikke forskjellen. Naturen er i så måte en gal gudinne, fordi hun går videre gjennom feil, og noe som alltid har rett er kun stillstanden, eller døden. Også her synes det å være en dans mellom ytterpunkter. Den grove feiltakelse fører en galt avsted, fordi da bommer man på målet. Ofrer man ett av sine barn, og tror at man skal ha fordel i striden, er denne troen ofte nok til å rettferdiggjøre denne kosmiske byttehandelen. Ofrer man alle sine barn til samme formål, kan prisen aldri være verdt det. Men å ha helt rett? Jeg har jo allerede sagt det. Vitenskapsmannen står utenfor livet, og handler kun i død.

Det er lett å avvise fantastene, som mener at alt har en fullkommen logisk sammenheng. Det ene er et bevis for det andre, ja, det er faktisk et bevis for alt! Fenomenene berører nok hverandre, men det er ikke alltid at de snakker sammen med tilstrekkelig kraft til å flytte seg i takt. Gud er maktesløs, for han styrer ikke engang over egenrådigheten til det minste partikkel. Forflytningen av stjerner kan nok tale om sesongen man befinner seg i, men virker neppe inn på en menneskeskjebne. Selv om en gruppe konspirerer, betyr ikke dette at de har kontroll på alle begivenheter, som ofte er uforutsigbare selv for de beste av oss. Man kan endog si at den vise er den som tar oftest feil, fordi han synes han ser så mange muligheter, og etterhvert vil drukne i dem eller mista dem for tilstanden her og nå. Hva så da med reduksjonistene? De plukker fenomenene fra hverandre for å finne de deler som passer dem best. Alt er kjærlighet, nei, alt er makt! Det er som man tar et bilde, og siden man kun har smak for enten varme eller kalde farger, tar man innover seg kun det som står i henhold til sin smak, og ignorerer alt annet. Man forstår ikke at en varm farge kun blir meningsfull når kontrasthert med sin motpart, om nå bare som antydning og implikasjon. Når man da har isolert sitt ene formål og sin ene sak fra maleriet, ender man med det monotone trompetstøt, en eneste tone, helt uten variasjon, som naturligvis er både meningsløs og uholdbar i noen livsverden. Blant absolutistene har man en kakafoni av symbaler og fløytespill som aldri får stå for seg selv, uten et stillhetens lerret å feste musikken på, slik at man kan forstå tonene både for seg selv og i sin sammenheng. Blant reduksjonistene er det alltid dette ene elefanterende trompetstøt, like uutholdelig hver gang. Man får det nok frem hvis man vil, men ingen gidder å høre på i lengden, og man flykter derifra, slik tilfellet alltid er i det levde liv, det ekte speilbilde og målestokk på hva som er vår virkelighet. Og der er det et bud som råder over alt: Variasjon er alt og stillstand alltid døden.

Problemet ligger her. Vitenskapen kan kun forstå fenomenet a posteri, etter at det har funnet sted og i praksis er dødt. Absolutistene blåser opp et urimelig hele hvor selvmotsigelsen kryper inn. Reduksjonistene fanger en tråd i en større vev, og sier at dette er veven. Utfordringen ligger i å forstå verdens beskaffenhet. Den som vil forandre vil se at han bare løper i sirkler, hvor han stadig kommer tilbake til sitt utgangspunkt. Kausalitetsprinsippet kan man lett oppløse. Jeg gjorde dette på grunn av fremtiden!

Notater tilhørende artikkelen

Det sies at noe kan være større enn summen enn delene. På motsatt hold kan ingenting kan være mindre enn seg selv. Hvordan kan dette ha seg?
Alright. Denne oppgaven ble for vidtfavnende til at noen konklusjon kan trekkes i enkle ordelag. Jeg vil derfor oppsummere de to hovedpoenger jeg siktet mot:

Noe er større enn seg selv, fordi det bærer summen av alle deler. En struktur imbueres av kraften til alle deltakere, og får derfor et slags kraftfelt, en forøket kraft. Hver gjenstand bærer med seg denne kraften, hver gjenstand er en slags drøm. Fremtiden er bare det vi allerede rommer.

