|
Jeg må gjøre en ærlig vurdering. De som vinner, vinner frem på de kritiske områder i øyeblikket da det telte aller mest. Hvis man derimot møter endeløst med motstand samme hva man gjør, er hensikten borte. Skal vel etterhvert restarte min podcast, selv om jeg ikke liker mennesker og det brakte meg endeløst med ulykke. Har vel behov for å lette hjertet av og til. Det viktige er at undermenneskene ikke finner ting de kan bruke mot meg. Her snakker jeg litt om depresjon relatert til skriving, og behovet for nye venner med nye impulser. Det er en rant, så ikke forvent for mye. Sverdmesteren: «Vi vet begge at jeg ikke trenger et våpen for å håndtere deg.» Katais stemme var rolig og behersket, og han gjorde ikke mine til å være bekymret.
Jotunkvad: Mens jeg ser på, støter hun sverdet inn i bergveggen nesten ned til hjaltet. «Jeg trenger ikke våpen for å håndtere deg, ditt frekke lille rødbryst.» Alle har vi en kjærlighet, og den er dømt til å vise seg på ulike vis. Alt henger sammen med alt. Fikk tilbake over 18 000 på skatten. Spørsmålet ble hva jeg skulle bruke dem til? Ny datamaskin? En utenlandsreise? Et fjell med alkohol? Eller kanskje en håpefull sparekonto til egen bolig?
Når jeg skal kjøpe meg ny datamaskin, blir det omtrent til 10k. Alt det andre er ikke aktuelt, av ulike grunner. Jeg endte med å betale 13 000 til billånet, noe som vil kutte det drastisk ned. Alt i alt, det som realistisk sett er det mest fornuftige økonomiske valg. Det resterende vil brukes på innkjøp jeg virkelig behøver, og et (slags) luksusliv for å nære motet. Det er egentlig alt ... Greit med uventede bonuser. Det har vært motsatt veldig, veldig lenge. På mine vandringer gjennom internett fikk jeg plutselig en hedensk velsignelse fra en indisk person: You have blessing from all the Old Gods, med henvisning til følgende vediske tekst.  Det tar jeg selvsagt med meg. Budskapet er det ingenting å si på. Endeløs styrke i krig og i fred, og at de bare får bare tale når de er trykket ned i underdanighet. Åpenbart et tegn fra gudene.
For tiden er det dog fredsommelige aktiviteter som gjelder for meg. Vanir-elementet må tilfredsstilles. Helt siden min Trondheimstur har jeg hatt en periode med bomstopp på produktiviteten. Det vil si, jeg produserte tekst noen dager, og så var det over. Jeg har blitt nødt til å tenke over hvorfor det er slik. Rett nok er min familie strevsom, men det ligger noe mer bak. La oss foreta en jungiansk skyggevask. Det er en kjensgjerning at jeg er preget av bekymring, sterke nerver og paranoia, og at jeg har sår og skader jeg ikke godtar. Resultatet blir at jeg bekymrer meg ustanselig over ting jeg ikke kan fikse, inntil kreftene tar stopp. Det betyr ingenting hvor mye krefter du har i en slik tilstand, fordi de vil uansett tappes. Det middel jeg har for å stoppe bekymring/nerver er å oppsøke nytelse, og derfor lever jeg opulent som en greve, og er ganske blakk. Svær mye av min tid går bort i en spacet ut tilstand, preget av autistisk repetisjon. En annen ting er at jeg er preget av motøshet. Siden jeg har disse sårene og skadene jeg ikke godtar, og har svært få reelle forhåpninger om å få det jeg ønsker meg, nytelsessyken i seg selv sørger for det, ender jeg med å være demoralisert. Det vil si, jeg slutter å fungere, og tilbringer tiden i en slags behagelig passivitet. Det kreves en grad av konsentrasjon og pågangsmot å skrive, spesielt akkurat nå, hvor sekvensen jeg holder på med betyr at jeg må holde oversikt over to notatdokumenter, blant annet. Jeg har prøvd flere ganger, og glitchet ut, og dermed er jeg tilbake i den samme verdenen, hvor nytelse og passivitet råder. Jeg VET at løsningen er å leve med mot, og rette noe av min livskraft (som er betydelig) bortenfor greveriet (grevens virksomhet) Svært få kan konsentrere seg som meg. Men å gjøre det, gjøre det ... Det er nå jeg har fri, og hvis det drøyer for lenge vil folk begynne å mase igjen. Jeg trenger å få ting til å fungere nå. En løsning er å kanskje å ikke obsessere over dette. Min fremgangsmåte har vært å lime rumpa til datastolen. Nok sittetid vil føre til skrivetid, tenker jeg. Det jeg har oppdaget er at dette er sant i gode perioder, men ikke sant i dårlige perioder. Derfor må jeg begynne å bli fysisk igjen, og det fordrer at jeg oppsøker den verden jeg ikke godtar. Ja, her er nok løsningen. I gode tider kan rumpa limes, og man må nytte på. I dårlige tider må jeg oppsøke balanse. Litt fysikalitet og trening, litt rumpe i stolen. Jeg er grunnleggende selvdestruktiv. De tingene jeg har gjort mot meg selv er grenseløse. La oss håpe at de kommende dager bringer litt fysisk fostring, og konsentrasjon. Det er egentlig alt. I mellomtiden går verden til helvete, ser jeg. Skulle ønske jeg kunne være rustet til de kommende kriger. Be the best you can be, krever arete og agon. Jeg er en middelmådig soldat og på mitt beste, en helt genial sjaman. Det er noe å tenke på. Eller ikke. Med hikke.  Uff, denne kvinnen bringer frem alt i meg. En kvinnelig artist, med smilehull i kinnene. Jeg vil bare gråte i fanget hennes, selv om jeg vet at hjertet hennes er fullstendig uten nåde, slik alle andres hjerter er fullstendig uten nåde. Saken er at det er ingen glamour med å gå til grunne, men vi later som hele tiden. Det er det som skaper medaljer på brystet og diplomer og drit. Uavhenig av alt, det er slik jeg ønsker å være, teksten kunne omhandet livet mitt. Allerede er det en forgangen tid. Vesten dør, og kun de med antenner og et følelsesregister forstår det. You're fine for a while But you start to lose control He's there in the dark He's there in my heart He waits in the wings He's gotta play a part Trouble is a friend Yeah trouble is a friend of mine Den som skal våkne (2012) Stemmen hennes klang hardt. «Vekk fra meg.» Amar ristet på hodet. «Kom deg vekk fra fitta mi. Du har ikke fortjent den!» Jotunkvad (2020) «Hold deg nært fitta mi, så skal dette gå bra.» Alt henger i sannhet sammen med alt ...  Jeg må innrømme at jeg har kjent en slags forakt mot denne youtuberen, Alexander Grace og hans rasjonalisme. Jeg måtte stoppe opp og undre på hvorfor det er slik. Det gikk opp for meg at han er det jeg lengter etter å være, iallfall deler av meg. Han kan snakke med autoritet om ulike temaer (især kvinner) er tilbakelent og rasjonell, og betraktes på den måten, og får sponset sitt frihetsliv av sin trofaste following. Min forakt var altså bare en forsvarsmekanisme. Vel, enn så mye jeg ønsker å være den mannen, er jeg ikke ham, på godt og vondt. Slik har jeg det også med en del andre skikkelser (stikkord: INTJ) Mine styrker og svakheter er litt annerledes plassert. Når det er sagt, det kan være verdt å få med seg hva en slik skikkelse, som trigget min ufrivillige beundring, har å si. Her argumenterer han for hvorfor han ikke vil ha likes og comments på sine videoer mer. Det jeg umiddelbart ville tolket som en fallitterklæring, har jammen noe for seg, og siden jeg skjønner jeg har en del likhetstrekk med den mannen, er hans hovedsaklige grunner også mine. Jeg også vil ha full selvstendighet, ha skaperglede, og utvikle kunst for kunstens skyld, tenke tanker for tankenes skyld. Du kan på en måte si at det var derfor jeg ble forfatter til å begynne med, for å slippe unna normie-verdenen, hvor du ikke får lov til å ha disse tingene. En egen integritet og autonomi, full frihet rundt din person. I normie-verdenen må man nemlig ta hensyn til status og følelser, og dette går på bekostning av tanken og kunsten. Jeg vil også være en uavhengig skaper.