Videre. Det sunne er ikke å tilbe det urimelige absolutt, eller redusere til det enkeltstående prinsipp, som alltid vil ende i selvmotsigelsen. Vi må tilbake til idolene. De vakre bilder som finnes i verden. Gud også, er kun en analogi, en gammel mann. En komponent i et bilde mister sin kraft om skilt fra sin posisjon og sammenheng – dette er reduksjonistene sin skjebne, en livløs monolitt, et nåløye i eteren. Et bilde mister sin mening, om det blåses opp over sin form. En gudinne er ikke Gud, men Gud rommer gudinner. Når vi ser tingen, må vi altså putte den i relasjonistisk sammenheng, imbuere med kraften fra eros, og avgrense fra verden med Ares.

Når man ser et bilde, ser man både fremtiden og det som har funnet sted. Man ser idolet man skal falle mot

X Man må finne den fortolkning som bringer mest fordeler. Ikke det oppsvumlmede bilde, ikke den reduksjonistiske tone. Hva i dette har mening? Hvordan unngår man en tankenes kakafoni, druknet i enhver mulighet, hvordan unngår man å ta sin død av vitenskapen?

Kausalitetsprinsippet kan man lett oppløse. Jeg gjorde dette på grunn av fremtiden! - Viktig sitat, men kanskje ikke egnet for akkurat denne tematikk.

Strektegningen skaper mening, større enn summen, i relasjonistisk sammenheng, hver strek bærer med seg kraften fra de andre. Drømmen er der fordi det taler om en fremtid og det som har vært. Vi skal alltid være fanget i øyeblikket, men vi kan se at idolene er sannheten, uten å blåse dem opp til det de ikke er, eller redusere dem til en enkelt, meningsløs strek.

Like lite som man ikke kan bevege seg uten fortolkningen, kan man ikke forbedre seg foruten idealet. En ny hedensk tid, uten blodofferet, men offeret for å bli som idolet. Vil du bli vis, må du ofre for visdom, sterk, ofre for styrken.

Man har alltid en grunn. Jeg gjør dette fordi Gud befaler meg det. Jeg gjør dette fordi jeg lukter blod. Jeg gjør dette fordi jeg ble flyttet av et sammenstøt med atomet. Og heri ligger en symfoni med de mange sammenstøt. Forflytningen var bare en fortolkning av dette.

Absolutistene, Gud, reduksjonistene, den ene lov, vitenskapen, disse nekrologer. De kan holde på noe, men aldri formere seg.

Søken etter mening er i realiteten konsekvensen av et øyeblikk. Øyeblikkets forutanelse.

Avarter av rødt, hvis de liker rødt.

Tråden=Tråd+Trådene - INTP
Tråden=Trådene - Absolutistene
Tråden=Tråden – Reduksjonistene

Verden er påvirkning og påvirkelse. Kant ville legge bånd på både påvirkelse og påvirkning.

Noen korte ord om min misjon innen filosofien

9/5/2017

Man gjemmer unna sin legning og den man egentlig er. For å skjule noe, må jeg bringe frem nok en sannhet, og til spørsmålet om tilhørighet, svarer jeg - en synkretist.

Heraklitt erklærte at alt er forandring, Parmeneides erklærte at forandring er umulig. Platon sa at tingen defineres utenfor seg selv. Aristoteles sa at tingen defineres av seg selv. Tilsynelatende en umulig kombinasjon, som jeg vil forsøke å forene i et større hele. For å få til dette, må jeg vise hvordan hvert syn på sitt vis er gyldig, og hvordan det en større sammenheng balanserer disse kjensgjerninger mellom seg, på en slags vinglende vekt.

Ytterst sett lever vi i en flerfoldig og sammensatt verden, hvor motstridenheten og visse forebehold alltid synes å tre inn. En liten pekepinn som beskriver situasjonen: Descartes mente at tenkningen i seg selv var beviset på at en aktør er tilstede. Parmeneides sa at du kan ikke tenke uten noe å tenke på. Både det flerfoldige (en ytre verden) og den ene (tenkere) synes å være berørt.