Slående nok, jeg kan si det samme som han i at min avgjørelse finnes kun i dette øyeblikk, og jeg har ikke forpliktet meg til noe i den ene eller andre retning, men det virker riktig. En ting er videoer av mine dansedamer (no disrespect til Frøya) eller useriøse videoer der jeg soser rundt. Det andre er ting og verker jeg mener er viktige. Hvorfor skal jeg ha comments og likes på dette, når jeg med verket i seg selv søker å gjøre meg uavhengig av mennesker og deres ondskap. Nettopp ... En forfatter fra den gamle tiden satt heller ikke med rumpa oppi alles meninger om det han gjorde i ett og alt. Slik vil jeg også ha det. Skape for skapelsens skyld, og kun det. Som Grace så grasiøst sier det, de som kommenterer er gjerne de enkleste som blir følelsesmessig og negativt påvirket. Hvis man vil frita seg selv det, må man gjøre grepene. Så der har man det. Man kan lære av de man forakter, og per ekstensjon, i hemmelighet beundrer ... På min youtube-kanal har jeg forsøkt å laste opp samme video to ganger. Det er et kunstnerisk uttrykk om Kali Yuga. Hver gang har denne videoen blitt tatt ned, på bakgrunn av nazistisk imageri (jeg er en kunstner som bedriver kunst.) Det fikk meg til å undre. Er det virkelig en kommissær som sitter og rapporterer meg, selv på en kanal med kun 9 abonnenter? Hevngjerrigheten og fanatismen ville i så fall indikere en kvinne. Som mine venner vet, slettet jeg min gamle youtube-kanal, simpelthen fordi jeg ikke maktet tanken på at visse former for avskum fulgte med på alt jeg gjorde, så jeg har virkelig gjort mine grep for å bli kvitt dem. For å få klarhet laget jeg en throwaway epost og youtube-kanal (begge slettet nå) hvor jeg forsøkte å laste opp samme sensurerte video. Om videoen ble liggende ute, ville det indikere at jeg har en slik skjult fiende som har gått inn for å rapportere alt jeg gjør. Dessverre ble jeg ikke så mye klokere. Denne gangen gikk ikke videoen gjennom den automatiske kontrollen. Det er to alternativer. Enten har youtube et system der de lagrer uønskede videoer, og der min er registrert, eller videoen har blitt slettet per automatikk, uten at en person har rapportert, begge ganger. Bare merkelig at det skjedde på to forskjellige måter, hvis det siste er sant. Hvis det første er sant, kan jeg ikke vite med sikkerhet om jeg har en skjult fiende. Dine hatere er dine største beundrere, det er sant. En slik kvinne ville i så fall vært velkommen til min dungeon. Fresing og koking er bare trinnet før overgivelse.  Inntil neste politianmeldelse er det umulig å få visshet i dette nå. Synd. Hadde vært gøyalt å smekke rumpa til mine hatere. En annen tanke er at med feminiseringen av vår sivilisasjon, får også utslagene et feminint preg. Det er noe kvinnelig over at youtube gir advarsler som aldri går bort. Et feiltrinn og det kan brukes mot deg til evig tid. Kom over denne musikkvideoen, som egentlig oppsummerer livet mitt på alle måter. Ytre fiender er ikke det verste. Det er det jeg selv som er ... dessverre for liv og helse og en hel del andre ting. Det er en kjensgjerning at jeg eksisterer i en tilstand av perpetuell demoralisering. Det er sår og skader jeg ikke godtar, og motgang jeg mener at jeg ikke tåler. Man kunne si at det ikke burde være slik, men det er slik. Det er noe som er og ikke er, og kun det, og din mening om saken har ingen konsekvens. Jeg bestemmer hva jeg er, gjør, tenker og føler. Dessuten er beviset for at det er slik tilstede i det praktiske. Jeg mister evnen til å utføre handlinger, de minste handlinger. Det er slik beistet gir seg tilkjenne. Gjennom en avgrunn som lammer meg. Jeg vet at det blir et ensomt liv, og at jeg skal dø i det meningsløse. Men jeg har jo lovet å utrette noe før jeg dør. Påføre mine fiender frykt og smerte, kaste dem ned fra sine troner. Ja, siden jeg mistet det jeg skulle ha ... Jeg skal i det minste sørge for at de korrupte får sin bekomst. Du går ikke rundt der så trygt. Figurativt sett, jeg skal sende klubben ned i din nakke. Er det noen mening i dette? Ikke for meg personlig, men for en arvtaker. Forutsett at det blir en plett igjen på denne jorden, der det gode kan vokse, her i dette sinnssyke Kali Yuga. For å oppnå dette, må streken i sanden tegnes. Prinsipper må demonstreres ... av monsteret. Så for å håne fiender, og for en fremtid og et liv jeg aldri skal se, gjør jeg dette. Gjør det som er nødvendig å gjøre, og kun det. Fullføre, fullføre, fullføre. Ihver en natt er et nytt mørke.