Veien til et gjennombrudd er ikke lang, alt som behøves er et lite - Hopp! Det er spranget og ikke utholdenhet som skal føre oss videre. Kanskje kan jeg bli den som mestrer tiden ...

Synkretisme, ja. Synkretisme blir alltid til idet verdener møtes. Da Alexander den store brakte Europa og Asia sammen for første og eneste gang i historien, oppstod det nye guder, blant dem, Serapis.

Jeg er en Serapis og må spørre: Hva slags verdener er det som møtes i meg?

Noen preliminære tanker

8/30/2017

I hvilken grad er det et skille mellom tanke og handling? Bør det være et slikt skille? Er det nødvendigvis slik man til stadighet har fått høre, at det bør være et størst mulig sammenfall mellom det man tenker og det man gjør? Og hva, om noe, er det ens tanker vitner om? Er tankene nok til å felle en dom?

Jeg sikter her til stanken av åtsel som Nietzsche påpeker i filosofien og den videre implikasjon, vil gjerne utbrodere, er her noen løse tråder? Det snakkes om symptomer, siden diagnosen er vanskelig tilgjengelig og i den dødes tilfelle, ikke er å oppdrive.

Skulle en stor negativitet og et stort nei da være et vitnesbyrd om forsveklelse? Min den gang gjestelærer Stig Sæterbakken var på mange måter en vinner i livet, ressurssterk og privilegert. Likevel var han opptatt av å vikle seg inn i mumierullene. Vi vet at Sokrates var en soldat, som ble priset for sin standhaftighet og mot av sine samtidige. Likevel ytret han det største nei. Kan det ikke være at det er variasjonen av personlighet som kommer inn i bildet. En ekstrovert tenker som Sokrates og en med de indre verdier, går ikke nødvendigvis overens. Pessimister finnes, finner mindre glede, men er de som kan tenke langsiktig (noen ganger for langsiktig, idet man ser inn i døden) Ah, eller er det kanskje ikke livstrettheten som har slått inn? Man var sterk, ble sliten, og det er det hele. Skulle det da være nødvendig å laste dem så stort?

Eller er det heller ikke et spørsmål om å skille stadiene fra hverandre, og unntakene fra regelen. Det synes rimelig. Vi kan tenke oss Ciceros kvinner, bortgjemt i en hule. Man kan forstå at de var mykhet og at resultatet ble mykhet. Et avvik i så måte bortforklarer ikke den store linje. En myk kvinne skaper en myk orden, og den livstrette sier nei til livet. I tillegg vet vi at fysisk svake menn har sin stemmegivning mot venstre. Alt synes å tyde på et sammenfall.

Det er her bare et stort problem. I livet kan vi se årsak og virkning, intensjon og det endelige resultat, i det minste utlede oss til dette. Døden danner et endelig argument hvorfra det er vanskelig å komme med noen innvendinger og nå en endelig konklusjon. De myke er myke, og får et mykt resultat. Pessimistene og optimistene ender alle døde.

Vi må tenke mer avansert på saken. Det var nok ikke så enkelt som man først trodde. Forhåpentligvis kan man etterhvert snevre det inn. Veien fra det for enkle til det dekkende går nødvendigvis gjennom det avanserte. Og da kommer vi til punktet der vi må skille mellom en entitets faktiske tilstand og dets ønsker. Kvinnene er myke og får et mykt resultat, men ønsker seg det harde, noe som kan fri dem fra elendigheten og en huletilværelse – for mye mykhet ender i en hule. Blant de som sa nei, ønsket man seg noe ganske annet, fikk det ikke, og om ens nei var stort nok, sank man med det. Å si nei er forutsetningen for all tragedie. Ahab med den hvite hvalen, Akillevs med sin vrede, Ødipus med den slette betingelse. Hvis man bare hoppet og danset, tok lett på det, var det ingen smerte, ingen grunn til å gå til grunne.