Ihver en Vinter fryser jeg, men dog Aldri skal jeg gråte, for Stolt red jeg jo dengang, ut av den dype skogen. Jeg kom over begrepet lacheisme, et noe obskurt konsept innen psykologien. Kortest fortalt stammer begrepet fra lachesis, gresk loddkasting, og dette er også navnet på den andre av de tre skjebnegudinnene. Det er hun som forvalter mengden tråd til livsveven. I Norrøn sammenheng er navnet på denne gudinnen Verdandi, rådende over nåtiden. Psykologisk sett betyr lacheisme å lengte etter katastrofe og ødeleggelse for at man skal finne mening, og for at ting skal bli brakt i klarhet, antakelig så man skal se hva som er viktig.
Med tanke på de tingene jeg gjør mot meg selv, både som vane og uvane, og de skadene jeg spontant påfører meg selv, uten grunn, hensikt og mening, er det nærliggende å tenke at lacheisme er en virkende kraft hos meg. Sist ramponerte jeg mitt eget kne, uten grunn, og jeg som alltid har hatt gode ben/mobilitet. Man kan bruke andre fortolkninger. For eksempel den jungianske skygge, eller Nietzsches tese om at i tider i fred, går den krigerske til angrep på seg selv. Alt dette er logiske muligheter, men det har slått meg at dette er nettopp bare det, fortolkninger, som stammer fra langt mer enkle kjensgjerninger. Hva er egentlig krigerskhet? Jo, det at man har lavt dopamin og serotinin i hodet. Det passer jo utmerket for meg. Jeg er grunnleggende ulykkelig. I Jungiansk sammenheng kan man snusfornufte og rasjonalisere det man vil. Hva betyr grunner? Tilslutt vil kompensasjonen bli langt verre enn den opprinnelige grunn. Fortiden er uten mening, fremtiden uten hensikt. Nåtiden er en irreduktiv masse som bare hender. Alt dette peker frem til en kjensgjerning jeg formulerte for meg selv i går: Tenkning defineres av inabilitet. For det tenkende sinn kan ingen mening og intet begrep nås. Dette er en tese med en viss filosofisk kraft. Men ingen interesserer seg for filosofi lenger. Det er en fordummet arbeiderklasse, og fiender av det vakre, en livsfiendtlig gjeng marxister som har kapret alle intitusjoner og ekskluderer alle andre enn seg selv. Så hvorfor holder man egentlig på? Nordmenn er ikke et kulturfolk, og blant de 4 millioner nordmenn er det ingen som kan forstå en person som IKKE er en protestant. Kompetanse til å skifte kultursfære har jeg ikke. Ifølge mitt enneagram er jeg altså en 5w4, og da svarer man ja på utsagnet: Livet fremstår som for grusomt. Det er jeg helt enig i. Det er ingen mening, ingen hensikt bak disse egenangrepene på meg selv, og hvis jeg finner en mening, er jeg ikke tenkende. Utover det: Teknisk sett er mine sorger for banale, for gjentakende, for grusomme og for enegyldig negative til å kunne presenteres i litteraturen. For oss som ikke er istand til å stifte en familie, finne en hensikt, eller arbeide med noe over tid, (for da må man ha en hensikt) gjenstår bare hitten fra rusmiddelet man hadde i øyeblikket. Ved ettertanke: Man tvinges inn i impotent narsissisme. Sånn sitter da altså Lachesis, eller Verdandi. Er det rart jeg hater alle guder? Da har jeg endelig fått installert windows 10. Selve installasjonen gikk smertefritt, men bruken trigget vreden.