Man får grunn til å stille spørsmål ved sine forhenværende mestere. Skulle ikke det store ja på sett og vis være der i kompensatorisk forstand? Ja, når så man egentlig Nietzsche danse? Det kan synes som han forherliget alt som var utilgjengelig for ham, alle sine sanselige og undertrykte funksjoner. Er det store ja uttrykk for noe stakkarslig? La oss ettergå et slikt argument. Den store surpomp og livsfornekter Schopenhauer åt store middager og hadde mange elskerinner. Var ikke hans nei kanskje et uttrykk for de sterke lysters utilstrekkelighet i møtet med verden? Hvem ville vunnet i en nevekamp mellom Nietzsche og Schopenhauer? Det er lett å si ja når man mener nei. Taslete mennesker gjør det hele tiden. Er egentlig livssyn overhodet er argument for livskraften? På et tidspunkt, i min analyse av ulike kampmestere inne MMA, kom jeg frem til at det kan det ikke være. De som hadde et håpløst livssyn, kunne ofte være bedre til å slåss enn de med mer rimelige standpunkter.

Tragediens og pessimistens linje synes utgjort av følgende: Man har respektivt en tilstand og et ønske, som man blir nektet. Den manglende aksept fører en inn i tragedien. Både sterk og svak har utøvd dette, såvel general Varus som Elliot Rodger, den eneste fellesnevner var at man var for svak i møtet med livet. Nådde ikke opp til sine ønskers høyde. Det store nei skulle da isåfall være vitnesbyrd om en sterk vilje, en vilje som nekter å tilpasse seg.

Motsatt? Hva? Hva representerer da dette store ja? Man sier ja til alt, godtar alt, også det som etterlot en kvestet, tok bort ens ønsker og gjorde en kun til godkjenneren av hva man er, ens tilstand fra øyeblikk til øyeblikk. Skulle ikke et slikt ja være en kvestelse? Vi burde slutte å håpe, sier Nietzsche. Jeg er så håpløs at nå har jeg ingen håp!

I ytterste forstand - Det store nei representerer et ja til seg selv, og en fornektelse av alt annet. Det store ja representerer et nei til seg selv, og en aksept av alle tilstander. Hvorfor måtte vi være bundet ned av disse mumiene? Må virkelig en slik amputasjon være svaret?

Det er et alvor over mesteren, fordi han vet hva han strides med. Hoffnarren bryr seg ikke om noe, velger å hoppe og danse lettsindig over det største alvor. Jo mer man mestrer, jo mer ser man hva man ikke mestrer – og tragediens skygge vokser. Ja, anlegg og tilbøyelighet, fra et stadie til et annet – men det var aldri snakk om et vitnesbyrd om livets kraft. Til og med ens legning i livet, det som kan måles, ønsker seg sin motpart. Kvinne vil ha mann, ung vil seg gammel. Stilt overfor døden har vi ikke tilgang på motsetningen. Pessimisten sier nei, for hva? Optimisten sier ja, på hvilken måte? Døden er aldri et svar. Det var bare en taktikk! En taktikk for livet! Pessimisten og optimisten skilles ad ved om man er sparsommelig med sin energi eller ikke! Å bare fokusere på optimister er ubalansert. Pessimisme finnes, og det er det en grunn til, nært forbundet mot evnen til å planlegge, og evnen til å utvise vaktsomhet.

Vi stiller her et stort spørsmål ved vitnesbyrdet og symptomene. Sier at de slett ikke er til å stole på. Den som roper høyest på slagmarken, er gjerne ikke den som er mest såret. En hyletante kan man ikke ta på alvor, og du vet jo hva de sier om kvinners tårer. Man må mistro symptomer og gå sykdommen til livs. Hva så da med splittelsen mellom tanke og handling, den egentlige tilstand og ønskene. Det skal være sammenfall, sies det. Ellers er du jo syk. Mon det? Huff, disse rudimentære med det ene svar. Går man rundt og forestiller seg tusentalls drap i timen, er det nok klart at man har å gjøre med en patologi. Men hva med motsatt? Går man rundt og aldri forestiller seg noen drap, er man jo livsfarlig. Man har blitt ... en sørlending, som har skjøvet allsalgs lyster ned i det ubevisste, hvorfra det er dømt til å springe opp med djevelansikt.