Jeg vil IKKE at win 10 skal lagre alt jeg gjør, overalt, og det er et helvete å få dette bort. Jeg måtte også manipulere systemregisteret for å få frem bildeprogrammet jeg vil ha. Dessuten er det sånn at thumbnails på tilfeldig grunnlag ikke vises for alle videofiler. Det liker jeg ikke. Det aller verste var bruken av onedrive, som følger med win 10. Jeg ville IKKE at onedrive skulle lagre desktop og bildefolderen. Jeg ville heller IKKE at onedrive skulle gjeninstallere mine gamle foldere, enda jeg sa at de skulle fjernes mange ganger. Dette viser problemet med idiotvelde og generiske løsninger. Alt jeg vil er svært ENKLE ting, der jeg selv bestemmer hvilke foldere jeg vil ha og vil synce. Jeg er IKKE interessert i at dette bestemmes for meg, noensinne og noen gang. Dessverre var programmet lite samarbeidsvillig, og jeg måtte bruke en dag og en natt for å få driten funksjonibel. Dette liker jeg ikke. Det er så ille at jeg vurderer å kvitte meg med hele onedrive, og heller gå over til noe annet. Verst var at i prosessen ble en skrivemappe jeg hadde kastet opp på desktop slettet/forsvunnet fordi jeg måtte kjempe mot programmet for å forandre foldere og få det til å slutte å laste opp. Heldigvis var det bare noen linjer som gikk tapt, og jeg tror ikke det var så viktig. Men liker det ikke. Med tiden skal jeg finne et program som er enkelt og funksjonibelt og gir brukeren bestemmelsesrett for hva som skal gjøres og ikke gjøres. Win 10 er avpasset idioter som ikke har smak og ikke har behov. Minst av alt liker jeg at noen rører ved filene mine. Alt jeg vil ha er det jeg vil ha, og noe annet vil jeg ikke. Det verste er at onedrive enda nå lager nye foldere i filene mine, som jeg ikke vil ha, og som jeg aldri har sagt at jeg vil ha. Tror word funker, og det er på høy tid at jeg får gå inn på det jeg går inn på, samtidig som filene er sikret. Alt annet kan jeg forholde meg til senere. Faen ta disse lav-IQ folkene og inderne som jobber for dem.  Tok den politiske testen som kalles ni akser. Den er å finne her: 9axes.github.io/ Etter min mening er denne testen langt mer presis enn den såkalte 8 values, som egentlig kun måler langs fire forskjellige akser. Ni akser har således hele 18 verdier som måles langs ni skalaer. Når man tar en slik test, er det selvsagt enkelte presiseringer som ikke favnes, både av filosofisk og politisk art. Jeg er blant annet motstander av alle former for assimilering. Siden testen er såpass stor, svarte jeg blankt på spørsmål som var filosofisk problematiske. Redundansen sørger for at det helhetlige syn blir fanget opp. Poenget er ikke å ha en eksakt definisjon, ulikt det livsmumiene tror, men å ha et oversiktsbilde. Ved å ta denne testen har jeg endog lært litt om meg selv. Jeg er altså både føderal og autoritær, noe ordinære tester ikke skjønner. (united we stand, divided we fall). Jeg er for markeder, lettere tradisjonelt inklinert, (genmanipulering blir kanskje nødvendig) svært isolasjonistisk politisk sett, og sterk motstander av multikultur. Kanskje overraskende, spesielt i norsk sammenheng, er at jeg er sterkt religiøs, men ikke for en misjonerende religion (hedendom) Vi skal holde oss med de guder som er naturlige for oss å ha, med varierende grad av forståelse i henhold til sjelskapasitet. Den ordinære 8 values plasserer meg som en neo conservative. Det er mulig dette stemmer. Dessverre gir ikke ni akser slike presiseringer. Hintet om hvordan dette er tilfelle finnes her: På spørsmål om sex før ekteskapet er umoralsk, svarte jeg ja. Dette fordi jeg vet hvordan tingene er stilt. Du kan ha allslags sex, ONS og seriemonogami, og fortsatt ende med en tom livmor. Frøya elsker den som gifter seg ung. Hive minden som er modernitet og venstreside vil selvsagt forfølge den som engang ytrer implisitt kritikk mot deres sinnssykdom, også så i dette tilfelle. Noen vil kunne lese dette, og på det grunnlag ekskludere meg fra utgivelser. Det viktige er her å tale katedralen midt i mot, før man brenner den ned og reiser et tempel til gudene. Altfor lenge har man latt pakket herske gjennom frykt og ekskludering. Sannheten viser seg. Det er de som skal ekskluderes.  ... Og det bokstavelig talt. Min 27 tommer samsung skjerm er i ferd med å svikte. Antakelig er det strømforsyningen som er gåen. I alle fall har jeg bare periodevis et skjermbilde, og det med store anstrengelser. Jeg er litt bummed out, for jeg har bare hatt denne skjermen i fem år. Hadde håpet på litt lengre tid. Når sant skal sies er jeg først i ferd med å bli kjent med datamaskinen min nå som den er døende. Kanskje har jeg det slik med de levende også, og meg selv.
Min løsning er å kjøpe en råbillig samsung skjerm på Finn til 400 kroner + frakt. Enten kan strømforsyningen brukes på skjermen jeg har nå, eller jeg har en nødskjerm. Samtidig skal jeg fremskynde mine planer om å installere Windows 10. Om en uke skal jeg besøke min bror, hente en harddisk og med det skape en udødelig mirror av alle mine data, og da skal win 10 installeres. I mellomtiden kan jeg kanskje prøve å få renset den prosessorviften. Jeg kunne også tenke meg å doble lengden på mine passord. På den måten kan jeg aldri hackes, med mindre svina bruker keylogger mot meg. (myndighetene har antakelig alt gjort det) Akkurat nå skal jeg bare bruke bærbaren. Kjipt, for jeg mister litt skrivetid på den måten. Kan kanskje forsøke å få noe gjort herfra. En artikkel, for eksempel. I lengden håper jeg å komme opp med en god løsning. Først skal jeg kjøpe en 32 tommer skjerm til 3000 kroner (som krever win 10) og så skal jeg gå til innkjøp av ny maskin, noe som antakelig vil koste rundt 8000 kroner, og da regner jeg ikke med mine perpetuelle problemer rundt lydanlegg. Har aldri hatt penger. Hele livet har jeg levd på livsminimum hva det gjelder norske standarder. Det er nok på tide å få ordnet opp. Batteriet er tomt, og mørket har senket seg. Satt og holdt på med en viktig tekst som jeg måtte dra hjem for å skrive under inspirasjon. Gjorde absolutt ingenting, åpnet et dokument, skrev til et visst punkt. Plutselig skifter alt om slik at alle linjer havnet under innrykk, uten at dette gikk an å skifte. Da hadde jeg gjort INGENTING med settings overhodet. Ikke engang rørt noe. Måtte flikke med all slags settings, når sant skal sies er jeg ikke sikker på om noe ikke er forandret. Dette var da jeg var trøtt og trengte det aller minst. Tilslutt måtte jeg tvinge programmet til å akseptere noen universelle settings for å få det tilbake til den minste forstandighet. Tror ting funker, men kan ikke være sikker.
Word har fungert på samme måte i over 20 år. Det er tekst, avsnitt og innrykk hvis du trykker på tab. Slik fungerer det for absolutt alle mennesker, men ikke for meg. For meg skjer de mest sinnssyke ting, selv når jeg ikke engang har gjort noe. Hos meg fungerte ikke engang tab i originalsettings da jeg installerte word. Tab da medførte da innrykk i hele avsnitt. Og nå var altså sykdommen forsterket, idet hele teksten i alle dokumenter startet som innrykk, uten at det gikk an å fjerne. Jeg stoler ikke på programmet nå. Liker det ikke. Skjønner ikke hva slags ondskap som er innpå meg, siden det skal være på den måten. Det kan ikke fortsette slik. Dette har jeg ikke krefter til. Fikk raserianfall uten like. Jeg trenger det som fungerer på en enkel og logisk måte, og bare det. Jeg trenger ikke vilkårlighet, uten grunn. Grensene mine er nådd for lenge siden. Jeg sier som jeg ville sagt til soldatene mine. Hold kjeft. Funger. Ikke gjør noe jeg aldri har sagt. Jeg må dessverre melde at videolaging har nådd en midlertidig stans hos meg. Jeg har installert en ny versjon av Windows 7, og får ikke til å installere en ny utgave av gamle windows movie maker fra 2012 på en trygg og forsvarlig måte. Til det er programmet for gammelt. Når sant skal sies er det visse nettsider jeg bør holde unna bare grunnet i manglende sikkerhet. Dels grunnet mine sterke nerver, dels på grunn av en prosessorvifte som stadig overopphetes greier jeg ikke å forholde meg til et annet videoredigeringsprogram heller. De, altså programmene er gjerne mer avanserte, og jeg tenderer å få raserianfall dersom jeg ikke får gjort det jeg vil gjøre på sekundet. Derfor blir det neppe noen nyutviklinger på en stund. Jeg kommer nok til å laste opp noen gamle, essensielle videoer, men det er alt.