For i splittelsen mellom forestilling og det egentlig liv, burde jo en dikter være sinnssyk. Hvis man er istand til å se for seg muligheter man ikke handler etter, er man da en svekling? Kjære vene, dette er jo kjennetegnet på intelligens! Utifra dette kan man forstå at sprik mellom liv og forestilling ikke bare må tillates, det burde oppmuntres. Med mitt skarpe blikk kan jeg si dette. Pessimisten har mange ønsker, som han anretter seg mot med planmessighet og sparsommelighet. Optimisten hopper bare i det, og tar verken det ene eller andre så tungt. Hos den ene er man anrettet mot å ønske, og hos den andre er man anrettet mot å handle. Hva man egentlig er, og hva man ønsker, kan det etterspores? Det kan iallefall utøves, både i tenkende og virkende retning. Men å felle en endelig dom? Felle dom når man ikke har tilgang på bevismaterialet? Mange sure edderkopper satt igjen da alle glade gresshopper var døde. Det kaller jeg vilje til liv!

Nei, bort med all tvangsmessighet, amputasjoner og patologier som kun handler om egoet. Hva i pokker mener de med å fortelle hva man bør gjøre! Som om de noensinne hadde svaret? Det handlet om dem! Tilstanden er vanskelig å etterspore, og bare resultatet vil utgjøre den tilstand man kommer frem til. Naturen skapte mange veier inn. Om ikke annet, er det den skiftende tilstand, variasjonen og tilpasningen som er den sanne vei. En som bare roper ja, er den største selvfornekter. En som alltid sier nei, er overveldet av sine egen lyst i møtet med verden.

De som favner et stort skille mellom ønske og handling, vil tilslutt finne livet uakseptabelt. Man ender som en sydende og kokende Schopenhauer. Men dette på et punkt der man i det minste har levd. Det er jo vanskelig å forestille seg, men en 25-årig Sæterbakken var antakelig ikke fullt ut mumifisert, og han etterlot seg jo barn, liv som en følge av utøvende dødsdyrkelse ...

Nietzsche forsøkte bare å være kongruent, leve opp til ringen av vilje der han holdt opp sitt tryllespeil, som vil bare det den vil. Men universet var alltid variasjon. Det betyr at det til enhver tid og i enhver tilstand er det like mange nei tilstede som det er kjensgjerninger. I det øyeblikk noe utskilles fra eteren, skapes også dets motpol. Når noe skiller seg ut som varmt, er alt annet komparativt kaldt, tilsvarende med det harde. Som alltid, det er flytende tilstander som er realiteten. Spør du meg hva svaret er, sier jeg at det varierer. Man bør ikke nekte for sine ønsker når verden blir for overveldende.

Ja eller nei, det er spørsmålet, og den dansende variasjon er svaret. Man må være sterk nok til å være stridig. Sæterbakken var på sitt livs høyde da han gjorde ende på seg selv, den sterke idealismen omvendt til morbiditet, og slik er det vel alltid. Kongruenstanken er sludder. Et sammenfall i hjerte og sinn? Da har man ikke lov til å tenke. Å kun ville det verden vil med deg, skulle ikke det være en form for feighet? Dersom en egenskap hadde blitt tillatt å løpe løpsk, hadde man reversert hele utviklingslinjen. Myke kvinner vil ha harde menn, og en glødende kjerne renner ut i kulde. Spriket i motsetningen er det eneste som kan rettferdiggjøre en egenskap. Å ha en god egenskap er å ha en dertilhørende dårlig egenskap. De nivellerende vil ha bort alt, og de med det ene svar forstår ikke de ukonvensjonelle former for fremgang: latskap, avventing, tenkning.

Kan man egentlig ha et svar til alle livets situasjoner? Kan man overhodet stole på en slik person? Man må mistro symptomene, forstå at de i mange tilfeller kan være psykosomatiske. Mine følelser er det skjøreste av alt, men jeg sitter ikke der og gauler om det. Jeg vil si ja og nei som det høver og passer, ha den merkurial forflytning av tilstander. Symptomene sammenfaller ikke. Nei, det levende liv kan ikke være pliktbundet til disse mumiene ...