Om noen måneder skal jeg få åpnet og renset viften og hivd på ny kjølepasta, jeg skal dessuten installere windows 10. Da får man se hvilket program jeg velger meg ut. Får vel gjøre noe research i den retning. (Dog, jeg har prøvd). I mellomtiden kan jeg konsentrere meg om å skrive, skrive, skrive. Det er min viktige misjon. Med de videoene jeg lager får jeg 20 views og risikoen for politianmeldelse, og slik kommer det til å være gjennom livet, all den tid jeg ikke er en karismatiker. Med et verk kan jeg vinne verden, så jeg endelig kan få hevn. Og da skal ingen nåde finnes i mitt hjerte idet jeg bringer sverdet ned. Som man kanskje vet anser jeg meg selv for å være kaotisk nøytral. For den som lurer på hva dette er for noe, finnes svaret her.  I den forbindelse tenkte jeg å legge frem tre sanger som representerer livssynet. Som vanlig er det ikke en komplett liste, og det er mye jeg må utelate. Dette er altså bare tre personlig utvalgte sanger som kan representere min nyplatoniske alignment. I det store og hele mener jeg at bandet Metallica er under alignmenten kaotisk nøytral, i hvert fall hvis vi snakker om Metallica som Metallica, i deres prime day. Det handler alltid om frihet og individualisme hos dem. Wherever I may roam må være et av de reneste uttrykkende for frihetstrangen. "Jo mindre jeg er bundet ned av, jo mer har jeg." Slangen er selvsagt libertarianernes klapperslange. Det edleste av dyr, som en av de gamle amerikanere uttrykte det, fordi den i det minste varsler før den biter. Så går vi over til popens verden, men antakelig ikke noen cherry pop. Denne dama, Sofie Bexxe-tor er usigelig vakker, og skjønnheten hennes sprenger seg gjennom selv bevisene for hennes aldring. Jeg ser et dyptliggende budskap i denne sangen, det er sangen til bakkantinnene i en romersk sex-kult. Det er usikkert om jeg har en sjel, men hvis så, har jeg alt solgt den. You'll be lost in a fantasy 'til your soul is lost You'll be longing to run, longing to come with us Jeg ville blitt med denne kvinnen og kastet alt jeg har. Dette er del av "Det forsterkede ønske," som skal oppsøkes, ikke fornektes. Enkelte vil se sangen som en omtale av scientologene, men det er en for blunderende og vulgær fortolkning, mener nå jeg, til det er visjonen for besnærende. Hvem gidder vel bli med noen trøtte typer, rasjonalister og livsmumier når man kan bli ridd av en gudinne i skogen? Nettopp. Jeg har lenge ønsket meg et (erotisk?) forhold til Respighi. Hans romerske trilogi er noe jeg vurderer å bruke til en av mine aforismesamlinger, selv om Mozart også er en mulighet. Sikkert er det at han som italiener og middelhavssjel er en kjærkommen lindring fra den ondskapsfulle protestantismen her i Germania, et livshat og en livsfornektelse jeg har lært meg å hate med alt mitt vesen. Respighis fugler er et rent uttrykk for lindrende frihet på vinger.
Visse distanserte himmeltravere har det med å ignorere og neglisjere det som er viktig i livsverdenen, men ikke jeg. Nå går jeg i gang med prosessen med å sette inn en ny harddisk som får en nyinstallering av Windows 7. For et vanlig menneske er dette kanskje en bagatell, men i min verden er dette et spørsmål av ytterste viktighet. Ting er ikke så logisk og enkelt for meg, og jeg må gjerne utføre ritualer og be til gudene for å få de enkleste ting til å fungere. Jeg må grave frem gamle drivere for et NDIVA kort, fordi nyere drivere fungerer ikke, dessuten må jeg sikkerhetskopiere absolutt alt jeg har på to disker. Det er tross alt livsverket mitt det er snakk om.
Etterhvert skal jeg bevege meg over i linux og darknet, men først må jeg ha dette rudimentære til å fungere, og livet mitt må stabilisere seg først. Problemet med windows 7 er som kjent at de slutter med sikkerhetsoppgraderinger. Når det er sagt, behøver jeg windows movie maker som bare finnes på det operativsystemet, såvidt jeg vet. Så, med nok penger og overskudd blir det antakelig ny maskin, men det kan bli noen år til. Inntil da trenger jeg å ha funksjonalitet for enkle oppgaver, og en relativ sikkerhet for filene mine. Den gamle harddisken er fem år gammel, og da kan jeg ikke sjanse mer på at den skal leve videre. Western digital er et godt merke, og har skaffet en større og ny av samme merke. Måtte den også vare i fem år +. Be til gudene.  Min Disqus-konto har i skrivende stund 666 poster og 4000 upvotes. Ifølge den dype lore fra de mystiske magikere på 4chan betyr dubs at din statement er ladet med sannhet og profetisk kraft. Hele fire nuller blir sett på som et kraftfullt tegn av disse trollmenn. Kombinasjonen av tre sifre sammen med fire åpner portene til de guddommelige sfærer. Åpenbart at det er åpenbart. Gudene har talt.
Man vil merke seg at jeg har ryddet litt på siden. For det meste har jeg minimalisert ting og fjernet egne mussering som i det store og hele vil virke distraherende. Antakelig er det denne bloggen som etterhver vil fremstå som rotete og ustrukturert, og jeg har ikke maktet å få installert Disqus i kommentarfeltet på grunn av datamessig ulogikk.
Denne siden vil fungere som mitt ansikt utad i tiden som skal komme. De fleste mennesker krever hyperstimulering og brumle-røst fra en uangripelig autoritet om de skal forholde seg til noe, men det kan være greit av ting er oversiktelige for den intelligente sjel som kommer innom. Det er også viktig at visse onde elementer ikke finner materiale de kan bruke i mot meg. Jeg har dessverre fått lære hva slags lavtstående avskum visse mennesker er. Ønsket er der, men jeg kan ikke hevne meg med velfortjente sleggeslag over ryggraden. Jeg er dømt til å være Merlin den gale. Jeg er dømt til å være den grå vandrer. Men jeg ønsker meg et resultat før allting er omme. Dersom jeg tillates å ha et liv i ro og stabilitet, og får lov til å sette sten på sten og utføre handlinger uten at de mest kosmiske ulykker skal innhente meg, vil innholdet på denne siden etterhvert ekspanderes. Og det er det viktige i denne Kali-Yuga, hvor de fleste er bevisstløse foran Netflix og Instagram. ... tell me why you hurry so Death to every foe and traitor! Whistle out the marching tune And hurrah, me boys, for freedom, 'tis the rising of the moon Reisen er komplett. Jeg har blitt en utstøtt. Dette har blitt demonstrert klart og tydelig for meg etter all denne horrible tiden. Jeg har blitt en person "de gode" ikke forholder seg til, selv ikke ved enkle og rimelige forespørsler. Feigheten dette utgjør er de blinde for, resultatet av en slett natur. Antakelig får jeg la være å si hva jeg mener om mangt og meget. Sikkert er det at jeg må fullføre hva jeg påbegynte. Og jeg kan ta fullkommen avstand i vissheten om at jeg foretar riktig valg. Det er ingenting her for meg. Det er ingenting her for meg. Det er en dyster tid. Mens jeg gjenskaper meg selv i mitt eget bilde, tar jeg trøst i dette sitatet jeg kom over. De skal ikke få knekke min ånd. Til det er jeg altfor edel. Nå behøver jeg å finne noen få likesinnede sjeler, og få gjort det jeg er satt her til å gjøre.  Ingen andre ville greid mine kamper. Men jeg greier det, fordi jeg har en uforlignelig kraft og styrke. Denne styrken vil en dag bli tilkjennegjort i faktiske prestasjoner. Vel, jeg har dette trekket. Jeg glemmer egentlig aldri. Jeg husker alltid på de som sviktet meg. Jeg forstår deres usle motivasjoner, aksepterer det aldri . Jeg forstår deg, men tilgir deg ikke.  Krigerne kan ikke fornektes. Fremfor alt er jeg en sulten ulv. Den med litt perspektiv forstår at vestlig sivilisasjon har blitt Romerriket 2.0. Jeg kan hjertelig anbefale denne serien, det sammenfaller med mitt libertarianske (med en del forbehold) verdenssyn også.
Den eneste kritikken jeg har å komme mot serien som sådan, er at man står i fare for å forveksle årsak og virking når det gjelder influasjon og graden av gull og sølv i mynter. Det kan hende man reagerte på ytre hendelser, og måtte tenke i et kortidsperspektiv fremfor langtidsperspektiv. Ingen mann på en øde øy bygger seg en fiskeskøyte før han fisker. Østromerriket ble kan hende tvunget til å forringe sine mynter. Dessverre er erkjennelsen om at statsmakt ikke kan skape velstand, bare forbruke den, fremmed for den gjengse befolkning. Den italienske restauranteieren som ble intervjuet mente til og med at regjeringen burde hjelpe ham å åpne flere restauranter. Neppe filmskapernes hensikt at han skulle si det, men bordet fanger når de først hadde laget det glamorøse intervjuet med noen de var på god fot med. Venner blir gjerne sure hvis du trekker deg. Serien gir på en måte begrepet om gull og sølvalder ny betydning. En annen kritikk er at penger tross alt er en ekstensjon av noe annet, og det er voldsmakt. Paradoksalt nok, jo mer kontroll myndighetene ønsker seg, jo mindre kontroll får de. Man må alltid ha et reservoar av energi, voldsmakt og penger som er fristilt, og dette er det kun kulturen som kan bidra med. |
AuthorTenkeren som kan tenke og siste sannferdige mann i vest. En større erotiker enn Sokrates og Sade, og den som har utkjempet kriger lenge før noen kunne forstå og akseptere at det var en krig. Det skrikende blod og skjebnen, det er Tranås Categories
All
|
RSS Feed