Grupperingen som kaller seg MGTOW, eller "Men going their own way,"har favnet den buddhistiske løsningen når en middelaldrende mann ser en vakker ung kvinne i rød kjole. Svaret på alle dine instinkters ynk og akt skal være en likegyldighet. Jeg kan ikke godta Schopenhauersk resignasjon, selv om jeg støtter hans sentiment "Dette må være en feil." Jeg kan ikke godta Nietzsches aksept av skjebnen, selv om jeg støtter hans omfavnelse av instinktene. Er man ikke en selvforleder, blir man en selvfornekter. Så du Nietzsche danse? Så du Schopenhauer som asket? Akkurat. Bunnlinjen er: Jeg vil meg. Jeg vil gråte og rase. Men jeg vil ikke ha noen løsning, ikke engang min egen. Apollo svarer alltid ambiguøst, fordi svaret i seg selv er ambiguøst. De samme reglene teller ikke hele tiden. De kan flippes om, som en mynt. Det er det jeg har forsøkt å si i årevis nå.

Flittighet og flid på den ene side, og dørgende latskap på den andre finnes begge i naturen. Dette er en metode som gir fordeler og ulemper, er en avveining som alt annet. Dette er til. Ingen skal komme og fortelle meg at jeg ikke skal gjøre det jeg gjør, når jeg ble skapt for det jeg er. Aristoteles mente av utmerkethet var summen av våre handlinger, altså en vane. Sokrates sier at vi skal vokte oss for ødemarken til et virksomt liv. Jasså? Vi skal fylle tiden, sier Aristoteles. Nei, vi skal frigjøre tiden, sier Sokrates. Legger dere ikke merke til forskjellene i personlighet her? At de måtte si det de sa, utifra seg selv? Gode avgjørelser handler ikke om å følge en retning eller forfølge en fremgangsmåte hele tiden. Det handler om avpasning. Stamford bridge var en suksess, fordi man forhastet seg. Hasting var et nederlag, fordi man forhastet seg. Ingen ene strategi fungerer hele tiden. Det er det man må ta innover seg. Å følge en fremgangsmåte hele tiden er dumskap når betingelsene forandrer seg.

Sannheten a priori kan bare være en sannhet i relasjonistisk sammenheng. Ta noe så enkelt som myk og hard. Ingen ting er for seg selv myk eller hard. Det blir tingen bare sammenlignet med noe annet. Men straks man setter noe overfor noe annet, vil slike relasjonistiske sannheter åpenbare seg, myk-hard, varm-kald, og dette er den kosmiske tilstand, en evig relasjonisme hvor alt henger sammen. Ingenting var noensinne en monoton tone. Du kan ikke lage et punkt uten å lage et system og alle andre punkter innenfor dette systemet. Nietzsche ser bare tingen for seg selv, treg som han er, og forbyr all tenkning. Han erklærer bare det som passer seg og sin tilbøyelighet, og forsøker å trekke stigen opp etter seg ved å forby tenkningen og forby begrepene. Det ene svar er tull, og jeg er fluid. Sterk nok til å være ærlig. Sterk nok til å si nei. Det var nok naturens lov at mitt barn skulle meies ned av en semitrailer, men det var ikke min lov. Jeg har for pokker ikke underskrevet en kontrakt på at jeg skal godta noe som helst.

En utledende sammenheng

8/28/2017

For den tenkende behøves ikke mye informasjon før man er inne på noe og man har en gist av de større sammenhenger. I sangen Europa av Globus, uttrykkes det som fremfor alt er min foreldregenerasjons verdier, de såkalte babyboomerne. Som i ett av de gamle epos, nevnes en rekke slag som er del av Europas historie. Waterloo, Agincourt, Stalingrad. Det nye, og tør jeg si revolusjonære kommer med siste linje. Det uttrykkes med stor patos "Never again."

Jeg behøver bare tre sekunder til å utlede meg til det som her er den større sammenheng. Dette utsagnet representerer selve problemet. Med "Never again" har man frasagt seg muligheten til å stride for noen sak. Man har tatt fra seg selve krigens mulighet, noe som gjør den vestlige mann til en forkvaklet skapning, både dømt til å tape og på vei ut.

Dette skyldes naturlig nok det store traumet fra andre verdenskrig, som er fortsatt virkende. I den senere tid har jeg sett en del intervjuer med Jung og hans omgangskrets, hvor det uttrykkes frykt for at uerkjent aggresjon skal forårsake at man blåser av atombomber og besørger sivilisasjonens undergang. Men hva om atombomben gjorde at man gikk i motsatt og kompensatorisk retning? Når resultatet av krig blir såpass uhyrlig, forbyr man krigen i det store og hele. Man fornekter muligheten for å kjempe, nekter endog å erkjenne at ens samfunn, sivilisasjon og lover, ytterst sett, bygger på vold. På den måten er det motsatt av det Jung og hans samtidige fryktet. Det er ikke den rampante Wotanisme/Hitlerisme som er problemet, det er det rampante Jesus-komplekset.

En balansert skapning skjønner at krigen og freden dreier om hverandre. Som romerne sa, vil du ha fred, forbered deg på krig. Nå vil vi ha fred, og velter oss overende. Resultatet vil selvfølgelig bli ett kaos og en lidelse uten like, om vi ikke utryddes før den tid, da. Babyboomerne vil aldri innrømme feil, derfor må deres generasjon dø ut så vi kan ta til vett og forstand igjen. Krig finnes. Som det ble sagt i min vennekrets: "Verdensfred er ikke mulig og heller ikke ønskelig."

Her uttrykkes en langt mer livssunn holdning. "Men en ting skal du vite. Slag har vært, og slag skal komme."

Ikke rart jeg i min livskraftige ungdom var tiltrukket av denne sjangeren.

En daglig påminnelse ...

8/25/2017

En daglig påminnelse fra de olympiske tinde: Jo større din heroisme, jo større må din tragedie være, blodig og i tårer nedstyrtet.

Kjennetegn ved tiden

8/23/2017

*Klynk, hikst, voff ....

Det er denne tids forbannelse at vi kan se, men ikke røre de herligste av syner.

Begynnelsen på en kalender

8/21/2017

Jeg har sett med misunnelse på en viss blogg fra noen som avstammer fra en landslig gård. Som med mange andre ting, jeg vil også ta del. I norrøn mytologi og i eventyrene er det alltid grusomme konsekvenser av å ikke bli bedt inn til fest.

Ytterst sett plikter vi å sørge for vår egen innbydelse.

Denne siden har vært ment som et arkiv for tekster som er mer eller mindre ferdigstilte. Helt siden jeg avsluttet min sagnomsuste journal, har jeg savnet å ha en utløpskanal for utbrudd, tanker og inspirasjoner for mitt merkuriale selv. Jeg tenker at en blogg kan fungere som bro mellom avsluttede tekster og sjongleringen av ideer.

Det sies at ingen ser eller forstår når en INTP arbeider, fordi dette foregår i det skjulte, inne i isbreens harde kjerne. I den senere tid har jeg tenkt ut mangt og meget som bør få utløp. Ofte blir sammenhengene jeg ser (Ne) for løselig forbundet, eller tankene blir for ekspansive og følgelig vanskelig å nedfelle med ordene til de dødeliges språk. Et festepunkt i eteren er derfor strengt nødvendig.

Bloggen vil være strukturert i tre deler:

Generelt - Min livsførsel, planer og resultatene av dette.

Kunst - Virksomhet innenfor den høyeste lidenskap.

Filosofi - Det nobleste kall fra gudene.

Ser dere i en eller annen galskapsstrid, fordi det er livets eneste bestanddel. Venn, fiende, alliert eller fantom, i større sammenheng er dette det samme.

Author

Tenkeren som kan tenke og siste sannferdige mann i vest. En større erotiker enn Sokrates og Sade, og den som har utkjempet kriger lenge før noen kunne forstå og akseptere at det var en krig. Det skrikende blod og skjebnen, det er Tranås

Archives

December 2018
October 2018
September 2018
July 2018
May 2018
March 2018
February 2018
September 2017
August 2017

Categories